Hva er gravitasjonskraft? Og hva er årsaken?

[jeg_lyver_mye]

Hei!

 

Jeg forstår det bare ikke, greit at jo større masse jo større gravitasjonskraft.

Jeg har skulka mye fysikk, bare så det er sagt.

Uansett...

Så... når rakettene letter av jorda, fort! Også.. PLUTSELIG! Vektløs! Men... månen går jo fortsatt rundt jorda! Øhh... går månene egentlig mot hele tiden? Er den egentlig på en måte en ball som sakte med sikkert "faller" mot jorda ?

Øhhh.. missforstått noe helt elementært her også?

Også... liksom... hvorfor tiltrekkes dem! Hva er det som gjør det? Hvorfor ?

Og.. rotete spurt, men jeg ble litt desperat her plutselig...

 

Tusen takk for svar!

Og God Jul!

[Dr.Gonzo]

Les Bibelen, den har svar på allt!

[jeg_lyver_mye]

Kom borti den i går, der sto det om Jesus... som gikk på vannet! Og det var faktisk dårlig vær! Og han gikk helt normalt, så gikk han oppi en båt! Det var jo hysterisk morsomt . Beste eventyrboka noensinne! Den har en så fantastisk sjarm!

[Akidon]

Gravitsjonskraften er vell en av de kreftene man vet minst om. Er mye rare teorier.

Tror selve kraften blir utført av et gravitron. Som skal vere en partikkel om jeg ikke er helt på bærtur.

 

De vi vet er at den virker mellom ting som har masse. Og jo mer masse jo mere krefter. Siden månen er en del større enn deg blir det mer krefter. Og den kan vere lenger vekke og samtidig bli påvirket av gravitasjon.

 

 

Når det gjelder opphavet til gravitronet har jeg hørt om en teori der de kommer fra dimmensjoner vi ikke kan sanse eller måle. Er vell en del av strengteoriens 11 dimensjoner.

 

 

 

Edit: partikkelen heter graviton ikke gravitron.

Endret 24. desember 2007 av Akidon

[jeg_lyver_mye]

Hvordan er dette på atomnivå da? Oppfører dem seg på samme måte... på en måte...?

[Akidon]

Atomer er masse. Og gravitsjon virker mellom masse. OG du er bygget av atomer. Så Det er igrunn samme sak. Men i motsettning til andre krefter, f.eks elektromagnetiske krefter, er gravitasjon uhyre svak. Så den vil ikke kunne vere med på å danne molekyler. Men i kosmisk størrelseorden stiller det seg litt annerledes.

[Hondaen]

Jeg har tenkt mye på dette. Min teori er like gode som alle andre teorier. Du kan lage din egen teori om du vil. Ingen vet svaret. Ingen kan bevise noe,

 

Bruke ordet "teori" skal man være forsiktig med, så jeg vil heller sette opp min påstand for å beskrive fenomenet løst:

 

Masse krummer rommet og vi opplever da fenomenet gravitasjon. Du kan krumme rommet selv om du vil, sett deg på en karusell og sving rundt. Du blir da påvirket av sentripetal akselerasjon, noe jeg mener har sammenheng med krumming av rommet og følgelig gravitasjon.

 

Sentripetal akselerasjon kan vi ha mye gøy med, men det er et annet kapittel. Jeg er fascinert av dette fenomenet og har som hobby å utforske ting rundt dette

[Akidon]

o0 dette er gøy!

 

Men vet ikke helt om jeg skjønte hva du sa. Sentripetal akselerasjon virker fra sentrum. Gravitasjon virker motsatt, altså mot sentrum.

 

OK greit nok, men hva er sammenhengen?

[jeg_lyver_mye]

Hva med månenen da... er den på vei hit ? Og er vi på vei mot sola?

[Kasp]

o0 dette er gøy!

 

Men vet ikke helt om jeg skjønte hva du sa. Sentripetal akselerasjon virker fra sentrum. Gravitasjon virker motsatt, altså mot sentrum.

 

OK greit nok, men hva er sammenhengen?

 

Hvis det er sentripetalakselerasjon, så vil vel summen av kreftene virke inn mot sentrum av sirkelen objektet sirkler rundt.

[Akidon]

Bommet litt med sentripetal der... lenge siden 2fy.

Men ser fremdeles ikke helt hva hondaen mener.

 

 

 

Månen henger i likevekt. Der gravitasjon trekker den innover og sentrifugalkraften trekker den utover. Men tro den skal bevege seg litt utover hvert år. En centi eller noe sånt.

 

Jorden blir forresten ikke påvirket siden gjennomsnittskraften på jorden blir null. Det er fordi månen

Endret 24. desember 2007 av Akidon

[jeg_lyver_mye]

Hva er sentrifugalkraft?

[P-in-P]

Hva med månenen da... er den på vei hit ? Og er vi på vei mot sola?

 

Månen er på vei vekk fra oss og flytter seg med 2 tommer hvert år (om jeg ikke husker feil). Så etterhvert som år(tusene)ene får så vil den virke mindre før den til slutt blir såpass lite påvirket av jordens gravitasjon av det frigjør seg og forsvinner ut i rommet.

 

Sola forbrenner hele tiden seg selv og spyr ut enorme mengder av seg selv når den gjør det. Derfor vil sola få mindre og mindre grep på jordkloden og resten av planetene slik at vi vil bli sluppet lengre og lengre ut fra sola. Men ettersom den brenner opp seg selv vil den ikke lengre ha nok energi til å holde oppe sin egen masse imot gravitasjon og kollapse til en liten kompakt varm ball.

[Vipera]

Gravitsjonskraften er vell en av de kreftene man vet minst om. Er mye rare teorier.

Tror selve kraften blir utført av et gravitron. Som skal vere en partikkel om jeg ikke er helt på bærtur.

 

De vi vet er at den virker mellom ting som har masse. Og jo mer masse jo mere krefter. Siden månen er en del større enn deg blir det mer krefter. Og den kan vere lenger vekke og samtidig bli påvirket av gravitasjon.

 

 

Når det gjelder opphavet til gravitronet har jeg hørt om en teori der de kommer fra dimmensjoner vi ikke kan sanse eller måle. Er vell en del av strengteoriens 11 dimensjoner.

 

Graviton er vel en boson en elementær partikken uten masse, men som er en energi bærer. Den er tho ikke bevist. Den er en viktig del av quantum field teorien som brukes til å forklare mye rart som skjer på atom nivå. Blant annet superledere.

 

Til det trådstarter spør om så har det vel kommet et godt svar på hvorfor romskipet bli vektløst men ikke månen selv om den er lengre unna. Som er fordi gravitasjonen er større mellom jorden og månen fordi månen har større masse enn et romskip.

 

Du har rett i at månen faller mot jorden. Men siden den også har fart "fremover" så presser sentrifugalkraften den "fremover" så banen bli en kurve som fortsetter rundt Jorden.

 

Sentrifugalkraft er ikke egentlig en kraft, men det henger sammen med newtons første lov, som sier at et objekt som ikke påvikes av noen kraft vil fortsette sin bevegelse med konstant fart i samme rettning. Du kjenner blant annet sentrifugalkraften når du sitter i en bil i en sving, kroppen din blir presset mot høyre hvis du svinger til venstre. Det er egentlig bare kroppen din som prøve å fortsette rett frem selv om bilen svinger.

[Akidon]

Tja viss du tegner opp kreftene til månen er det jo en kraft som virker i den retningen.

[SeaLion]

Her var det mye unøyaktig synsing, men det er kanskje ikke så rart i og med at gravitasjon er det feltet der vitenskapen omtrent er på bar bakke, man vet omtrent ingenting. Gravitasjonsoverføringspartikkelen (gravitronet) og en massepartikkel som kalles Higgs-bosonet er enda ikke funnet, så eksistensen av de er foreløpig en gjetning.

 

Denne gjetningen er imidlertid en del av den såkalte standardmodellen (der de andre påviste elementærpartiklene beskrives), og standardmodellen operer kun med 3 romdimensjoner og tid. Strenger, supertrenger og flere dimensjoner er altså ikke nødvendig for å forstå gravitasjon, i hvert fall hvis man klarer å påvise Higgs-bosonet i de kommende eksperimentene i CERN-akseleratoren (starter til sommeren).

 

For at et objekt skal være såkalt vektløst, så må det falle fritt mot nærmeste masseobjekt. Det er ikke nok å være i verdensrommet for å være vektløs, man må også ferdes i en såkalt frittfallbane. Hadde man laget ei diger kanonkule og plassert et menneske inne i den, så hadde dette mennesket fått samme frittfallbane som kanonkula og derfor opplevd vektløshet inne i kanonkula helt til den traff bakken.

 

En romrakett er som en diger kanon og romskipet er som ei diger kanonkule. Romskipet får en enorm fart framover, baneretningen endres av gravitasjonen fra f.eks Jorda og romskipet faller innover mot Jorda samtidig som romskipet farer framover. Banekurven er en frittfallbane og de som er inne i romskipet faller i samme bane, derfor opplever de vektløshet.

 

Månen ferdes også i en slik frittfallbane, og hvis månen var et levende vesen så ville den derfor følt seg vektløs. Men fordi månen selv er en stor masse, så får den sitt eget tyngdefelt. Alt som fanges inn av dette tyngdefeltet faller derfor inn mot månen. Månens avstand øker med 3,8 cm per år. Avstanden måles millimeternøyaktig med laser mot et speil som ble plassert på månens overflate av månefarerne.

http://www.astro.uio.no/ita/DNP/nineplanets/luna.html

 

Egentlig er det et svakt tyngdefelt rundt romferga også (som altså skyldes romfergas egenmasse), men det er altfor svakt til at astronautene merker effekten av dette tyngdefeltet.

 

Jorda beveger seg også i en frittfallbane rundt sola, derfor opplever vi Jorda som vårt romskip, i forhold til sola er vi vektløse på romskipet vårt. Vi kjenner oss ikke lettere på dagen eller tyngre på natta, men like tunge enten hodet vårt peker mot sola eller ikke. Vi lever altså i samme frittfallbane som Jorda og det er derfor kun Jordas tyngdefelt som påvirker oss.

 

Tyngdefeltet blir kraftigere dess nærmere man er masseobjektet, tyngdekraften fra veldig store masseobjekter langt ute i verdensrommet påvirker oss altså ikke.

 

Tyngdefeltet fra den gigantiske planeten Jupiter påvirker derfor ikke oss som lever på Jorda. I teorien så kunne man tenke seg at det var en viss effekt, dog helt lik uansett hvor på kloden man befant seg, men i praksis er effekten ikke målbar selv med de mest fintfølende instrumentene. Astrologiens horoskoper har altså ingen vitenskaplig underbygging, det har ingen betyning om Jupiter eller andre planeter er plassert spesielt i fødselsøyeblikket.

 

Selv ikke månens tyngdefelt påvirker oss mennesker målbart. Romskipet vårt Jorda har imidlertid såpass stor egenmasse at den dras i av månens tyngdefelt, derfor ferdes også Jorda i en liten gjensidig frittfallbane rundt månen. Jorda vagger altså litt på seg i Jordbanen rundt sola og denne vaggingen skyldes påvirkningen fra månen. Samme typen vagging kan måles på sola når planetene beveger seg rundt den og slik vagging målt i lyset fra fjerne stjerner tyder derfor at denne stjernen har planeter rundt seg. Mange av de nå flere hundre oppdagete exoplanetene (planeter i andre solsystem) er oppdaget fordi moderstjernen vagget på seg.

 

Vi vet altså bare litt om gravitasjon og vi har mange hypoteser som fortsatt ikke er bekreftet, vi vet ikke hva gravitasjon skyldes på atomnivået (hvis Higgs-bosonet blir funnet fikses denne usikkerheten) og vi vet ikke hvordan gravitasjonskreftene overføres fra legeme til legeme (gravitronet er ikke påvist). Vi vet at gravitasjon overføres med lysets hastighet og vi vet hvordan vi kan bruke gravitasjonens målbare påvirkninger til å beregne banene for romskip, satelitter og lignende. Men hva gravitasjon egentlig er for noe vet vi altså enda ikke.

 

Derfor følges aktivitetene i CERN med argusøyne av verdens fysikere (og mange andre) i de kommende årene, for et av målene der er nettopp å finne Higgs-bosonet. Den fysikeren som finner Higgs-bosonet er garantert å få Nobel-prisen i fysikk.

[kyrsjo]

*snip*

 

Selv ikke månens tyngdefelt påvirker oss mennesker målbart. Romskipet vårt Jorda har imidlertid såpass stor egenmasse at den dras i av månens tyngdefelt, derfor ferdes også Jorda i en liten gjensidig frittfallbane rundt månen. Jorda vagger altså litt på seg i Jordbanen rundt sola og denne vaggingen skyldes påvirkningen fra månen. Samme typen vagging kan måles på sola når planetene beveger seg rundt den og slik vagging målt i lyset fra fjerne stjerner tyder derfor at denne stjernen har planeter rundt seg. Mange av de nå flere hundre oppdagete exoplanetene (planeter i andre solsystem) er oppdaget fordi moderstjernen vagget på seg.

 

*snip*

 

Derfor følges aktivitetene i CERN med argusøyne av verdens fysikere (og mange andre) i de kommende årene, for et av målene der er nettopp å finne Higgs-bosonet. Den fysikeren som finner Higgs-bosonet er garantert å få Nobel-prisen i fysikk.

 

Jordas egenmasse har virkelig intengting å si for hvor mye jorda dras i av månen. Vi er igjen på vårt romskip jorden, som går (delvis) i bane rundt månen. At vi merker noe til det skyldes at vi er såpas nære månen at avstanden til månen (og dermed styrken på tyngdefeltet, 1/r²) endrer seg målbart mye når jorden er på "vår" side vs. andre siden. I tillegg gir "sentrifugalkraften" som den lille banen vår rundt det felles massesenteret gir, opphav til tidevann på baksiden av jorda ift. månen.

 

CERN: Gledeseggledeseggledeseggledeseg! Skal på partikkelfysikkgruppa over sommeren, og antagelig til CERN sommeren etter der

[spacekim]

Angående romfartøy som letter så går disse i en frittfall-bane rundt jorden, samme måte som jorden rundt solen. Etter liftoff går ikke rakettene/romfartøyene rett opp men legger seg gradvis over i en mer og mer horisontal stilling. Høyde er ikke nøkkelordet, men fart. Da astronautene på romfergen og romstasjonen er så å si vektløse kommer det av at de faller med samme fart som stasjonen/fergen og flyter derfor rundt på innsiden.

 

For å komme i bane rundt jorden kreves en hastighet på ca 7,5 km/s i en ca 300 km høy bane. Jo høyere bane, jo lavere fart er nødvendig for å holde seg i bane. Hastigheten er det sammme uansett om det er snakk om et støvkorn eller en diger romstasjon. Romfergen oppnår høyden hvor den i utgangspunktet går inn i bane lenge før motorene kuttes da farten ikke er stor nok. For lav fart, og romfergen faller ned igjen. Tenk deg en kanonkule. Jo høyere fart kulen har, jo lengre tid går det før den treffer bakken. Med høy nok fart treffer den aldri bakken, men faller "rundt" og er i en frittfall-bane.

 

Månen mener jeg å huske har en banehastighet rundt jorden på ca 1,3 kilometer per sekund.

[chokke]

Men sett at farta er for høy til å få en sirkelbane, vil det da bli en parabelbane? Sånn som planetene går rundt sola?

[Vipera]

Men sett at farta er for høy til å få en sirkelbane, vil det da bli en parabelbane? Sånn som planetene går rundt sola?

 

den kan vel teorietisk det