Hjelp, forelska i bestekompisen!

[Gjest Petrinee]

Hei, sikkert mange lignende emner her ute, men vil gjerne ha råd om hva jeg bør gjøre. Er ei jente på 19 år, og jeg presterte rett før jul og falle hodestups for bestekompisen min. Har kjent han i et halvt års tid, men har ikke følt no mer for han før nå. Hva bør jeg gjøre?

 

Ser han så og si hver eneste dag. Er litt redd for å tukle med vennskapet som er ganske bra, men samtidig klarer jeg bare ikke få han ut av hode. Hjelp, har aldri hatt så sterke følelser for noen før! What to do?

[[TA]Gunners]

Jeg ville lagt noen følere ut.. Hvis du er ganske sikker på at han ikke føler det samme for deg, så gjør du det ikke. Enkelt og greit, ingen vits i å risikere ett flott vennskap for ingenting. MEN, hvis du tror at det er sjanse for at han kan føle det samme, så går du for det. Hadde hvertfall jeg gjort

[ilpostino]

det er mange (deriblandt undertegnede) som har gått i samme fellen som deg trådstarter. som nevnt bør du iallefall slenge ut noen følere for å sondere terrenget. avhengig av responsen du får finnes det et par alternativer.

[Gjest Petrinee]

Tusen takk for svar Jeg treffer han nå igjen etter ferien om 3 dager så da skal jeg prøve å følge rådet deres. Tar ikke no sjangser på vennskapet! Vurderte å fortelle han det rett ut, men redd for at det kan ødelegge... Fins det noe måte å bli kvitt forelskelse på?? er ganske sikker på at han ikke føler no for meg i det hele tatt...

[Snublefot]

Hadde jeg hatt sjangs, og jeg muligens trodde at det kunne bli noe av det så hadde jeg gått for det. Selv om det var en god venn.

[Gjest Gjest123]

Fins det noe måte å bli kvitt forelskelse på?? er ganske sikker på at han ikke føler no for meg i det hele tatt...

Forelskelsen blir du ikke kvitt så lett, den sitter antakelig i over lang tid dersom du har begynt å få sterke følelser for ham. Det faktum at dette er en nær venn som du omgås mye gjør sannsynligvis situasjonen enda verre for din del sett at han ikke deler de samme følelsene. Det vil også ta betydelig lengre tid for deg og komme over ham siden dere omgås til daglig. Alt dette er forutsatt at forelskelse fortoner seg omtrent likt for menn og kvinner. (Jeg er selv en mann, men har vert i din situasjon..) Jeg synes du bør prøve deg litt frem og se hvilken respons du får tilbake. Jeg gjorde ingen ting fordi jeg ville unngå "vennefella" men resultatet ble jo også deretter. Det ble bare med vennskapet selv om jeg hadde sterke følelser for henne. I dag har vi ikke like god kontakt (hun har flyttet til en annen by..) og jeg skulle ønske jeg var litt mer frempå den gang. Det tok meg godt og vel et år å komme helt over henne, men det sitter enda et lite fragment igjen, langt der inne, som jeg sikkert aldri blitt helt kvitt. Ordtaket om at "den som inten våger, intet vinner" er så absolutt gjeldende her, og dessuten: hvis dere er så gode venner som du sier burde ikke din forelskelse i ham være nok til å ødelegge det dere har sammen, selv om du konfronterte ham med dette? Jeg tror nesten det er like uheldig for vennskapet om du går rundt i lengre tid og er stupforelsket i ham uten å si noe, han vil ihvertfall merke en adferdsforandring hos deg med mindre du har full fokus på å undertrykke følelsene dine hvær gang dere er i lag.. Uansett, lykke til, jeg håper inderlig utfallet blir i deres favør!

[Gjest Guest_Tob_*]

Veldig enig med gjest123 her. Man lever bare en gang! Det er verd å ta noen sjanger istederfor å angre på det etterpå. Go for it!

[Gjest Petrinee]

Forelskelsen blir du ikke kvitt så lett, den sitter antakelig i over lang tid dersom du har begynt å få sterke følelser for ham. Det faktum at dette er en nær venn som du omgås mye gjør sannsynligvis situasjonen enda verre for din del sett at han ikke deler de samme følelsene.

Takk for svar! Synes du hadde mange gode poeng i posten din. Har truffet han igjen etter ferien i dag og hadde aldri trodd følelsene var så ille. Kjenner fortsatt kribling i magen bare jeg tenker på han. Tror jeg skal prøve meg forsiktig frem og se hva slags respons jeg får.. Så kanskje jeg forteller han det. Er ganske sikker på at han er en type som vil ta det veldig greit, men skal prøve å se det ann litt nå. Tusen takk for tilbakemelding! Tør ikke snakke med vennene mine om det siden de også henger så mye sammen med han hver dag, men det er bare at det er så sterkt. Klarer nesten ikke tenke på annet! Men kjenner at selvtilliten stanger, men samtidig: har jeg så mye å tape?

[Gjest Guest_jente_*]

Jeg har det helt likt. Han er en av mine beste venner, men jeg har egentlig vært interessert i han helt fra vi møttes. Nå har jeg vært forelsket i et år. Og fremdeles føler jeg at jeg ikke kan si noe, siden det kanskje vil ødelegge vennskapet vårt. Jeg er ikke mye til hjelp egentlig, siden jeg ikke har mot nok til å si noe.

[cFc]

Prøv å sjarmer han da, smil ofte og vær glad når han er i nærheten. Vis at du setter pris på spesielt hjernen hans, altså spør om hjelp og takk og vær glad hvis du får det på enkelte ting. Det høres kanskje rart ut men vi liker ofte at jenter setter pris på vår overlegne intelligens. Spør om han kommer hjem til deg og slikt, det setter gutter alltid pris på.

[Lycantrophe]

Åpenhet skader aldri.

[AllFather]

Du har kjent fyren i 6 måneder og han er din beste venn?

Lurer fælt på hva slags vennekrets du hadde før.

[Sapientia]

Hvis vennskapet deres er så sterkt, kan det også fungere å fortelle ham det, litt forsiktig. For hvis dere er så mye sammen, er det en passe god sjangse for at han kommer til å merke noe, avhengig av hvor flink du er til å skjule det. Da vil han kanskje bli usikker.

 

En av mine beste venner fortalte meg for noen mnd. siden at han var forelsket i meg. Jeg har ikke slike følelser for ham, men jeg trakk meg ikke unna ham. Vi er faktisk kommet enda nærmere hverandre, vil jeg si. Nå er situasjoner ulike for alle, da. Kjenn litt på det. ; ) Å legge ut følere er jo en veldig god ide, det og.

 

(Det samme skjedde forøvrig med et annet vennepar av meg. Hun fikk følelser for bestekompisen. Gikk lenge uten å fortelle det, men fortalte det tilslutt. Hun kjente det som er veldig lettelse at han fikk vite det. )

Endret 6. januar 2008 av Sapientia

[Kuldesjokk]

Du har kjent fyren i 6 måneder og han er din beste venn?

Lurer fælt på hva slags vennekrets du hadde før.

Vel, ta meg som eksempel, flytta til Bergen (tvangsflytta) og satt her med skjegget i postkassa da jeg ikke kjente en sjel.

 

Etterhvert på skolen ble jeg jo kjent med folk og har fått skikkelig god kontakt med de, etter rundt et halvt år følte jeg selv at jeg hadde funnet meg en skikkelig god venn (en bestekompis) han kunne jeg prate om det meste med og ha det gøyalt med. Så jo da det går ann å få seg en bestekmpis på 6 måneder.

Nå for tiden er det stadig vekk vennekretsen min begynner å snakke om ting som skjedde før jeg kommer hit og hver gang får jeg spørsmålet om jeg ikke husker det. Alltid like koselig når jeg må si, jeg bodde ikke her den jeg gangen jeg...

 

Men over til kjærleiken, har selv vært i denne situasjonen, vedkommende jente viste faktisk følelser tilbake, men grunnet diverse ting som at jeg var ny her og satt en del hjemme fordi jeg ikke klarte å være med folk fordi jeg savnet stedet jeg kom fra.

Men i hvert fall, hun viste følelser tilbake, men da grunnet min idioti så dabbet følelsene av hos henne da hun følte hun ikke fikk noen spesiell respons, et halvt år etter denne hendelsen er hun av de jentene jeg er mest med og har et godt vennskap til, men sliter alltid litt med at jeg tenker på hva jeg kunne ha fått til og hvilke følelser jeg har for henne.

Så hopp i det, legg ut følere og hvis det er at snev av positiv respons, go for it!

 

Edit: Leif var innom på party...

 

Beklager hvis dette ble ustrukturert og fælt.

Endret 7. januar 2008 av Kuldesjokk

[Cheshire Cat]

Du kan jo prøve å forføre han.

 

En kveld som ved et "tilfelle" blir litt romantisk, så merker du fort om han er med eller ikke.

[granny]

Du har kjent fyren i 6 måneder og han er din beste venn?

Lurer fælt på hva slags vennekrets du hadde før.

Selvfølgelig kan man bli "bestevenner" på så kort tid! Jeg var 17 år for... ja... maaaange år siden.. og traff da en gutt som jeg følte en umiddelbar kontakt med og det var heldigvis gjensidig. Vi hadde en utrolig kontakt - kunne snakke om alt med hverandre. Hadde også en "flørt" oss imellom da vi fant ut at vi også var veldig glade i hverandre, uten at dette ødela noe. Av forskjellige grunner mistet vi kontakten med hverandre uten at det var noe dramatisk i dette, og har hatt hvert vårt liv nå i mange, mange år.. til vi nå ganske tilfeldig fant hverandre igjen på "Facebook" og tok opp igjen kontakten. Og utrolig nok så er den samme følelsen der fortsatt. Vi kan prate om alt, krangle så fillene fyker, men være like gode venner rett etterpå. Helt utrolig å ha et slikt vennskap:-)

Selvfølgelig har vi også snakket om hvordan det kunne vært hvis vi dengang hadde fulgt opp følelsene vi tross alt hadde for hverandre og satset på et liv sammen, men vi var nok litt for unge. Veldig artig å mimre sammen og plukke fram igjen gamle minner som fortsatt sitter der. Ta vare på slike vennskap - de varer gjerne livet ut! Sjelevenner... det er vel det det er...

OT: Jeg er utrolig glad i deg Terje og gleder meg til kappkjøringen med gåstol på gamlehjemmet...

[Heretique]

Hvis dere er så gode venner, så er jeg meget sikker på at han vil sette pris på at du forteller det. Det vil også være en lettelse for deg, jeg lover deg. Been there, done that.

Bortsett fra at jeg gikk veldig mye lenger før jeg fortalte det. Åtte måneder for å være helt eksakt. Han hadde da ikke følelser for meg, noe han fortsatt ikke har. Men han tok det veldig pent, jeg hadde aldri drømt om at han ville reagere på den måten.

Vi er fremdeles veldig gode venner. Så, mitt råd er; kjør på.

Som Lycantrophe sier oppe her; åpenhet skader aldri.

[penna]

jeg har vært i samme situsajon som deg, bare det at jeg hadde kjent han hele livet og jeg var mer enn forelsket gjennom hele videregående, og etter det tok det meg to år før jeg kom ordentlig over han. jeg skjønner deg veldig godt med andre ord når du sier at du ikke ante at følelsene var så ille.

 

jeg synes mange andre her har lagt frem gode poenger, men det jeg tror du burde tenke mest over er hvor viktig vennskapet er for deg. det kan være greit å kaste ut noen følere først for å se hvor du står, men i det hele tatt er det her en veldig vanskelig situasjon. jeg fortalte aldri min bestekompis om det, og aldri noen andre rundt meg om det heller. men dette er helt opp til deg. om du føler at du får det bedre med deg selv ved å spørre han så synes jeg du skal gjøre det, men da må du være forberedt på det verste,det er bestandig det beste. alt jeg vet er at om jeg hadde fått en sjanse på å virkelig fortelle min bestekompis om hva han virkelig betydde for meg så hadde jeg gjort det om det viste seg at han følte det samme seffølgelig, men siden jeg var så sikker på at han ikke gjorde det så valgte jeg å spare meg selv den skuffelse og tok heller vare på det fantastiske vennskape vi hadde. jeg har heldigvis kommet over han for lenge siden nå,men vi har enda kontakt og har vært venner i 25 år,noe jeg er svært takknemlig for

 

håper virkelig du greier å finen ut av dette for din egen del,for jeg vet hvor forvirrende og tungt det der kan være.

[Beyma]

Jeg kom i en lignende situasjon som deg, men jeg ble faktisk sammen med henne.. Og vi har det beste forholdet som finnes

[morningstar665]

En ekte god venn forsvinner ikke så lett på godt og vondt. Da burde du lett kunne fortelle dette til ham uten at vennskapet skranter. Så gå for gull.