Fotogalleri: Not Quite Ready for Prime Time - Anew avslører alt

[Anew]

Ja, hva skal man si? Jeg er en 32 år gammel 3-barns far(!), som begynte å fotografere da min første datter ble født for litt over 6 år siden. Siden den gang har det kanskje tatt litt av med interessen, men jeg fotograferer fortsatt i all hovedsak barna. Det er nok mest et spørsmål om tid, siden barn har vist seg å være veldig tidkrevende... Aller helst skulle jeg vært motefotograf(!), men det skjønte jeg litt for sent i livet... kanskje like greit.

 

Til daglig er jeg rådgiver på områdene personvern og informasjonssikkerhet i en stor, statlig etat. Det er også en fantastisk spennende jobb ("i kryssningspunktet mellom jus og teknologi" som de utvilsomt ville sagt på en NRK-dokumentar), så jeg klager ikke over annet enn personalpolitikken. Jeg er ikke noen kjempefan av å legge ut familiebildene på et webforum, og forsøker å klamre meg til et snev av anonymitet, så jeg kommer vel til å vise mest av det jeg ikke fotograferer så mye, men noen barnebilder blir det nok. (Edit: de første årene tok jeg utelukkende familiebilder, så det blir mye familiebilder )

 

Pga. den litt slitsomme policyen galleriet har, med å legge opp bilder som attachements i stedet for å lenke fra min Smugmug, så må jeg resize alle mine nyere bilder. Derfor starter jeg med begynnelsen, fra da jeg var helt grønn og hadde et 2 megapixel Ricoh Caplio RR10 med 2x optisk zoom. Det kostet fjernt mye penger - mer enn man må ut med for et D40 kit i dag - og var tilsynelatende designet utelukkende for å gjøre det vondt og vanskelig å fotografere. Riktignok hadde det full manuell kontroll (som jeg aldri brukte, fordi jeg ikke skjønte bæret) og kunne ta seriebilder med 1 bps og video i 320x240 til minnekortet var fullt, men det hadde ingen optisk søker, en bitteliten skjerm som det var umulig å se noe som helst på i solskinn, en autofokus som kun var pålitelig i strålende solskinn og støyegenskaper fra helvete. Laveste ISO var 100, og bildene er en støygrøt som på en eller annen måte like vel blir gjenkjennelige bilder.

 

Et par favoritter fra det herrens år 2002:

Nye Gardermoen hadde åpnet noen måneder i forveien, og her er den nybakte familien på vei til pappaperm i Provence.

 

Dette bildet er med utelukkende for å vise hvor jævlig Ricoh'en var... DC først gjennom Tabac, Monaco GP 2002. Forza McLaren! (strategisk timet pappaperm? neida... )

 

Jeg skal i det minste ha props for at jeg skjønte at jeg måtte ned på barnets nivå, og "gå nærmere!"

 

Tilløp til "rule of thirds!" Plutselig en dag i oktober falt alle bladene av kastanjetrærne samtidig. Det har jeg aldri sett skje, hverken før eller siden.

 

La dette være en bildeserie til skrekk og advarsel. Dårlig utstyr i hendene på en dårlig fotograf er ingen garanti for gode bilder! Følger opp med favoritter fra 2003 en annen dag. Jeg regner med at massene venter i sitrende spenning.

Endret 26. desember 2007 av Anew

[Anew]

Jeg fortsetter å dra mitt gode navn og rykte gjennom søla med fem nye bilder fra "da jeg var ung". Året er 2003, og kameraet er den samme forferdelige Ricoh Caplio RR10'en.

Bypåske i Frognerparken.

 

Tidlig sommer på fjellet. Bildet stammer fra en serie på tre bilder, der jeg tydeligvis på dette siste bildet blir oppmerksom på at jeg ikke må ha motivet sentrert i bildet...

 

Dette bildet har jeg faktisk etterbehandlet tidligere i år, og jeg liker det veldig godt - originalkomposisjonen er nok ikke så god. Kraftig beskåret til 1200x858, men det henger på veggen foran meg i 13x18 og ser fin-fint ut på en halvmeters avstand.

 

Dette har jeg også sansen for. Fra bryllupsreisen min til Cannes.

 

Høst i min barndoms dal... Hadde ikke tenkt å ta det med, men da jeg bladde gjennom bildene, så fikk jeg lyst til å inkludere det. Det taler nok mest til meg.

 

Fra disse bildene kan det se ut som om jeg har en spesiell forkjærlighet for bilder av folk med ryggen mot betrakteren. Om ikke annet, så synes jeg å spore et snev av forbedring i bildene, sett i forhold til 2002. Rent teknisk er de helt jævlige, men innholdet begynner å ta seg opp.

Endret 19. desember 2007 av Anew

[Anew]

Jeg raser raskt gjennom 2004 også. Ricoh'en tok kvelden 2. desember 2003, tilbragte noen måneder på et utrolig tregt verksted, kom tilbake med en stygg flekk på objektivet - som jeg ikke evnet å se - og knelte igjen etter et par uker. Nye måneder på service, før verkstedet ga opp og kasserte driten i august 2004. Prosessen tok altså mer enn et halvt år. Heldigvis hadde jeg Elkjøp-forsikring (husk at kameraet i sin tid kostet over 5000!), og på denne fikk jeg noen tusen til en Olympus Mju 300. Imidlertid hadde jeg falt for "masse zoom", og spyttet i et par tusen for en Panasonic FZ10, med 12x "Leica" zoomobjektiv og 4 megapixler. Innenfor et slingringsmonn på et par tiere kostet den det samme som jeg ga for Ricoh'en nesten 3 år tidligere.

 

Pga. den litt parodiske prosessen med "service" hos Ricoh, ble det ikke så mange bilder dette året... Kanskje like greit.

 

Panasonicen fikk sin ilddåp på Class 1 Offshore Oslo Grand Prix. Samme sted fikk jeg også for første gang se gjennom søkeren på en EOS 300D, og verden var aldri den samme igjen....

 

Takk til mamma for at hun stikker armen inn i bildet, pappa for at han ennå ikke har skjønt at bakgrunnen er viktig, og ikke minst Panasonic for en av tidenes mest talentløse autofokussystemer. Kun overgått i sin ubrukelighet av det i den kasserte Ricoh'en. Høres jeg bitter ut? Gjennomgangen av arkivet fra 2004 viser en helt ufattelig mengde softe bilder som er litt ute av fokus. Bra jobba mtp. dybdeskarpheten en 1/2.5" CCD gir.

 

Sne... vinter og greier.

 

Mitt favoritt mobilbilde. ISO 1250 på min kones SE S700i.

 

Jepp. Nok et år hvor jeg kan skylde på utstyret, og ikke minst fravær av utstyr, for mangel på gode bilder. Drepende treg AF, begredelige støyegenskaper og en søker fra helvete. Alt i alt en enorm oppgradering fra Ricoh'en, men forventninger og ambisjoner var også mye større...

Endret 20. desember 2007 av Anew

[Anew]

2005 er et fotografisk vendepunkt for min del - hittil i galleriet har jeg begått fotografens faux pas ved å vise frem dårlige bilder, men det blir det nå en endring på, i det minste med mine øyne. YMMV. Først begynte jeg å bli bedre venner med FZ10'en - jeg elsket muligheten til å støtte kameraet mot ansiktet og se gjennom (den riktignok ganske håpløse 135.000 punkters LCD-) søkeren, det begynte å demre for meg hvordan eksponering henger sammen og jeg begynte å eksperimentere med blenderen. Jeg fikk også den nyfrelste digitalfotografens ekstremaversjon mot støy, så i løpet av vinteren gikk jeg til innkjøp av en brukt Nikon SB-26 blits på erværdige Lømorks, som gjorde underverker. Likevel var "superzoomen" fortsatt håpløst treg. Det ble for mange bilder som glapp pga. treg autofokus (utløserresponsen var det faktisk ingenting å si på, hverken på Ricohen eller Panasonicen), og minnene om den eventyrlige søkeren på 300D gnagde. Dermed begynte jeg å sikle på speilrefleks, og da tredveårsdagen min nærmet seg klarte jeg å overbevise omgivelsene om at en Nikon D70 var akkurat hva jeg fortjente.

 

I utgangspunktet hadde jeg lyst til å beholde FZ10'en fordi jeg var redd for å gi slipp på det enorme zoomomfanget, men jeg skjønte jo raskt at jeg aldri igjen kom til å bruke den igjen når D70'en var i hus, og den ble raskt solgt. Når jeg blar i bildearkivet for 2005 blir det umiddelbart tydelig hvilken enorm effekt overgang til speilrefleks hadde på kvaliteten. Det er virkelig forbløffende, og understreker nok en gang at påstanden om at utstyret ikke betyr noe kun gjelder for svært dyktige fotografer. En kløne som meg får god hjelp av bedre utstyr, selv om jeg knapt beveget meg ut av P det første halvåret.

 

Først to portretter med kombinasjonen Pansaonic FZ10 og Nikon SB-26:

Ute en vinternatt. Her er faktisk blitsen rettet opp 45 grader og så har jeg brukt det innebygde bounce-kortet til å sprette blitsen ned.

 

Eldstedatteren min foran sin første natt uten smokk.

 

Så til lykkeligere dager med D70, og ikke minst RAW! For et fantastisk fremskritt det var å gå fra jpeg til RAW.

Bakgrunner har aldri vært min sterke side, men jeg syns dette er et utrolig kult "portrett", som også er innertier ifht. personligheten til den unge damen, som jeg bare kaller "Rabies".

52mm, f/4.5, Program auto (bra jobba av automatikken å kjøre største blender i godt lys - den må ha "skjønt" hva jeg ville)

 

Jeg begynte nølende å ta bilder av andre ting enn barna... (som jeg sa i første post, så vil jeg jo forsøke å ungå dem... )

27mm, f/9, Program auto.

 

En lettere sjokkert byjente i fjøset langt oppe på fjellet.

18mm, f/4.5, ISO 400, Program auto.

 

Siste skudd på stammen. Nok en gang gjør programautomatikken en god jobb, men her har jeg også bidratt med innfyllingslys fra den innebygde blitsen (sikkert på automatikkens oppfordring). Litt synd med det glinsende siklet...

70mm, f/4.5, Program auto + innfyllingsblits.

 

Sommer i Norge...

70mm, f/5, ISO 400, Program auto. Lagt på litt innfylling i Bibble.

 

Jeg har veldig sansen for dette. Himmelen åpnet seg plutselig da vi var på vei ut - dette er tatt fra bilen, mens Rabies ble stående igjen i døren og vente på at regnet skulle avta. Jeg liker effekten av det rennende vannet på sidevinduet.

55mm, f/4.5, Program auto.

 

Høst på fjellet. Hva i allverden gjør en postkasse her oppe!? Tatt med Sigma 70-300 APO, som jeg konsekvent brukte i blenderprioritet fra første stund, siden automatikken var litt for hissig på korte lukkertider, og derfor gjerne ville skyte vidåpent.

70mm, f/11, Blenderprioritet.

 

Til slutt et bilde fra den siste dagen i 2005, med aking i Oslo indre øst. Her har jeg brukt AF-C til å følge jentene nedover en bratt akebakke. Det går skikkelig unna, men det ser ut til at skruefokusen "alle" syns er så arkaisk, henger godt med... Sigma 70-300 APO.

70mm, f/5.6, ISO 400, lukkertid 1/320 (for lang), blenderprioritet.

 

Edit: I går (07.01.08. ca. 2 og et halvt år etter at jeg kjøpte driten) skjønte jeg endelig hvorfor jeg aldri får hvitbalansen riktig på vinterbilder tatt med 70-300 (legg merke til rødskjæret i sneen på akebildet) - det er rett og slett noe rart med fargeresponsen på objektivet. Grønn-kanalen er ca. 1/3 trinn lavere enn rødt og blått. Ved å justere grønnkanalen litt opp, får jeg fin hvitbalanse... Merkelig.

Endret 7. januar 2008 av Anew