Sytetråd: Har bare lyst til å dø..

[crimez]

Hei alle sammen, jeg er ny på dette forumet..

 

Vet nesten ikke hvorfor jeg skriver dette her, er vel litt fordi jeg føler for å få ut det jeg føler jeg ikke kan si til noen som står nær meg, og at jeg håper på å kansje få noen svar som kan hjelpe.

 

Kan vel starte med at jeg for å være ærlig tror jeg aldri kommer til å faktisk begå selvmord, har vel ikke baller nok eller noe.. Har sittet med panna mot tuppen av rifla, ladet, med tommelen på avtrekkeren og selvmordsbrevet ved siden av meg, men fikk det ikke til, og for å være ærlig så er jeg ganske glad for akkurat det. Saken er den at det meste av livet mitt har vert ganske kjipt.

For et par år side hadde jeg omtrent ingen venner, var ganske ensom osv, men til og med ikke da var jeg i nærheten. Nå har jeg fått en del vennner, alt går mye bedre sånn sett, jeg fikk meg også dame for ca. et år siden, men det ble slutt for ca. 3 måneder siden.

 

Det er vel strengt tatt grunnen til mesteparten av tankene mine. Jeg klarer bare ikke komme over henne. Jeg tenker på henne hvert ledige sekund fortsatt. Hun var (eller er) alt jeg noen gang har ønsket meg; nydelig, smart, morsom, utrolig artig å være med osv. Den siste måneden i forholdet merket jeg at det var noe som ikke stemte. Jeg gjorde ALT jeg kunne tenke på for å gjøre henne glad, og ingenting hjalp, jeg tror aldri jeg har følt meg så hjelpeløs og fortapt i hele mitt liv. Jeg klarer ikke å finne svar på hva som gikk galt, jeg klarer ikke akseptere at det er slutt og jeg klarer ikke takle det. Jeg vil bare få det til å slutte. Hun vil ikke snakke med meg heller og hun gjør ikke akkurat saken lettere med det.

 

Jeg har tenkt en god del på det med selvmord og jeg har kommet frem til at eksen ville nok blitt helt ødelagt av skyldfølelse, familie og venner ville nok tatt det veldig tungt også, og egentlig så synes jeg at å begå selvmord ville vært utrolig egoistisk gjort, likevel er det ingenting jeg heller vil(med unntak av å få henne tilbake selvfølgelig).

Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å komme over henne en gang, og at jeg kansje til og med finner en jeg elsker enda høyere. Likevel har det ikke noe å si fordi selv om jeg vet at det er et lys der i enden av tunnellen et sted så kan jeg ikke se det.

 

Det føles som om hele livet mitt bare revner, jeg har søvnproblemer, dvs jeg får ikke sove om kveldene, så jeg er våken til 1-3 hver kveld og må opp igjen kl. 6 for å gå på jobb, men vekkerklokken vekker meg bare ikke lenger. Har prøvd alt, sitter den i andre enden av rommet så jeg må ut av sengen fo å slå den av, men problemet er at enten så går jeg i søvne og slår den av eller så ringer den bare til den stopper.

Jeg har begynt å bli aggressiv, har aldri slått en person i hele mitt liv før for to uker siden, har blitt slått to ganger uten å slå igjen. For to uker siden var det en fyr jeg knapt kjenner som snakket dritt til meg (jeg har tidligere tålt MYE dritt uten å engang bli noe spesielt sur, sikkert fordi jeg er så vant til det fra tidligere i livet), han kalte meg homo og noe sånt, og til tross for at han var 2 år eldre enn meg, et halvt hode høyere enn meg, og sikkert en halv skulder bredere og så ganske muskuløs ut, så slo jeg han i solar plexus så hardt jeg bare klarte og kneet han i ansiktet tre ganger før han falt i bakken med brukket nese. En halvtime senere kom drittungen med 3 like store kamerater og ga meg en ganske saftig omgang.. Kom fra det med bare et blått øye utrolig nok.

Har også begynt å skjelle ut foreldrene mine uten "god nok" grunn, blir mye fortere sur nå, og mister helt besinnelsen noen ganger, vet ikke hva som skjer.

På en måte så driter jeg i alt for tiden.

 

Vet egentlig ikke helt hva jeg vil frem til, det føles bare som om alt går til helvete, og jeg har så utrolig lyst til å bare få det til å slutte på en eller annen måte, men jeg vil heller ikke begå selvmord, både for min egen del og for andre rundt meg sin del. Vet ikke helt hva jeg skal skrive, kan vel like godt bare legge meg og vente på noen svar.. Begynner å bli så trøtt nå at jeg kansje får sove....

Endret 29. desember 2007 av crimez

[Ferchie]

Det eneste jeg kan si er at jeg kjenner meg veldig igjen i den situasjonen du er i.

Jeg var selv så deprimert etter et brudd at jeg våknet opp gjennomvåt av svette midt på natta, kvalm og jævli og gikk på do for å spy flere ganger.

Og for å være ærlig så streifet tanken om å gjøre slutt på det hele flere ganger.

 

Det eneste jeg kan si (som du sikkert allerede vet inni deg) er at du må ta tiden til hjelp.

Den dag i dag er jeg veldig glad for at jeg ikke gjorde det som jeg tenkte på.

 

Jeg vil anbefale deg å holde deg i aktivitet, noe som får tankene dine til å drifte. Dette kan være trening, film eller dataspill. Bare prøv å konsentrer deg om noe annet.

 

 

Jeg hadde selv kjærlighetssorg i over et år, noe som er ekstremt lenge, men det gikk over. Den dag i dag bryr jeg meg pent lite om henne.

 

Håper jeg hjalp deg på en slags måte nå. Er selv veldig trøtt her jeg sitter på jobb, og jeg skriver sikkert mye som ikke gir helt mening, men det får så være.

 

Aggresjonen din er nok direkte å gjøre med depresjonen din å gjøre.

 

Hvis du virkelig føler deg så deprimert hele tiden at du er suicidal, så bør du også oppsøke lege, de kan hjelpe deg meg dette tro det eller ei. Å ha noen å prate med hjelper endel.

 

PS: Fysisk aktivitet utløser endorfiner i hjernen din og gjør at du blir i bedre humør, og tro meg, det hjelper faktisk!

[Gjest Gjest]

Kjenner meg totalt igjen i din situasjon.. sliter med søvnløshet, aggressivitet, er blitt frekkere o.l. ser liksom ingen meining i alt lenger... før var jeg en person som spredde glede, nå har jeg blitt nokså innestengt, og holder det meste inni meg. etter et forhold som skrantet gang på gang, har jeg mistet selvtillit når det kommer til å ta iniativ overfor ei jente jeg er interessert i. Er det en situasjon så ser jeg alltid det negative først....

[StineMariell]

Vi er flere som har det vanskelig. Trøst deg med det. Du er ikke alene.

 

Jeg har slitt med masse gjennom livet mitt. Men i det siste halvåret har jeg selv hatt det forferdelig tøfft. Føler jeg har møtt veldig veggen.... Men jeg har lært masse også.....

 

Selvmordstankene dine må du få vekk. Jeg har selv tenkt selvmordstanker mange ganger, men det fins mennesker som elsker deg, og bryr seg, husk det ! Vet at du er langt nede pga. kjærligheten for denne jenta, har det sånn selv også... har det ikke lett på den fronten nå jeg heller...... Men tenk på at ting kan bli bedre, selv om det kan ta tid.....

Jeg har også hatt masse selvmordstanker - og tenker av og til at nå orker jeg ikke mer.... Men da henter jeg meg inn igjen, og tenker at : Det fins mennesker som er glade i meg, og ville vært forferdelig lei seg hvis noe skjedde meg...... Da er det bedre å få hjelp.....

 

Det er lurt å sette seg ned, skrive ned ting som plager deg... Og tenke over hvordan du skal takle og løse dem.... Det gjør jeg.... Gjerne skrive en dagbok foreks..... Det er godt å få det ut på en måte. Og det er også lurt å snakke med noen, foreks. din mor, far eller andre...... Det var fint at du kom inn her, på diskusjon, her kan du prate med oss andre om dette, det er fint å hjelpe , trøste , og støtte hveandre. Det fins mennesker som bryr seg om at andre har det bra.

 

En annen ting : hvis du har det for vondt, gå til legen. Snakk ut om det, eller hvis du ikke vil si det så bare sier du at du er veldig deppa, slik at du får sykemelding, medisiner , støtte osv... Det er ikke flaut. Legen har taushetsplikt.

 

Tvi Tvi

[relaps3]

Heisann.

Utrolig du sitter i akruatt den samme situasjonen som meg.

Føler meg helt jævlig, og har selv tenkt på selvmords delen (aldri klart å gjennomføre det selv).

Har funnet ut at det er bedre å bare bite tenna sammen, og holde seg med venner, og kanskje starte å prate med andre damer, det hjelper for meg hvertfall..

Håper at alt ordner seg, men selvmord er aldri løsningen, selvom du føler deg helt jævlig nå, så slik som du selv sier, så kommer du over det

 

Hold hodet opptatt, inntil du kommer over hu.

 

//Halogen ^^

[StineMariell]

Tror veldig mange tenker selvmordstanker i løpet av livet sitt. Livet består i motgang og medgang... og er ikke så ydillisk som man kunne tenkt seg å hatt det..

 

Men uansett, jeg har en tanke : Hjelper det å ta selvmord ? Jeg mener svaret er nok Nei, for det er ingen vits i å opphøre sin egen eksistens, kan jo like godt være noe enn å være ingenting ihvertfall.........

 

Jeg er også oppi en vanskelig situasjon , men det er viktig å akseptere at slik føler man det, slik har man det, og veien fremover ser tung ut, men selv om den er tung og vanskelig, så kan ting snu seg når man minst aner det

 

Prøv å aksepter at du er lei deg, for det er naturlig at man er hvis man er ulykkelig forelsket i noen. Emosjoner er sterke ting, og veldig vanskelige ting.

 

Selv om du føler deg langt nedpå nå, prøv å tenk på morsomme ting....- det er ikke lett det heller egentlig, men prøv å aksepter dine følelser ihvertfall

[morningstar665]

Du har et valg i livet.

 

Det å verdsette.

 

Flere videoer: http://www.youtube.com/profile?user=ChosonNinja

 

Skriv "philosophy" på "search". Mye bra han fyren sier. Men se og lytt forøvrig til de 2 videoene, de har gitt meg en tankevekker hvertfall.

 

Kan legge til at forrige uke har bestekompisen til broren min begått selvmord. Dødsårsaken var å hoppe fra en bro og landet på asfalten under, og ikke i elva. Jeg har kjent den avdøde siden jeg var liten. I disse siste dagene har jeg vært preget av sinne og sorg, og ikke minst bekymring for hvordan broren min har det. En liten pike har mistet faren sin som konsekvens.

 

Til trådstarter; er dette noe du ønsker dine nærmeste når du sitter med hagla mot huet?

Endret 17. januar 2008 av morningstar665

[Gjest Meg selv ^^"]

Jeg har kommet på ett fint ordtak. "Do not let your mind orbit around the mind of a woman.".

 

Liker det ordtaket. Kom på det når jeg selv var i hjertesorg og hadde masse andre problemer. Det er ikke veldig kult å ha slike problemer, men kom deg på lysere tanker mann. Husk at du alltid har flere valg og selvmord er faktisk ikke ett av dem.

 

Stå på mann!

[StineMariell]

Tenk : Det er bedre å eksistere enn å ikke være noe uansett ! Kan jo bare like godt være her, enn å være ingenting....... - slik tenker jeg når jeg har hatt slike tanker.....¨

 

Ikke la ei jente ta knekken på deg.

 

Emosjoner er harde saker. Det er fakta sant. Utrolig hvor mye følelser styrer verden. Følelser kan være og bli katastrofalt.... Men ikke la dette knekke deg ! Før eller siden så treffer du kanskje et lyspunkt..... og da er du sikkert glad for at dette ikke tok knekken på deg.

 

Jeg har problemer selv, og det har de fleste.... Tenk på det... Vi er flere som sliter ... og det gjelder å være sterke

[Raijin]

crimez: Kom og ta en titt på pickup-tråden og gå ut og ha det morro. Du blir ikke bedre av å sitte hjemme alene.

 

(har ikke lest hele tråden)

[Gjest Guest_123_*]

Jeg var der du var for litt siden, var deppa pga en dame, og tenkte at det var håp osv... (det som er værst!!.. når man tror det er håp )

lå bare aleine på rommet og hørte på depressiv musikk døgnet rundt. Altså helt til faren min kom inn

og sa "Du, nå må du slutte å drukne deg selv i selvmedlidenhet, slutt å synes synd på deg selv, jeg vet hvorfor du er trist, og den dama er helt sikkert ikke verd det, det du gjør nå er å glorifisere den personen, som egentlig ikke er verd det. Så skru av den emo musikken og kom å spis middag!"

 

Noe sånt.. hjalp på meg .. faktisk

 

Hu dama du liker er roten til alt ondt. Jeg vet det er vanskelig, men du er nødt til å gi slipp på henne.

Jeg vet ikke, men hvis hu dumpa deg, så tar hun deg sikkert ikke tilbake etter 3 mnd. Jeg vet det er hardt. Men det er du nødt til å innse. Håpet er det værste. Glem dama.

 

Vær en mann! :!: ... heh.. ehm .... .. prøv hvertfall .. ække så greit, nei..

[Gjest E.]

mange fine svar her, så jeg er ikke alene. vi mennesker kan virke veldig ulike, men noe vi har felles, er følelser. og behov. vi trenger føle respekt, aktelse, verdighet, trygghet. men svært mange går med stemning av smerte og flukt, panikk, desperasjon inni seg.

 

jeg tror det er et barn inni oss, som skriker, og ber om vår tålmodighet, forståelse, kjærlighet. mange benekter dette, og blir destruktive eller selvdestruktive.

 

sliter selv med selvmordstanker.

 

har et såret barn i meg, som ble neglisjert i barndommen. nå, som voksen, konfronteres jeg daglig med dette barnet, det lever i kroppen min, i smerten min.

 

jeg har også tinnitus, noe som gjør meg veldig urolig i tillegg.

 

det hjalp for meg å lese og skrive her, for det var så direkte skrevet her, rett fra smerten. tenker på alle som sliter.

[Gjest Trøsten]

Det var en gang en vis man som sa

 

"Suicide is a permanent solution to a temporary problem"

 

Synes du burde følge dette litt, vet ikke kor mye det hjelper..

Men aldri gjør en permanent løsning på et omgående problem

[Gjest Trøsten]

Det var en gang en vis man som sa

 

"Suicide is a permanent solution to a temporary problem"

 

Synes du burde følge dette litt, vet ikke kor mye det hjelper..

Men aldri gjør en permanent løsning på et omgående problem

[dymoletratag]

Som du kanskje ser, trådstarter, så er det flere som har vært/er i samme situasjon som deg (inklusive meg, men jeg har hverken tid eller vilje til å fortelle min historie i skrivende stund). Det å gå på en hard smell og gå så langt som å vurdere selvmord, er noe de fleste (hvertfall flere enn det man skulle tro) har gjort. Jeg har selv vurdert det en gang i tiden, og kjenner flere mennesker og venner som har vurdert det samme.

 

Jeg vil ikke si at det ikke er baller å ikke utføre det, men at det heller er baller å faktisk stå i mot fristelsen. Du jager deg selv vekk fra tankene fordi du tenker på hva andre vil få ut av det, fremfor deg selv. Og det er BALLÆR å la flertallige andre menneskers velfred gå på bekostning av din egen (som jeg forleden også er ganske sikker på bare er midlertidig, i likhet med andre harde kjærlighetssorger, uansett hvor tunge og harde de føles). Tenk deg sorgen og tapet de vil sitte igjen med hvis du skulle utføre det? Den blir sikkert mer langstrukken enn den tunge depresjonen du selv hadde da du tok valget.

 

De aller fleste dype depresjoner, spesielt de med uspring i kjærlighetssorg, er gjennomgående kortvarige (selv om de kan strekke seg alt fra et par uker, til et par år). En fin ting å gjøre for å korte ned denne tiden, er å snakke med noen verbalt. Det finnes for eksempel mange gratistelefoner man kan ringe 100% anonymt og snakke ut om problemene sine. Bare det å snakke om det, å få det ut, kan ofte hjelpe ganske mye selv om man ikke kommer frem til en "konklusjon".

 

Stå på! Det er lysere tider i møte, hvis du selv bare ønsker det!

[Yavel]

hadde selv et slikt problem tidligere med problemer hjemme osv, men starta med pc dro på lan osv de som blir set på som nerder er ikke så jævlig "hard to get" opp legg spør du meg mye hyggligere mennsker, senere så er blitt en av byens faste fest deltakere. og har det jævlig fet. men noen råd er ikke gå på fylla viss du er deppa da blir det grining og faen, folk liker ikke slikt. finn deg en fest buddy, spander gjærne på andre som du kjenner og pluttselig vet de hvem du er og begyner og prate med deg. så stopper du med og gi til alle for og ikke bli utnytta men forsetter med det til de du ser og treffer tilvanelig.

[crimez]

Hm, føler jeg graver opp en alt for gammel tråd nå, men jeg så etter en litt gammel tråd om et pc problem (som tydeligvis ikke eksisterer lenger.. jaja ) og fant denne gamle tråden som jeg skrev og faktisk glemte helt siden det tok så lang tid å få svar..

Vist noen lurer/bryr seg så går alt mye bedre nå, jeg kommer meg på jobb, har fått ny dame som ikke bare ser dobbelt så bra ut, men som også er dobbelt så bra på alle andre måter også =)

 

Ting lysnet altså, det tok bare litt tid, sånn ca. et år for å være litt mer presis.. Uansett, tusen takk for alle svarene, jeg ble veldig positivt overrasket når jeg så dem.. Det er godt å vite at det finnes andre mennesker som bryr seg om hvordan andre har det, selv om de ikke nødvendigvis kjenner dem.

Igjen, tusen takk for alle svarene, dere er konge

[Smurstafa]

Kjempebra å høre at ting går veien!

Livet har en pussig måte til å ordne seg til slutt (som regel) og jeg har selv opplevd det du skrev for et år siden, og ser selv nå hvor mye som kan skje og ordne seg på et år.

 

Lykke til videre med jobb, dame og livet generelt. Du har fortjent det!

[Candle Jack]

Er kjempeglad for å høre at ting går bedre med deg. Ting tar tid. Det tyngste er jo å holde ut i den tiden, når du klarer det, så retter ting seg opp.

 

Lykke til videre!

[per_andre]

det jeg sier nå sier jeg IKKE for å fornærme noen, men fordi det er min mening!

 

jeg har selv hatt 4 kamerater som tok selvmord pga depresjon, disse 4 tok livet sitt i løpet av ett år, det suger rett å slett!

 

no offence, men tenk litt på folk rundt deg før du i hele tatt vurderer selvmord, det ødelegger livet til de rundt deg, etter min mening så er det en feig måte å avslutte livet på!

 

å ikke si til meg at jeg ikke vet hvordan det er å ha det tøft, jeg har hatt mer enn de fleste, men det er en annen sak!

 

mitt råd: kom dere på beina, ta på jakka og skoa, kom dere ut døra å stikk ut med venner, det er det venner er til, det hjelper ikke en dritt å sitte inn å surmule!

 

unnskylder hvis innlegget virker støtende, men det er sånn jeg føler det!

 

Mvh: Pera