Mangel på motivasjon, trenger råd!

[Gjest Guest_gjest_*]

Hei, tror jeg velger å la meg benytte av gjestepostings-funksjonen til dette emnet.

 

Jeg er en innebesluttet og tilbaketrukket 17 år gammel gutt. For omkring et år siden var jeg aktiv innen fotball på et relativt høyt nivå, tilbragte mye tid med venner, gikk på skolen med godt humør og hadde det generelt sett veldig bra! Men i senere tid ar ting gått litt i motbakke, og med min lave selvtillit lar jeg meg prege av dette. Formelt sett går jeg enda på fotballen, men grunnet mye skader og en ukoselig lagkjemi har jeg i det siste droppet treninger og nylig en sammenkomst for årets junior-stall.

 

Sosialt sett så var fotballen en god del av livet mitt, men jeg har også god kontakt med venner, om jeg bare tar initiativ til dette selv. Nå kan det virke som jeg unnviker kompisene mine for å være alene, noe jeg egentlig foretrekker i ny og ne, men det har utviklet seg til å være slik hele tiden. Til tross for at jeg er en nervøs type, mener jeg at jeg vet hvordan å fungere i sosiale sammenhenger, med unntak av i fest-anledninger; ser rett og slett ikke poenget i å drikke, spesielt før jeg er lovlig. Er dette et tåpelig ståsted, synes dere?

 

Enkelte skjønner ikke hvorfor jeg ikke drikker, og prøver å overtale meg til å komme. Jeg takker uten unntak nei, primært fordi jeg er redd. Redd for å ikke kunne dra en vits, redd for å ikke kunne fortelle en underholdende historie (har jo ingenting å komme med) eller rett og slett redd for å være en outsider. Vennekretsen min har stort sett heller ikke drukket, men jeg føler liksom de har hatt mye mer suksess enn meg. De fleste har hatt eller har kjærester, for å nevne en ting.

 

Kjærlighet ja. Har vel bare vært avstandsforelsket, eller hva du enn kaller det, flere ganger, men har aldri turt å la det la det bli noe mer. Helt siden 8. klasse har jeg kommet veldig godt overens med en jente, og det virker som hun gjør det ovenfor meg også. Jeg er også helt sikker på at vi begge har hatt litt dypere følelser for hverandre på forskjellige tidspunkt. Men jeg tør/har aldri turt (ikke) prøve meg på hun, fordi hun har litt enkel humor for meg og fordi venner liker henne ikke. Pysete?

 

Til det mest alvorlige feltet, skole. Jeg går realfag, og trives forsåvidt greit med valgfagene, med unntak av engelsk som er fjerdevalget. Det er fellesfagene jeg virkelig sliter med: Norsk, historie og fransk. Det er så dørgende kjedelig jo, og jeg har null interesse for å bli noe som helst bedre. Så jeg bokstavlig talt driter i disse fagene. Dropper innleveringer, dropper lekser, men følger i stedet godt med i timene. Scorer helt gjennomsnittlig i de fleste fag, mens i noen fag går det resultatmessig mye bedre, og det er vel å merke i fagene som interesserer meg

 

Men dette er ikke det verste, for jeg har i det siste skulket mer og mer. Og har nå endt opp med en lang ugyldig fraværsliste, vel vitende om at fravær ødelegger mange muligheter. Jeg orker rett og slett ikke mer. Er nok skolelei, for jeg orker bare ikke mer. Føler for å droppe ut av hele systemet. Har fått varsel i et fag, og trodde jeg kunne ha godt av en oppvekker, men den gang ei. Jeg bryr meg overhodet ikke!

 

Fluktveien fra disse tingene, er at jeg har funnet meg godt til rette i datastolen foran skytespillet CS. Dette er gøy! Spiller i klan og stortrives med det. Dedikerer masse av tiden min til dette, fordi jeg ser at jeg faktisk har litt potensiale til å hevde meg konkurransemessig. Men, som nevnt, så er dette bare en fluktvei fra virkeligheten. Samtidig så er det ganske viktig for meg, så jeg har ikke lyst til at det skal fjernes fra livet mitt.

 

Mye tekst her ja. Men for dere som har kommet dere helt ned hit, hva mener dere om situasjonen min? Hva burde mitt første trekk mot en en bedre retning være?

 

Takker for alle svar!

[g@bb@]

Til tross for at jeg er en nervøs type, mener jeg at jeg vet hvordan å fungere i sosiale sammenhenger, med unntak av i fest-anledninger; ser rett og slett ikke poenget i å drikke, spesielt før jeg er lovlig.

 

Det er ikke noe tåpelig standpunkt

Du sier at du fungerer bra i sosiale sammenhenger, det er jo bra . Bare husk det når du er med venner og koser deg

 

 

Enkelte skjønner ikke hvorfor jeg ikke drikker, og prøver å overtale meg til å komme. Jeg takker uten unntak nei, primært fordi jeg er redd. Redd for å ikke kunne dra en vits, redd for å ikke kunne fortelle en underholdende historie (har jo ingenting å komme med) eller rett og slett redd for å være en outsider.

 

Når du drikker så trenger du ikke å være redd for å være en outsider, ikke dra en vits eller noe annet. Du har sikkert noen morsomme historier hvor du eller andre har blitt flaue eller noe slikt. Det er alltid kjekt å høre på

Og når du er ute og drikker, skjer det alltid morsomt som er verdrt å høre på neste fest.

 

Kjærlighet ja. Har vel bare vært avstandsforelsket, eller hva du enn kaller det, flere ganger, men har aldri turt å la det la det bli noe mer. Helt siden 8. klasse har jeg kommet veldig godt overens med en jente, og det virker som hun gjør det ovenfor meg også. Jeg er også helt sikker på at vi begge har hatt litt dypere følelser for hverandre på forskjellige tidspunkt. Men jeg tør/har aldri turt (ikke) prøve meg på hun, fordi hun har litt enkel humor for meg og fordi venner liker henne ikke. Pysete?

 

Fordi ingen av de du kjenner liker Cola, skal du også drikke pepsi? Dersom du vil, og syns det er rett, så vil de forstå deg. Dersom de ikke vil, viser jo det hvor gode venner de egentlig er. Bare send melding til henne en dag, spør om dere skalk bowle, eller kino eller spise eller film, eller middag, eller frokost, eller noe slikt

Hvis det ikke utvilker seg til et forhold så har du sikkert en god venn ihvertfall Hva taper du?

 

 

Til det mest alvorlige feltet, skole. Jeg går realfag, og trives forsåvidt greit med valgfagene, med unntak av engelsk som er fjerdevalget. Det er fellesfagene jeg virkelig sliter med: Norsk, historie og fransk. Det er så dørgende kjedelig jo, og jeg har null interesse for å bli noe som helst bedre. Så jeg bokstavlig talt driter i disse fagene. Dropper innleveringer, dropper lekser, men følger i stedet godt med i timene. Scorer helt gjennomsnittlig i de fleste fag, mens i noen fag går det resultatmessig mye bedre, og det er vel å merke i fagene som interesserer meg

 

Hvis du klarer å selpe deg gjennom alle fagene så er det jo bare positivt. De som du liker best, gjør ditt beste. Gjør faktisk ditt beste i alle fag. Du taper ingenting på det!

 

 

Men dette er ikke det verste, for jeg har i det siste skulket mer og mer. Og har nå endt opp med en lang ugyldig fraværsliste, vel vitende om at fravær ødelegger mange muligheter. Jeg orker rett og slett ikke mer. Er nok skolelei, for jeg orker bare ikke mer. Føler for å droppe ut av hele systemet. Har fått varsel i et fag, og trodde jeg kunne ha godt av en oppvekker, men den gang ei. Jeg bryr meg overhodet ikke!

 

Vel, skulking er det værste du kan gjøre. Både fordi du får ugyldig fravær og når du kommer i den situasjonen hvor noen spør hvorfor du har så mye fravær, er det ganske flaut å svare: jeg skulket.

Jobber som ser fraværet ditt, ser heller ikke lyst på det.

 

 

Fluktveien fra disse tingene, er at jeg har funnet meg godt til rette i datastolen foran skytespillet CS. Dette er gøy! Spiller i klan og stortrives med det. Dedikerer masse av tiden min til dette, fordi jeg ser at jeg faktisk har litt potensiale til å hevde meg konkurransemessig. Men, som nevnt, så er dette bare en fluktvei fra virkeligheten. Samtidig så er det ganske viktig for meg, så jeg har ikke lyst til at det skal fjernes fra livet mitt.

 

Det er alltid greit å flykte av og til, men ikke la det styre livet ditt! Dersom du ser på internett og på hvor mange som spiller istedenfor å gå på skole og hvor bekymret folk er ogås videre så ser du at det er et strot problem for mange. Dersom du alltid spiller vil du også gå glipp av mye.

 

Du sier at det er viktigt for deg, hva var viktig før?

[Kriss-O]

sa noen motivasjon???

[Gjest Gjest]

Jeg ser meg selv i veldig mye av det su skriver her.

 

Hvis noen av vennene dine drar på fest, og du føler deg trygg, så dra! Er det pga loven at du velger å ikke drikke? Det er er tåpelig ståsted syntes nå i alle fall jeg. Men, er du redd for helsen din kan jeg skjønne deg. Men prøv, omså bare litt alkohol. Er ikke så farlig.

 

Jeg vil bare at du skal komme deg ut av denne klemma her så fort som mulig. Å spille ja f.eks cs er veldig fin avslappning, og du kan vel si det er å rømme fra virkeligheten. Klarer du å styre det, ikke baare cs, så er det en positiv ting at du virkelig klarer å kose deg med det. MEN du får liksom ikke såå veldig mye å prate om med til folk hvis det er det eneste du gjør. Tenk andre ting også!

 

Ifjor på denne tiden var jeg helt lik det du beskriver. Skole dra til helvette. Venner, huff orker ikke. Ahh, med litt cs kan jeg slappe av.

 

Ikke steng deg selv så inne. Jeg var så heldig at jeg fikk bedre kontakt med noen venner jeg ikke var så kjent med. Og heldigvis pusha de meg veldig mye. Det hjalp meg veldig mye at jeg klarte å dra til en av de å gjøre noe, istedet for å sitte med gjengen på venten hele dagen...

 

Men nå skal det sies at jeg fikk andre problemer jeg ikke orker å prate om. i alle fall, så har det hjulpet meg veldig mye at jeg har klart å lage bånd med andre folk, takk til noen fester iblandt for det. Bare ikke steng deg selv inne, selv om du ikke orker noe, tror du det hjelper? Finn verdier i livet ditt, selv om det ikke er så lett.

 

aner ikke hva det er jeg prater om, er helt borte selv, men kanskje du klarer å åpne sinnet ditt litt. dno

[Skalle]

Det du her skriver om kjenner jeg meg fryktelig mye igjen i. Spesielt din nåværende situasjon med mye dataspill og lite kontakt med venner. Jeg var så drithekta på et dataspill at jeg hadde kun lyst å spille det og drite i resten av verden, og som du sier så handla det mye om flukt fra virkeligheten. Jeg var ensom, savna å ha en kjæreste, synes skole og jobb var tung.

 

Men en ting som er HELT sikkert! : Dataspillet vil bare ødelegge enda mer for deg. Jeg prøvde å skulle balansere det der og spiller litt mindre osv, men jeg fikk det bare ikke til. Når man også er i en klan og har venner på nettet så føler man en forpliktelse (ihvertfall gjorde jeg det) og da når man føler at her er noe jeg mestrer så blir det prioritert fremfor alt det som er fornuftig og bra for meg, som skole, jobb, venner osv. Jeg begynte til og med å lyve til vennene mine og komme med dårlige unnskyldninger for å spille i stedet for å være med de, og jeg tok så visst ikke kontakt med de for da kunne det jo hende at jeg måtte avtale noe som kom litt i veien for spillinga mi.

 

Løsningen min blei å kutte ut spillet helt. Jeg følte et digert jævla tomrom i tiden etterpå. Eg måtte jobbe hardt for å komme meg ut blandt venner igjen og jeg følte at mange av mine sosiale ferdigheter hadde tapt seg for jeg var så usikker og følte meg så dårlig at det var ikke noe gøy mesteparten av tiden. Det tok en stund før det gikk over, men det krevde en del jobbing. Det krevde at jeg tok initativ og var sammen med vennene mine i stedet for å sitte hjemme og se på PC-en og savne spillet mitt eller glo i veggen eller på TV. Det krevde at jeg tok i et tak rundt meg og begynte å gjøre lekser og gjøre litt ting som var bra for meg som å holde litt orden rundt meg osv (ihvertfall når jeg brukte mye av tiden min på spill så blei det fort litt rotete rundt for jeg hadde aldri "tid" til å rydde). Det krevde å la fullstendig være å spille det spillet jeg var hekta på.

 

I dag kan jeg spille andre spill som konsollspill osv, men de onlinespilla som man lager klaner og alt det der er farlig for meg altså. Jeg spiller online på Xboxen men vil aldri spille i noen klan eller noe sånt igjen. Dessuten gikk jeg vel i 3-4 måneder uten å spille noe som helst.

 

Min situasjon var kanskje litt mer ekstrem enn din, det får du bedømme når du leser det jeg har skrevet. Men en ting kan jeg med 99,99% sikkerhet si : CS vil aldri få opp motivasjonen din til skole, venner eller kjæreste.

 

Edit : Jeg synes du burde kutte helt spillinga, ihvertfall for en stund. Be hun dama ut på en date. Dra på fest med vennene dine og ta deg ihvertfall et par øl, jeg er ganske sikker på at det kommer til å bli litt annerledes enn du tror. Slutt å skulk, for hver time du skulker føler du deg enda dårligere. For hver time du gjennomfører kan du gi deg selv en klapp på skulederen og si at "Nå var du flink". Gjør leksene, uansett hvor kjedelig det er. Jeg vet det er dritgørr, men også her kan du gjøre det samme. gjør de med en gang etter skolen, gjør de gjerne på skolen også viss dere har mulighet til å sitte der etter skoletid. Så gir du deg igjen en klapp på skulderen og du kan møte resten av dagen med god samvittighet. Dette hjelper på både motivasjon og på selvtillit.

Endret 7. desember 2007 av Skalle

[Gjest Gjest]

Trådstarter på plass igjen her. Beklager sen respons.

 

Som en oppdatering kan jeg rapportere at jeg har tatt opp dette med både foreldre og kontaktlærer. De ble veldig overrasket, og ikke minst skuffet, over skulkingen min, og jeg har nå innsett at det er ikke bare for min skyld jeg bør skjerpe meg, men for de rundt meg også. Min mor har også fortalt dette med at jeg slet med skole med en gammel venns mor og fikk høre at han og hadde gått igjennom to liknende perioder i løpet av VG2.

 

Uansett, vi har bestemt at jeg skal holde ut til juleferien, bruke den til å slappe helt av, og lese meg tilbake i "tapte" fag og skjerpe meg bigtime ut på nyåret.

 

En siste opplysning: For omkring 2 mdr. siden, gikk jeg til legen med det som jeg var sikker på var en sykdom. I hele fire år hadde jeg gått med smerter i ermene, beina, overalt. Men da jeg fikk høre fra legen at jeg var helt frisk, trodde jeg nesten ikke mine egne ører. Blodprøver beviste også at jeg var uten sykdom. Jeg vet at dette har tært psyken min, som igjen kan ha gått ut over skole, etter hvert fotballen og det sosiale livet mitt. Skal nevnes at var dypt nede når jeg tenkte på at det kunne være så mye som var galt med meg. Smerten var ikke stor, men den var konstant. Det eneste som hjalp var å være fokusert på noe, derfor har gaming fått en så sentral rolle i livet mitt.

 

Nå spiller jeg heldigvis ikke på min egen PC, men på pappas, og vi har blitt enige om at jeg ikke fikk struktur på livet mitt; null spill før alt annet er unnagjort så nektes jeg tilgang til spill på datamaskinen hans.

 

Som en konklusjon kan jeg si at jeg allerede ser mer lyst på ting, og trapper ned på gaming, fokuserer mer på skolearbeid etc. I tillegg så har jeg satt meg et mål om å ihvertfall be hun jenten med ut, da er jeg fornøyd!