Hva noen kaller "Ufrivillig Sølibat".

[Gjest Guest_Jens_*]

Introduksjon:

 

Problemstillingen min er kanskje ikke vanlig her inne, men den omhandler jo seksualitet så jeg håper dette er riktig forum å henvende seg til. Dette blir også en litt merkelig problemstilling for de fleste å forholde seg til, et litt ekstremt tabuemne, men jeg prøver likevel. Jeg har også skrevet dette innlegget på dr.online, men håper å få litt utvidet feedback ved å poste det her også.

 

Problemstillingen:

 

Jeg er en 26 år gammel mann, som aldri har hatt sex.

 

Et ekstremt tilfelle kan man trygt si. Dette er noe som plager meg i hverdagen, og jeg lurer vel egentlig på hva andre ville gjort i min situasjon, hva andre ville gjort helt konkret for å forbedre denne situasjonen, for å formulere det hele litt diplomatisk.

 

Det er også litt merkelig at denne problemstillingen er fullstendig fraværende fra søkelyset til alle disse sexologene. Man kan lese om alt om tips fra bondage, analsex for viderekommende, hvilke leketøy som passer best i den stillingen, ingenting er liksom et tabu lengre unntatt denne problemstillingen. Det skrives ikke om det, og man skal helst ikke snakke om det. Tilstanden jeg er i omtales ofte som ufrivillig sølibat, involuntary celibacy på engelsk, eller bare INCEL.

 

Bakgrunn:

 

Jeg har alltid vært en sjenert person, og jeg fikk depresjon som 16-åring grunnet utfrysing og litt mobbing på skolen. Dette gjorde at jeg trakk meg tilbake, ble usynlig. Jeg kom meg igjennom vgs. og begynte å studere. Jeg er nå snart ferdig med studiene.

 

Problemet er at jeg falt ut av samfunnet når jeg var 16 år, jeg ble sosialt isolert, og den alderen er hvor de fleste lærer seg å sosialisere og ikke minst da de fleste debuterer seksuelt. Jeg har gått glipp av alt dette. Under min tilbaketrekking pga depresjonen min, så utviklet jeg til en viss grad sosial angst. Alt dette er jeg over nå. Jeg kan ikke forandre fortiden, så jeg velger selvfølgelig å fokusere på nåtiden. Problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg skal gå fremover.

 

Dette har likevel satt sine spor, da jeg ikke har bygd meg opp et solid sosialt nettverk, men er alene i det meste. Jeg har blitt en litt sosialt inkompetent person som følge av dette. Jeg er derfor langt bak mine jevnaldrede, og har mye dårligere forutsetninger enn de fleste for å forbedre min egen situasjon. Jeg frykter vel egentlig at min sosiale situasjon kan bli permanent. Dagens sosiale samfunn er heller ikke spesielt tilgivende mot de som tilfeldigvis ramler utenfor. Jeg har et slags taper stigma på meg nå føler jeg, og frastøter folk bare med min sosialt inkompetente væremåte. Jeg føler meg litt som en eks-fange, en som nå må komme ut igjen i samfunnet, men som alltid vil ha et stigma hengende over seg som motvirker alle mine egne positive tiltak.

 

Spørsmål:

 

- De fleste treffer vel folk gjennom venner og slikt, mens jeg er utenfor slike sosiale nettverk fullstendig. Spørsmålet mitt er derfor: Hvor kan man møte folk når man står fullstendig på bar bakke? - Jeg regner med at mange vil råde meg å oppsøke en prostituert. Jeg har faktisk vurdert det. Ikke gatehorene, men kanskje noen av de noenlunde normale kvinnene som prostituerer seg, hvis de i hele tatt finnes. Jeg har virkelig ingen anelse om hva som rører seg i dette miljøet. Kanskje bare oppsøke en prostituert en gang for å bryte isen eller noe slikt. Egentlig grøsser jeg ved tanken. - Hva slags syn har dere på folk som debuterer såpass sent? - Vil kvinner lett merke det hvis man er uerfaren? Vil de fleste være forståelsesfulle eller være litt grusomme hvis de skulle oppdage dette?

[MRN]

Velkommen til min verden -> VG-bloggen min

 

Jeg debuterte som 26-åring.

 

Jeg droppa ut av VGS, siste året. Du har i det minste utdanning!!

 

Jeg har nå fast jobb, etter 5 år som sommervikar. Jeg har faktisk fullført militæret.

 

Jeg har 1 god kamerat (les: bestevenn), og 1 annen god venn (les: barndomsvenn). Ellers har jeg ingen andre skikkelige venner. Så, mitt nettverket er ganske begrenset selv.

 

Hvordan jeg fikk meg den ene gangen? Det står i bloggen, men kortversjonen er at jeg var på byen i sommer. Jeg labba etter de vi hadde vorspeil sammen med, han ene som jeg så den gangen og aldri mer, satte seg ned ved et bord. Ved det bordet var det en jente. Jenta hadde type. Typen stod rett opp og ned og sa ikke noe. Jeg prata med jenta.

 

Et par uker senere (antall uker imellom kan man jo finne ut av), så var denne jenta på jakt "etter noe" og så meg. Hun ba meg hjem "for å prate". Noe som også sikkert var meninga. Så jeg sa fra til mitt faste følge (bestekameraten og dama hans, som jeg alltid drikker med hvis jeg skal drikke), at nå stakk jeg til henne. Jenta som jeg prater om, og dama til bestekameraten min, de har vært barndomsvenner. Poenget mitt er relasjon. Det er via venner og venners venner man tydeligvis får seg kontakt.

 

Må bare fortelle litt mer. Som første jente, så er ikke alt bare bra. Denne jenta har kjønnssykdom. Altså, min første jente MÅTTE bare ha kjønnssykdom! I tillegg er denne jenta ganske så blåst, generelt sett. Hun var en selvkutter (få månder siden sist, og hun er 21). Hun har resept på lykkepiller, men tar de ikke. Hun har angst, men røyker hasj. Fant ut at hun gjort det daglig. Ellers, jeg håpte at det var bare en gang i uka/i helgene, for da kunne jeg ha godtatt det, men er redd for at det var langt oftere enn det. Hver gang hun ikke på jobb...

 

Så, min første gang var med en dårlig jente. Håper ikke det skjer med alle, ihvertfall ikke med du, trådstarter, men skulle bare fortelle min historie.

 

Og ja, å kjøpe seg ei hore var under sterk vurdering!

 

Situasjonen nå?

 

Det samme som før, bare at nå vet jeg med meg selv at jeg aldri får meg noe mer. Før kunne jeg si at jeg aldri kom til å få meg noe.

 

Dessuten er jeg enig i at det er lite fokus på akkurat det. Alt handler seg om at alle andre får seg noe og alle andre har det bra. Det er jo sant. Men det er ikke sant likevel.

 

For å svare på spørsmålene dine på slutten der.

 

Sen-debuterende blir sett ned på. Men jeg ser enda mer ned på de som debuterer når de er 12.

 

Jenta merker det nok veldig lett. Men grusom? Kan jeg aldri tenke meg. Ikke når det har kommet til det skrittet der.

 

Du nevner ingenting om utseendet ditt, bekymring for utstyret ditt og sånt, så det betyr at du har et godt selvbilde.

[Gjest Guest_Jens_*]

Hei.

 

Umiddelbar respons! Det begynner å gå opp for meg at det er mange som meg der ute. Derfor er også fokuset på de med et superaktivt sexliv så frustrerende. Er dette emnet virkelig så tabu at vi aldri kan snakke om det? Jeg trodde sex var verdens mest naturlige ting, og derfor burde kanskje mangelen på det hos så mange tas litt mer alvorlig.

 

Ikke det at jeg mener dette er en sak for offentlige instanser, det er så absolutt en privat sak, men sexologene kunne i det minste skrevet litt om det.

 

Din seksuelle debutt er en litt sørgelig hstorie, du har i det minste min sympati, hvis det betyr noe.

 

Jeg har dessverre litt komplekser rundt utseende mitt. Det hindrer meg i å gjøre ting. Jeg har likevel blitt mye bedre, både i forhold til mitt eget selvbilde, og med tanke på min sosiale selvtilitt. Hvedproblemet mitt nå er mitt elendige sosiale nettverk. Du har et mye bedre nettverk enn jeg har, så du forstår kanskje min situasjon?

 

Men hvorfor tror du at du aldri mer vil få deg noe? Eller var det en skrivefeil?

 

Mvh. trådstarter Jens

[Gjest Annonym]

(For å sette ting litt på spissen er noen av setningene ordlagt litt vel skarpt, så ikke ta alt jeg sier fullstendig konkret)

 

Incel - Takk, da har jeg lært enda et begrep som beskriver min situasjon som er mer eller mindre lik din.

 

Min historie ligner i grove trekk din, men jeg har hatt noen veldig fine år på ungdomskolen med venner, jenter og det der som jeg virkelig savner nå. Det var først i andre- og tredjeklassen på videregående at jeg 'falt ut', men kom meg litt tilbake igjen da jeg dro i militæret høsten etter jeg var ferdig med videregående. Men etter jeg var ferdig i militæret hadde jeg to år hvor jeg gjorde absolutt ingenting - verken skole, jobb, eller noe som helst. Men jeg har fått tatt et tak i nakken og kommet igang med studier nå, så nå går det ihvertfall ikke mer enn 2-3 dager mellom hver gang jeg omgår andre mennesker, dog jeg gjerne ønsker jeg hadde bestevenner eller kjæreste.

Dermed kommer vi til det samme problemet med sosial frykt, eller angst. Jeg synes det er vanskelig å måtte møte nye grupper av mennesker, f.eks når man er med en venn og måtte bli introdusert til en helt ny og sammenflettet gruppe mennesker med sine sosiale normer og oppførsel som jeg ikke har erfaring med tidligere. Jeg har de senere år fått en følelse av å være sosialt retardert når jeg omgås de "kule folka" som jeg studerer med på skolen.

Mennesker jeg allerede kjenner godt derimot har jeg ingen problemer med å omgåes, spesielt når man blir trygg på noen og tørr å være seg selv. Jeg har fått høre jeg er en vittig raring av de jeg omgåes til vanlig på skolen, hehe.

 

Samfunnet, slik jeg opplever det, har blitt innrettet for å være kul - en vinner målt ut ifra sosial kapital og status. Mangler man dette blir man stigmatisert og andre mennesker tendenerer til at man ikke er verdt bryet å bli kjent med om man ikke kan tjene på å inkludere deg i sitt sosiale nettverk (satt på spissen, så klart). Det blir som en ond sirkel hvor alle prøver å være så kul som bare det, og vennskap blir mer en sosial konkurranse enn det å ikke være alene. Og festing og drikking er det ultimate uttrykket for dette. Det opererer helt andre lover og normer når man er på fest eller på byen enn til vanlig. På fylla er det i større grad drittsekkeri da alle skal være superkule på bekostning av andre. Mulig det bare er jeg som har hengt med feil folk på fylla, men slik har det alltid vært siden videregående, og det ser ikke ut til å forandre seg nå som jeg nærmer meg 24 år.

 

Sosial status gjelder også en del damer har jeg opplevd. Da jeg begynte å studerer var det en artikkel i en av studentavisene her jeg studerer av en professor i psykologi som snakket litt om det å få nye venner og kjæreste. Et av de viktigste tipsene var at man skulle være ærlig og ikke prøve å være kulere enn hva man er. Jeg har kun erfart at dette er en heller dårlig strategi; jeg har blitt sjekket opp, men blitt 'dumpet' igjen ganske raskt når jeg har lagt kortene på bordet. Nå vil jeg ikke generalisere det motsatte kjønn, og jeg vil tro det faktisk finnes jenter som ser etter andre kvaliteter enn kun hvor mye de kan tjene sosialt på deg. Så jeg fortsetter å kjøre en noe ærlig strategi i håp om at jeg en dag møter 'den rette'. Jeg har forsåvidt alt møtt 'den rette' på nettet for en tid tilbake, som er mer eller mindre en kopi av min personlighet i en kvinnekropp, men denne dama bor, så klart, på andre siden av det langstrakte land. Ting skal ikke være enkelt.

 

Når det gjelder å komme i kontakt med mennesker igjen og danne nye vennekretser er det absolutt en fordel å gjøre det med mennesker du deler interesser med. Om du har en hobby, driver med en sport eller ønske å starte med en sport, så er dette veldig gode utgangspunkt for å møte nye mennesker. Og det andre viktige tipset er at ting ikke skjer av seg selv.

Du må selv være litt pådrivende og kontaktsøkende til å begynne med, og spørre om dere skal finne på noe, eller stikke å ta en pils, osv. Men dette må så klart gjøres med omhu så man ikke blir en plageånd og bare forringer sitt eget potensiale til å skape gode vennskapsbånd.

 

Jeg må ærlig innrømme at du har gjort en god observasjon av sexologenes neglisjering av hva som virker en stor andel av unge menns store frustrasjon. Jeg vet om flere som føler det akkurat som meg og deg, som er i den onde sirkelen hvor de virkelig ønsker seg kjæreste å kunne dele sorger og gleder med, men som faller utenfor hvor det er ganske så vanskelig å komme inn igjen. Man får så mye sex tred nedover hodene våre i dagens samfunn mens man blir en passiv observatør av en seksuell revolusjon som foregår alle steder bortsett fra ens eget liv. Hvorfor det er viktigere å gi tips om analsex for viderekommende enn å forsøke å belyse nevnte problemstilling vet jeg ikke, men jeg tror ikke vi kan håpe på en seksuelle revolusjon for menn i umiddelbar framtid.

[jonnor]

Det er vel slik at problemstillingen du har ikke er sexologenes felt. De tar jo hovedsaklig for se ting som skjer under sexen, og ikke alt det sosiale før man kommer så langt.

Men jeg er enig at dette er alt for tabubelagt, og at profesjonell hjelp burde vært tilgjengelig.

[Gjest Guest_Jens_*]

Det er vel slik at problemstillingen du har ikke er sexologenes felt. De tar jo hovedsaklig for se ting som skjer under sexen, og ikke alt det sosiale før man kommer så langt.

Men jeg er enig at dette er alt for tabubelagt, og at profesjonell hjelp burde vært tilgjengelig.

 

 

Jeg vet ikke helt jeg. Jeg er ingen ekspert på det området, men på sexologen.no står det at de hjelper med:

- Angst og usikkerhet omkring seksualitet

- Ubehag ved å ta på egen kropp

- Angst for relasjoner

- Angst for nærhet

- Angst for ikke å prestere seksuelt

- Problemer knyttet til synd og skam

Og andre ting.

 

Altså ganske mye som ikke akkurat omhandler the old in&out.

[Gjest gutt23]

Jeg lider også av "Ufrivillig Sølibat". Min historie er meget lik deres. Var veldig usynlig i ungdomskolen for å unngå å skille meg ut. Hang sammen med nerde vennene, og gjorde nerde ting. Som var veldig gøy, men ikke noe sjakktrekk i forhold til damefronten. Videregående kom og vennene mine fikk seg noe en etter en. Men jeg som lider av sosial angst og direkte mistrives på fester, forble en jomfru.

Videregående var over, venner flyttet vekk, begynte å jobbe etc. Jeg dassa hjemme, fikk depresjoner og var veldig nede. Fortsatt jomfru.

Var hjemme lenge, men fikk lærlingplass etter en god stund. Livet ble bedre, jeg hadde i hvertfall noe å bedrive tiden med. Etter 2år var lærlingtiden over. Og jeg mistet lysten på det jeg hadde utdannet meg innenfor, pågrunn av diverse opplevelser. Dassa hjemme i lang tid, men fikk meg en jobb ettehvert. En jobb jeg stortrives i.

Men fortsatt jomfru.

 

Jeg har også tenkt tanken om å ty til en kvinne av natten (ikke gatevandrerne), men jeg er sikker på at det ikke vil løse problemet mitt. For jeg ønsker noen å være glad i.

 

Mange gapskrattet av filmen "40 old virgin", jeg så fremtiden min. Minus sexen han fikk til slutt.

[Gjest Guest_Jens_*]

Jeg lider også av "Ufrivillig Sølibat". Min historie er meget lik deres. Var veldig usynlig i ungdomskolen for å unngå å skille meg ut. Hang sammen med nerde vennene, og gjorde nerde ting. Som var veldig gøy, men ikke noe sjakktrekk i forhold til damefronten. Videregående kom og vennene mine fikk seg noe en etter en. Men jeg som lider av sosial angst og direkte mistrives på fester, forble en jomfru.

Videregående var over, venner flyttet vekk, begynte å jobbe etc. Jeg dassa hjemme, fikk depresjoner og var veldig nede. Fortsatt jomfru.

Var hjemme lenge, men fikk lærlingplass etter en god stund. Livet ble bedre, jeg hadde i hvertfall noe å bedrive tiden med. Etter 2år var lærlingtiden over. Og jeg mistet lysten på det jeg hadde utdannet meg innenfor, pågrunn av diverse opplevelser. Dassa hjemme i lang tid, men fikk meg en jobb ettehvert. En jobb jeg stortrives i.

Men fortsatt jomfru.

 

Jeg har også tenkt tanken om å ty til en kvinne av natten (ikke gatevandrerne), men jeg er sikker på at det ikke vil løse problemet mitt. For jeg ønsker noen å være glad i.

 

Mange gapskrattet av filmen "40 old virgin", jeg så fremtiden min. Minus sexen han fikk til slutt.

 

Hei gutt23.

 

Vi som lever i denne "tilstanden" har nok mange likhetstrekk ved våre livshistorier. Vi er nok en større gruppe enn vi og mange andre tror. ”Tilstanden” har likevel et svært negativt stigma ved seg, så vi er nok dessverre en veldig stum og usynlig gruppe.

 

Jeg så på "the 40-year old virgin" med skrekkblandet fryd. Den var bra og morsom, men jeg identifiserte meg litt for mye med ”Andy” i filmen. På den andre siden så var han en sympatisk fyr som fikk jenta til slutt. I mange andre filmer blir folk uten seksuell erfaring stemplet som farlige avvikere. Slik sett var det en positiv film.

 

Det med prostituerte er noe jeg ofte tenker på. Jeg leste på en side i USA om "terapeuter" som hadde sex med klientene sine, for å få de til å bli mer selvsikre. Deres klienter var mennesker med alvorlige fysiske handikapp. I Nederland er det visst horer som spesialiserer seg på uerfarne mennesker. Om bare noe slikt hadde eksistert i Norge… Samtidig er jeg litt frastøtt kvinner som tar seg betaling for sex, og som ligger med noen de ikke har følelser for. Jeg lengter vel først og fremst etter noe mer genuint.

 

Vi får vel bare fortsette å leve i håpet, og gjøre det beste ut av det lille vi har.

 

Mvh. Trådstarteren Jens

[Skalle]

Huttetu, det er trist å gå på den måten. Jeg var jomfru til jeg var 23 år, da fikk jeg meg riktignok flere ganger over en helg, men etter det så har jeg bare hatt sex med en jente over en natt akkurat nå nylig. Så jeg vet hvordan den følelsen er og det er helt pyton jævlig. Det gjør så utrolig mye med selvtilliten at de som ikke har vært jomfru så lenge vil aldri kunne forstå det tror jeg.

 

Så til en løsning på problemet :

 

Les de her tre trådene

- https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=882043

- https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=875465

- https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=750831

 

Hvorfor?

En gjenganger for oss som har vært jomfru så lenge er jo at vi ikke har helt "draget" på damene. Grunnen til det er som oftest at vi har for lav selvtillit til å tørre å ta initativ hos jentene, og vi skremmer de vekk med vår usikre fremtreden. Derfor er det så utrolig viktig at vi bygger selvtillit først og blir glad i oss selv. Deretter vil dette merkes av andre og vi blir mer attraktive for jentene, og tar vi da initativ så tror jeg mye er gjort.

 

 

Første gang jeg hadde sex var med en jente som tok initativet med meg, etter dette tok det meg tre år å skjønne at jeg ikke kan sitte å vente på neste jente som skal komme løpende til meg å ha se med meg. Så jeg bestemte meg for å gjøre noe med det. Jeg brukte veldig mange av de tingene som står om i de tre trådene ovenfor for å bygge meg opp selvtillit. Jeg sluttet å sitte å "trøste" meg med porno og heller bruke fantasien til det den skal brukes til. Porno bare forvrenger bildet vårt av hva som skal være "normalt" innen sex og kropp.

 

Etter en stund har jeg fått mye bedre selvtillit, og når sjansen bydde seg så tok jeg skikkelig initativ til kontakt med en jente som jeg ellers aldri ville prøvd meg på fordi jeg hadde tenkt "hun er altfor fin til å ville ha noe med meg å gjøre". Jeg blei forelska, jeg tok initativ, jeg fikk ha sex med henne. Det ordna seg dessverre ikke slik at hun blei forelska i meg, men det er ikke så farlig. Jeg har fortsatt selvtilliten min til å skulle ut og ta initativ til kontakt med flere damer fordi jeg har trua på meg selv nå og ser at når jeg bare gir det en innsats så blir det sansynligvis mye mer av både sex og kjærlighet på meg.

 

Så til trådstarter. Du er absolutt ikke dømt til å gå slik resten av livet. Du kan gjøre noe med det, og jeg foreslår du begynner i dag. Jo fortere du starter jo fortere kommer forandringen. Jeg har ingen erfaring på å kjøpe prostituerte, men jeg kan ikke tenke meg i det hele tatt at det skal være noe god løsning. Da kommer du bare til å tenke at "Jeg må betale for det jeg, for jeg får meg ikke uten". Enda en negativ tanke og noe som kan føre til stor bruk av penger og sansynligvis ikke noe god følelse over sexen i det hele tatt. Har tenkt tanken jeg også mange ganger, men er så utrolig glad for at jeg aldri har gjort det, for når jeg ser at jeg kan få meg uten å betale så vil jeg jo selvfølgelig det. Bare gi det litt innsats.

[Gjest Guest_Jens_*]

Hei alle sammen, og takk for mange gode svar.

 

Jeg tror rådet som går igjen her, forbedre selvbilde og ens sosiale nettverk, er noe av det viktigste man kan gjøre for å komme ut av denne tilstanden. Jeg har prøvd dette i årevis, og har blitt bedre. Jeg mestrer de sosiale kodene bedre og bedre. Ingen ville mistenkt meg for å være en "incel". I flere situasjoner har mange, noen jenter også, trodd at jeg var en litt mer kul person enn jeg faktisk er, kanskje fordi jeg oppfører meg litt nonchalant. Sannheten er en helt annen. Inni hodet mitt er jeg det motsatte av nonchalant.

 

Om problemstillingen:

 

Andre steder hvor jeg har skrevet om dette, så har folk stusset litt på selve begrepsbruken av "ufrivillig sølibat", at det ikke beskriver en sykdom eller er noen fullgod diagnose. Dette er jo selvsagt helt riktig. Det er ingen "sykdom" å ikke ha sex. Derfor skal jeg forsøke å forklare litt mer hva jeg mener. Det er litt vanskelig å sette ord på dette, men:

 

"Diagnosen" "ufrivillig sølibat" er et vagt uttrykk. Mange faller innenfor denne gruppen, kanskje de fleste i ulike stadier i livet. Jeg bruker dette begrepet om de som faktisk aldri får/har hatt sex, og som ikke tilsynelatende makter å komme ut av denne tilstanden. Det blir et psykologisk problem i seg selv, som skaper en psykologisk barriere for å komme seg videre i livet. Kanskje man kan ha flere andre supplerende anerkjente diagnoser ved siden av, f.eks sosial fobi, men det ufrivillige søibatet er en psykologisk barriere i seg selv. Det har den i det minste blitt for meg.

 

Dette blir kanskje et litt pseudo-intellektuelt tullebegrep. Et begrep som ikke er en sykdom, men bare en beskrivelse av en faktisk tilstand. Likevel en tilstand noen aldri greier å komme seg ut av. De som ikke kommer seg videre har et problem. Jeg passer nemlig ikke inn i kategorien sosial fobi, likevel om jeg er sjenert. Jeg er heller ikke klinisk deprimert. Jeg er tilsynelatende frisk, men er i konstant ufrivillig sølibat. Jeg er heller ikke totalt uvitende de sosiale kodene. Jeg er bare alltid alene. Kanskje tilstanden min kunne blitt kalt "sosial isolasjon" for den saks skyld. Muligens er dette en amerikansk problematisering av bagateller. Jeg plukket opp ideen på diverse amerikanske forum.

 

Det er likevel flere psykologiske problemstillinger knyttet til mitt ufrivillige sølibat, likevel om jeg ikke er et åpenbart psykologisk kasus. Min uerfarenhet, både sosialt og seksuellt, spesielt seksuellt, er en reell psykologisk barriere for meg. Jeg er faktisk litt redd for tanken å ha sex med en kvinne. Jeg ville muligens hatt prestasjonsangst for å ta det neste skrittet, likevel om jeg ikke en gang er i en situasjon hvor jeg kan ta det neste skrittet.

 

Et annet psykologisk element er enomheten i det ufrivillige sølibatet. Jeg er av den oppfatning at mennesket er et utpreget sosialt dyr. Vi er biologisk kodet til å ha sex, nærkontakt, leve i grupper osv. Jeg ser på andre mennesker der ute, og de virker alle så utrolig lykkelige. De er så integrert i samfunnet og alt kommer så lett for de. De snakker sammen, får venner og danner fohold, stifter familier og alt det der. Jeg makter ingenting av dette. Likevel har jeg dette savnet etter nærkontakt, sex, alt det der. Jeg er så utrolig ensom. Det er kanskje et problem. Jeg ser litt ensom ut. Ensomheten min gir utslag i et stort fysisk savn. Jeg kjenner det liksom i magen/brystet. Jeg får en slags trang til bl.a. nærkontakt, kanskje sex hadde gitt meg litt sjelsro. Det er derfor jeg skrev dette om prostituerte. Jeg kunne "brutt isen" med en slik person for å føle meg litt normal, for å føle meg bedre. Jeg har tenkt en del på dette i det siste, og jeg får ingen klarhet rundt mine tanker om å oppsøke en prostituert (mange litt konfliktfylte tanker rundt akkurat det emnet). Kanskje jeg også virker litt "creepy" pga min ensomhet. Det er kanskje dette som frastøter kvinner litt. Kanskje litt erfaring med en prostituert hadde gitt meg mer selvtillit, eller kanskje det motsatte...

 

Jeg er ikke psykisk syk, så hvorfor makter jeg ikke å gå ut i samfunnet å delta på alle arenaer?

 

Derfor bruker jeg denne betegnelsen "ufrivillig sølibat". Vi er de som faller i denne gråsonen. Eksludert fra samfunnet, men ikke tilhørende de psykisk syke. Jeg er bare utenfor, merkelig nok. Derfor skrev jeg dette under seksualitet: Jeg er såpass ensom, og føler meg såpass utenfor, at mine seksuelle tanker rundt det annet kjønn begynner å bli undertrykt, hmm dette er egentlig vanskelig å forklare: Har dere sett the 40-year old virgin? Andy i den filmen var ingen onanist, likevel om han var ensom og en "virgin" på 40 år. Dette virker sikkert rart for de fleste menn. Uten noen form for utløsning blir man gal, og det er egentlig sant. Men hvis man er som meg, og Andys karakter kunne egentlig passet godt på meg (en relativ vanlig, høflig og veloppdratt fyr, som ingen mistenker for å være en "incel", bare litt teit liksom), så blir man etter hvert litt redd for å fantasere. Det blir litt bittert. Det blir bare litt ekstra ensomt. Tilstanden min kan sikkert utvikle seg til å bli et seksuelt problem med tiden. Det er derfor et sex-problem...?

 

Dette sliter utrolig på psyken min. Det å selvstemple seg som seksuelt mislykket er første skritt mot å utvikle reelle psykologiske problemer. Derfor hadde det kanskje vært lurt å følge de fleste rådene som jeg får: Ta det med ro, ting skjer naturlig. Den filosofien har jeg nå fulgt de siste årene uten at det har hjulpet meg.

 

 

Ja nå ble det mye litt ustrukturert her kanskje, men det får bare være. Jeg har vært ute blant folk en siste tiden skjønner dere (vært blant, ikke sosialisert) og sett mange glade folk. Jeg er ikke bitter på andres lykke, men deprimert over min egen tilstand tillater jeg meg selv å bli. Det er vanskelig å endre tankesett og væremåte når alle andre er lysår foran meg på alle mulige måter. Kjipe greier, og jeg har ingen å snakke med dette om.

[Lemkin]

Har ikke lest alle svarene, men kan gjerne svare på spørsmålene.

 

 

Spørsmål:

 

- De fleste treffer vel folk gjennom venner og slikt, mens jeg er utenfor slike sosiale nettverk fullstendig. Spørsmålet mitt er derfor: Hvor kan man møte folk når man står fullstendig på bar bakke?

 

Du sier du er student, og som de fleste andre studenter så er du ikke alene om å starte på bar bakke etter fullført VGS og evt førstegangstjeneste. Hvis du står helt alene, så oppsøk mennesker som også er i samme situasjon. Siden du snart er ferdig med studienene, regner jeg med at du ikke gidder være med på nye fadderuker og slike ting. Hva med et semester i utlandet? Dette er en glimrende måte å møte nye mennesker på, i og med at du stort sett vil reise til et annet land med en gjeng nordmenn som ikke kjenner hverandre fra før og derfor vil være like åpen som deg for å knytte vennskap. Topper en det hele med litt alkohol (i moderate mengder såklart) vil du se at både du og alle rundt deg mister de sosiale hemningene dere startet med.

 

Andre alternativer er å engasjere seg i et eller annet. Politisk bevist? Engasjer deg i et parti! Religiøs? Bli med på kirkemøter og lingende. Her er det bare fantasien som setter grensene. De fleste får også gode venner igjennom jobb (på samme måte en får venner igjennom skole). Det er slettes ikke umulig å danne seg et nettverk i en alder av 26.

 

- Jeg regner med at mange vil råde meg å oppsøke en prostituert. Jeg har faktisk vurdert det. Ikke gatehorene, men kanskje noen av de noenlunde normale kvinnene som prostituerer seg, hvis de i hele tatt finnes. Jeg har virkelig ingen anelse om hva som rører seg i dette miljøet. Kanskje bare oppsøke en prostituert en gang for å bryte isen eller noe slikt. Egentlig grøsser jeg ved tanken. - Hva slags syn har dere på folk som debuterer såpass sent? - Vil kvinner lett merke det hvis man er uerfaren?

 

Å oppsøke en prostituert vil være ditt valg. Dette kan fort bli en skuffelse, i og med at du da kjøper et produkt du skal forbruke, og ikke deltar i en handling mellom to mennesker som bygger på å behage hverandre. Jeg vil ikke anbefale dette (har selv aldri gjort det).

 

Jeg vil derimot påpeke at kvinner lett vil merke om du er totalt uerfaren. Det å ha sex for første gang er ikke så romantisk og fantastisk som alle skal ha sex til å være. Det er litt som å dra på elgjakt, det høres koselig ut å gå på jakt ute i skogen, men en tenker ikke på at med mindre en treffer et rent skudd og skadeskyter elgen kan det hele fort bli ubehagelig. Min første gang var kaotisk og nervøst. Jeg hadde ikke peiling på hva jeg skulle gjøre i det heletatt, og selve sexen var slettes ikke "top notch". Hva en skal gjøre - og ikke gjøre - er noe en lærer etterhvert. Damer reagerer på forskjellige måter, og etterhvert finner en også ut hvordan en skal "behandle" de forskjellige typene.

 

Vil de fleste være forståelsesfulle eller være litt grusomme hvis de skulle oppdage dette?

 

Jeg vil anta at dette vil være svært individuelt. Det du uansett må være obs på er at du må fortelle at du ikke har særlig med erfaring. Be gjerne om at hun "guider" deg igjennom det, men pakk det inn på en annen måte enn "jeg har aldri hatt sex før, hva skal jeg gjøre nå?". Spør om at hun viser deg hvordan hun liker det, og hva som gjør det best for henne. Kommunikasjon er viktig, men vanskelig i starten.

[Gjest Guest_Jens_*]

Hei Smoothie

 

Takk for gode svar på mine spm.

 

Det du skriver helt til slutt er faktisk essensen i problemet mitt. Du påpeker at kvinner lett oppdager at man er uerfaren, og mener man bør være ærlig om dette. Jeg er enig. Ærlighet rundt dette er vel kanskje det eneste realistiske alternativet for å ikke skape en helt absurd situasjon: (de fleste rådene her inne går på å lære social skills) Jeg lærer meg derfor å overkomme mine sosiale hemninger, får en jente med meg hjem ved min nyvunnede sjarm, bare for at hun skal få lov til å oppleve den mest klønete sexen i historien. Sannheten kommer vel fram uansett regner jeg med. Når jeg tenker på en slik situasjon i hodet mitt nå, så lammer tanken meg litt. Ta høyrehånda til hjelp skriver mange til meg i andre forum, men de seksuelle fantasiene mine svikter litt i det siste også. Jeg har alltid hatt realistiske fantasier, så dette slitsomme faktumet/scenarioet rundt min situasjon sniker seg faktisk inn i fantasiene mine (kanskje jeg rett og slett har for mange hemninger rundt sex?). Dette kan kanskje være begynnelsen på en altomfattende seksuell dysfunksjon.

 

Derfor er det et enormt skrekkelement ved det hele, den psykologiske barrieren jeg nevnte. Ikke bare må jeg manne meg opp til å snakke med kvinner, men også være dønn ærlig om et sinnsykt pinlig problem. Jeg blir rett og slett unnvikende situasjoner hvor jeg kan få kontakt med det annet kjønn. Enten er jeg ærlig, eller så må jeg finne erfaring gjennom alternative metoder: prostituerte (Jeg er helt med på at prostitusjon er noe jævlige greier, men min situasjon setter min innlærte moral hardt på prøve). Det ene alternativet gir meg skrekklammelse, det andre alternativet gir meg dårlig samvittighet og en litt dårlig følelse generelt sett. Terskelen er derfor høy for meg på dette området (inngangen til den delen av den sosiale arenaen som har med romantiske forhold og sex å gjøre), og blir høyere jo lengre jeg venter.

 

Skrekkelementet ved det hele gjør meg ytterligere deprimert. Er jeg således dømt til å være alene hele livet? Det å være dønn alene, aldri hatt et romantiske forhold, er ikke lett for en person med normale lyster og følelser.

 

Det med venner blir slitsomt også. Mange i min alder begynner å stifte familie og greier, og her er jeg, sittende fast i dillemmaet de hadde da de var 16-19 år gamle. Jeg føler meg som en liten unge i forhold, umoden rett og slett.

 

Essensen i ufrivillig sølibat er vel kanskje også at ting blir verre med årene. For å holde meg litt til det 40-year old virgin: Andy sier hvorfor dette skjer: "først skjedde det ikke, så skjedde det ihvertfall ikke, så etter en stund så sluttet jeg å prøve" (ikke et ordrett sitat). Det ene fører til det andre, og man sitter der som en 40 år gammel jomfru. Derfor blir dette for meg en slags reell "sykdom", og en tilstand jeg vil ut av raskest mulig.

 

Dette året skal jeg prøve hardt å overkomme denne patetiske problemstillingen. Men det er det der med å være ærlig da. *grøss*

 

 

 

Mvh. Trådstarter Jens

[Gjest Guest_Huff_*]

Jeg må innrømme at jeg føler meg litt trist når jeg leser innleggene deres. Jeg kjenner meg igjen i bakgrunnen deres, med unntak av at jeg bare er 19 år (snart 20). Den siste tiden har jeg skjønt at jeg mest sannsynlig vil forbli ufrivillig jomfru for en god stund framover. Det gjør meg bare trist, da jeg på alle andre plan i livet er veldig fornøyd. Dere må ikke tro at jeg ikke har prøvd å ta tak i problemet, det er bare det at jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram på grunn av min manglende kunnskap om jenter. Jeg er, i likhet med Jens, ikke deprimert, men jeg føler at mitt "ufrivillige sølibat" begrenser meg på mange områder. Disse begrensningene blir nok ikke mindre med årene...

 

Grunnen til at jeg poster dette innlegget er fordi jeg lurer på om Jens har noen tips om hva han ville gjort "annerledes" for å takle problemet med ufrivillig sølibat. Jeg vil tro at det vil være enklere for meg hvis jeg prøver å bli kvitt jomfrudommen som 19-åring, enn som +25-åring.

 

Takker på forhånd.

[Gjest Guest_Jens_*]

Jeg må innrømme at jeg føler meg litt trist når jeg leser innleggene deres. Jeg kjenner meg igjen i bakgrunnen deres, med unntak av at jeg bare er 19 år (snart 20). Den siste tiden har jeg skjønt at jeg mest sannsynlig vil forbli ufrivillig jomfru for en god stund framover. Det gjør meg bare trist, da jeg på alle andre plan i livet er veldig fornøyd. Dere må ikke tro at jeg ikke har prøvd å ta tak i problemet, det er bare det at jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram på grunn av min manglende kunnskap om jenter. Jeg er, i likhet med Jens, ikke deprimert, men jeg føler at mitt "ufrivillige sølibat" begrenser meg på mange områder. Disse begrensningene blir nok ikke mindre med årene...

 

Grunnen til at jeg poster dette innlegget er fordi jeg lurer på om Jens har noen tips om hva han ville gjort "annerledes" for å takle problemet med ufrivillig sølibat. Jeg vil tro at det vil være enklere for meg hvis jeg prøver å bli kvitt jomfrudommen som 19-åring, enn som +25-åring.

 

Takker på forhånd.

 

Hei.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg flere spesifikke og konkrete råd. En slags step-by-step guide om hvordan du enkelt kunne gjort ting for å oppnå suksess. dessverre så vet jeg ikke helt hvordan man skal gå frem selv, ikke som 19-åring eller som en 26-åring. Jeg vet heller ikke om du er like "ille ute" som jeg er/var.

 

Jeg skal likevel skrive så godt jeg kan.

 

Det jeg gjorde galt i alderen 19 år, var i all hovedsak å trekke meg unna. Jeg var litt redd, litt utfryst, litt taper, litt mobbet. Dette gjorde meg unnvikende. Ingen kommer og redder deg dessverre, så du må nok gjøre alt arbeidet med å forandre det negative selv. Dette kan være tilsynelatende små ting, som rådene her sier:

 

- Ikke trekk deg unna sosiale sammenhenger. Får du en sjanse, så gå på de. Hvis ikke annet, så gi de deg trening på å være sosial. Jeg var unnvikende i din alder, og er det fortsatt. Jeg takket nei til mange anledninger i din alder. Det skulle jeg gjort annerledes.

- Oppsøk aktivt sosiale anledninger, f.eks bli medlem i en eller annen fritidsaktivitet, det skal jeg gjøre etterhvert. Det gjorde jeg ikke når jeg var 19.

- Bli med på f.eks fadderuke på studiestedene. Jeg benyttet meg ikke av det, fordi jeg stemplet meg selv som en taper. En stor tabbe, og jeg gikk derfor glipp av mange muligheter til å bli kjent med folk. Det bringer meg til neste punkt:

- Det viktigste er kanskje å ikke tenke negativt om menneskene du møter. Dette gjorde jeg. Det er vel ingen ting som frastøter folk mer enn dette kan jeg tenke meg. Tenker du negativt om dem, så vises det. Dette gjorde jeg, rett og slett fordi jeg var usikker på meg selv og andre rundt meg. Vær derfor imøtekommende og vis romslighet, likevel om de ikke viser deg det samme (likevel finnes det en grense for hva du skal tåle, den får du sette selv).

 

Jeg i likhet med deg, stemplet meg selv som inkompetent, og gjør dette fortsatt. Selvstempling som "taper" eller inkompetent gjør deg nettopp det. Det bør du slutte med. Det bør jeg slutte med, og tro meg, jeg prøver. Du er bare 19 år. Det er ikke unormalt å være uerfaren da. Derfor har du heller ingen grunn til å tro at du kommer til å være i sølibat resten av livet ditt. Selvstempling er visstnok hvordan mange begynner en psykiatrisk "karriere". De tar de negative forventningene til omgivelsene og gjør de til sine egne. Dette kan også være innbilte foventninger om deg, som du har av deg selv. Jeg mente lenge jeg var ekstremt fysisk uattraktiv. Det tok meg altfor lang tid til å forstå at jeg ser helt normal ut. Jeg trodde også jeg var kjedeligere enn alle. Jeg har etterhvert funnet ut at jeg kan få mange til å le, samt holde mange konversasjoner gående lenge. Dette var et bevisst valg fra min side: Jeg skulle snakke mer med folk. Det var klønete først, og er det fortsatt, men uten trening kommer man ingen vei. Selvstempling er vanvittig negativt, og som et råd her sier: vær litt mer positiv angående deg selv.

 

Jeg mener også at man tiltrekker seg mennesker ved ustråling. Med utstråling mener jeg kroppsspråk, smil, positur, hele pakka. Du må faktisk ha en positiv utstråling. Jeg skjønner etterhvert at man bør se ut som man trives med seg selv og mestrer hverdagen. I din alder syns jeg det var kult å være litt deprimert og alene. Det var nesten litt vakkert. Jeg dyrket min melankolske side, men var aldri klinisik deprimert. Dette var heller ikke lurt i et retrospektivt lys. Jeg så ensom og deprimert ut. Det funker ikke i hverdagen. Du overbeviser heller ingen på jobbintervju på den måten, noe jeg raskt lærte meg.

 

Alt dette høres selvfølgelig helt fanatisk ut. Smil! Vær glad! Vær sosial! Engasjer deg! Ha en god kroppsholdning! Ingen greier å tenke på alt dette samtidig. Jeg greier ikke dette. Alle rådene jeg får går i glemmeboken umiddelbart i en sosial setting.Derfor:

 

Vær naturlig. Stol mer på dine instinkter, men ignorer de negative tankene. En slags mental diett. Etter at jeg begynte å være meg selv mer, så har jeg fått mer positiv feedback. Mye av min elendighet kommer av at jeg bedømmer meg selv altfor strengt, og hørte på negativiteten til drittsekker. Det vil alltid være drittsekker der ute som ikke har noe positivt å si. Ignorer de. Jeg burde sagt til meg selv: Ignorer de, stol mere på deg selv. Ingen fungerer uten selvtillit, og hvis du er alene som meg, så er det bare du som kan bygge den opp. Ingen andre vil fortelle deg at du duger.

 

 

Men ikke vær altfor redd for å ende opp som meg. Jeg har veldig mye gående i livet mitt. Jeg er leser mye, elsker musikk, mat, jeg reiser (dog alene), har utdanning, ingen økonomiske bekymringer verdt å nevne. Jeg er i stand til å finne øyeblikk hvor jeg faktisk setter pris på alt jeg har. Det er bare det at jeg ikke takler ensomheten spesielt bra. Akkurat som deg, så lengter jeg etter noe mer. Man dør ikke av å gå uten sex og nærhet og sosial omgang, det føles bare forferdelig. Man må bare prøve å takle det, og til og med skjule den til en viss grad (ikke utstråle ensomhet). Det går litt i bølgedager. Enkelte dager, som dagen i dag, så har jeg følt meg helt forferdelig. Ingen grunn til det, jeg har fri, jeg bygger meg en utrolig bra PC, er hjemme og har det bra. Ensomheten er bare en synkende følelse som for meg er uunngåelig noen ganger.

 

Nå er jeg veldig positiv kjenner jeg, men det er alltid lettere å være positiv når man skal gi råd. Selv strever jeg egentlig ganske mye på dette området, så jeg er den siste i verden du burde høre på. Rådene ovenfor i denne tråden er ganske gode, les de.

 

Det er patetisk å være en gammel jomfru, men nå er jo verken du eller jeg spesielt gamle ennå. Du som en 19-åring burde absolutt ha mulighetene der hvis du skal begynne å studere eller noe sånt. Hadde jeg aktivt prøvd å løse mitt problem som 19-åring, så hadde jeg muligens vært i en annen situasjon idag. Så allerede der er du bedre stilt enn meg.

 

Mvh Jens

[Gjest Guest_huff_*]

Tusen takk for noen motiverende ord. Jeg er selv innstilt på å prøve å "fikse" dette problemet. Har til og med takket ja til en invitasjon på nyttårsaften, som følge av din hjelp.

 

Tusen takk!

[Gjest Guest_Jens_*]

Tusen takk for noen motiverende ord. Jeg er selv innstilt på å prøve å "fikse" dette problemet. Har til og med takket ja til en invitasjon på nyttårsaften, som følge av din hjelp.

 

Tusen takk!

 

 

Meget bra. Har du fortsatt et sosialt nettverk, så ikke mist det. Det er kjipt å starte på bar bakke, og ikke lite vanskelig.

 

For min egen del blir dette en ensom nyttårsaften, men jeg skal for første gang ha et nyttårsforsett!

[Keylar]

Ønsker deg en hyggelig nyttårsaften jens, du er ikke alene med denne problemstillingen

[Gjest akademiker]

Meget interessant tema som er tatt opp her. Nå viser nyere forskning at hver fjerde norske mann er barnløs. Så forestillingen om at man er alene om å ha problemer på denne fronten er nok ganske feilaktig.

 

Jeg er selv meget opptatt av temaet. I det hele ser jeg på tematikken som et viktig bidrag i kjønnsdebatten, og mener forhold lik dette burde få et sterkere fokus i fremtidens kjønnsforskning.

 

Selv er jeg meget interessert i forskning på kjønn, og da særlig mannsforskning.

 

Det er enkelte gjennomgående trekk jeg fester meg med, når menn i denne situasjonen står frem med sin historie. Disse trekkene er; dårlig selvtillit, asosialitet, følelsen av å være utenfor samfunnet, stor misnøye over egen situasjon, tanken om at sex vil kunne løse problemene man strir med, for å nevne noe. Jeg finner det høyst bemerkelsesverdig at slike oppfatninger er så sammenfallende blant ulike menn i samme situasjon.

 

For å bli personlig kan jeg selv identifisere meg med de nevnte forhold som beskrives. Jeg har selv fra barnsben av slitt med sosial angst, depresjoner, og det kan påvises hos meg sterke antisosiale tendenser. Jeg nærmer meg tredveårsalderen, og har aldri hatt sex eller et forhold til et annet menneske. Så forståelsen ligger helt klart i bunn,

 

Jeg er et utpreget akademisk menneske, med en svært omfattende utdannelse. En av mine største konflikter står nå mellom det å bruke min tid til å studere nærmere forhold lik det denne debatten tar opp, i tilknytning til forskning omkring kjønn, eller det å skulle fortsatte den utdannelsesvei jeg per dags dato holder på med. Begge deler vil være enormt tidkrevende og en kombinasjon av disse synes vanskelig å gjennomføre.

 

Jeg er imidlertid svært interessert i historiene og tankene deres omkring egen situasjon, og skulle meget gjerne få flere input om det samme. Jeg håper at flere mennesker vil få øynene opp for dette særegne fenomenet, og særlig i kjønnforskningsmessig sammenheng. Og videre at forskningen vil føres an både av kvinner og menn. Det hevdes i debatten at temaet er underkommunisert og tabubelagt, og kanskje større åpenhet og forskning vil kunne være et positivt bidrag til at menn i slike situasjoner skal få forbedret egen livssituasjon.

 

Jeg ønsker dere alle alt godt, og fortsett og skriv.

[Gjest girl-19]

Jeg er en jente på 19 år..og har fortsatt ikke hatt sex. Jeg har hatt sjangsen med den fineste gutten her iområdet..Men sa jag måtte hjem. Dette fordi jeg vil ikke bare ligge med han, for så å ikke vite om det blir noe mer. Da blir jeg bare utrolig såra.

 

Dette blir kanskje ikke "ufrivillig sølibat" da, men har tenkt å vente til jeg er sammen med noen, omså jeg er ganske gammel.

 

Men i det siste har jeg begynt å lure på om det er vits..hva med å ligge med en fyr bare for å ha gjort det, er det rett? Eller ser dere på dem som laus?

[Gjest gutt19]

Jeg tror det er flere gutter, enn jenter, som sliter med ufrivillig sølibat. I denne sammenhengen ville jeg blitt overrasket hvis jeg hadde møtt ei jomfru på min alder med slike holdninger som du har. Jeg tror ikke det er mange som har slike tanker med å vente med sexen til "the one". De fleste vil ha det unnagjort. I de siste 19 årene av året mitt har jeg hatt liknende holdninger som deg, men jeg har i det siste innsett at hvor lengre jeg venter, desto vanskeligere vil det bli å ta steget. Når det er sagt føler jeg det blir feil å gjøre det i fylla, men har man så mange alternativ i Norge ?