Hva noen kaller "Ufrivillig Sølibat".

[jevel]

Dette er, som flere andre påpeker, en meget interessant og viktig problemstilling. I samfunnet i dag finnes det dessverre ingen mekanismer som oppfanger den type ufrivillig asosialisering som du her presenterer, og jeg mistenker at det er store mørketall som vi ikke ser.

 

Trenden har jo vært der bestandig, men det hadde vært interessant å se om tallene er konstante, eller om at dagens samfunn der man i mye større grad nå kan velge å isolere seg har gjort at andelen øker.

 

Når det kommer til de spesifikke spørsmålene du stiller i tråden så bet jeg meg merke i et par ting:

 

Jeg tror rådet som går igjen her, forbedre selvbilde og ens sosiale nettverk, er noe av det viktigste man kan gjøre for å komme ut av denne tilstanden. Jeg har prøvd dette i årevis, og har blitt bedre. Jeg mestrer de sosiale kodene bedre og bedre. Ingen ville mistenkt meg for å være en "incel". I flere situasjoner har mange, noen jenter også, trodd at jeg var en litt mer kul person enn jeg faktisk er, kanskje fordi jeg oppfører meg litt nonchalant. Sannheten er en helt annen. Inni hodet mitt er jeg det motsatte av nonchalant.

 

Allerede her begår du feil nummer en. Du spiller en rolle du ikke kan. Med mindre du har ro i sjela så vil folk rundt deg før eller siden gjennomskue deg.

 

Her er det bare en ting som hjelper; trening. Du må trene på å slappe av i sosiale situasjoner, du må trene på å slappe av sammen med jenter. Du skriver ikke noe om ditt forhold til jenter ut over det at du ikke har hatt sex med noen enda, men en "jentevenn" er ypperlig trening. Venner godtar lettere små feiltramp og gir deg oftere tilbakemelding hvis du gjør noe som oppfattes som sosialt uakseptabelt.

 

Dette med sosialisering finnes det dessverre ingen snarveier utenom, men ved å være aktiv og utadvendt kan man lære mye på kort tid.

 

Det er patetisk å være en gammel jomfru, men nå er jo verken du eller jeg spesielt gamle ennå. Du som en 19-åring burde absolutt ha mulighetene der hvis du skal begynne å studere eller noe sånt. Hadde jeg aktivt prøvd å løse mitt problem som 19-åring, så hadde jeg muligens vært i en annen situasjon idag. Så allerede der er du bedre stilt enn meg.

 

Jeg tror nok at dette problemet har blitt blåst en del ut av proposjon for dere som har det. Det er viktig med en realistisk vinkling på hverdagen, og jeg synes at det å kalle en "gammeljomfru" for patetisk er å skyte langt over mål.

 

Du viser stor innsikt både i din egen tilværelse og grunnlagene for at ting har blitt som de har. I tillegg evner du å uttrykke dette på en utmerket måte skriftlig her på forumet. Dette vitner om at du behersker ord meget godt. Jeg er overbevist om at du med litt trening vil være i stand til å bruke denne innsikten og evnen til å uttrykke seg på til å sosialisere deg. Du må bare forberede deg på et par buklandinger i startfasen og ikke miste motet selv om ting ikke går som det skal hele tiden.

 

Bruk nyttårsforsettene i 2008 til å bli bedre på relasjoner. Drit i sexen; den kommer av seg selv når man blir flinkere på sosialiseringen. Som en annen her i tråden påpekte så vil det ikke hjelpe særlig på følelsen med ett enkelt nyp heller, så derfor er en prostituert et dårlig alternativ.

 

Jeg håper du finner ut av situasjonen din og finner en måte å komme deg ut av den på slik at du oppnår det du ønsker deg. Lykke til!

 

-KJ

Endret 30. desember 2007 av jevel

[jevel]

Jeg er en jente på 19 år..og har fortsatt ikke hatt sex. Jeg har hatt sjangsen med den fineste gutten her iområdet..Men sa jag måtte hjem. Dette fordi jeg vil ikke bare ligge med han, for så å ikke vite om det blir noe mer. Da blir jeg bare utrolig såra.

 

Dette blir kanskje ikke "ufrivillig sølibat" da, men har tenkt å vente til jeg er sammen med noen, omså jeg er ganske gammel.

 

Men i det siste har jeg begynt å lure på om det er vits..hva med å ligge med en fyr bare for å ha gjort det, er det rett? Eller ser dere på dem som laus?

 

Hvis du kan gjøre den første gangen til et positivt minne så ville jeg ha satset på det. Finnes nok av dem som har våknet morgenen etter et fyllekalas med en fremmed i senga og en brukt kondom på gulvet, for å si det sånn.

 

Selv opplever jeg bestandig den beste sexen i lengre forhold, og da gjerne litt ut i forholdet. Så det å debutere i et forhold tror jeg kan være veldig positivt.

 

-KJ

Endret 30. desember 2007 av jevel

[Keylar]

Jeg har aldri helt sett poenget med å dra på byn, bli drita å ende opp med en anne halvfull/drita person til sengs.

Jeg er kanskje unormal men føler det litt som at personer man har sex med er personer man har ett forhold/liker mer enn bare "har fine pupper" eller noe annet

[Gjest akademiker]

Det gleder meg å se at denne debatten fortsetter, og flere brukere vil bidra med ulike perspektiver.

 

Det som er merkverdig er at jeg selv har skrevet en lengre artikkel, eller egentlig en universitetsoppgave, der dette er del av temaet. Der brukte jeg selv et begrep som "sosial nettverkskapital." Et begrep som tilnærmingsvis er brukt av en annen bruker i dette fora, jeg dessverre ikke kan navngi i skrivende stund. Nå er dette særlig merkverdig av den grunn at dette begrepet fant jeg på selv, der og da. Jeg hadde altså ikke lest det et annet sted. En delpåstand i den oppgaven var fokuset på samfunnskapital. Jeg hevdet at samfunnet, og da særlig i kjønnsforskningsmessig kontekst, det man populært liker å kalle feminisme, er svært opptatt av den økonomiske kapitalen, noe jeg igjen ser på som et vedheng etter en marxistisk tankegang. Det vil si at maktstrukturene i samfunnet er knyttet til dem som sitter på de økonomiske resursene. Jeg hevdet at dette er kraftig forenklet, særlig i et samfunn som vårt, og påpekte betydningen av nettverket. Her får jeg altså støtte for mitt eget syn, og det uten å be om det.

 

Sosial nettverkskapital er en av våre viktigste goder. Og jeg tror det er i ferd med å utvikle seg en ny underklasse av menn som ikke har den tilstrekkelige sosiale kapital. Det er enormt viktig at denne samfunnsutviklingen blir sett og tatt på alvor, tror jeg, og kommer til å bli en av våre fremste utfordringer i fremtiden.

 

Betydningen av økonomiske kapital er sterkt overvurdert, eller overfokusert om du vil i Norge, og jeg finner det også besynderlig at den forskning jeg har sett på området har legitimert hele sin forskning med bakgrunn i at det finnes en korrelasjon mellom mangel på sosial og økonomisk kapital. Det vil si at for å gjøre sine perspektiver mer interessante, eller legitime, har forskere som har hevdet det samme, måtte ty til å knytte an til tradisjonell marxistforankret forskning.

 

Jeg tror at den skjevfordeling av sosialkapital i samfunnet bør sees i første rekke isolert som fenomen, og vel så viktig, fokuseres på i langt større grad. Jeg vil tro at i denne sammenhengen kommer menn særlig dårlig ut, og dette er et enormt uproblematisert fenomen, som bør være svært viktig for kjønnsforskningen.

 

Med sterkeste ønske om å fortsette debatten ; akademiker

[Qwseyvnd]

Jeg er en jente på 19 år..og har fortsatt ikke hatt sex. Jeg har hatt sjangsen med den fineste gutten her iområdet..Men sa jag måtte hjem. Dette fordi jeg vil ikke bare ligge med han, for så å ikke vite om det blir noe mer. Da blir jeg bare utrolig såra.

 

Dette blir kanskje ikke "ufrivillig sølibat" da, men har tenkt å vente til jeg er sammen med noen, omså jeg er ganske gammel.

 

Men i det siste har jeg begynt å lure på om det er vits..hva med å ligge med en fyr bare for å ha gjort det, er det rett? Eller ser dere på dem som laus?

 

 

Vel, det dreier seg om valg... Hvis du vil ta risiko, eller bli ferdig med det og oppleve det som ikke noe spesielt??

Jeg har en bekjent som var sammen med 1 kjæreste da hun var 14 (nå har hun en annen), ifølge det får hun en del problemer med å åpne seg pga sex forbindes følelser, og i den tiden gjorde gutten mye dumt. Og liknende har jeg sett. Jeg selv er blitt 20 år i 1 dag, har selv aldri hatt sex, først og fremst er jeg ikke helt trygg på jenter, for de tror kjønnsykdom skjer ikke den gangen. Og jeg ser mange "normale" ser ned på de "unormale" og tror de er sånn og sånn. Litt vanskelig å forklare med ord. Men jeg prøver. Jeg ser bekjent mine får problemer å prate helt åpen og være helt seg selv som de er etter en forhold og innebærer sex, eller annet. Hilsen "MEG".

[pwned]

(...)

Jeg har forsåvidt alt møtt 'den rette' på nettet for en tid tilbake, som er mer eller mindre en kopi av min personlighet i en kvinnekropp, men denne dama bor, så klart, på andre siden av det langstrakte land. Ting skal ikke være enkelt.

(...)

 

Hvis du føler du har møtt den rette, og ikke har veldig mye som holder deg fast der du bor nå (det du skriver gir dette innstrykket), hva venter du på?

Endret 2. januar 2008 av Skagen

[Gjest Annonym]

Hvis du føler du har møtt den rette, og ikke har veldig mye som holder deg fast der du bor nå (det du skriver gir dette innstrykket), hva venter du på?

Jeg studerer i Trondheim, mens hun jobber i Oslo. Jeg har ingen mulighet til å studere det jeg har alt påbegynt i Trondheim da det ikke finnes studietilbud om dette i Oslo, og hun har allerede jobb og type i Oslo, men som ting ikke går så bra med.

Men sånn er livet til tider.

[Gjest gutt18]

Jeg er 18 år, gutt (snart 19) og jomfru. Sannsynligvis ikke unormalt, men jeg engster meg litt allikevel.

 

Jeg er et ganske så snålt menneske. Tror psykologer og hobbypsykologer verden over hadde frydet seg over mitt forvridde syn på meg selv og verden rundt meg.

 

Skal kort fortelle om meg selv. Jeg vokste opp i en helt vanlig familie, som den eldste i en søskenflokk på tre. Når jeg var 10-11 år skilte foreldrene mine seg. Jeg gråt aldri, eller snakket noe særlig om følelsene mine - noe som får meg til å tro at det skadet meg mer enn det burde.

Fra og 1. klasse var jeg umåtelig populær. Alle ville være "bestevenn" med meg, og jentene i klassen hadde alle ytret ønsker om å være "sammen med meg" før jeg kom til 4. klasse. Dette fortsatte til 7. klasse, uten at jeg aner hvorfor. Jeg var aldri noen don juan, all oppmerksomheten føltes mer flau enn smigrende. Men så når jeg begynte i 8. klasse, var det ungdomsskolen som stod for tur. I starten var alt gøy, jentene (som jeg da hadde begynt å få interesse for) var hyggelige og snakket om hvor "søt" jeg var osv osv. Men etter kort tid mistet jentene interesse, sannsynligvis pga. min idiotiske evne til å bli skikkelig nervøs når disse jentene nærmet seg meg på noen måte... Kanskje var jeg ikke nervøs, men bare for lite pratsom, ikke vet jeg - det er en del år siden.

 

Men etterhvert slutta jentene å bry seg helt. Jeg hadde merket at ansiktet mitt forandret seg. Jeg fikk større nese, mer kviser, og jeg følte meg stygg. Det var ikke noe som skjedde over natten - jentenes synkende interesse, et par nonchalante kommentarer (sikkert bare spøk) om at jeg faktisk var stygg bidrog i hvertfall til at selvtilliten min sank betraktelig. Jeg tror ikke dette med jentene var den eneste grunnen, men å gå fra å være den mest populære, til uinterressant og kanskje stygg gjorde noe med meg.

 

I dag vet jeg at jeg ikke er stygg, innerst inne. Men jeg er heller ikke spesielt pen, som andre fikk til å tro som barn. Jeg har ikke problemer med å snakke med venner, selv om jeg kan være veldig stiv i sosiale situasjoner av og til. Men det dumme er at jeg fortsatt er famlende og usikker når det gjelder å snakke med jenter. Det er som om jeg holder pusten når jeg er alene med en. Noe som er rart er at jeg ikke har problemer med å snakke for forsamlinger, rekke opp i klassen eller noe sånt. Men å sitte alene med en jente er lettere skremmende. Jeg er også ofte nervøs i sosiale situasjoner uten jenter, men da også ansikt til ansikt med folk - ofte flere om gangen. Det går greit hvis jeg skal fortelle om den kalde krigen eller noe, men hvis sider av meg selv som person skal frem, sliter jeg skikkelig. Da er det ikke umulig at jeg blodrød, eller finner i meg all slags dritt for å komme meg vekk fra situasjonen.

Og jeg har altså ikke hatt sex, eller vært nær for den saks skyld. Jeg har ikke klina ordentlig heller. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg vil ha en slutt på det. En kjæreste hadde vært herlig, men det er ikke lett å få tak i akkurat.

[Gjest g17]

Jeg kjenner meg igjen her, bortsett fra at jeg nettopp har fylt 17 bare. Jeg har endel venner, noen av de er i den "kule" gjengen, som drikker, og har hatt sex med tosiffret antall jenter osv. Jeg har selv sett hvordan kompisene mine får seg damer, de tar inisiativ, prater, flørter og blir sammen. Men disse vennene er liksom de kjekkeste på hele skolen omtrent, og det skal ikke mye til for at damene faller for dem.

 

Jeg har endel jentevenner, men så og si alle er kjærester med kompisene mine, dvs jeg kjenner dem fordi de er sammen med vennene mine og ville mest sannsynelig ikke kjent dem ellers. Hvis du ser bortifra de er det ikke mange jeg har blitt kjent med på egenhånd, er alltid slik at jeg blir kjent gjennom venner osv, men det er kanskje slik det ofte er?

 

Men isåfall, hvis jeg møter ei jente tar jeg ikke noe inisiativ, jeg viser ingen tegn til interesse, dvs at jeg kan jo vise at jeg er intresert som venn men ikke noe mer. Jeg starter omtrent aldri samtalene osv, mye pga jeg er sjenert. Det har hent en gang, at noen venner sa til ei jente at jeg likte hu, noe jeg ikke viste om da. Hun kom bort og begynte å prate osv og jeg fikk henne på kroken, var liten tvil om det . Men jeg ville ikke ha noe med hun å gjøre, så aviste hun. Hvis det fortsetter slik som nå kommer jeg sikkert til å være jomfru for alltid, jeg venter alltid på at jentene skal komme og ta insiativ, de må ikke vente mye respons tilbake. Og det tror jeg ikke vil skje, fordi jeg har ikke verdens beste utseende heller. Men jeg ser heller ikke ut som den værste nerden da.

 

Jeg vil tippe at det letteste stedet for meg å få napp er på fylla, når jeg er jeg ikke sjenert lenger osv. Men på fester er det somregel kjærestene til kompisene mine, eller så har noen dratt med seg noen venninner de vil ha for seg selv. Desuten er dette somregel de værste bimbojentene som jeg ikke har sjanse på uansett.

 

Jeg har tenkt litt også at en lett vei for meg å få napp er å menge meg med "taperne". Jeg har noen venner som hører blandt disse, disse er ikke de jeg henger med til vanlig men. Disse er ikke jomfruer de heller ihvertfall ikke alle, men de har somregel ikke de perfekte jentene heller. Vil tro at det ikke er så vansklig å få seg noe hvis jeg drar på fest med disse. Dvs jeg finner meg ei helt grei jente, trenger ikke være verdens peneste men ja. Starter en samtale osv på egenhånd og tar det videre derfra. Fikk litt lyst til å prøve Uansett til dere som tror dere er for stygge til å få dere noe så er det bare tull. Jeg kjenner en kar som er grisestygg, tviler på at noen av dere er styggere og han fikk seg faktisk noe, riktignok var jenta dritings men. Han har heller ikke noe bra personelighet.

 

Også må jeg ærlig innrømme at jeg har vurdert å kjøpe hore jeg også, da slepper jeg det styret med å være uerfaren når jeg skal ha sex med ei vanlig jente og jeg blir kvitt jomfrudommen i samma slengen. Selvfølgelig vil jeg se på det å miste jomfrudommen med ei hore som VELDIG negativt men. Ville holdt det for meg selv ihvertfall.

[Gjest g17]

Og jeg ser nå at jeg kanskje kan virke som en dust hvis du ser innlegget over, men det er litt pga jeg er jævli trøtt og litt fordi jeg ble litt lei av å skrive et så langt innlegg, jeg er egentlig omtenksom og snill.

[Gjest Guest_Jens_*]

Jeg går inn i det nye året med et nyttårsforsett: Være mer sosialt aktiv. Målsetningen min er ikke å overkomme alle mine problemer vedrørende sosiale relasjoner, manglende nettverk, aldri hatt sex o.l. med det første. Det beste i slike situasjoner er vel å ta små skritt.

 

Dette tror jeg er den eneste måten å gå fremover på.

 

Det er en slags sosial kode der ute, en kode jeg ikke helt fatter, men det er vel ikke annet å gjøre enn å prøve seg fram. Som "anonym" skrev tidligere, så er jeg også oppfattet som en vittig raring, uten at det har hjulpet meg særlig tidligere. Det er noe helt spesifikt rundt dette å tiltrekke det annet kjøn jeg mangler, mekanismene bak tiltrekking og forelskelse er noe jeg er fullstendig utenfor. Man bør kanskje ikke gruble for mye rundt dette, men det er jo en slags erfaringsbasert teknikk ved dette, utenfor det helt åpenbare som fysisk tiltrekking.

 

Problemet ved en eventuell situasjon, hvor jeg faktisk skulle lykkes å få en jente med meg hjem, for så å enten ha klønete sex, eller være ærlig rundt dette, er noe jeg tror kommer til å være en psykologisk barriere inntil jeg faktisk har nok erfaring til å kaste den tanken til side, hvis det noengang vil skje.

 

Jeg er ikke helt sikker på om man kan forstå så veldig mye rundt sin egen situasjon ved å se på de større safunnsmessige sammenhengene. Jeg er ikke spesielt bevandret i marxistiske tankeganger, eller samfunnsvitenskapelige tilnærminger med en slik tankegang som utgangspunkt, men jeg er jo i en stor grad fremmedgjort, for å bruke det begrepet, det var vel Marx som brukte det først?

 

Jeg tror "underklassen" i ethvert samfunn alltid har manglet, ikke bare penger, men selvfølgelig også sosiale ferdigheter (brukt i utvidende forstand), og et mektig sosialt nettverk (sosial nettverkskapital?) til å fremme sin egen sak her i verden. Det er vel mange eksempler på mennesker som er tilsynelatende uten spesielle ferdigheter, men som likevel innhar visse betydningsfulle posisjoner uten å ha annet å vise til enn å være rett mann på riktig sted, til riktig tid og har hatt de riktige kontaktene. Så ja, vi i denne tilstanden befinner oss kanskje sjelden i den fordelaktige situasjonen hvor vi er rett mann på riktig sted og tid, i forhold til å møte kvinner. Med andre ord, vi er ikke ute der nok og pleier relasjoner.

 

Jeg vet ikke helt om jeg tror samfunnet idag skaper en egen underklasse av sosiale tapere. Problemstillingen "ufrivillig sølibat" er jo egentlig ganske omfattende vil jeg tro, og omfatter en ganske heterogen gruppe mennesker. Det finnes til og med de med gode sosiale nettverk som ikke har hatt sex. Disse kommer i tillegg til den største gruppen av de i ufrivillig sølibat, de uten gode sosiale nettverk (dette er min egen oppfatning). Derfor kan gruppen i denne tilstanden bli ganske så stor. Bruker man begrepet utvidende, og inkluderer de som har hatt sex før, men som ikke har hatt det på en lengre stund, så blir gruppen enda større.

 

Avgrensingen av problemstillingen er heller ikke lett. En del mennesker går jo frivillig inn i en tilstand av "sølibat". De har ikke noe imot å ikke ha sex i en kortere eller lengre periode. Det finnes til og med en gruppe mennesker som kaller seg for aseksuelle, de som ikke tenker på sex, eller har lyst å på et sexliv. Jeg tror at de i ufrivillig sølibat kanskje blir forvekslet litt med denne gruppen.

 

Derfor blir hele spørsmålet sterkt preget av subjektive tanker og følelser, og ikke minst de personlige behovene hver enkelt av oss har. Stikkordet for de i ufrivillig sølibat er at de vil forandre situasjonen, men greier det ikke av forskjellige grunner: manglende sosiale nettverk, manglende sosiale ferdigheter, hemninger når det gjelder sex, o.l. Jeg har derfor vært sittende fast i denne tilstanden i årevis, uten å ha noe å navn å sette ved dette annerledeslandet jeg befinner meg i. Derfor er det greit å sette et navn ved dette, uten at jeg nødvendigvis vil hevde at det er en samfunnsmessig trend, eller at jeg skal avvise at det er en trend.

 

Samfunnsmessige trender på dette området er også sikkert vanskelige å kartlegge, både pga spørsmålets litt uklare avgrensing, og pga at viljen til å kartlegge dette noe marginale spørsmålet er noe fraværende. En ting er uansett sikkert, og det er at samfunnet har blitt mer individualisert. Vi har alle et mye større ansvar for vårt eget livsløp nå enn før, og derfor tror jeg fallhøyden blir større, og at flere derfor faller utenfor samfunnets hovedstrøm. Det blir kanskje derfor flere tapere, men vi har jo samtidig friheten og muligheten til å forandre vår situasjon, uansett hvor lite sosial kapital vi har. Kvinner er jo dessuten også indvider, og ikke alle kvinner ser derfor etter det samme: den mest verdensvante, kjekke, vittige, sjarmerende og velstående mannen. Et minimum av sosiale kontakter må uansett til. Derfor kommer jeg fram til at nyttårforsettet mitt er det eneste realistiske. Det med prostituerte dropper jeg helt tanken på, ikke det at det noensinne har vært spsielt aktuellt.

 

 

Jeg nevner kanskje ikke det viktigste i mine innlegg, nemlig mitt forhold til jenter:

 

Det åpenbare først: Jeg blir mer nervøs når jeg snakker med kvinner enn menn. Jeg har ikke sosial angst. Jeg blir ikke helt skjelven med alle kvinner jeg snakker med, men har spesielt vanskeligheter for å snakke med jenter på min egen alder. I en skole/jobb-situasjon så går samtalen forholdsvis greit. Det er når jeg skal snakke med kvinner på en vennskaplig måte, for ikke snakke om flørting, at jeg blir nervøs. Jeg strekker ikke til hvor det virkelig gjelder. Som jeg skriver i mitt første innlegg, så er jeg litt sosial inkompetent, men jeg er ikke et totalt sosial katastrofeområde. Usikkerheten slår ut , som nevnt, i en nonchalant væremåte. I mitt tilfelle er derfor de sosiale ferdighetene manglende, det er ikke noen overordnet struktur i samfunnet som holder meg nede.

 

For det andre, så har jeg faktisk snakket med noen jenter relativt uanstrengt, og jevnlig, men romantikk har aldri vært i luften. Dette har vært nabojenter, klassekamerater, arbeidskollegaer og lignende. Jeg har problemer med å ta initiativ til en konversasjon, men er den først i gang, så går det forholdsvis greit. Det er noen sosiale koder jeg muligens ikke skjønner. Jeg var veldig sosialt isolert før, men er det i mindre grad i dag (jeg gjør mye alene, men folk er rundt meg ofte, klassekamerater, arbeidskollegaer og lignende, før var jeg ensom helt alene, nå er jeg ensom i en mengde). Jeg har rett og slett ikke lært visse sosiale ting, så kanskje uansett hvor hardt jeg prøver, så vil ingenting skje før jeg skjønner disse kodene.

 

Derfor er kanskje min manglende evne til å få en kjæreste, bortsett fra at jeg ikke sosialiserer mye, rett og slett fordi jeg ikke mestrer denne sosiale mekanismen som omhandler kjærlighet og alt det der? Altså det som omhandler Det litt uhåndfaste, samtalen hvor mye går usagt, tiltrekkingen på et mer primitivt nivå. Det å være vennlig og grei kan jeg greie, men ikke dette andre. Jeg innbiller meg at det er en slik sosial mekanisme som gjør at menn og kvinner tiltrekkes av hverandre. Jeg kan konversere med mennesker angående de fleste ting i livet, unntatt sex og kjærlighet. Der er jeg blank. For å si det på en annen måte, kanskje kvinner ser på meg som a-seksuell fordi jeg holder ting altfor saklig, flørter aldri eller bare virker lite utfordrende? Jeg er klar over at jeg må utvikle relasjoner for å overhode kunne komme til det stadiet, men jeg behersker ikke den litt lekne konversasjonen. Jeg har altså snakket med jenter før, jeg har ikke vært en huleboer fram til nå, men det er bare noe som mangler på dette området, og det greier jeg ikke å sette fingeren på.

 

Nå ble dette ekstremt langt, litt dagbokaktig, men jeg håper det går greit.

 

Uansett skal dere ha takk for interesse og råd.

 

Mvh. Jens

[Gjest g17]

hei folkens

 

Ja det er meg som er to innlegg over. Men saken er at jeg var på fest igår og der var det masse jenter. Jeg husker ikke helt hvordan men jeg kom ihvertfall i kontakt med ei jente. Og hun slo seg ned ved meg og vennene mine og vi prata litt osv, hun spurte meg om jeg ville være med å danse osv. Eneste minuset var at jeg var litt for full på det tidspunktet og jeg merket jo dette selv. For det første så fikk jeg kanskje med meg 5% av hva hu sa, i tillegg ville jeg mest bare gå å spy hele tiden. Etter noen timer måtte hun dra og hun spurte om nr mitt osv, hadde jeg ikke vært så full kunne jeg sikkert tatt meg selv i nakken å flørta litt mer, men synes uansett at dette var et skritt fremover. Kunne sikkert fått a i senga hvis jeg hadde gått inn for det, men synes det blir litt... slemt

[Gjest g17]

men jeg har litt dårlig selvtillit, så går rundt med tanken om at hun egentlig ikke likte meg, osv. Forsåvidt bryr ikke jeg meg så mye om henne, men bare det å vite at at ei jente faktisk likte meg hjelper jo da, hvis hun faktisk gjorde det. Hun spurte jo om mitt nr og jeg fikk hennes, det er vel et godt tegn eller?

[Gjest Guest_Jens_*]

Her er en bok som tar for seg emnet:

 

"Fatso", av Lars Ramslie.

 

http://www.dagbladet.no/kultur/2003/06/18/371507.html

 

 

De skal jo snart lage film av den så vidt jeg har forstått.

[Bruker-97420]

Hei Jens.

Du har fått en hel haug med svar, og lange svar, så jeg har ikke fått lest gjennom alle. Men tenkte å komme med noen raske mulige løsninger på situasjonen din.

 

Det ene er at du kanskje skulle snakket med en psykolog e.l om den sosiale situsjonen din. De har masse gode råd, tips og øvelser du kan dra nytte av. Søsteren min har gått gjennom det samme som deg sosialt sett, og har blitt en hel annen etter øvelsene sine.

 

Ang å komme seg ut blant nye folk (når du er klar for det) slenger jeg meg på en av de tidligere innleggene som snakket om å bli aktiv innen forskjellige foreninger eller partier. Jeg vil kanskje anbefale at du tar kontakt med Mental Helse som har ungdomslag over hele Norge. Der har de selv erfaring på hva du har gått gjennom og går gjennom så de har haugevis av forståelse og omsorg.

 

Når det kommer til ditt ufrivillige sølibat er det ett spørsmål du kanskje må spørre deg selv. Er det sexen i seg selv du vil ha, eller er det forelskelse og kjærlig sex du vil ha? Er svaret det siste er det ikke mye å gjøre før du har fått kontroll på det sosiale livet.

 

Er det derimot kun sexen du er ute etter syns jeg faktisk en prostituert er ett godt alternativ. Du får nok en god førstegangsopplevelse om du velger med omhu.

 

Jeg ønsker deg iallfall masse lykke til!

Endret 7. januar 2008 av Moie

[Gjest Guest_Jens_*]

Hei Jens.

Du har fått en hel haug med svar, og lange svar, så jeg har ikke fått lest gjennom alle. Men tenkte å komme med noen raske mulige løsninger på situasjonen din.

 

Det ene er at du kanskje skulle snakket med en psykolog e.l om den sosiale situsjonen din. De har masse gode råd, tips og øvelser du kan dra nytte av. Søsteren min har gått gjennom det samme som deg sosialt sett, og har blitt en hel annen etter øvelsene sine.

 

Ang å komme seg ut blant nye folk (når du er klar for det) slenger jeg meg på en av de tidligere innleggene som snakket om å bli aktiv innen forskjellige foreninger eller partier. Jeg vil kanskje anbefale at du tar kontakt med Mental Helse som har ungdomslag over hele Norge. Der har de selv erfaring på hva du har gått gjennom og går gjennom så de har haugevis av forståelse og omsorg.

 

Når det kommer til ditt ufrivillige sølibat er det ett spørsmål du kanskje må spørre deg selv. Er det sexen i seg selv du vil ha, eller er det forelskelse og kjærlig sex du vil ha? Er svaret det siste er det ikke mye å gjøre før du har fått kontroll på det sosiale livet.

 

Er det derimot kun sexen du er ute etter syns jeg faktisk en prostituert er ett godt alternativ. Du får nok en god førstegangsopplevelse om du velger med omhu.

 

Jeg ønsker deg iallfall masse lykke til!

 

Hei Moie

 

Jeg vet ikke helt om dette er en problemstilling en psykolog vil ta seg tid til. Jeg er ikke psykisk syk, eller mangler jeg de mest elementære sosiale ferdigheter. Jeg burde kanskje hatt en life-coach eller noe sånt, men de er dyre. Derfor blir det mental helse også litt galt føler jeg. Jeg vil ikke kaste bort tiden til noen, og jeg regner med at de har mange og mye verre tilfeller der enn mitt tilfelle. Jeg kan ikke møte opp å si at jeg lider av et slags anomisk syndrom eller noe sånn.

 

Det med at jeg ikke har hatt sex er en problemstilling mange leser mye forskjellig inn i. Enkelte mener jeg overfokuserer på sex, noe mener sex ikke er viktig, andre mener jeg er rett og slett sexfiksert som om jeg var litt pervers, andre mener jeg bør finne en jeg elsker og ta det derfra.

 

Det er ikke et enten eller. Jeg mangler sex og kjærlighet, og det tærer på psyken. Vi er vel biologisk kodet til å ønske begge delene? En prostituert dekker bare det ene behovet, men kunne senket den psykologiske terskelen for komme videre. Jeg har egentlig slått fra meg den tanken fullstendig.

 

Finnes det virkelig prostituerte som frivillig driver med det yrket?

 

Mvh. Jens

[Gjest Guest_lei_*]

Det som er problemet er ikke nødvendigvis gutta, men jentene. Jeg prøvde å teste ut disse såkalte "sexdatingsidene ", de som er mest brukt her i Norge

 

Greit, jeg er ingen Brad Pitt, det er jeg fullstending klar over, men jeg har fått komplimenter før, fra både jenter og gutter. Og det gjør, er å ta kontakt med jenter jeg _egentlig_ burde hatt sjansen på. Jeg tok til og med å kontaktet en jente som ikke så noe fin ut, og jeg pleier sjeldent å si det om et annet menneske. Enten så fikk jeg ikke noe svar, eller så fikk jeg en eller annen dårlig unnskyldning tilbake.

 

Jeg ble til slutt lei, og skrev noen ord i profilen min. At det var mange av jentene der inne som trengte en reality check. Problemet med jenter er at de går automatisk utifra at de ser ut som *fyll inn navn på deilig modell*. Og de tror også at fordi de får sex at ergo så er de deilige. Det 99% av de som er enten helt greie i utseende til de som ikke ser ut i det hele tatt ikke helt forstår , er at gutter vil *bleepe* alt, det betyr ikke at de er pene. Disse jentene vil aldri ende opp med en kjekkas, selvom en kjekkas gir dem et sympati*bleep* innimellom.

 

Disse jentene ødelegger bare for seg selv, for før eller siden blir gutta (i hvert fall de fleste) lei av å bange mindre attraktive jenter, og heller satse på en "skikkelig" jente som skal vare så lenge som mulig. Og da blir disse jentene sittende igjen, og etterhvert som årene blir det enda vanskeligere for disse jentene (eller skal vi nå si damene?). Mange av de vil ende opp på internett og tigge etter sex på alle de verste despo sidene du kan tenke deg.

 

Som jeg skrev i slutten av min profil "Det er ikke jeg som ikke er god nok for dere, det er dere som ikke er god nok for meg". Ord jeg mener, fordi jeg har håp om at det skal finnes en ålreit jente der ute, som har litt mer oppi hodet enn mange av de jentene der, og jeg vet det finnes, jeg gir ikke opp.

 

Så til alle her (inkludert trådstarter), det er faktisk de det er noe galt med, ikke dere. Ikke gi opp, stå på.

[Equalitor]

Hei alle. "Interessant" å se at det finnes flere som meg. Jeg er INCEL til tusen i en alder av 20, men ikke videre stygg. Det er mange faktorer som faller sammen: Jeg droppa ut av ordinær videregående fordi det var konsentrasjonsproblemer tilstede [men ikke ADHD], alltid lite med selvtillit unntatt med venner, har for lite maskulint bygget kropp [nokså tynn overkropp] og kroppsinnstilling. Alle jobber jeg mye med og ser jo fremgang. Tar også en del timer på treningsstudioet slik at jenta skal slippe å synes synd på seg selv når jeg tilfeldigvis [el. forhåpentligvis] får noe en gang.

 

Planlegger også å lære meg Tai-Chi fordi det er optimalt for kroppen og sinnet, man lærer fysisk selvforsvar på høyere nivåer og det sannsynligvis er masse interessante og kroppsbevisste jenter som går på det [i Trondheim].

 

Håper at det å være ukuelig optimist vil bringe meg opp i skyene en dag! Men tankegangen er jo også roten til nesten alt, som så og si alle sier her. Skikkelig kjæreste er målet, og vi vet alle at "hun" finnes der ute :[]

[Dinosauromann]

Dette er en gammel tråd, som jeg tydeligvis har oversett tidligere, men jeg mener den fortjener å få litt oppmerksomhet. Jeg kjenner med godt igjen i hva som er beskrevet her. På grunn av nok av problemer gjennom livet debuterte jeg ikke før i starten av 20-årene, da jeg fikk en kjæreste via nettdating.

 

Jeg føler dette er noe som er oversett og ledd av av folk, og jeg har også lenge følt meg diskriminert av snakk om seksuelle problemer som nevnt tidligere. Det er nok vanskelig for folk som ikke har opplevd det slik selv å forstå hvor tungt det er.

Endret 18. august 2011 av oln

[Yavel]

naboen min har sosial angst, han har doktorgrad i teologi, gift med 2 unger og greier, så det finnes håp for alle