Den eneste ene, fortapt?

[Gjest Guest_asdf1234_*]

Ble litt mye skriving så jeg kutta ned på en del av mine kjærlighetsærklæringer.

 

Hei kommer hit i håp om forståelse og mulige råd til hva jeg kan gjøre, har havnet i en utrolig vanskelig situasjon som jeg ikke tidligere har opplevd.

 

Er en gutt på 20 år, har fast jobb i en logistikk bedrift og studerer på produkt og produksjonsutvikling ved høgskolen også.

 

For 2 år siden var jeg så heldig å møte den beste vennen jeg noen gang har hatt, det var siste året på videregående vi møttes og vi gikk i samme klasse gjennom hele året. Vi hadde mange av de samme interresene, pratet om alt og var vel så gode venner som det er mulig å være. Noen måneder ut i vennskapet ble følelsene mine sterkere og jeg skjønte at jeg holdt på å falle for henne.

Jeg ble skremt av tanken og bestemte meg for å holde følelsene inni meg der og da, jeg ville ikke ødelegge det herlige vennskapet vårt og risikere at jeg kanskje mistet henne for godt.

 

Etter noen måneder ble det rett og slett tortur. Når vi ikke var sammen savnet jeg å ha henne der, men når hun først var med meg ble det værre siden jeg ikke kunne holde rundt henne og fortelle hvor mye hun betyr for meg.

Jeg bestemte meg til slutt for å fortelle alt, jeg klarte ikke å gå rundt å ikke vite om vi kunne være noe mer. Jeg elsket henne, jeg måtte fortelle det.

 

Er ikke akkurat noen don juan når det gjelder å prate med damer eller venner om følelser, dette er noe hun viste også. Har hatt damer før og gode kvinnelige venner, men har aldri helt vært komfortabel med hva jeg skal si og hvordan jeg skal få ut de ordene som svever rundt i hodet mitt.

 

Fant ut at det beste jeg kunne gjøre var kanskje å skrive ett brev, så jeg gjorde det og leverte det personlig. Jeg fikk henne til å lese det mens jeg var der, jeg ville ikke at hun skulle få skyldfølelse eller ha det tungt fordi jeg kanskje følte noe som hun ikke gjorde. Det hele endte med at hun leste ferdig brevet, holdt rundt meg og startet å gråte. Jeg holdt henne i kanskje 10 minutter før hun sa at hun var usikker. Hun klarte ikke gi meg ett ordentlig svar, hun ville være venner, hun ville ikke ødelegge ett godt vennskap. Holdt på og falle sammen i tårer der jeg satt men jeg tok meg sammen, kysset henne på pannen og sa at det var ok, jeg satt der en stund til og bare holdt rundt henne før jeg sa farvel og gikk.

 

Etter det var ikke ting helt det samme... Vi var fortsatt venner, eller på en måte i alle fall. Vi møttes avogtil for å spise lunsj sammen eller bare gjøre noe enkelt sammen med felles venner osv. For meg var det like tungt hver gang.

 

Hadde aldri fortalt noen andre enn henne hva jeg følte, men var ett par kompiser av meg som skjønte dette etter hvert. Gikk vel 7-8 måneder der vi så lite eller ingenting til hverandre, mye takket være at kompisene mine ville jeg skulle komme over henne. Vi var ofte ute på byen sammen der vi kunne treffe andre pene og helt sikkert fantastiske damer, men jeg unskyldte meg alltid høfflig bort om det var snakk om noe mer enn bare ett "hei". Jeg klarte ikke å tenke på andre jenter på sammen måten som jeg tenkte på henne. Hun var alltid den eneste jeg tenkte på og den eneste jeg noen gang har elsket på denne måten.

 

Så, andre juledag i år, 11 måneder etter jeg hadde fortalt henne hva jeg følte møttes vi ute på byen. Vi klikket med en gang, danset, kysset og var sammen bare oss to hele kvelden. Det endte med at jeg fulgte henne hjem, hun var dog rimelig full mens jeg var beruset på kjærlighet og ikke alkohol. Jeg ville ikke gjøre noe mens hun var beruset men jeg fant ut at dette kunne være en bra sjangse til å prate skikkelig ut med henne (alkohol gjør jo altids ting lettere). Vi kom inn til henne, satt oss ned i sofaen og startet å prate. Det hele endte opp på samme måte som når jeg fortalte henne hva jeg følte. Hun holdt rundt meg og gråt over at hun savnet meg, men som en venn. Men samtidig klarte hun ikke å si at det ikke kunne bli meg og henne når jeg spurte.

 

 

Har vært helt borte siden den dagen nå, har sovet i totalt 4 timer, spiser ingenting. Pratet med henne her om dagen over en middag, men jeg får aldri noe realt ut det blir verken ett ja eller nei og det er akkurat det som gjør dette så utrolig vanskelig.

 

Har pratet med kamerater om dette som mener det er noe jeg kommer over. Jeg vet jeg har vært forelsket eller betatt av jenter før, men dette er langt fra det samme. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte og jeg klarer ikke å se en framtid med noen andre enn henne. Dette er kvinnen i mitt liv og jeg kan ikke bare gi slipp på henne uten å være sikker, jeg blir bare så usikker og skjelven når jeg er med henne at jeg vet knappt hva jeg skal gjøre..

 

Jeg trenger alt av hjelp og råd jeg kan få, hun er den eneste for meg, min store kjærlighet, jeg vet bare ikke om hun noen gang kan elske meg på samme måte jeg elsker henne.

 

Takk for at dere leste

med vennlig hilsen

meg

[Gjest Gjest]

Mindre prat, mere action. Alt du gjør rammer deg som en venn og a-sexuel. Det å prate ut om følelser på den måten, skrive brev og alt kan kanskje virke som den rette veien og romantisk som på film, men alt det sier er at du er ei pingle og ikke handlekraftig.

 

Den kvelden du var ute og dere koste og stod på klina og hele pakka, da burde du ikke engang nevnt det følelsespisset du burde enten

a) Gjort no hjemme hos hu, du valgte dog å ikke gjøre det pga. du mener det er galt, nei det er det ikke.

b) Latt kvelden ligge som den var og tatt kontakt senere.

 

Du er også alt for desperat i handlingene du gjør, du må få kontroll på deg selv.

 

- Kineti[c]harm

[jokkeS]

Sitter litt i samme situasjon som deg, litt mildere min da. men ja det er et problem.

beynte som venner og jeg ble tiltrukket av hun, og hun vil bare være venn, men du må bare være mye med venner og komme deg over det ! Hvis ikke så er det jo mulig å komme ut av vennesonen men det er mye jobb og fører antageligvis til at du ser på hun som en venn.

 

 

Lykke Til!

Endret 30. desember 2007 av jokkeS

[Gjest Gjest]

Kanskje har jeg vært for svak og for lite frempå, men dette er snakk om den person som har stått meg nærmest her i livet. Jeg er utrolig glad i henne og ønsker ikke å gjøre det værre får henne på noen måte. Jeg har tatt motet til meg ett par ganger der jeg har kjørt bortover og vet akkurat hva jeg skal si men har snudd på trappen i frykt for at jeg kan ødelegge alt.

 

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal gå frem. Har aldri følt dette for noen før...

[jokkeS]

Du kan jo prøve å snakke litt mere? Men enden på visa hvis du ikke gjør noe er at dere vokser fra hverandre og etterhvert mister interessen! og det er sikkert mange andre jenter der ute,

[Gjest Gjest]

Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt at det finnes mange andre jenter der ute, har aldri vært en som tror noe spesielt på at det finnes noe sånnt som "den rette" eller "den perfekte match".

 

For de som kanskje ikke har opplevd det eller stiller seg skeptisk til slike følelser så respekterer jeg det.

 

Dette er snakk om en så sterk kjærlighet for meg at det får meg til å gråte bare ved å tenke på det, det er en lengsel som gjør at jeg ikke får sove om netterne. Jeg har tenkt gjennom flere scenarioer der jeg bare sitter ned med henne men når jeg prøver å finne ordene kommer de bare ikke ut riktig.

 

Jeg er så betatt at jeg ville gjort alt for at hun skal føle det samme.

 

Er ikke ute etter medlidenhet, sitter ikke å synes synd på meg selv heller, prøver ikke å være eller se ut som en helt. Dette er ikke noe jeg har opplevd før og det er derfor jeg trenger hjelp med å lese jenta mi eller få råd fra noen som har vært i lignende situasjoner.

 

 

Takk for ordene JokkeS, har vært der du er nå. Det er vel forskjellig fra person til person men følelsene ble bare sterkere og sterkere hos meg for hver dag som gikk, angrer hver dag på at jeg ikke var mer frempå med en gang jeg viste at det var henne jeg ville ha eller i det minste hadde satt ut noen følere så jeg slapp å gå gjennom det jeg gjør nå.

 

Etter det jeg har opplevd ville jeg prøvd å gjøre noe med det eller få mer informasjon i din situasjon, ønsker deg all lykke uansett, jeg vet hvor tungt det kan være.

[Shibiz]

Er du venn med ei jente for lenge så skal man se langt etter noe forhold har jeg erfart.

Du burde nok bare la det ligge hvis du ikke vil se henne på 11mnd igjen.

Hun har allerede sagt 2 ganger at hun er usikker, trenger du noe mer hint?

 

Du vil vel ikke ende opp som en stalker heller tipper jeg.

Det er plenty of chicks in the chicken farm.

 

Som sagt 'Damer kommer og går, kamerater består'.

Kameratene dine skal ha ros for hva de gjør for deg!

[Gjest Guest_KC_*]

Er ikke ute etter medlidenhet, sitter ikke å synes synd på meg selv heller, prøver ikke å være eller se ut som en helt. Dette er ikke noe jeg har opplevd før og det er derfor jeg trenger hjelp med å lese jenta mi eller få råd fra noen som har vært i lignende situasjoner.

Jeg har vært med flere venninner selv så vet hvordan det er bortsett fra det å være forelska i dem.

 

Som jeg sa tidligere, du må slutte å ramme det inn som et vennskap, pinglete og asexuelt men heller ramme det som det du vil, du er mann hu er kvinne, sexuell undertone etc (Ja en sexuell undertone er faktisk det eneste som skiller mellom om to personer har en fremtid som noe annet enn venner).

 

En annen ting er at du må ikke være desperat og gi alt uten å få noe tilbake, du gir henne full kontroll hele tiden, det fungerer ei.

 

- Kineti[c]harm gidder ikke logge inn.

[jokkeS]

Det skal sies at jeg kom meg ut av Vennesonen:D Stå på ikke gi opp!

[AlexGM]

Kjennte meg dønn igjen i det du skrev her.. Dessverre fortalte jeg hva jeg følte for henne på en mye dårligere måte. Vet at hun ikke vil være noe mer en venner, noe som gjør sykt ondt for hun er den eneste jeg kan tenke meg å være sammen med. Og det er helt jævlig nå for tiden da vi ikke snakker sammen nesten like mye som vi pleide, er bare et jævla tomrom etter henne og jeg vet ikke hva jeg skal fylle det med... Greier ikke spise, sove eller noe. Trøster meg med at hun ihvertfall vil prøve å fortsette som venner, men greier jeg det? Vi får se. Du får holde motet oppe, kanskje endrer hun oppfatning en eller annen gang. Det håper jeg ihvertfall på.

 

P.S det er jevlig lett og si "kom deg over hun", "det er flere fisk i havet" osv. Da har dere ikke hatt så sterke følelser før..

[B25S]

Du kan ikke være den supre venninen hennes i all tid, få i gang noe. Fyr kruttet når det passer.

[J@cob]

Som folk sier: Mer action. At du ikke ville pule henne i fylla, er nobelt og slik jeg ser det rett gjort