Hvordan tilby mer av meg selv blandt folk?

[nomore]

Eg skal ikke stå for å være ekspert på området, men etter en del lesning her føler eg at eg har vært igjennom mye av det samme. På forskjellige måter. Men det som eg føler er en absolutt gjenganger er tro på seg selv, selvtillit. Samtidig er oppførsel utad alfa omega.

 

Eg var et mobbeoffer på barneskolen, guttas "helt" på ungdomsskolen(pga et par (u)heldige situasjoner med skolens mest "formede" jente) og skolelys på videregående. Forskjellige erfaringer som absolutt har preget meg.

 

I dag går eg med hevet blikk, møter folk med et smil, viser respekt og aksept til andre og får det samme tilbake. Eg gir mye av meg selv så lenge eg er komfortabel med det. Viser en positiv holdning, pågangsmot og iniativ.

 

Men det har ikket bare automatisk blitt sånn. Eg har måttet jobbe med meg selv. Eg har lært meg selv å kjenne, lært hvor grensene går, kjent på følelsene og lært hvordan eg skal takle dem og reagere på dem. Og hvor skal en begynne? Med seg selv naturligvis. Hør på din indre stemme. Lær deg å kjenne den igjen. Lær deg å manipulere deg selv.

 

Et tåpelig eksempel/ekspiment, men effektivt. Gå på gaten en dag med hevet blikk. Ikke ha hendene i lommen, ha dem på siden av deg. Se på folk som går forbi deg. Legger du merke til hvor mange andre som går med hendene i lommen og ser ned i bakken mens man går? Akkurat som du ville ha gjort? Prøv nå å møt blikket til noen. I første omgang, ikke gjør noe, bare møt blikket. Når du klarer det, uten å føle deg utilpass, prøv å smil. Prøv mange måter å smile på og se på de forskjellige reaksjonene. Lytt til deg selv hele tiden. Hva sier du til deg selv? "Se bort", "Idiot" og "Galskap" var ord eg hørte ofte. Men det endret seg. Det var negative ord som etterhvert ble positive.

 

Hvor vil eg med dette? Ikke helt sikker. Men poenget mitt er at det hele begynner med seg selv og hvordan verden rundt deg oppfatter deg.

 

Enhver handling/utstråling får en handling/reaksjon tilbake. Viser man negativ holdning får man negativ holdning tilbake. Det må man endre selv. Og dette kan man teste på gaten. Smil til noen. Ikke i alle tilfeller får man et smil tilbake, men det vil skje.

 

Og man kjenner seg selv best. Men man må lære å lytte til seg selv. Min indre stemme forteller meg mye teit i løpet av dagen, men også mye nyttig. Etterhvert føler eg at eg har lært meg å lytte godt til denne og kun reagere på det som vil gi en positiv effekt.

 

Nå har eg lirt av meg mye her føler eg, håper noen finner det nyttig.

 

Lykke til og stå på! Det er ALDRI for sent å snu en negativ trend

[Gjest trådstarter]

Hvordan visste du at jeg gikk med henda i lomma hele tia? Det er jo to unødvendige redskaper som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Men jeg tar meg selv i å gå og se ned, og prøver å heve huet og se frem og opp, men ryggholdningen er litt kroka, men det løser seg vel med noen (mange?) måneder med trening.

Men sitter med følelsen at det er så stress og begynne med alle fiksingene før jeg får tatt lappen. Er seriøst så forbanna lei av å sitte på kollektiv flere timer hver dag når det tar 20-30 min med bil. Men har bestemt meg, på mandag så skal jeg ringe banken og legen og ihvertfall begynne et sted. Forsåvidt noe av det samme problemet med trening, og så burde jeg skaffe meg en jobb et eller annet sted.

Men det er så ufattelig mye at jeg sliter med å få fokusert meg hvor jeg skal begynne. Det er jo skole, kosthold, lege, bank, trening, sosialisering, humør.

 

Jeg vet at det er jeg som må ta tak, men det føles så håpløst. Ja jeg vet jeg høres ut som en hykler nå, men kan hende jeg har blitt litt bortskjemt i oppveksten og sluppet veldig billig unna ubehagelige situasjoner som har ført til at jeg føler at jeg lett kan fortsette å slippe unna. Noe jeg vet at ikke går, og jeg vil heller ikke, ihvertfall ikke når jeg er alene, men såfort temaet kommer opp så knyter nervetråene noen knuter og jeg føler at det ikke er "meg" lenger, men en eller annen gjøk som gjør noe jeg ikke har kontroll over. For eksempel det å kun snakke med en sarkastisk/ironisk tone. Først på vei hjem så "våkner" jeg og forstår hvordan det egentlig ble tolka og at det var dumt og at "neste gang" så skal det gå såå mye bedre. Repeteres.

 

Men søstra mi kommer hjem neste helg, så kanskje jeg får kjøpt meg noen klær

 

Og jeg har en nogenlunde ok rutine, står opp rundt 6-7 hver hverdag og legger meg rundt 2300-0000, så ingenting å si på den biten.

 

Men kostholdet, jeg vet da søren om kostholdet mitt er "bra" eller "dårlig". Det går ihvertfall i null frokost (ja, det er dårlig, men føles som jeg må spy om jeg spiser noe om morraen), så to brødskiver med noe smør og kjøttpålegg. Så når jeg kommer hjem spiser jeg enten en god porsjon havregrøt og to spiseskjeer lett-syltetøy eller så spiser jeg 3-4 brødskiver med litt smør og kjøttpålegg og ost eller 0,5 L yoghurt med ca like mye musli. Til middag spiser jeg forholdvis lite av den grunn at jeg er relativt sær i matveien med tanke på nye ting, men blir som regel servert noe kalkun eller fisk av ymse slag. I helgene blir det noe sånn hjemmelagd pizza, tacos eller biff på fredag og drikker vel kanskje 1-1,5 liter cola zero (jada, jeg synes den er god) hver dag i helga. Og noe potetgull/dip og lignende. Men i kombinasjon med ingen trening nesten så ligger jeg stabilt på 83-86 kg (og er 186 høy).

 

Og jo, jeg leser, og prøver å forstå hva som blir skrevet av dere.

[Gjest Guest_asdf_*]

Godt å høre fra deg igjen! Flott å se at du har innsett at det må et tiltak til. Jeg vet det høres ut som at det er veldig mye som må fikses på, men husk, ikke ta for mye på en gang.

 

Få de enkelttingene unnagjort fort som bare det. Klær, bankoppdrag, legebesøk osv, det kan fikses fort, og da slipper du tenke noe mer på det! Da kan du nemlig fokusere på de andre, mer langsiktige målene dine. Ikke forvent at du blir en ny fyr over natta, dette kommer til å ta lang lang tid.

 

Skal ærlig innrømme at alt jeg selv skriver nå var helt gresk for meg i august. Mye av dette hadde jeg faktisk lest meg til, men ikke forstått noe av. Ikke forstå jeg HVORFOR det var så viktig å gjøre slik det var beskrevet. Men gjennom erfaring, gjennom å feile, så har jeg lært, og hvis jeg kan lære - så kan du

 

Stå på, dette fikser du lett!

[Gjest Guest_julebrus_*]

Hei, tenkte jeg kunne prøve hjelpe litt her. Har vært i tilsvarende situasjon som deg, forskjellen er at jeg egentlig ikke brydde meg, hadde det bra så lenge jeg var sammen med vennene mine, og brydde meg lite om andre. Var eldre enn deg da jeg bestemte meg for å endre på alt det, det er aldri for sent.

 

Først og fremst kostholdet ditt. IKKE spis 0.5l yoghurt hver dag, dette er ikke sunt. yoghurt er nesten bare sukker. Bytt det ut med skummet eller ekstra lett melk. Resten er greit om du kutter potetgullet. Om du ikke er motivert til å trene er det ikke noe vits å prøve starte, prøv heller gå deg en tur innemellom. En spasertur et par ganger i uka er godt for mange ting, ikke bare helsa. Ut fra det du skriver er du vel ikke akkurat tjukk, men uten at jeg kjenner deg kan jeg gjette du er litt "tynnfeit", det er absolutt ikke bra for selvtilliten.

 

Når det gjelder hva du skal snakke om, ikke vær redd for å nevne interessene dine, vær stolt av det du driver med. Om jeg er på byen og en jente spør hva jeg har gjort tidligere på dagen, sier jeg feks: "i dag har jeg spillt super mario hele dagen, blir sinnsykt sliten, du ser ut som en som digger super mario." "jaaaa, spillte masse supermario da jeg var liten med broren min blah blah blah" "skal vedde for at du foretrekker luigi, som er så høy og slank etc etc"

 

Der har du en samtale, funker kanskje ikke like bra med counterstrike, men hvem vet Poenget er å lage en samtale ut av ingenting.

 

Stress med kollektiv? Kollektiv er din venn om du vil bli mer sosial. Ikke at du skal prate med alle du møter på bussen/toget/trikken/tbanen, men det hjelper å være ute blant folk. Å kjøre bil dit du skal, inn i parkeringshuset og så inn i butikken du skal handle og ut i bilen igjen er jo så usosialt det kan få blitt.

[notalive]

I det jeg leste gjennom første posten i denne begynte jeg å lure på når jeg skrev dette ... Jeg kunne ikke huske å ha skrevet det. Har det nøyaktig slik som trådstarter hadde det da han opprettet denne tråden.

 

Har ikke så mye å bidra med, egentlig, bortsett fra at når det gjelder små ærend du har, så kan det lønne seg å skrive det ned på et ark, at for eksempel i morgen skal du til legen, posthuset og kiwi, eller whatever som skal gjøres. Etter at pappa begynte med det fikk han gjort utrolig mye mer og fikk mer oversikt over hva som var gjort og hva som stod igjen. En slik plan kan kanskje hjelpe litt.

 

Ellers tror jeg jeg så absolutt skal prøve å slutte å gå med hendene i lomma og å løfte hodet, og smile mer. Glad for å høre at en del av dere har klart å overvinne en del av plagene. Får prøve å jobbe videre jeg også.

[Gjest trådstarter]

Hei igjen. Er nå noen dager siden sist jeg svarte her (men har lest svarene og er takknemlige for de). Men jeg har prøvd litt å være mer aktiv på den sosiale fronten, men føler meg mye "yngre" i huet enn de fleste andre. Føles også som om de skyver meg vekk. Kan jo såklart ha noe med at jeg kanskje ikke har vært åpen i to og et halvt år, men er ufattelig irriterende. Men for eksempel å spørre han ene jeg går sammen med om å få sitte på så har han alltid lovt bort plassen til noen jenter som han sier han misliker og alt det tullet der når vi er noen få gutter, men det skjer hele tia, selv om jeg spør først så sier han "jeg skal ikke den veien", men det skulle han visst fordi noen jenter spurte i mellomtia.

Og nei, jeg har ikke fått ringt legen. Har prøvd, men har bare lagt på, er så skummelt .

Men til neste år SKAL jeg begynne å trene, koste hva det koste vil. 2'er i gym er ikke akkurat gøy, ei det å være en stor og kraftig svekling som ikke kan stå opp for seg selv med rå muskelkraft.

Men på den annen side så synes jeg at jeg har relativt god kontakt med en jente i klassen, kun på det vennlige planet, men hun er relativt populær blandt "utlendingene" (jada, jeg har fordommer, men erfaringen min tilsier at de snakker bedritent norsk og bråker som 40 kråker i et lite bur), noe jeg ikke kan si jeg er så fornøyd med. Men såklart, det finnes hyggelige enkelttilfeller, men flere av dem blir bare "kraaaa kraaa" med en kombinasjon av norsk og u-norsk. Men uansett så synes jeg hun er enkel å prate med og jeg føler meg relativt komfertabel rundt henne . Så ingenting er så vondt at det ikke er godt for noe sies det.

 

Og hurra for meg. Klarte å bestille klippetime imorgen, så det må gjennomføres da. Men snart jul, hva skal jeg finne på da? Er jo 2 uker fri nesten og jeg har ingenting å beta meg til, annet enn dumme familietreff som bare er kjedelig og er en dag, men resten?...

[thrice]

Begynn å tren i jula da. Ring hu jenta. Bli venn med utlendingene. Kanskje du går bedre sammen med de

[Gjest trådstarter]

Ojda, long time no see.

Vel, jeg har da brukt forumet utenom og.

Men, tilbake til dette. Det har nå gått 2,5/3 måneder siden jeg skrev i denne for første gang. Og det har kanskje blitt LITT bedre. Men det er fortsatt ganske innestengt.

Vel, jeg har prøvd å trene, men har egentlig lyktes ganske dårlig på den fronten, og holdningen i ryggen er bare blitt verre (tror jeg) og den gjør litt vondt, jeg må faktisk tenke meg om å holde den nogenlunde oppe.

Men, den sosiale situasjonen har blitt noe bedre, jeg har faktisk hatt et par besøk av disse guttene i klassen, men det blir på en måte ikke noe mer. Jeg vil veldig gjerne bli invitert på fest/holde vors eller whatever, men føler fortstatt atj eg trenger meg på.

Det ble bare et besøk fra dem sin side til meg, og det er egentlig det, ble bare tørrprat egentlig. Og jeg foreslo faktisk biltur, men bor så grusomt langt vekk iforhold til "alle" andre og de gidder ikke dra til meg med buss eller no og dermed blir det uten alkohol og egentlig lite vellykket skal jeg være ærlig.

Se for dere et amerikansk klisje, de kule som trener sport og sexer med hverandre hele tia og drikker seg dritings hver helg plutselig blir invitert av "nerden" som man småplukker (og kun kan snakke skolerelatert, men som man helst vil unngå) på til et vors hos han? Dette klarer jeg bare ikke svelge at er mulig. Nå er jeg faktisk 19 år og har aldri (unntatt en gang, med ei som visstnok klenger til "alle", var bare en kveld) hatt noe gjensidig kontakt med det kvinnelige kjønn som privatperson (dette eksluderer folk man påtvinges å snakke med i klassen/på skolen generelt), annet enn flaue blikk fra ihvertfall min side og flakkende øyne.

 

Men tilbake til dette med å trenge seg på. Nå har det seg slik at jeg ble med på et arrangement iforbindelse med skolen for et halvt år sia eller no, og det var da to fester iforbindelse med dette, som jeg såklart ikke gikk på. Grunnen er at jeg følte at jeg ikke var velkommen annet enn av medlidenhetsjenta i klassen (misforstå meg rett, hun er hyggelig og alt det, men jeg føler det som at det er (var?) mer av medlidenhet enn eget ønske). Jeg hadde da ikke gjort en dritt i forbindelse med dette arrangementet og dermed så på det som en særdeles dårlig unnskyldning å møte opp på festene iforbindelse med disse arrangementene.

 

Jeg prøver hardt å ikke være så negativ når jeg er rundt personer generelt, men det er så forbanna vanskelig. Det er det eneste jeg egentlig er vandt til å være, innesperret og negativ (nå skal det nevnes at dette blir skrevet i litt hjelpesløshet/irritasjon fra min side).

 

Det kan hende at denne posten blir sett på som syting, men, la oss kalle det en liten minnebok for min del eller noe sånt, med innspill fra andre, og mer erfarne (og tolerante) personer.

Og beklager for veldig rotete post, men fy svartesatanlangballerihelvete så vanskelig et liv skal være.

[Cosmo med K]

Utrolig mye bra sagt her! Trening hjelper veldig!

Endret 10. mars 2008 av Cosmo med K

[Imsvale]

Og beklager for veldig rotete post, men fy svartesatanlangballerihelvete så vanskelig et liv skal være.

You are not alone.

 

Definitivt mye bra i denne tråden. Kudos til gjesteposterne som deler erfaringer og råd! Kjenner meg veldig igjen i alt dette selv, og sitter i grunn midt oppi det. Det er utfordrende, og jeg føler at man snubler mye. Da er det viktig å plukke seg selv opp igjen etterpå, omgruppere og fortsette på samme kurs som før.

 

Ønsker trådstarter lykke til videre!

[lillemy8808]

Nå har jeg ikke lest hele tråden, men jeg vil gjerne hjelpe deg litt. Første jeg tenkte når jeg leste overskriften var : Lær å like deg selv så kommer det naturlig!

 

Og tips nr 2: Skaff deg venner med felles intresser. Jeg og venner har mekket pc i fylla, pga vi drakk hos meg, pcen trengtes å mekkes på, og vi sjanglet rundt og fikset. Vennegjengen til samboeren min snakker veldig mye om WoW mens de er fulle. Så lørdagen her består av nerdesnakk og drikke, og så ut på byen for de som gidder. Aner ikke hva de snakker om der, men tviler på de plutselig blir "normale, streite, unerdete" mennesker. Øl og å være sosial eksluderer overhodet ikke å være nerd.

 

Jeg vet du er i vanskelig situasjon, jeg føler det likt iblant. Jeg er jente, og ingen jenter driver med pc! Selv om det blir mer og mer normalt, så blir man sett på litt teit,"herregud hvorfor gidder du det, liksom", så tenker jeg bare "herregud hvorfor bruke 4 timer før man går ut av huset og alle sparepengene på sminke og røyk, hvorfor gidder dere det liksom?", om du skjønner poenget mitt.

 

Bli kjent med noen som driver med det samme. Søke jobber for nerder, vurdere en skole som vil få deg i kontakt med folk med nerdeintresser om du skal gå mer skole?

 

Det er like normalt å like en ting som det er å like noe annet! (om det ikke er smågutter man liker da... ). Så at du driver med pc og de andre driver med fisking, javel? Sett deg inn i en politisk sak, hva med grupper der dette blir diskutert? Altså virkelig grupper i byen du bor i hvor du fysisk møter andre som mener det samme? Så har det et felles punkt selv om ingen av dere driver med det samme.

 

Du er garantert god nok som du er. Godta det så vil du etterhvert ikke følge med om andre liker deg eller ikke, for om de ikke liker deg så trenge ikke det bety at det er noe "galt" med deg, de kan for den saks skyld være like sjenert som deg.

 

"Jeg hater spontanitet, jeg begynner å kaldsvette til tusen, gjør alt for å slippe unna. Alt må være planlagt, og i system, ikke noe rot. En logisk rekkefølge" Hørt om noe kalt angst? Sier som flere har nevnt, helsesøster/lege.

[Erasus]

lillemy8808 kom med en del gode råd, men en ting tror jeg du bør styre unna. For guds skyld ikke begynn på en skole der du tror du får nerdevenner f.eks, hvis ikke du har bestemt deg for at "ja denne linja her ønsker jeg virkelig å gå", for ellers blir det waste of time.

[Honey Badger]

Halloisen,

 

jeg kan trygt si at jeg som mange andre har en del erfaringer på dette emnet. Jeg har vært gjennom mye rart. Bl. a. sju år med mobbing.

 

Etter hvert har jeg kommet frem til at det er mye sant i uttrykket "det som ikke dreper deg gjør deg bare sterkere".

 

Jeg kan fortelle litt om historien min. Gjennom hele barneskolen ble jeg mobbet, det var for det meste utfrysning. Jeg gikk på en ganske liten skole, så det at jeg ikke var en del av det miljøet som var der gjorde at jeg hadde nesten ingen venner. Det vil si, jeg hadde noen, men de tre-fire personene det gjaldt var to og tre år eldre enn meg.

 

Så kom jeg på ungdomsskolen. Jeg var utrolig sjenert. UTROLIG sjenert. Mens de andre på trinnet snakket sammen i friminuttene og moret seg, gikk jeg fram og tilbake i gangene omed hendene i lommen. Hvis jeg turte hendte det at jeg turte å stille meg litt i utkanten av en ring med mennesker, og høre på det som ble sagt. De få vennene jeg hadde var jeg med på fritiden, og dette var de samme som jeg hadde på barneskolen.

 

Jeg gikk rundt og trodde ting som at jeg var annerledes enn "alle andre" og jeg hadde bekymringen at jeg skulle dø som gammel uten å ha rørt ei jente. Jeg husker også at jeg var veldig redd for "å trenge meg på", og jeg hadde store problemer på å si nei (noe som førte til at jeg tapte store pengebeløp).

 

Da vi var på leirskole, husker jeg at jeg på et tidspunkt gikk en tur for meg selv og gråt fordi jeg ikke hadde noen å være med. I tillegg husker jeg at jeg følte at jeg faktisk hadde fått ganske god kontakt med en person, men da han skulle gå bort til noen andre, kunne ikke jeg være med (sannsynligvis fordi han ikke ville bli sett sammen meg meg).

 

Og slik fortsatte det. På fritiden gikk det i data. Ellers var jeg sjenert som faen.

 

Men i sommerferien hadde jeg fått nok. Jeg husker det godt den kvelden jeg satt meg ned foran pc-en, fant masse stoff om selvtillit, confidence, utseende og mye annet rart. Hvis jeg husker riktig brukte jeg en hel helg bare på å finne ut hva jeg ville.

 

Det første steget jeg tok var å jobbe for å bytte ut den negative stemmen med en positiv. Jeg satt meg ned, og skrev positive og negative ting om meg selv på notepad. Og jeg fortsatte og vri hodet mitt, helt til jeg hadde klart å presse ut dobbelt så mye positivt om meg selv enn negativt. Og hele tiden, så ofte jeg tenkte på det, sa jeg en positiv ting til meg selv, enten høyt eller bare inne i hodet. Ting som at jeg er en grei person, at jeg er musikalsk, reflektert, intelligent, har et godt genetisk utseende, morsom. Det kanskje mest kraftfulle var å si til meg selv "jeg har god selvtillit". I løpet av bare to uker hadde selvtilliten min endret seg drastisk. Den var nok ganske kunstig i starten, men den gikk raskt over til å bli mer naturlig, en del av meg.

 

Selv om selvtilliten min fortsatt var lav, var den mye høyere enn før. Noe jeg gjorde som var veldig effektivt var å ta både meg selv og andre mindre høytidlig. Hvis noen tullet med meg, begynte jeg å le og tulle tilbake i stedet for bare å tro at de ville gjøre narr av meg. Jeg begynte å stå for mine egne meninger og si nei når jeg var uenig.

 

Vet dere hva? Etter rundt to måneder med et litt mer sosialt liv hadde jeg fått en kjæreste. Jeg gjorde en gedigen tabbe på dette tidspunktet. Jeg bare gav opp resten av livet mitt og min personlige utvikling for å få mer tid til henne. Aldri mer, sier jeg, nesten glad hun slo opp. Det skjedde i januar. Nå er tilbake på riktig spor igjen.

 

I det siste har jeg merka at selvtilliten har steget enda et hakk. Nå vil jeg faktisk kategorisere meg selv innenfor "god selvtillit". Ett-to hakk til og jeg er der jeg vil være. Det jeg sliter med, er å ta kontakt med mennesker jeg aldri har snakket med før. Eller for å si det på en annen måte: i situasjoner hvor det ikke er naturlig å bare starte en samtale. Hver gang jeg er på vei til å si noe, kommer denne frykten fra ingensteds og skremmer vettet av meg. Mette er noe jeg har veldig lyst å bli god til, og jeg vet at jeg klarer det med en del øving.

 

Spesielt én ting jeg har gjort som er veldig viktig er at hver eneste gang noen har gitt meg et kompliment, har jeg tatt det med meg videre. På en måte lagt det i en kompliment-boks oppe i hodet mitt som jeg kan åpne når som helst, for å få en god følelse. Hadde jeg vært enda smartere hadde jeg skrevet det ned.

 

Helt til slutt skal jeg si to sitater som har påvirket meg mye.

 

Jeg leste i en bok. Hvis jeg husker riktig het den "Mental Håndbak" av filosofen Arne Næss. Der hadde en person sendt inn spørsmålet "Hva er meningen med livet?". Svaret hans var genialt. Jeg husker det ikke ordrett, men det her er omtrent det han svarte: "Det svaret har jeg for lengst gitt opp å finne svar på. Men selv om jeg ikke vet meningen med livet, hindrer ikke det meg i å finne mening i livet". Det utrolig enkle sitatet har gjort meg til en mye mer positiv person.

 

Det andre sitatet har jeg funnet på selv. Jeg må si jeg faktisk er litt stolt av å ha gjort det på egenhånd, selv om det helt garantert er noen andre som har sagt det før det før meg. Her er greia: Om du er alt for redd for å gjøre et dårlig inntrykk, vil du ikke gjøre et inntrykk i det hele tatt. Hvis du er villig til å gjøre et inntrykk, kan de like deg eller ikke like deg, og det er helt ok. Men da vil de kjenne deg som du er, og oddsen for at de får et godt inntrykk er mye høyere.

 

Lykke til!

[Snublefot]

Folk som roser og trekker andre opp pleier alltid å ha en mye mer posetiv greie rundt seg. Seff må det være ektefølt, men personlig så prøver jeg å rose og si det høyt når det er noe jeg vil trekke fram. Noe i jeg føler mange er veldig dårlig til, spesielt gutter.

[Gjest trådstarter]

*snip*

 

"Jeg hater spontanitet, jeg begynner å kaldsvette til tusen, gjør alt for å slippe unna. Alt må være planlagt, og i system, ikke noe rot. En logisk rekkefølge" Hørt om noe kalt angst? Sier som flere har nevnt, helsesøster/lege.

Joda, men nå ligger noe i problemet at det ikke bare er å skaffe meg venner. Hadde det vært det hadde jeg gjort det for nærmere 6 år siden, noe som ikke er tilfelle.

Men nå er det snart tid for å søke på universitet, karakterene sier tydeligvis boms eller klovn og ikke noen fysikerlinje på denne gutten.

 

*snip*

 

Lykke til!

Oj... Vel, har ikke opplevd direkte mobbing, eller, utestenging og noen kommentarer om min "lille" vom som så fint stikker ut. Dette har egentlig kun ført til (mer) pessimisme fra min side.

 

Folk som roser og trekker andre opp pleier alltid å ha en mye mer posetiv greie rundt seg. Seff må det være ektefølt, men personlig så prøver jeg å rose og si det høyt når det er noe jeg vil trekke fram. Noe i jeg føler mange er veldig dårlig til, spesielt gutter.

Personlig så misliker jeg det sterkt når noen "fremhever" min(e) positiv(e) side®. For eksempel en lærer som sier jeg er god i et fag foran klassen, jeg synes det er direkte flaut og unødvendig. Spesielt når noen fjortiss-/fnisejenter på bakerste rad må le... Jeg vet at de ikke betyr en dritt for meg, men likevel så går det innover meg.

 

En annen ting, selvtilliten min er god foran folk jeg stoler på, som jeg faktisk tør å kalle venner. Men likevel såfort det kommer et nytt element inn i bildet er jeg førstemann til å trekke meg unna.

Jeg er faktisk veldig flink til å planlegge, problemet er bare å følge planene, noe jeg veldig sjeldent gjør. "I morgen ringer du tannlegen." Jaha, morgendagen kommer og ingen tannlege ringes (nå har jeg faktisk klart å bestille tannlegetime, men allikevel, prinsippet med alt er det samme.)

 

Jeg er også sarkastisk av natur, jeg klarer bare ikke være ærlig og si "du hadde kule sko" uten å måtte legge et sarkastisk uttrykk i det det "du hadde ... eeeh... kuleeeeh... sko..." selv om jeg faktisk synes de var kule. Dette føles bare helt feil for min side, samme det å motta komplimenter, klarer ikke si takk, må komme med en fjåsete kommentar som jeg knapt klarer å kontrollere.

Jeg prøver hardt å være positivt når jeg snakker til folk, og ikke komme med kommentarer (nå vet jeg faktisk ikke om de blir såra, eller om de ser på det som spøk, men det er fuckings hele tia!).

 

Og snart er det jo russetid, blir sikkert så som så, men må si det er litt flaut å være nitten år og aldri sett en jentepupp... Ikke at jeg ser på det som det ultimate mål med livet, men poenget er likeså, jeg er ingen jævel på å sjekke opp folk eller snakke med folk.

Så til disse vanskelige temaene, kjærlighet/jenter. Nå husker jeg ærlig talt ikke om jeg har skrevet det før. Men avstandsblikk er jo alltid en kjempefin ting (jippiiiiii), det blir med det. Uansett hvor mye hun måtte se tilbake, uansett hvor lenge det måtte pågå. Jeg klarer bestandig å overtale meg selv om at hun er i en høyere samfunnsklasse. Det hjelper ikke å si at "Det gjør ikke noe å drite seg ut, om du gjør det hadde det ikke funka om du ikke hadde gjort det." Jeg er fullt klar over det, men på papiret så virker det så lett, mens i praksis så er det forbanna jævlig.

 

Joda, må vel ta kontakt med lege, "ringer i morgen". Og så? Si jeg vil ha psykolog for å finne ut hva som feiler meg, samtidig spørre om han kan fikse alt annet som er galt med meg (100000 kviser og små sår på ryggen som gjør jævla vondt, i tillegg til at selve ryggen gjør vondt, deretter kan han jo fukte huden min).

 

Og trening da. Denne er ganske kinkig. Jeg har ikke motivasjon. "Motivasjonen" er vel muttern som skriker om at jeg gjør det dårlig på skolen, at helsen min suger, at jeg ikke har noen venner osv, dette øker ikke akkurat lysten til å løpe en tur. Føler det også er ganske flaut å ikke klare å trene på egenhånd, personlig så synes jeg det er et svakhetstegn selv om jeg vet det er vanlig, men jeg mangler den brikken, hjelp.

 

Meh, nok en lang sytepost fra meg. Gratulerer meg.

[okjatakk]

Jeg er ikke så flink på å skrive lengre poster så beklager på forhånd og takk for at dere leste igjennom

 

Tror du viser noe av problemet ditt i det sitatet over. Det virker som om du kanskje er altfor selvkritisk. Husk at andre personer ikke ser på deg med like kritisk blikk som du antageligvis selv gjør. Vær gjerne selvironisk, men ikke selvkritisk. Prøv å ikke gruble så mye, ta ting som de kommer og prøv å være hyggelig mot andre selv om du har en dårlig dag.

Husk også at man ikke har like bra kjemi med alle mennesker, uten at det betyr at det er noe galt med hverken deg eller de andre.

 

Et triks for å komme i bedre form er å holde på med noe hvor treningen blir en bi-effekt av å ha det moro. Selv liker jeg terrengsykling, spille ishockey og kjøre på ski. Jeg tenker aldri over dette som trening, men rett og slett noe jeg gjør fordi det er sykt moro.

 

Gjerne øv deg på å gi ærlige komplimenter. Tror de fleste jenter setter pris på slikt...

[Erasus]

@ Trådstarter, man kan være uenig i mye, men å ta seg en løpetur/spasertur i skogen er ikke bare godt for kropp og sjel, men befriende og avslappende. Tving deg selv til det om du må, men prøv. Utrolig god avkobling.

[Honey Badger]

*snip*

 

Lykke til!

Oj... Vel, har ikke opplevd direkte mobbing, eller, utestenging og noen kommentarer om min "lille" vom som så fint stikker ut. Dette har egentlig kun ført til (mer) pessimisme fra min side.

Det jeg skrev om meg selv var mer for å forstå hvor jeg var, hvor jeg er og hva jeg gjorde for å komme hit.

 

Du må slutte å fokusere på det negative! Jeg ser det. "Min "lille" vom" <-selvdestruktiv ironi. Selvironi, ja, selvdestruktiv ironi, nei, jeg mener at det er en vesentlig forskjell. Det du fokuserer på, blir større.

 

"Jeg har ikke [negativ ting]" har en helt annen effekt enn "Jeg har [positiv ting]". Og å fokusere på det positive gir et positivt resultat.

Endret 12. mars 2008 av Eivolele

[Gjest trådstarter]

Joda, jeg jobber meg stadig fremover. Men jeg er veldig flink til å angre på alt jeg ikke gjorde, og når disse situasjonene dukker opp igjen tenker jeg at det kan jeg sikkert gjøre en annen gang.

Men grunnen til at jeg egentlig bringer denne opp er fordi jeg er invitert (!) med til et skisted, ikke at planene går ut på å stå på ski (noe jeg helst ikke vil, dritlenge siden sist), men noe afterski-opplegg/utested. Men det er igjen det med å tilby og tolke hele veien. Hvorfor er jeg mer attraktiv enn han der som er norgesmester i alpint (overdrevet, jada, men slik føler jeg det.)? Mitt mål er overhodet ikke en one-night-stand, jada, jeg er jomfru, akkurat dette plager meg ikke noe selv om det er relativt få (en) som vet det, men har mer lyst på en jente å være med foran en jente å pule.

For å ta et eksempel, på bussen tidligere idag. Jeg står med mp3-spillern på, og to relativt søte jenter kommer på, de steller seg da foran meg (tenk at jeg står sidelengs, og de steller seg ovenfor hverandre ved siden av meg i midtgangen). Joda, tenker egentlig ikke noe mer på det, men nå jeg ser ut av vinduet så ser jeg tydelig at hu ene snur seg mot meg mens de snakker, og når jeg begynner å bevege huet så snur hu det. Jaja, først når jeg går av bussen går det opp for meg hva som egentlig foregikk (eller, i beste fall foregikk). Hadde jeg gutsa her, hadde jeg prøvd å innlede en samtale av noe slag, eller noe sånt, og det er her det ligger. Jeg vet at jeg er relativt kjekk. Jeg vet at det ikke er farlig å drite seg ut. Jeg vet at jeg er smart, men mangler sosial erfaring.

Mangler egentlig samtaleemner og mot til å drite meg ut, en annen ting er hva man kan gjøre med (ukjente) folk.

 

Nærmeste jeg kommer når det kommer til forslag til starten på samtale føler jeg det blir litt klisjeaktig (kan ha noe med for mange amerikanske filmer). "Hei, har du lyst til å finne på noe?"/"Hei, har du lyst til å bli bedre kjent?" er som regel det som dukker opp.

[Honey Badger]

Når alt kommer til alt tror jeg vi har en del felles.

 

Jeg vet mye om emnet. Jeg øver på kroppspråk, tonefall og lignende hele tiden. Jeg kan teknikker, psykologi om dette og alt mulig dilldall.

 

Det hender ofte at jeg møter jenter som smiler til meg, sier helt klart med kroppspråket at de vil jeg skal ta kontakt. Men til dags dato har jeg på eget initiativ bare tatt kontakt med en fremmed en eneste gang. Det er alltid andre som tar kontakt med meg.

 

Har du bruker? Kan du sende meg PM? Jeg tror vi har en del ting å prate om