Gå til innhold

Den nye Forumkaféen


Anbefalte innlegg

Jeg finner en viss ro ved å forholde meg til noe så grunnleggende stabilt som døden, samtidig som det gir både perspektiv og mening til tilværelsen. Døden gjør livet verdt å leve, for døden er den eneste sanne rettferdighet.

Kan jeg få spørre når du forsonet deg med døden. Jeg prøver å gjøre det selv, men jeg liker konkrete svar.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Tenker du på indekseringen Vista gjør? I såfall er det den som sørger for at søk går fort. Kan skrus av.

Antar at det er snakk om den. Hukommelsen min har en tendens til å være omvendt selektiv fra det jeg mener er viktig. ^^ Den husker uviktige ting, og glemmer det viktige.

 

Edit: Selv forsonet jeg meg med døden rundt ungdomstiden. (Kan ikke ha vært mye eldre enn 14 hvertfall). Tenkte som så at, vi skal alle dø, det er det ingenting å si på. Det viktige er å utnytte den tiden man har på en positiv måte. :)

Endret av Snorre
Lenke til kommentar

Olum, det målet hadde jeg også når jeg var yngre. Men jeg har levd med tanken om at jeg finner ting ut når jeg blir eldre, noe jeg antageligvis gjør ettersom jeg får arbeid osv. Jeg vil bare si at av og til kan dere på forumet være til stor hjelp, jeg føler meg faktisk mye mer komfortabel med tanken på døden nå, jeg liker å få andres perspektiv på saker og ting.

Lenke til kommentar
Man lager den meningen med livet man selv vil. Noen finner mening i å drive med sport. Noen finner en mening i å hjelpe andre mennesker. Noen finner mening i å systematisk observere universets, naturens, individets og samfunnets mange fenomener (vitenskapsmenn). Mens andre finner glede i å studere dyr på nært hold og lære om naturen. Noen finner mening i å omgås andre mennesker og være sosial. Mens noen fyller livet med Gud. Andre finner meningen med livet gjennom meditasjon og ransakelse av sinnet. Vi finner selv en mening med livet utover det naturen har gitt oss (Overleve og føre genene videre). Det finnes ingen underliggende, universell mening med livet, og det er det bare å innse.
Jeg har lekt med tanken om å redusere den overnevnte erkjenningen ned til Qualia. Jeg har resonert meg litt grovt frem til at fellesnevneren for alle aktiviteter vi deltar i er selve følelsen(e) av opplevelsen(e). Den klassiske erkjennelsen som går på at noen opplever at deltakelse i sportslige aktiviteter gir dem glede og en mening med tilværelsen mens andre opplever det samme av å observere universet eller fordype seg i litteratur, leder mot at det er selve sanseinntrykkene og videre selve følelsene de gir, som er den underliggende meningen. Meningen med livet er altså å sanse, eller i ytterste konsekvens å leve. Fjerner man den grunnleggende egenskapen det er å oppleve Qualia mister livet all mening for hvert individ. Man kan ikke presisere mening for mer enn enkeltindivider uten å være omnipotent, så derfor vil også dette være den eneste muligheten til å faktisk komme noen vei uten å gå i ring eller møte paradokser.
Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...