Likestillingsministeren: - 30 år tilbake med Frp

[Kalinken]

Nå tror jeg du overdriver hvor mye kvotering som faktisk finner sted. De fleste ansettelser og tilsettelser finner sted helt uten at kvoteringshensyn tas. Kvotering kan heller ikke forklare indikatorer som kjønnsandel innen høyere utdanning, eller andre områder hvor det knapt finner sted.

Hvis kvotering virkelig har så lite innvirkning på resultatene kan du heller ikke ta de gode resultatene til inntekt for kvotering. Da må det også være andre faktorer som forklarer forskjellene.

[tom waits for alice]

TWFA: Å gå for likebehandling er ingen enkel løsning. Hvor har du det fra? Det er en vanskelig løsning og langt fra politisk korrekt løsning. Det er på tide noen reiser seg opp og forteller om hvordan ting foregår ute i arbeidslivet og hvordan mennesker får karrieren sin ødelagt grunnet kvotering, som er innført for å fremme likestilling. Jeg levde ikke på 70-tallet men jeg lever i dag og jeg har erfart hvordan det ikke bare ødelegger karrierer, men også ødelegger liv. Dette er snakk om konsekvensene for politikken og når man opplever effekten på nært hold og hvordan det ødelegger så gjør det ondt inn i sjelen. Dette er mennesker, venner og kolleger, som blir satt opp mot hverandre. De det rammer hardest er de som er gått foran grunnet kvotering. Det ødelegger moralen, det ødelegger selvbildet og det ødelegger motivasjonen. Effekten blir forsterket av at det er myndighetene selv som står bak og tvinger det over arbeidsplassen, mot de ansatte og sjefenes vilje (både jenter og gutter).

Det jeg sa var følgende:

 

Om kvotering er det riktige virkemiddelet er diskusjon for seg. De som mener nei (og jeg er tilbøyelig til å tilhøre dem) velger et lettvint svar på problemet når de ensidig henviser til likebehandling. Likebehandling er et mål, ikke et middel. Det er mager trøst å vite at man ville blitt likebehandlet for den som ikke en gang ble tatt med i vurderingen...

Jeg sa ikke at det var "en enkel løsning", jeg sa at det var "et lettvint svar". Det er en vesentlig forskjell. Jeg er helt enig i at det er en vanskelig løsning, Dotten, og en av grunnene er at det slett ikke løser de overordnede likestillingsproblemene. Det skaper "rettferdighet" (av typen "survival of the fittest") på mikronivå, men ikke på makronivå. Det løser problemet for han som dermed ikke blir forbigått i en gitt ansettelses- eller forfremmelsessak, men ikke for hun som aldri ble vurdert forfremmet fordi hun aldri fikk sjansen til å komme så langt som til intervjuet.

 

Likebehandling er svaret på individuell rettferdighet, men løser ikke de overordnede kulturelle og samfunnsrelaterte problemene som gjør at man diskuterer kvotering i det hele tatt. Problemer som riktignok er nokså usynlige i det moderne samfunn, men som ikke desto mindre er reelle. At det er blitt på moten igjen å skylde på biologi, at mangelen å likestilling skyldes at kvinnen ikke er skapt for visse oppgaver, er en del av problemet. Da kan man si at om kvinnen (innvandreren etc.) ikke når fram er det deres (individets) egen feil.

 

Det er det jeg mener er for lettvint. Spørsmålet er: Hvis det er faktorer utenfor individets kontroll som styrer dets muligheter, hva gjør vi med det? Skal vi si at "sånn er det", og gjøre ingenting fordi det vil kunne gå ut over noen? Selv om det opplagt er i samfunnets interesse?

 

Dette er et klassisk dillemma. Individets rettigheter kontra samfunnets overordnede interesser. For meg er kvotering faktisk et mindre paradoks enn at vi med loven i hånd kan tvinge unge mennesker (for tiden bare gutter, men det hadde ikke blitt bedre om det gjaldt jenter også) i militærtjeneste. Om vi ser bort fra at det er fredstid i Norge nå: Å si til en ungdom at "Du må gå i krigen for ditt land" må være "samfunnet før individet" på sitt mest ekstreme. Progressiv beskatning og en langt rekke andre eksempler på omfordelingssamfunnet er med på å ta fra noen for å sikre velferd eller muligheter for andre. Kvotering er strengt tatt bare nok et eksempel på noe som i verden i dag er aksepterte metoder for å forme samfunnsutviklingen.

 

Nå er jeg som kjent sosialliberaler og holder individets rettigheter høyt. Derfor er jeg som jeg også sa i det siterte innlegget motstander av kvotering. Og verneplikt for den saks skyld. Tvangsordninger er i beste fall et nødvendig onde. Men, og det er poenget mitt, jeg godtar ikke at jeg som liberaler ikke har noe ansvar for samfunnet jeg lever i. Jeg er ikke anarkist. Avviser jeg en gitt løsning på et samfunnsproblem som uetisk - for eksempel kvotering - så får jeg være med på å finne andre.

 

Det er dillemmaet når nettdebattanter bruker likebehandling som mantra. Alternativene mangler. Derfor er det lettvint.

 

Geir

[tom waits for alice]

Jeg har slettet en off topic diskusjon om hvem som hetses mest av venstresiden og Frp. Om de involverte ønsker det så kan de lage en egen tråd om det.

 

Reaksjoner på moderering tas som vanlig på PM, ikke i tråden.

 

Geir

[JuGeun]

Hvis kvotering virkelig har så lite innvirkning på resultatene kan du heller ikke ta de gode resultatene til inntekt for kvotering. Da må det også være andre faktorer som forklarer forskjellene.

Nå snakker vi om to forskjellige påvirkninger på fordelingen. Den ene er den direkte - de som blir kvotert inn. Den andre er vanskeligere å øyne men vel noe av selve begrunnelsen for kvotering - den indirekte effekten av å få kvinner inn i bestemte posisjoner.

 

Brundtlands kvinneregjering - med resultatet at man fikk mange kvinner inn i tunge posisjoner i politikken - er det lite tvilsomt å peke på ringvirkning og senere indirekte (og direkte) konsekvenser av (ikke kvotering per se, men illustrerer likevel poenget).

 

Effekten av kvotering skal jeg medgi er vanskelig å måle, men den utgjør mer enn de som blir kvotert inn. Man kan f.eks. spørre seg, om aksjeloven endres tilbake til en som ikke krever en bestemt kjønnssammensetning for styremedlemmer i ASA om 10 år, vil andelen kvinner da være høyere eller lavere enn i dag? (Altså at kvoteringen tas bort om 10 år). Antakeligvis høyere. Men å måle hvorfor blir vanskeligere, ettersom den nok ville vært høyere uansett. Men min påstand er at den ville vært høyere enn 10 år overhodet uten kvotering, nettopp fordi man i 10 år hadde tvunget styrer til å tenke nytt, lete bredere og gjennom andre nettverk, man hadde fått inn styrekompetanse hos en stor andel kvinner osv. Og effekten av dette - indirekte effekter av kvotering - vil holde seg selv om kvoteringen skulle falle bort. Men måle det - det er litt vanskelig (dog ikke umulig å forske på effekten av dette men det krever naturligvis et intimt forhold til SPSS).

[Pricks]

Brundtlands kvinneregjering - med resultatet at man fikk mange kvinner inn i tunge posisjoner i politikken - er det lite tvilsomt å peke på ringvirkning og senere indirekte (og direkte) konsekvenser av (ikke kvotering per se, men illustrerer likevel poenget).

Var denne regjeringen et resultat av kvotering?

[tom waits for alice]

Indirekte var det vel det. Arbeiderpartiet innførte i 1983 et krav om 40% kvinner på sine lister til stortings- og lokalvalg. Dermed ble det et betydelig antall kvinner å velge blant når Brundtland II regjeringen skulle utnevnes tre år senere.

 

Edit: Kvoteringen skapte altså et tilstrekkelig tilbud av kvinnelige politikere, dermed var det ikke nødvendig å kvotere statsrådspostene, hverken i den regjeringen eller senere. Når Brundtland dannet sin første regjering, som kom i 1981, fantes ikke dette "tilbudet", det var mest menn å velge blant og i den regjeringen var det bare 3 kvinner av ialt 15 statsråder. (Utenom Gro selv.)

 

Geir

Endret 3. januar 2008 av tom waits for alice

[JuGeun]

Brundtlands kvinneregjering - med resultatet at man fikk mange kvinner inn i tunge posisjoner i politikken - er det lite tvilsomt å peke på ringvirkning og senere indirekte (og direkte) konsekvenser av (ikke kvotering per se, men illustrerer likevel poenget).

Var denne regjeringen et resultat av kvotering?

Hvorfor spør du om ting jeg svarer på? Se for øvrig TWFAs svar.

[Pricks]

Du svarte ikke. Du snakket om ringvirkninger, osv., altså ting som kom ETTERPÅ.

[tom waits for alice]

Det som kan være interessant å se på er hvorvidt denne selvpålagte kvoteringen i AP og SV kan synes å ha senket kvaliteten på statsrådene som fulgte i årene etter. (Nå vil sikkert enkelte spørre om man kan senke noe som allerede ligger på bunn-nivå). Var de kvinnelige statsrådene i disse regjeringene noe svakere jevnt over enn sine mannlige kolleger, eller var det slik at det var mer enn nok dyktige kvinner, når man bare bestemte seg for å bruke dem?

 

Det kommer selvsagt an på hvem man sammenligner. Men ser man for eksempel på regjeringen etter Brundtland II, Syses altfor kortlivede regjering, så var det en rekke dyktige og profilerte kvinner der. Clemet, Kullmnan Five med flere. De fant Syse uten kvotering, men noen måtte altså bestemme seg for at kvinner hadde noe i regjeringer å gjøre. Uten kvoteringen til Brundtland, hadde regjeringene kanskje fortsatt vært mannsdominert. Rett og slett fordi det var et av mange likestillingstiltak som fikk en effekt i det norske samfunnet.

 

I dag er det lett å tro att likestilling oppstår av seg selv, at det er naturgitt og derfor ikke noe man trenger å kjempe for. Men det er feil. Else Michelet sa en gang (på 90-tallet?) etter å ha forelest om emnet i på universitetet at nåtidens jenter synes feminismen er teit fordi de selv har fått alt gratis. Men, sa Michelet, de glemmer at det er fordi mødrene deres sto på barrikadene at de har fått det. Hadde ikke mødrene gjort det, hadde ikke flesteparten av disse jentene vært studenter idag.

 

Det er enkelt å avvise kvotering som diskriminerende. Men et samfunn hvor jenter ikke får studere eller være med å styre er nokså diskriminerende det også. Så kan det blir et valg mellom to onder, med mindre noen kan komme opp med måter å endre samfunnet uten at noen diskrimineres.

 

Geir

Endret 5. januar 2008 av tom waits for alice