Hva noen kaller "Ufrivillig Sølibat".

[sPn^]

.

Endret 11. februar 2016 av sPn^

[logaritmemannen]

Det var bare punkter som pleier å beskrive innadvendte, som ofte kjeder seg i samtaler. Men dette stemmer tydeligvis ikke for deg

[libro]

Endelig fant jeg en tråd som kansje kan hjelpe meg..

Jeg står egentlig i den andre enden, jeg er 35 år og er ikke jomfru, men det er han som jeg har blitt interessert i, han er 33 år.

 

Vi har chattet i over 2 mnd via fb, å møttes ved tilfeldigheter to gang på butikken. Men jeg skjønte ikke hva det innebar at han var jomfru (han vet ikke at jeg vet det), så jeg har nok vært litt for pågående på meldinger..

Han har tre gang bedt meg roe ned, å jeg har gjort det, men tydeligvis ikke tilstrekkelig. Så nå har vi hatt en periode på to uker der vi ikke har hatt noe kontakt, men jeg har bynnt sånn smått å skrive til han, å han svarer stort sett..

Jeg er jo nå redd for at jeg har skremt han helt bort, for jeg ser at han nå unngår å møte på meg, samtidig så tenker jeg jo at hadde det vært tilfelle så hadde han vel ikke svart meg på mld.

 

Jeg tenker at nå må jeg trå ekstremt varsomt fram, men så er jeg jo i tillegg veldig utålmodig av meg..

Noen tips om hvordan jeg skal gå fram? Å bør jeg fortelle han at jeg vet at han er jomfru, eller kan jeg risikere at han da trekker seg helt bort?

 

Dere som er jomfru, ville dere fått panikk vist ei jente viste dere interesse, og som plutseli anonserte at hun viste at dere var jomfru, eller ville dere følt en lettelse?

[Mann straks i 20 årene]

Var jeg som skrev denne posten her som Gutt 22, og tenkte jeg skulle oppdatere situasjonen.

 

Denne uken kom jeg i kontakt med en jente på nettet som jeg har pratet litt med.

I forbindelse med jobb skulle vi tilfeldigvis reise til byen hun bor i og vi ble enige om å treffes. Vi møttes midt på dagen og hadde en tur rundt i byen, og vi pratet om alt mulig rart, og det viser seg at vi har veldig like interesser, og lik smak når det gjelder musikk, hobbyer, jobb osv. For godt til å være sant tenkte jeg, og i tillegg var hun veldig søt, hyggelig, og jeg kan ikke si nok bra ting om hun.

 

På kvelden inviterte jeg hun med på et show som vi hadde billetter til. Jeg opptredde som en gentleman, åpnet døren for hun, spanderte drinker og praten gikk lett. Dette går jo kjempegreit tenkte jeg. Det var ikke noe i nærheten av sex som var målet mitt for kvelden, men rett og slett å bli kjent med noen som det etterhvert kan bli en mulighet for være sammen med. Livet alene begynner å tynge hardt på psyken min.

 

Etter showet virker hun litt mer tilbaketrukken og prater mer med andre enn med meg. Vi drar på et av utestedene som spiller unødvendig høy musikk. Jeg har hørselskade og sliter med å følge med i samtalene, og mister kontakt med henne, samtidig som en kollega får bedre kontakt med henne, noe som etter hvert fører til at de havner på dansegulvet i en ganske nærgående dans. Etter dette forlater jeg utestedet i sinne.

 

Klarer ikke å la være å føle meg utnyttet. Synes også det er utrolig dårlig av kollegaen min å prøve seg på hun jeg hadde invitert med.

 

Ble 23 denne uken som var. Fortsatt ukysset, fortsatt jomfru. Før denne helgen tenkte jeg at om jeg ikke kom i noe god tone med hun, så har jeg iallefall prøvd å sosialisere meg med det motsatte kjønn, men det at jeg ble brukt og valgt bort har knust meg skikkelig. Nesten så jeg ønsker at jeg aldri hadde bedt hun med ut.

 

Er vel sikkert ingen som gidder å lese denne lange posten, og de som leser den klarer nok ikke å sette seg i denne situasjonen. Sitter her på gråten, trist som faen, med selvmordstanker og håper noen kan komme med noen trøstende ord.

 

Postet av anonym: ea89a8e536b083608c759b3916e7874a

 

Hei!

Jeg vil starte med å si at jeg merker en veldig stor sympati i forhold til situasjonen din. Det var også svært dårlig gjort av den jenta du traff. Jeg for min del synes det ikke virker som du gjorde noe galt. Men jeg er heller overhode ingen eksepert på dette emnet fordi jeg er i en lignene situasjon selv.

 

Fortsatt jomfru, aldri hatt kjæreste, men har fått kyssa en jente i løpet av livet Jeg kan virkelig skjønne den djevelsk smertefulle psykiske lidelsen fordi jeg har kjent på den selv utallige ganger.

 

Men jeg vil gi deg et råd som kan bedre på psyken og selvfølelsen og det er kampsport.

 

Jeg likte meg heller ikke på ungdomsskolen, var veldig stille, sjenert og hadde dårlig selvtillitt gjennom de tre åra... Men da jeg ble 16 bestemte jeg meg for å begynne på karate. Jeg hadde fått høre at det var en form for trening og kunst der man kan begynne 100 prosent fra scratch. Til dags dato har jeg drevet med karate i ca 4 år og for min del har treninga speeda opp selvtillitten, hverdagskapasiteten og den fysiske formen til vanvittige høyder.

 

Poenget mitt er at effekten kampsport kan gi, er en form for trygghet i sosiale settinger, med denne tryggheten forsvinner også redselen for å "drite seg ut" Eller si noe feil, noe som kan gi en boost på selvtillitten.

 

Gjennom kampsport lærer man seg å deale med frykten for å gå i kamp mot en annen person og man blir mer vant med fysisk kontakt. Dette kan også kan gi en ekstremt stor trygghet i sosiale settinger fordi man vet selv at man ikke er redd for å konfrontere noen. Du vet du er i stand til å forsvare deg fysisk og da er det også lettere å forsvare seg verbalt, det er hvertfall sånn jeg har opplevd det. Dette krever også mye innsattsvilje, blodslit og dispiplin, men jeg har hvertfall selv erfart at resultatene av dette slitet kan være forbløffende.

 

Ble litt mye skriving om kampsport her Men jeg kan anbefale å hvertfall prøve det ut

 

Nå er det en liten stund siden du skrev dette, så jeg vet ikke så mye om din nåverende situasjon, men ønasker deg uansett lykke til videre!

Endret 1. desember 2012 av krikkert
Holder med ett sitat.

[Arcturus2]

Kjenner jeg får stor sympati. Det begynner å bli mange menn som sliter med disse tingene. Og som en akademikerkollega nevnte tidligere i debatten; det ser ut til at man selv tror sex er løsningen. Interessant. Hvorfor dette spesifikke sex-fokuset?

 

Merker jeg får lyst til hjelpe. Forklare hvordan verden fungerer. Guide endel veivalg for utdanning, og ikke minst gi konkrete situasjonsbetingede tips til sosiale møteplasser som virkelig fungerer. Min egen væremåte og soleklare tro på meg selv har vunnet meg den fineste dama jeg noensinne har møtt. Hun er særsdeles intelligent, med langt bølgete hår og nydelige snille øyne. En vakker skapning på alle måter. Jeg må si jeg selv ble overrasket da jeg fant kvinnen i mitt liv. Jeg så for meg å måtte kjempe hardere, både med meg selv og med det å fysisk lokalisere henne.

 

Desverre er det bare å innrømme at jeg tilhører en slags overklasse. Mitt sosiale nettverk består i stor grad av mennesker med høy utdanning i lederstillinger i næringslivet og jeg kommer selv fra et møblert hjem. Blander du økonomisk makt med kulturell kapital og et middels+ tiltrekkende utseende når man langt. Jeg har derimot stor empati med de som ikke like heldige som akkurat meg. Det er ikke alle som har det like lett. Vi må ta det seriøst i debatten på samfunnsnivå. Denne gruppen stiller svakere i det racet som er mot "toppen" av den sosiale stigen. På bunnen sitter de med færrest valgmuligheter.

 

Det er ikke meningen å demotivere gjennom å eksemplifisere med mitt eget vellykkede liv, men dette er tanker jeg stiller meg nesten hver eneste dag: Hvorfor er det mennesker der ute som er ensomme mens jeg har så mye? Totalt uforståelig og ikke minst urettferdig. Ingen av oss kan sette penger på en konto for å hjelpe en høyt utdannet IT-ingeniør med å få et sosialt nettverk. Det føles dog vanskelig å sitte å se på at noen er ensomme. Den store stygge ulven i denne sammenhengen er at man er nødt til å hjelpe seg selv. Det sosialdemokratiske Norge kan ikke politisk bestemme bort ensomhet. Vi blir et større ego-samfunn for hver dag som går.

 

Dagens moralske preken: Gå gjennom facebook-listen og inviter den rare fyren neste gang du gjør noe gøy. Tur med gutta på skitur? Fjelltur? Om jeg kan hjelpe ett menneske med ensomhet er det verdt det. Dette skal jaggu være mitt nyttårsforsett.