Hvordan tilby mer av meg selv blandt folk?

[Gjest Guest_Anonym_*]

Har lest alle svar i 2 timer nå og dette hjelper meg veldig. Det er gpdt folk med erfaring gidder å sette seg ned for å skrive om sine erfaringer så vi ferskinger kan få hjelp. Har plukket opp mange gode tips fra forskjellige perosner her og skal prøve å kombinere det og jobbe med meg selv : )

[NicolasDarvas]

Det blir sagt at det som går deg imot, gjør deg sterkere, vel, i mitt tilfelle burde jeg vært hulken. Må si jeg ser opp til Gjest-ASDF og kjenner meg igjen, spesielt i den tidlige fasen (Send meg en PM, hvis du har profil )

 

Jeg var også slik som noen her beskriver seg selv. Var alltid den som stod aleine og ikke turte å si noe i store samlinger. Heldigvis hadde jeg noen venner jeg pleide å spille CS med, men var vel ikke stort mer sosial med dem enn om vi var på LAN en sjelden gang eller var på skolen. I slutten av 10. klasse og mellom sommerferien og VGS fikk jeg nok. Jeg kunne bare se på alle som var ute i sola, på stranda, festa og hadde det morro sammen med jenter, venner. Det var bare noe som sa klikk på det tidspunktet etter så mange år med frykt/angst/depresjoner...

 

I løpet av all den tiden hadde jeg aldri prøvd å røyke, aldri prøvd å drikke en øl engang, men jeg fikk nok og jeg begynte å røyke cannabis og det fikk meg til å føle meg lykkelig, hvertfall der og da, men angsten og depresjonene ble bare værre og cannabisen ble til slutt bare et standard bruk i tillegg til en haug med benzodiazepiner og alkohol hver ENESTE dag. Rusmidlene fikk meg til å tørre å ta kontakt med mennesker og være meg selv, hvertfall i starten hvor bruken var på et nivå hvor jeg følte meg "normal" og de andre ikke så at jeg var rusa, så endelig hadde jeg fått meg venner, som ringte meg og ville finne på ting sammen med meg.

 

Rusbruken bare økte og økte etterhvert med toleransen og jeg mista alt jeg hadde oppnådd (Easy come, easy go), venner og et par kjærester og hadde jeg følt at jeg var nede i kjelleren før så vet jeg ikke hva uttrykket for å være lengre ned enn det er egentlig.

 

Deretter fikk jeg meg 'venner' på min egen linje, men om dere tror dere har venner(som du ruser deg sammen med), uansett hvor mye tid dere tilbringer sammen med de, så er de ikke det. Tenk virkelig over det, er de egentlig venner. Dette førte til amfetamin-misbruk, deretter ble jeg lei av "å stuke rundt" og være helt speeda, så ble det til heroin. Det var nå jeg endelig skjønte at dette går bare ikke og det gikk opp for meg at jeg måtte kutte ut alt som hadde med dette å gjøre og det gjorde jeg på dagen, jeg fikk så abstinenser at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg selv. Å ta livet mitt var i tankene hver eneste dag, det var bare å hive nedpå et brett med Dolcontin så ville alt vært over.

 

Så jeg skaffet meg det her brettet med Dolcontin, og da gikk det rett og slett opp et lys for meg da jeg hadde sprettet ut pillene og satt med de i handa... "Fyy faen så feig du er, klager på at ting ikke er som du vil, hva har du noensinne gjort for å oppnå noe som helst her i livet, bortsett fra å synes synd på deg selv" og jeg kastet pillene rett i toalettet og trakk ned.

 

Det her er 1 år og snart 3 måneder siden og jeg er overlykkelig over at jeg klarte meg og jeg er stolt, til tross for en del tilbakelagte timer på glattcelle og godt over 100k i bøter. Men jeg har fått masse erfaring og jeg har tenkt og tenkt, samlet kunne jeg sikkert sittet på samme stedet i 2 år og bare tenkt.

 

Etter å ha tenkt 'relativt' mye over livet og meg selv har jeg endelig funnet ut av en del ting, mye av greia er bare det å bli voksen selvfølgelig, men viktigst, all den erfaringen ganske få innehar når det gjelder selve livet.

 

Livet er en dans på roser, som kjent har de også torner. Det er noe dritt, men hva kan du gjøre for at du skal ha det fint og kanskje unngå å tråkke på alle sammen. En feil ved meg om man tenker tilbake til "starten" er at jeg var for snill og hadde for 'dumme' moraler. Jeg syntes aldri noe om å drikke hemningsløst og ha tilfeldig sex med et utall jenter. Når jeg hadde kjæreste brydde jeg meg for mye fordi jeg følte at de var det eneste jeg hadde her i livet som var godt(Noe som er og blir en stor feil uansett). Det ga meg også den erfaringen at selvom de trenger sitt pusterom og sin frihet, betyr ikke det nødvendigvis at de ikke elsker deg eller er glad i deg, selvom du selv ville gjort ALT for dem uansett hva de bad om. Dette er en feil mange gjør som fører til utroskap og at forhold tar slutt. Det hjalp jo heller ikke at jeg ble ganske så paranoid etter noen år med rusmisbruk, men selvfølgelig finnes det en grense mellom det og å være naiv, til slutt blir jo pusterommet til pusterommet for å finne noen andre enn deg i enkelte tilfeller. Forvent ingenting av andre, men alt av deg selv for din skyld.

 

Jeg har også funnet ut at andre legger merke til ting som for deg er ubetydelige detaljer, men hvis du bare virkelig går inn i deg selv og prøver å se gjennom andres øyne så ser du dem selv. Du må ha et mål i tankene, men målet er ikke selve målet. Det må være drømmen din som ligger i bakhodet, men på veien dit er det mange andre mål som skal til før du kommer deg dit. Og bare en detalj som å begynne å besøke min mor, endrer ikke bare vårt forhold sammen, men meg som person og dette legger andre merke til. Så uansett hva det er du foretar deg, med gode hensikter, gjenspeiler dette deg som person og det vil bli lagt merke til. Det kan være vanskelig å trekke sammenhenger mellom det å ikke ha venner eller kjæreste, med det å besøke sin mor for en prat. Det var mest et eksempel, men et viktig et da alt henger sammen med din personlighet og karakter.

 

Å gå fra en som har de korteste sosiale antennene til å bli en som virkelig oppnår kontakt med mennesker ved å være åpen og tilstede i øyeblikket er helt fantatiskt for meg. Det å sitte å ha en samtale med et menneske hvor man virkelig har kontakt er den beste rusen man kan få. Det handler ikke om hva man prater om. Noe er drit kjedelig å høre på, men det viktigste er selve kontakten.

 

Når man er så usosial og har så stor angst, så er du altfor redd for å såre andre, du gjør hva som helst bare ikke noen tenker stygt om deg. Men i denne verden er det veldig viktig å være litt "egoistisk", for i bunn og grunn har man bare seg selv. Og når du ikke har tingene dine i orden så vil du aldri kunne få deg de vennene du ønsker og de jentene du sikler etter eller hva det måtte være. Med å ha tingene dine i orden og legge merke til detaljer ved deg selv mener jeg at du må ha noe i livet ditt som er viktig for deg, og det kan ikke være noen andre mennesker enn deg selv som nummer èn på lista. Er du ikke glad i deg selv er det ingen andre som vil være det heller. Å si NEI til en jente som vil ha deg styrker deg. Det gjør at hun vil ha mer av deg, og det er det du ønsker, uten å alltid gi henne det.

 

Ingenting er lett og alt krever hardt arbeid, men du kan få til absolutt alt du vil, uansett hva du forteller deg selv du ikke kan. Gjør som ASDF sa og få ting til å bli rutine. Det er det samme som å gå opp et level i et spill, da er de tingene tilbakelagt og du fortsetter på neste. Du vil bli godt belønnet for alt arbeidet og så lenge du har drømmen din i bakhodet vil du forvandle deg helt automatiskt til å tiltrekke deg alt du begjærer her i livet og stol på meg når jeg sier det. Hadde ting vært lett å oppnå, hadde de tross alt ikke vært så ettertraktet.