Hva noen kaller "Ufrivillig Sølibat".

[Gjest nesten25]

Som andre i denne tråden var jeg selv i dette ufrivillige sølibatet. Jeg har alltid trent mye og vært en reflektert fyr som ser relativt bra ut. Fra sen ungdomsskole til tidlig videregående følte jeg at jeg falt ut av det sosiale livet og brukte mye tid for meg selv. I mangel av møte med andre ble jeg etter hvert sjenert. Godt mulig dette kom av hormonforandringer som følge av puberteten eller noe i den gata.

 

Rasjonell som jeg er valgte jeg å stå over russefeiringen. Jeg startet på høgskole og satset på at ting skulle ordne seg. Her ble jeg kjent med folk og sosialiserte bra på skolen, men ble ikke invitert til sosiale sammenkomster om dette skulle forekomme. For å gjøre en lang historie noe kortere; jeg reiste til utlandet i forbindelse med studier og satte meg som mål å være med på det som dukket opp av sosialiseringsmuligheter. Møtte folk på internasjonale samlinger, ble invitert på middag, slo an tonen med et nydelig kvinnemenneske. Det ufrivillige sølibatet forsvant en ukes tid før jeg fylte 25. Hun hadde vanskelig for å tro meg da jeg fortalte det var min første gang. Dette var heldigvis ei som skjønte at jeg var noe sjenert og derfor fortsatte sine framstøt.

[Gjest Gutt22]

Kan vel legge meg til i denne listen her... Er en gutt på 22 år, fortsatt jomfru, har aldri kysset en jente eller hatt noe form for betydelig kontakt med det motsatte kjønn.

 

Har gått med mye tid på å gruble på hvordan og hvorfor det har endt opp slik. For å beskrive meg selv har jeg normal kroppsbygging, mulignens noe tynn, normalt utseende, kler meg normalt, dusjer hver dag og har god hygiene osv, men som mange andre her er jeg beskjeden.

 

Usikker på hvor jeg skal begynne, men vokste opp i en liten bygd og gikk på en liten skole. Hadde vel en 3-4 gode kamerater som fulgte med meg til ungdomsskolen. Ungdomsskolen var noen av de verste årene jeg hadde, da jeg havnet i en storklasse, og beskjeden som jeg var allerede, gjorde dette meg bare meg verre og mer innesluttet. Noe mobbing forekom også, som ikke gjorde ting bedre.

 

På videregående ble vi i den lille vennegjengen splittet opp og jeg hadde problemer med å få kontakt med de andre i klassen. Mer mobbing forekom her og jeg lukket meg nesten helt ut sosialt. Jeg tenkte som så at jeg bare var der for utdannelsens del, og jeg var utrolig fokusert på å klare å få drømmejobben som jeg hadde drømt om så lenge jeg kan huske.

 

Gikk ut av videregående meg gode karakterer mot alle odds, fikk meg en hyggelig læreplass meg gode kolleger, og har nå fast jobb der. Men nå som målet mitt er nådd føler jeg at det er noe som mangler. Overalt i filmer bøker osv er det romantikk, og jeg kjenner at det er et stort savn der.

 

På fritiden min sitter jeg stort sett hjemme for meg selv, med mindre jeg er med familien (Setter utrolig pris på de, tror ikke jeg hadde vært her uten dem). Tror faktisk ikke det er noen som kjenner til situasjonen min. På arbeidsplassen fungerer jeg bra, og får ofte tilbakemeldinger på at jeg gjør en god jobb osv, som sagt så tror jeg de fleste vil beskrive meg som en normal person.

 

Problemet mitt er at jeg har problemer med å utvide mine sosiale horisonter. På ungdomsskolen prøvde jeg å bli med i diverse klubber/samlinger, jeg gikk ofte på konserter og prøvde meg til og med på sport, selv så udugelig som jeg var på det området. Allikevel har jeg ikke fått noen nye venner siden barneskolen.

 

Noen som har noen gode tips til meg? Jeg har satt meg som mål at dersom jeg fortsatt er i samme situasjon nå jeg nermer meg 30 skal jeg flytte bort og "begynne på nytt". Er bare redd for at det skal gjøre ting verre uten familien...

[agvg]

Vel, for dem av dere som ikke forstår det sosiale spillet uansett hvor hardt dere prøver så kan dere jo ta noen Asberger-tester, dere kan ha Asberger eller trekk av dette og da vil ofte det sosiale være en uløselig gåte.

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Aspergers_syndrom

Endret 14. juli 2010 av agvg

[Gjest En asberger]

En må ikke dra alle over en kam bare for det at en har en diagnose, Jeg har det men det er ikke noe folk merker til vanlig.

 

Mange jenter sier også at de har fantasier om å lære opp en fyr, men det er noe en skal ta med en klype salt tror jeg.

 

Kjæreste/sexmarkedet er totalt uten nåde, sånn er det bare.

Enten lykkes man, eller så lykkes man ikke.

 

Det er faktisk veldig vanlig å være singel, det er også vanlig å ikke ha "fått det til".

Det finnes karer der ute som har blitt hundsa og gjort narr av til de rett og slett ikke TØR å gå bort å snakke med ei jente.

 

Jeg tror at få jenter faktisk kan forstå hva dette innebærer av negativitet for en mann, ad den grunn at det rett å slett er lettere for ei jente å få seg en "omgang" en det er for en fyr.

 

Alt av selvfølelse går i dass, og det er en helvetes jobb å prøve å komme seg ut av den onde sirkelen som dannes. Noen lykkes, noen ikke.

 

Og ja, jenter merker veldig fort om du har lite erfaring med det motsatte kjønn.

De har rett og slett en overutvikla sosial radar på det feltet.

Og de har en viss små lei tendens til å plapre til venninner om det dessverre.

Det er dumt at "ferskvare" opplegget ikke gjelder oss menn.

 

Det er ett rart samfunn en lever i når det er ett vist press på å "lykkes" med kjærring og 3.5 barn.

Det er mange som lever som ungkarer og aldri har finni seg ei, sånn er det bare!

 

Dessuten, jenter er ikke enkle å ha med å gjøre da de styres av andre ting og har en annen kjemi i hjernen en det vi menn har, for å trekke alle over en kam.

[Gjest Christin]

 

 

 

Hei Jens!

 

Du skriver bra. Takk for din ærlighet rundt egen opplevelser og slikt.

Men jeg lurer på noe. Har du kjøpt prostituerte tidligere?

Av frustrasjo?

Eller er du fortsatt jomfru?

 

Morsomt med det du nevner ang det å være tøff alene. At det kanksje virket litt mystisk. Jeg har alltid syntes det selv. Men også enig i at det blir mindre kult med alderen.

 

Jeg jobber nå som en ungdomsskole som miljøarbeider. Fett nok, men jeg skur kantinen med lærerne som pesten. Takler ikke å skulle brilliere med intellektuelle samtaler over kaffeen.

Men er ellers en ganske spontan og åpen person.

 

Jens... du har mest sannsynlig ikke sosial angst ettersom du har fikset utdanning og diverse.

Men tror du gutter med sosial angst savner å ha noen nær?

Å kanskje ha en kjæreste? På tross sin sosial angst?

 

Jeg er så sykt interessert i akkurat den problemstillingen for tiden.

 

Og vet du, det er nesten litt fascinerende å forestille seg mennesker med sosial angst.

Bare tenk alle de følelsene de besitter. Tenk hvordan det stormer når de går en tur ut.

 

 

Jeg synes du burde følge dine egne råd. Hva driver du med nå? Jobber du?

Engasjer deg i Røde Kors eller noe. Gå natteravn. Bli flyktningsguide.

 

 

 

Håper du svarer.

[Gjest ohl86]

KJ ?

 

Det synes som om du har et bra perspektiv på ting. Er du så selvsikker i dine uttalelser fordi du er tilsynelatende "normal", eller har du selv slitt med lignende opplevelser?

[Gjest _guest_ looser]

 

For å bli personlig kan jeg selv identifisere meg med de nevnte forhold som beskrives. Jeg har selv fra barnsben av slitt med sosial angst, depresjoner, og det kan påvises hos meg sterke antisosiale tendenser. Jeg nærmer meg tredveårsalderen, og har aldri hatt sex eller et forhold til et annet menneske. Så forståelsen ligger helt klart i bunn,

 

 

Men hvordan i alle dager har du- etter flere år som student i en av norges storbyer-, prestert å forbli jomfru? Har du ikke hatt opp til flere studentfester hvor du kunne havne ned i buksene på en eller annen full jente? Jeg ser møkkagutter skjangle langs gategjørnene her i byen hver helg. Mange av de sosialklienter (ikke for å fornærme noen) eller jobber på en eller annen fabrikk. De ser ikke ut og har så godt som ingenting å komme med i sosiale settinger.

MEN de får seg opp til flere ligg i måneden.

Kanskje problemet deres er at dere tenker for mye? Ja, at dere rett og slett er for interellektuelle til å følge urinnstinktet som sex faktisk er?

 

Sex kan ikke forståes intellektuelt, det må bare gjøres. Vær griser og handle på impuls. Gna litt her og tafs litt der. Men dere er for smarte for den slaks oppførsel. Det er dét det hele handler om, er det ikke?

 

Dere har brukt for mange år på å forkaste mange av "de kules" væremåte gjennom hele ungdoms- og videregåendeskolen, fordi dere anså dem for å være mindre smarte og teite.

Men problemet er jo at de faktisk fikk damene. Når dere så blir eldre, og finner ut at dere må litt ned på samme nivå selv, så ligger det en æreskrenkelse i det.

Dere må slutte med å være hodemennesker og heller satse på å være magemennesker.

Om en kan si det på den måten.

 

Om det er slik at det fysikken deres som er problemet, så jogg.

Er det skoa, så kjøp fine sko.

Jenter har stort sett stor hjerte for folk med litt issues. Kanskje det til og med appelerer til omsorgsinstinktet deres, hvem veit.

 

Hvis dere er så oppegående som dere virker å være i skrivemåten deres, så bør jo det å få seg et ligg ikke være verre.

 

Er dere på Møteplassen.no?

Eller andre nettbaserte møtesteder?

Kanskje et lite tips om en skulle føle seg sterkere skriftlig enn muntlig.

[Gjest jomfru 38]

Akk ja. Det er i det minste godt og se at man ikke er alene om denne problemstillingen. Damer burde være flinkere til å "forbarme" seg over de sosiale taperne.

[jevel]

KJ ?

 

Det synes som om du har et bra perspektiv på ting. Er du så selvsikker i dine uttalelser fordi du er tilsynelatende "normal", eller har du selv slitt med lignende opplevelser?

 

Jeg hadde mye av den usikkerheten som OP beskriver, og veldig lenge skjønte jeg ikke de sosiale kodene i systemet rundt meg.

 

Gjennombruddet for meg ble på mange måter det å "tvangssosialisere" meg.

 

Når OP nå har vært i denne situasjonen i såpass mange år så er det nok også tyngre å komme seg ut. Man må bare huske på at eventuelle knall og fall underveis bare er et tegn på at man faktisk prøver å gjøre noe.

 

Sitter man bare på sidelinjen og venter så vil det i alle fall ikke skje noe.

 

Det hadde vært interessant med en tilbakemelding fra OP her; hva har skjedd / ikke skjedd siden sist?

 

-KJ

[Gjest Guest_IH]

Tenkte jeg kanskje kunne skrive litt her da jeg lenge slet med akkurat det samme, jeg var vel hva som kalles incel fram til året jeg fylte 24 år (2008?). Jeg vet at de fleste her nedvurderer det å gå til prostituert, men i mitt tilfelle hjalp det faktisk psyken min, i stedet for å dra den enda lengre ned. Nå skal det dog sies at dette ble gjort ved en guttetur til Amsterdam, der er det vel noe større grad av "aksept" for denne type aktiviteter, i alle fall langt mindre lyssky enn hva tilstanden er her til lands. Det gjorde at jeg ikke følte noen spesiell skam i ettertid (selv om mange sikkert mener at jeg burde definitivt det), dette var noe mange gjorde på lys dag, helt åpenlyst. Kan heller ikke si at det virket som denne jenta var spesielt nedtrykt/virket deprimert over sitt eget yrkesvalg, snarere tvert i mot egentlig. Men såklart, mange ulike sjebner der ute.

 

Har tidligere slitt veldig med å tilnærme meg jenter på andre måter enn rent kollegiale, følte meg på en måte litt mer intelligent enn mange på min egen alder da jeg vokste opp. Ville ikke synke ned på et "primitivt" nivå, som jeg så de fleste andre populære guttene var på. Men dette var så klart selvdestruerende for min egen del, kjærlighetsmessig. Jeg trengte nok mest en liten "kickstart", som er måten jeg selv føler episoden i Amster var. Fikk faktisk igjen troen på meg selv, og på en måte synes jeg at jeg også ble åpnere rundt egne følelser med jentene jeg tok kontakt med i ettertid. Vet ikke helt hvordan det henger sammen, men jeg ble vel litt mer aktiv på sjekkemarkedet etterpå, jomfru-stempelet (som jeg selv hadde skapt meg, hadde aldri fortalt noen om at jeg var jomfru, ikke en gang mine nærmeste venner) hadde nok tynget meg såpass lenge at det ble en enorm befrielse for meg å endelig få det overstått. Dette høres kanskje veldig sexfiksert ut, men sett i ettertid så henger det godt sammen, i alle fall i mitt tilfelle. Jeg fikk en bekreftelse (om enn det var aldri så mye kjøpt/betalt, dette har jeg ikke tenkt på i ettertid) at jeg har noe sammen med en jente å gjøre, utenom det å være venn.

 

Jeg er nå forlovet og har samboer, og selv synes jeg at situasjonen min bare for 3 år siden så veldig svart ut. Tror det er håp for de aller fleste, enten man bare trenger en "kickstart" slik jeg trengte, eller har behov for en større omvending.

 

Mine tanker i alle fall

[AnonymDiskusjon]

Kan vel legge meg til i denne listen her... Er en gutt på 22 år, fortsatt jomfru, har aldri kysset en jente eller hatt noe form for betydelig kontakt med det motsatte kjønn.

 

Har gått med mye tid på å gruble på hvordan og hvorfor det har endt opp slik. For å beskrive meg selv har jeg normal kroppsbygging, mulignens noe tynn, normalt utseende, kler meg normalt, dusjer hver dag og har god hygiene osv, men som mange andre her er jeg beskjeden.

 

Usikker på hvor jeg skal begynne, men vokste opp i en liten bygd og gikk på en liten skole. Hadde vel en 3-4 gode kamerater som fulgte med meg til ungdomsskolen. Ungdomsskolen var noen av de verste årene jeg hadde, da jeg havnet i en storklasse, og beskjeden som jeg var allerede, gjorde dette meg bare meg verre og mer innesluttet. Noe mobbing forekom også, som ikke gjorde ting bedre.

 

På videregående ble vi i den lille vennegjengen splittet opp og jeg hadde problemer med å få kontakt med de andre i klassen. Mer mobbing forekom her og jeg lukket meg nesten helt ut sosialt. Jeg tenkte som så at jeg bare var der for utdannelsens del, og jeg var utrolig fokusert på å klare å få drømmejobben som jeg hadde drømt om så lenge jeg kan huske.

 

Gikk ut av videregående meg gode karakterer mot alle odds, fikk meg en hyggelig læreplass meg gode kolleger, og har nå fast jobb der. Men nå som målet mitt er nådd føler jeg at det er noe som mangler. Overalt i filmer bøker osv er det romantikk, og jeg kjenner at det er et stort savn der.

 

På fritiden min sitter jeg stort sett hjemme for meg selv, med mindre jeg er med familien (Setter utrolig pris på de, tror ikke jeg hadde vært her uten dem). Tror faktisk ikke det er noen som kjenner til situasjonen min. På arbeidsplassen fungerer jeg bra, og får ofte tilbakemeldinger på at jeg gjør en god jobb osv, som sagt så tror jeg de fleste vil beskrive meg som en normal person.

 

Problemet mitt er at jeg har problemer med å utvide mine sosiale horisonter. På ungdomsskolen prøvde jeg å bli med i diverse klubber/samlinger, jeg gikk ofte på konserter og prøvde meg til og med på sport, selv så udugelig som jeg var på det området. Allikevel har jeg ikke fått noen nye venner siden barneskolen.

 

Noen som har noen gode tips til meg? Jeg har satt meg som mål at dersom jeg fortsatt er i samme situasjon nå jeg nermer meg 30 skal jeg flytte bort og "begynne på nytt". Er bare redd for at det skal gjøre ting verre uten familien...

Var jeg som skrev denne posten her som Gutt 22, og tenkte jeg skulle oppdatere situasjonen.

 

Denne uken kom jeg i kontakt med en jente på nettet som jeg har pratet litt med.

I forbindelse med jobb skulle vi tilfeldigvis reise til byen hun bor i og vi ble enige om å treffes. Vi møttes midt på dagen og hadde en tur rundt i byen, og vi pratet om alt mulig rart, og det viser seg at vi har veldig like interesser, og lik smak når det gjelder musikk, hobbyer, jobb osv. For godt til å være sant tenkte jeg, og i tillegg var hun veldig søt, hyggelig, og jeg kan ikke si nok bra ting om hun.

 

På kvelden inviterte jeg hun med på et show som vi hadde billetter til. Jeg opptredde som en gentleman, åpnet døren for hun, spanderte drinker og praten gikk lett. Dette går jo kjempegreit tenkte jeg. Det var ikke noe i nærheten av sex som var målet mitt for kvelden, men rett og slett å bli kjent med noen som det etterhvert kan bli en mulighet for være sammen med. Livet alene begynner å tynge hardt på psyken min.

 

Etter showet virker hun litt mer tilbaketrukken og prater mer med andre enn med meg. Vi drar på et av utestedene som spiller unødvendig høy musikk. Jeg har hørselskade og sliter med å følge med i samtalene, og mister kontakt med henne, samtidig som en kollega får bedre kontakt med henne, noe som etter hvert fører til at de havner på dansegulvet i en ganske nærgående dans. Etter dette forlater jeg utestedet i sinne.

 

Klarer ikke å la være å føle meg utnyttet. Synes også det er utrolig dårlig av kollegaen min å prøve seg på hun jeg hadde invitert med.

 

Ble 23 denne uken som var. Fortsatt ukysset, fortsatt jomfru. Før denne helgen tenkte jeg at om jeg ikke kom i noe god tone med hun, så har jeg iallefall prøvd å sosialisere meg med det motsatte kjønn, men det at jeg ble brukt og valgt bort har knust meg skikkelig. Nesten så jeg ønsker at jeg aldri hadde bedt hun med ut.

 

Er vel sikkert ingen som gidder å lese denne lange posten, og de som leser den klarer nok ikke å sette seg i denne situasjonen. Sitter her på gråten, trist som faen, med selvmordstanker og håper noen kan komme med noen trøstende ord.

 

Postet av anonym: ea89a8e536b083608c759b3916e7874a

[AnonymDiskusjon]

Gutt 22 her igjen (eller 23 som jeg har blitt siden sist)

 

Hvis du har lest det jeg har skrevet over her Hanne, så kunne jeg gjerne tenkt meg å vite hva jeg gjorde feil

 

Postet av anonym: ea89a8e536b083608c759b3916e7874a

[sPn^]

.

Endret 11. februar 2016 av sPn^

[logaritmemannen]

Jeg går inn i mitt 22 år som jomfru nå. Alltid vært en stille å sjenert fyr, og er det tildels enda.

Tidligere så jeg alltid fryktelig mørkt på det å være jomfru, men den siste tiden nå har jeg igrunn sluttet å bry meg. Er jeg på fest eller bare generelt sosiale sammenhenger og vi kommer innpå dette temaet, så legger jeg gjerne ut om det uten å bry meg. Får mye bra respons blant jenter hver gang jeg er ute bl.a, (føler av og til at å nevne det gjør de mer interesserte, men det kan godt være noe jeg bare innbiller meg). Så nå tror jeg det går mye på at jeg selv er vanvittig kresen (Har jeg klart meg i snart 22år, så skal jeg vel klare ei lita stund til )

 

Uansett, sånn etter min mening så er dette temaet så tabu som en selv gjør det til. Var alltid redd for at folk skulle "se ned på meg" om jeg var jomfru, men det har jeg fortsatt til gode å oppleve.

Bare et spørsmål: Har du tenkt å gjøre noe for å bli kvitt jomfrudommen i den nærmeste fremtid?

[sPn^]

.

Endret 11. februar 2016 av sPn^

[AnonymDiskusjon]

Det er ikke det at en er jomfru som svir mest, men det at jentene rett og slett ikke interesserer seg for en...

 

Postet av anonym: ea89a8e536b083608c759b3916e7874a

[sPn^]

.

Endret 11. februar 2016 av sPn^

[logaritmemannen]

Har ellers slitt litt med at jeg synes jakten er morro, men så blir jeg litt lei når det kommer til stykke. Ikke vet jeg hvorfor men

Kan det tenkes at "målet" ditt med jenter kun er å snakke med dem(eller hva annet du gjør), og at det derfor blir kjedelig siden du mestrer det så godt? Hva med å sette "høyere" mål(ONS, kjæreste, hva som helst) slik at du har noe å strekke deg etter?

[sPn^]

.

Endret 11. februar 2016 av sPn^

[logaritmemannen]

Stemmer dette for deg?

 

- Kjeder deg lett i samtaler

- Føler folk snakker om uinterssante temaer

- Motivert av mestring

- Tenker dypt over ting