Gå til innhold

Den nye Forumkaféen


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse
Gjest Slettet+6132

Alle som er i den alderen tror de er helt klare for å flytte hjemmefra, og at de fint hadde klart seg alene.

 

Sannheten er at de aller færreste hadde klart det i den alderen, og hadde flyttet hjem etter maks to måneder.

Lenke til kommentar

Husker for en ti-elleve år siden da jeg startet med internett. Da kan du tenke deg det var overvåking! Med en gang vi fikk internett flyttet pappa PCen fra "kontoret" til midt mellom stuen og kjøkkenet. Altså der mamma gikk forbi ca hvert 5. minutt ^^

Lenke til kommentar

Det er også viktig å huske at du TRENGER disse grensene foreldrene dine setter. Bare å se på programmer som Supernanny hvor psykopatiske unger som ikke får satt noen grenser blir. Eller programmer som Brat Camp der bortskjemte jævelunger må klare seg uten foreldrene et par uker, der foreldrene har drevet såkalt "fri oppdragelse" som betyr at ungene ikke eier folkeskikk og bare tenker på seg selv og sitt eget beste.

Endret av Bytex
Lenke til kommentar

Jeg er glad i mammaen min jeg ^^

Med tanke på hvor forståelsesfull jeg har blitt, og hvor lite fordomsfull jeg er, synes jeg mammaen min har gjort en fortreffelig jobb i å oppdra meg. Selv om jeg var noe så inni granskauen irritert på henne av og til mens jeg fortsatt bodde hjemme. Det er akkurat slik det skal være ^^

Lenke til kommentar

Jeg vokste opp med en veldig autoritær pappa. Og jeg ser nå senere i livet at det har smittet over på meg, jeg er en typisk ledertype i jobbsituasjon, på en god måte, ikke bare bosser folk rundt. Folk kommer hele tiden og spør meg om min mening på ting, hvordan ditt og datt bør gjøres..tilogmed sjefen min bruker meg som "rådgiver" innimellom. Når folk ikke klarer å bestemme seg, tar jeg gjerne kontrollen og bare sier at sånn skal det være..så følger de som regel etter bare for å få gjort noe.

Endret av Bytex
Lenke til kommentar
Jeg er glad i mammaen min jeg ^^

Med tanke på hvor forståelsesfull jeg har blitt, og hvor lite fordomsfull jeg er, synes jeg mammaen min har gjort en fortreffelig jobb i å oppdra meg. Selv om jeg var noe så inni granskauen irritert på henne av og til mens jeg fortsatt bodde hjemme. Det er akkurat slik det skal være ^^

Second. Er veldig glad for at foreldrene mine satte grenser for meg når jeg var liten.

Lenke til kommentar

Waaait a minutt.

Forklare en mor at man begynner å bli voksen? Og at man ikke er en liten unge lenger? Om noen kan fortelle meg hvordan man får det til å synke inn, så må de gjerne poste en oppskrift. Jeg føler meg rimelig voksen (store deler av tiden, i alle fall). Jobb, samboer og en unge på vei. Jeg besøkte mine foreldre i helgen, og man skulle faen ikke tro at jeg klarte å gå på do selv engang (satt litt på spissen). Sånn bortsett fra den delen der jeg kan ha ganske voksne samtaler med mine foreldre, så ble jeg vartet opp som en drittunge den helgen (og jeg nøt det).

 

"Burde du gjør det der da?"

"Er du nå helt sikker på at det der er en god ide?"

 

To ting som ble gjentatt ekstremt mange ganger i løpet av helgen, i det typiske tonefallet "jeg sier nei på en fin måte nå".

Lenke til kommentar

Slik har jeg også merket at det er når jeg er på besøk hos mine foreldre. Tror det har mest med at de liker å oppdra ungene sine, og de vil ikke gi slipp på det.

Faktisk merker jeg det når jeg er med mamma hjem til hennes mor (mormoren min). Da går mormor rundt og spør og graver og er genrelt sett mammaen til mammaen min. Fedre er litt mer annerledes der. I alle fall er pappaen min litt mer kompis med meg enn pappa. Og morfar er ikke i nærheten så påtrengende som mormor mot mamma.

Det er vel bare helt naturlig :)

Lenke til kommentar

Her er det litt motsatt. Pappa er mer pappa enn mamma er mamma.

Mamma er omtrent blitt en venninne, i alle fall når vi sitter oss to og spiller domino og prater eller noe. Det skumle er at jeg er pratsom med mine venninner, og nå vet mamma mer enn jeg egentlig setter pris på at moren min vet. x)

Lenke til kommentar

Kanskje det har noe med at hun skjønner deg, på samme måte som pappa skjønner meg. Men jeg kan egentlig prate om hva som helst med begge foreldrene mine jeg. Kan så og si snakke om alt til alle vennene mine, hvis ikke ville jeg ikke kallt de venner.

Lenke til kommentar

Jeg prater med mine foreldre om nesten alt. Men jeg er minimalt intresert i å høre om sexlivet deres, og minimalt intresert i at de hører om mitt. Spesielt pappa. Måten han snurper hele ansiktet med en gang han overhører noe som tilsier at jeg har ett sexliv får meg til å frykte for livet til min kjære. oO

Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...