15 år og alkis...

[xersess]

Tull! Nå skjerper du deg og slutter med alkoholen. Vis litt viljestyrke. Jeg har ikke engang LITT tro på at du har blitt alkoholiker. Kanskje du synes det er godt, men du er nesten garantert ikke avhengig.

 

enig med den.

 

skjønner ikkje kordan du kan ha blitt alkoholiker i alderen av 15?

trur det bare er å gje faen i å drikke ein liten periode, så er problemet løst. Trur ikkje du kommer til å lide av noken som helst abstinens.

[Gjest 69f36...993]

Hei, Trådstarter her. Nå har det gått 15 år siden jeg opprettet denne tråden og jeg tenkte at en oppdatering kanskje er på sin plass.
Har levd et helvetes liv siden den gang, mer om det lenger ned.
For 15 år siden, da jeg var 15 år gammel, var jeg nok alkoholiker på en eller annen måte. Var ikke fysisk avhengig, men psykisk avhengig vil jeg påstå at jeg var. Første gang jeg drakk alkohol skjedde det noe i hodet mitt. Hadde alltid følt meg "unormal", og med en gang jeg tok den første slurken hjemmebrent så følte jeg meg "normal" for første gang. Alt var topp, alle bekymringer forsvant og jeg fikk sove godt.
Så at jeg ville ha mer alkohol var ikke så rart. Fortsatte å drikke, oftest alene på rommet mitt. Av og til på fest med venner, men oftest alene. Slik holdt jeg på i mange år, helt til jeg sluttet å drikke i 2019. Alkohol ble ett enormt problem i livet mitt. Mellom 2012 og 2016 var jeg på behandligshjem 3 ganger, 6 måneder hver gang. I tillegg til det ble jeg innlagt omtrent 20 ganger på avrusningsklinikk og psykiatrisk institusjon pga at jeg var en fare for meg selv. Gjorde mye veldig mye rart i fylla, inkludert ett selvmordsforsøk der jeg hengte meg.
I 2012 begynte ting virkelig å gå galt. Da ble jeg diagnostisert med depresjon og Asperger. Fikk antidepressiva, og det skulle vise seg å gjøre vondt verre. Alkohol og antidepressive må være den verste kombinasjonen noensinne. Dette fikk jeg ikke beskjed om av legen.
Så jeg fortsatte å drikke på antidepressiva. Det førte til at jeg "blacket ut" totalt nesten hver gang jeg drakk og husket ingenting etterpå. Stelte i stand alt mulig rart og ble en fare for både meg selv og andre, fikk et generelt dårlig rykte der jeg bodde den gang.

I 2009 oppdaget jeg narkotikaens verden. Det begynte med at jeg fant benzodiazepiner i medisinskapet til farmora mi. Det var Nitrazepam, en sovemedisin. Visste ikke at man kunne ruse seg på det en gang. Men jeg hadde problemer med å sove, så jeg tok 1 tablett og gikk til sengs. Men jeg ble ikke trøtt...Istedenfor skjedde omtrent det samme som da jeg prøvde alkohol første gang. 
Fikk en fantastisk følelse av å være "normal", kroppen og hjernen slappet helt av.
Tenkte at dette må jeg ha mer av. Så jeg begynte å stjele sånne tabletter i medisinskapet. Til slutt var jeg avhengig av benzodiazepiner også og begynte å skaffe det illegalt.
Nå var det både alkohol, benzo og antidepressiva i bildet. En forferdelig kombinasjon som fikk meg til å "blacke ut" enda mer.
Slik holdt jeg på i noen år, helt tid jeg dro på behandling. Men begynte å drikke og ruse meg så fort jeg kom ut igjen. 
Livet var helt likt mellom 2012-2018. Hadde ikke jobb. Begynte på videregående i 2009, men fullførte ikke. Jeg bare drakk og ruset meg.
I 2014 begynte jeg å røyke hasj og bruke andre rusmidler. Hasj, benzo, opiater, amfetamin, MDMA, alt mulig rart...Si dopet og jeg har prøvd det. Alkohol ble mindre viktig enn før da jeg fikk sansen for andre rusmidler. Det endte opp med at jeg var rusa på ett eller annet hver dag. Det var ikke nøye hva slags rusmiddel det var, bare det var noe. Å være edru var ikke et alternativ. Røyket hasj fra morgen til kveld og tok andre rusmidler av alle slag i tillegg til alkohol. Brukte enorme mengder benzo mellom 2013 til 2016, da tok jeg en "pause" fra benzo og røyket bare hasj i stort sett.
Røyket hasj hver dag helt til i 2018, da ble jeg nøtt til å slutte. Ble paranoid og fikk problemer med lungene. Da jeg sluttet med hasj begynte jeg å ta mer og mer benzo. Nå var det Xanor/Xanax jeg brukte mest av. Tok rundt 20 tabletter om dagen i ett par år. Måtte på avrusning for å klare å slutte med benzo våren 2020. Nå hadde jeg i stort sett sluttet å drikke, drikkinga ebbet gradvis ut i 2019 pga andre rusmidler. Men da jeg kom ut fra avrusning fikk jeg et alvorlig tilbakefall på alkohol, men heldigvis varte det ikke lenger enn noen måneder. Måtte på avrusning igjen og da sluttet jeg faktiskt å drikke for godt.
Kom ut fra avrusning sommeren 2020, og da begynte jeg å bruke Subutex.
Subutex bruker jeg fortsatt, det er det eneste rusmiddelet jeg bruker. Er griseavhengig av Subutex og bruker det hver dag. 
Har vært på avrusning fra Subutex i 2021 og 2022, men har ikke klart å slutte. Jeg klarer ikke å være edru. Jeg prøvde seriøst å slutte med Subutex, men abstinensene var så ille både psykisk og fysisk at jeg så meg nødt til å begynne igjen.
I skrivende stund venter jeg på ny plass på avrusning. Det kan godt hende at jeg må søke meg inn i LAR for å få bukt med Subutex-problemet. Men jeg er faktisk glad for at jeg bruker Subutex, det er ikke det verste rusmiddelet. Alkohol er mye, mye verre. Det samme er benzo. Man blir ikke idiot av Subutex.
Tror jeg slutter å skrive nå, mista tråden litt. Har utelatt veldig mye, hvis jeg skal skrive hele livshistorien min så blir jeg sittende her med tastaturet resten av uka...
Vet ikke helt hvorfor jeg skrev dette egentlig, kjedet meg og ville ha noe å gjøre. Så kom jeg til å tenke på denne tråden jeg laget i 2007. Det føles også godt å skrive av seg litt. Hvis dere lurer på noe så er det bare å spørre.

Anonymous poster hash: 69f36...993

[Atib Azzad]

17 minutes ago, Guest 69f36...993 said:

Hei, Trådstarter her. Nå har det gått 15 år siden jeg opprettet denne tråden og jeg tenkte at en oppdatering kanskje er på sin plass.
Har levd et helvetes liv siden den gang, mer om det lenger ned.
For 15 år siden, da jeg var 15 år gammel, var jeg nok alkoholiker på en eller annen måte. Var ikke fysisk avhengig, men psykisk avhengig vil jeg påstå at jeg var. Første gang jeg drakk alkohol skjedde det noe i hodet mitt. Hadde alltid følt meg "unormal", og med en gang jeg tok den første slurken hjemmebrent så følte jeg meg "normal" for første gang. Alt var topp, alle bekymringer forsvant og jeg fikk sove godt.
Så at jeg ville ha mer alkohol var ikke så rart. Fortsatte å drikke, oftest alene på rommet mitt. Av og til på fest med venner, men oftest alene. Slik holdt jeg på i mange år, helt til jeg sluttet å drikke i 2019. Alkohol ble ett enormt problem i livet mitt. Mellom 2012 og 2016 var jeg på behandligshjem 3 ganger, 6 måneder hver gang. I tillegg til det ble jeg innlagt omtrent 20 ganger på avrusningsklinikk og psykiatrisk institusjon pga at jeg var en fare for meg selv. Gjorde mye veldig mye rart i fylla, inkludert ett selvmordsforsøk der jeg hengte meg.
I 2012 begynte ting virkelig å gå galt. Da ble jeg diagnostisert med depresjon og Asperger. Fikk antidepressiva, og det skulle vise seg å gjøre vondt verre. Alkohol og antidepressive må være den verste kombinasjonen noensinne. Dette fikk jeg ikke beskjed om av legen.
Så jeg fortsatte å drikke på antidepressiva. Det førte til at jeg "blacket ut" totalt nesten hver gang jeg drakk og husket ingenting etterpå. Stelte i stand alt mulig rart og ble en fare for både meg selv og andre, fikk et generelt dårlig rykte der jeg bodde den gang.

I 2009 oppdaget jeg narkotikaens verden. Det begynte med at jeg fant benzodiazepiner i medisinskapet til farmora mi. Det var Nitrazepam, en sovemedisin. Visste ikke at man kunne ruse seg på det en gang. Men jeg hadde problemer med å sove, så jeg tok 1 tablett og gikk til sengs. Men jeg ble ikke trøtt...Istedenfor skjedde omtrent det samme som da jeg prøvde alkohol første gang. 
Fikk en fantastisk følelse av å være "normal", kroppen og hjernen slappet helt av.
Tenkte at dette må jeg ha mer av. Så jeg begynte å stjele sånne tabletter i medisinskapet. Til slutt var jeg avhengig av benzodiazepiner også og begynte å skaffe det illegalt.
Nå var det både alkohol, benzo og antidepressiva i bildet. En forferdelig kombinasjon som fikk meg til å "blacke ut" enda mer.
Slik holdt jeg på i noen år, helt tid jeg dro på behandling. Men begynte å drikke og ruse meg så fort jeg kom ut igjen. 
Livet var helt likt mellom 2012-2018. Hadde ikke jobb. Begynte på videregående i 2009, men fullførte ikke. Jeg bare drakk og ruset meg.
I 2014 begynte jeg å røyke hasj og bruke andre rusmidler. Hasj, benzo, opiater, amfetamin, MDMA, alt mulig rart...Si dopet og jeg har prøvd det. Alkohol ble mindre viktig enn før da jeg fikk sansen for andre rusmidler. Det endte opp med at jeg var rusa på ett eller annet hver dag. Det var ikke nøye hva slags rusmiddel det var, bare det var noe. Å være edru var ikke et alternativ. Røyket hasj fra morgen til kveld og tok andre rusmidler av alle slag i tillegg til alkohol. Brukte enorme mengder benzo mellom 2013 til 2016, da tok jeg en "pause" fra benzo og røyket bare hasj i stort sett.
Røyket hasj hver dag helt til i 2018, da ble jeg nøtt til å slutte. Ble paranoid og fikk problemer med lungene. Da jeg sluttet med hasj begynte jeg å ta mer og mer benzo. Nå var det Xanor/Xanax jeg brukte mest av. Tok rundt 20 tabletter om dagen i ett par år. Måtte på avrusning for å klare å slutte med benzo våren 2020. Nå hadde jeg i stort sett sluttet å drikke, drikkinga ebbet gradvis ut i 2019 pga andre rusmidler. Men da jeg kom ut fra avrusning fikk jeg et alvorlig tilbakefall på alkohol, men heldigvis varte det ikke lenger enn noen måneder. Måtte på avrusning igjen og da sluttet jeg faktiskt å drikke for godt.
Kom ut fra avrusning sommeren 2020, og da begynte jeg å bruke Subutex.
Subutex bruker jeg fortsatt, det er det eneste rusmiddelet jeg bruker. Er griseavhengig av Subutex og bruker det hver dag. 
Har vært på avrusning fra Subutex i 2021 og 2022, men har ikke klart å slutte. Jeg klarer ikke å være edru. Jeg prøvde seriøst å slutte med Subutex, men abstinensene var så ille både psykisk og fysisk at jeg så meg nødt til å begynne igjen.
I skrivende stund venter jeg på ny plass på avrusning. Det kan godt hende at jeg må søke meg inn i LAR for å få bukt med Subutex-problemet. Men jeg er faktisk glad for at jeg bruker Subutex, det er ikke det verste rusmiddelet. Alkohol er mye, mye verre. Det samme er benzo. Man blir ikke idiot av Subutex.
Tror jeg slutter å skrive nå, mista tråden litt. Har utelatt veldig mye, hvis jeg skal skrive hele livshistorien min så blir jeg sittende her med tastaturet resten av uka...
Vet ikke helt hvorfor jeg skrev dette egentlig, kjedet meg og ville ha noe å gjøre. Så kom jeg til å tenke på denne tråden jeg laget i 2007. Det føles også godt å skrive av seg litt. Hvis dere lurer på noe så er det bare å spørre.

Anonymous poster hash: 69f36...993

Takk for oppdatering, jeg var ikke her i 2007, men interessant å se deg sette ord på hva du har gått igjennom siden da.
Det er også interessant å se hvor mange som instinktivt avviser din opplevelse basert på din unge alder, helt uvisst grunnlag, eller ikke synes at du drikker nok for å kvalifisere, kanskje en illustrasjon på utfordringer unge rusmisbrukere møter på?

Godt jobbet, lykke til med neste avrusning, håper du finner ut av subtex-bruken din også.

[Stressless]

Hva hadde du svart til deg selv, om du går tilbake i tid og skulle gitt råd til deg selv i denne posten for 15 år siden?

Heier på deg! Mange som trenger en som deg.
 

[Selfuniverse]

1 hour ago, Guest 69f36...993 said:

Hvis dere lurer på noe så er det bare å spørre.

Hvordan var barndommen før år 15, eller før år 10? Holder med kort svar hvis du ikke vil utdype.

[Gjest 69f36...993]

Stressless skrev (14 minutter siden):

Hva hadde du svart til deg selv, om du går tilbake i tid og skulle gitt råd til deg selv i denne posten for 15 år siden?

Heier på deg! Mange som trenger en som deg.
 

Da ville jeg svart at hvis du tror du har problemer nå, så aner du ikke hvilke utfordringer som ligger på lur i fremtiden...Snu før det er for sent! Men jeg tror at det var for sent allerede da jeg laget denne tråden. Hadde virkelig fått smaken på alkohol, det var i stort sett det eneste jeg tenkte på. Var 13 år første gangen jeg drakk, det var hjemmebrent i garasjen hos en kompis. Så ble det gradvis mer og mer, lett å få tak i også. Da jeg var 15 begynte jeg å lure på om jeg hadde et problem.

Anonymous poster hash: 69f36...993

[Gjest 69f36...993]

Selfuniverse skrev (9 minutter siden):

Hvordan var barndommen før år 15, eller før år 10? Holder med kort svar hvis du ikke vil utdype.

Barndommen min var helt grei. Men var veldig sjenert og mye alene, sikkert pga. at jeg har Asperger. Det var ikke før i 6-7 klassen at jeg fikk venner. Vokste opp i et godt hjem med snille foreldre. Så jeg tror ikke at det har skjedd noe i barndommen min som kan forklare utfordringene jeg hadde og fortsatt har.

Anonymous poster hash: 69f36...993

[:utakt]

Det blir jo litt i det samme sporet som andre har spurt om, men, tror du det er noen måte å nå inn til ungdom som er på vei ned den veien du gikk? Hva kan folk rundt gjøre for å hjelpe unge ut av en sånn spiral?

[Gaea]

Takk for at du deler oppdatering, TS. Håper livet ditt blir bedre fremover. 

 

[Gjest 69f36...993]

:utakt skrev (30 minutter siden):

Det blir jo litt i det samme sporet som andre har spurt om, men, tror du det er noen måte å nå inn til ungdom som er på vei ned den veien du gikk? Hva kan folk rundt gjøre for å hjelpe unge ut av en sånn spiral?

Hvis jeg skal svare helt ærlig så tror jeg ikke at det er så mye å gjøre. Det meste er vel blitt prøvd allerede, barn og ungdommer lærer fra tidlig alder at alkohol og rusmidler er ille. Men de drikker og ruser seg allikevel, de synes det er spennende fordi det er "forbudt". Man kan jo ikke låse inn ungdommer og kaste nøkkelen heller.
På ungdomsskolen ble jeg tatt i å være full 3-4 ganger. Det ble satt i gang tiltak for å få meg på rett spor, men ingenting hjalp. Jeg hadde allerede bestemt meg for at jeg ville drikke og ingen kunne forandre på det, uansett hvilke skrekkhistorier som ble fortalt. Tror det samme gjelder for de aller fleste ungdommer som er i samme situasjon som jeg var i. Har de bestemt seg, så har de bestemt seg.
De tiltakene for å hjelpe meg, slik som jeg husker dem, besto bare i noen samtaler med rektor og lærere, samt ett (1) møte med barnevernet.

Anonymous poster hash: 69f36...993

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Dette hadde i grunnen vært en kul ytringsartikel det du skriver her TS. Kanskje det hadde gjort at man får en bedre debatt om rusmidler i ung alder. 

Uansett så står det respekt av å snakke om det og at du kommer tilbake her etter 15 år og forteller om hvordan det gikk på godt og vondt settes pris på.

Endret 19. januar 2023 av Slettet-x7D6du0Hjb

[Selfuniverse]

46 minutes ago, Guest 69f36...993 said:

Vokste opp i et godt hjem med snille foreldre.

Javel. Da var de vel ofte nysgjerrig på hvordan du hadde det, og snakket med deg ofte da. Og de fikk dermed fort greie på at ting ikke helt var greit. Så hvordan hjalp foreldrene dine deg fra når du var 13-15? Foreldre har jo mye mer greie på utfordringer knyttet til rus, og de kunne rådført seg med profesjonelle, slik at du fikk den hjelpen du trengte.

Men... som du selv sa når du var 15, så var du veldig redd for at foreldrene dine skulle finne ut, som kan tyde på at du ikke følte deg komfortabel med å snakke med foreldrene dine om problemer. Så jeg kjøper ikke den setningen din helt. Kan godt hende de var greie forøvrig og ga deg mat. Men brydde de seg om deg? Hvis ja, så skulle de vært over problemet ditt ganske så kjapt.

Jeg har ikke til hensikt i å så tvil rundt det du sa, eller henge ut foreldrene dine. Jeg vil bare gjerne at du setter barndommen din i ett perspektiv som først og fremst bygger opp respekt for at du var ett sårbart barn. Og barn trenger ofte støtte til veldig mye.

Det kan hende det var, og er, en tendens til at du la, og legger skyld på deg selv for at du ble alkoholiker som 15 åring. Men her var det nok foreldre og voksne generelt som sviktet en del. Det betyr ikke at du ikke skal ha ansvar for deg selv nå som du er voksen, og du gjør jo det du kan for å få det bedre. Jeg har all mulig sympati forøvrig!

For å illustrere hvordan dette først og fremst er ett resultat av hva voksne mennesker gjorde/ikke gjorde, så kan du tenke deg ett scenarie der istedet for brennevin, så var det kokain som du fant ganske fritt tilgjengelig for barn i den garasjen til kompisen din, og at det istedet ble starten på dette. Ikke det at kokain skulle nødvendigvis være noe verre enn brennevin, men pågrunn av hva folk generelt tenker om kokain, så hjelper det kanskje til å få ett bedre perspektiv av hva som egentlig skjedde når du faktisk bare var ett barn.

Ett tenkt avisoppslag/TV innslag: 13 årig gutt fant kokain i garasjen til kompisen. Det ble starten på ett helvete!

 

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Selfuniverse skrev (14 timer siden):

Javel. Da var de vel ofte nysgjerrig på hvordan du hadde det, og snakket med deg ofte da. Og de fikk dermed fort greie på at ting ikke helt var greit. Så hvordan hjalp foreldrene dine deg fra når du var 13-15? Foreldre har jo mye mer greie på utfordringer knyttet til rus, og de kunne rådført seg med profesjonelle, slik at du fikk den hjelpen du trengte.

Stusset også over det her. Men om han har skjult det for foreldrene såpass godt er det ikke så enkelt for foreldrene å vite hva han har drevet på med og derfor også vanskelig å få hjelp. Men foreldrene burde kanskje grave mer om de la merke til at noe var anderledes. Men hvem vet. 

Men enig i at foreldrene her burde vært på banen. 

Endret 19. januar 2023 av Slettet-x7D6du0Hjb

[Malakitt]

Gjest 69f36...993 skrev (På 18.1.2023 den 15.26):

Hei, Trådstarter her. Nå har det gått 15 år siden jeg opprettet denne tråden og jeg tenkte at en oppdatering kanskje er på sin plass.
Har levd et helvetes liv siden den gang, mer om det lenger ned.
For 15 år siden, da jeg var 15 år gammel, var jeg nok alkoholiker på en eller annen måte. Var ikke fysisk avhengig, men psykisk avhengig vil jeg påstå at jeg var. Første gang jeg drakk alkohol skjedde det noe i hodet mitt. Hadde alltid følt meg "unormal", og med en gang jeg tok den første slurken hjemmebrent så følte jeg meg "normal" for første gang. Alt var topp, alle bekymringer forsvant og jeg fikk sove godt.
Så at jeg ville ha mer alkohol var ikke så rart. Fortsatte å drikke, oftest alene på rommet mitt. Av og til på fest med venner, men oftest alene. Slik holdt jeg på i mange år, helt til jeg sluttet å drikke i 2019. Alkohol ble ett enormt problem i livet mitt. Mellom 2012 og 2016 var jeg på behandligshjem 3 ganger, 6 måneder hver gang. I tillegg til det ble jeg innlagt omtrent 20 ganger på avrusningsklinikk og psykiatrisk institusjon pga at jeg var en fare for meg selv. Gjorde mye veldig mye rart i fylla, inkludert ett selvmordsforsøk der jeg hengte meg.
I 2012 begynte ting virkelig å gå galt. Da ble jeg diagnostisert med depresjon og Asperger. Fikk antidepressiva, og det skulle vise seg å gjøre vondt verre. Alkohol og antidepressive må være den verste kombinasjonen noensinne. Dette fikk jeg ikke beskjed om av legen.
Så jeg fortsatte å drikke på antidepressiva. Det førte til at jeg "blacket ut" totalt nesten hver gang jeg drakk og husket ingenting etterpå. Stelte i stand alt mulig rart og ble en fare for både meg selv og andre, fikk et generelt dårlig rykte der jeg bodde den gang.

I 2009 oppdaget jeg narkotikaens verden. Det begynte med at jeg fant benzodiazepiner i medisinskapet til farmora mi. Det var Nitrazepam, en sovemedisin. Visste ikke at man kunne ruse seg på det en gang. Men jeg hadde problemer med å sove, så jeg tok 1 tablett og gikk til sengs. Men jeg ble ikke trøtt...Istedenfor skjedde omtrent det samme som da jeg prøvde alkohol første gang. 
Fikk en fantastisk følelse av å være "normal", kroppen og hjernen slappet helt av.
Tenkte at dette må jeg ha mer av. Så jeg begynte å stjele sånne tabletter i medisinskapet. Til slutt var jeg avhengig av benzodiazepiner også og begynte å skaffe det illegalt.
Nå var det både alkohol, benzo og antidepressiva i bildet. En forferdelig kombinasjon som fikk meg til å "blacke ut" enda mer.
Slik holdt jeg på i noen år, helt tid jeg dro på behandling. Men begynte å drikke og ruse meg så fort jeg kom ut igjen. 
Livet var helt likt mellom 2012-2018. Hadde ikke jobb. Begynte på videregående i 2009, men fullførte ikke. Jeg bare drakk og ruset meg.
I 2014 begynte jeg å røyke hasj og bruke andre rusmidler. Hasj, benzo, opiater, amfetamin, MDMA, alt mulig rart...Si dopet og jeg har prøvd det. Alkohol ble mindre viktig enn før da jeg fikk sansen for andre rusmidler. Det endte opp med at jeg var rusa på ett eller annet hver dag. Det var ikke nøye hva slags rusmiddel det var, bare det var noe. Å være edru var ikke et alternativ. Røyket hasj fra morgen til kveld og tok andre rusmidler av alle slag i tillegg til alkohol. Brukte enorme mengder benzo mellom 2013 til 2016, da tok jeg en "pause" fra benzo og røyket bare hasj i stort sett.
Røyket hasj hver dag helt til i 2018, da ble jeg nøtt til å slutte. Ble paranoid og fikk problemer med lungene. Da jeg sluttet med hasj begynte jeg å ta mer og mer benzo. Nå var det Xanor/Xanax jeg brukte mest av. Tok rundt 20 tabletter om dagen i ett par år. Måtte på avrusning for å klare å slutte med benzo våren 2020. Nå hadde jeg i stort sett sluttet å drikke, drikkinga ebbet gradvis ut i 2019 pga andre rusmidler. Men da jeg kom ut fra avrusning fikk jeg et alvorlig tilbakefall på alkohol, men heldigvis varte det ikke lenger enn noen måneder. Måtte på avrusning igjen og da sluttet jeg faktiskt å drikke for godt.
Kom ut fra avrusning sommeren 2020, og da begynte jeg å bruke Subutex.
Subutex bruker jeg fortsatt, det er det eneste rusmiddelet jeg bruker. Er griseavhengig av Subutex og bruker det hver dag. 
Har vært på avrusning fra Subutex i 2021 og 2022, men har ikke klart å slutte. Jeg klarer ikke å være edru. Jeg prøvde seriøst å slutte med Subutex, men abstinensene var så ille både psykisk og fysisk at jeg så meg nødt til å begynne igjen.
I skrivende stund venter jeg på ny plass på avrusning. Det kan godt hende at jeg må søke meg inn i LAR for å få bukt med Subutex-problemet. Men jeg er faktisk glad for at jeg bruker Subutex, det er ikke det verste rusmiddelet. Alkohol er mye, mye verre. Det samme er benzo. Man blir ikke idiot av Subutex.
Tror jeg slutter å skrive nå, mista tråden litt. Har utelatt veldig mye, hvis jeg skal skrive hele livshistorien min så blir jeg sittende her med tastaturet resten av uka...
Vet ikke helt hvorfor jeg skrev dette egentlig, kjedet meg og ville ha noe å gjøre. Så kom jeg til å tenke på denne tråden jeg laget i 2007. Det føles også godt å skrive av seg litt. Hvis dere lurer på noe så er det bare å spørre.

Anonymous poster hash: 69f36...993

Så rart det er å lese hovedinnlegget i tråden som er 15 år siden, og så lese oppdateringen din 15 år etterpå. Så fint at du oppdaterte, trist å høre at det har gått skeis for deg. Jeg heier på deg. 

[AnnonymG]

Dette er noe av det mest interessante jeg har lest på lang tid. Vi leser trådstartes første innlegg og deretter nytt med oppdatering - men det 15 år imellom. Jeg synes trådstarter har flere gode refleksjoner og overveielser, ikke minst å kunne gjengi en så komplisert situasjon så kortfattet. Vi skjønner nok alle mellom linjene hvor tøft dette er å stå i, og at historien du presenterer er snøfnugget på toppen av isfjellet.

Rusmidler er intet annet enn sina djevler. Jeg er personlig stor respekt for rusmidler, og sett hvilke skadevirkninger det medfører. Vi har alle ulik sårbarhet for disse stoffene, og for noen går avhengigheten mye dypere enn viljestyrken - da blir avrusning og avholdenhet på sikt en utholdenshetsprøve uten ende - men vi vet at det går, om man holder ut. 

"Kan du ikke bare la være å ruse deg, og se det positive i livet?" - jeg tror jeg har lest denne setningen og hørt folk si mange ganger. Her er det nok en betydelig uvitenhet over hvor komplekst et rusproblem er bygget opp fra. Det hadde vært deilig om man bare kunne ta seg sammen, en liten stund.

Nå har du vært gjennom mye tøft. Jeg kan jo gjette meg frem til personlige kriser, selvmordstanker, maktesløshet, håpløshet, depresjon og sinne. Mange kan nok føle på dette i kriser. TS skriver bl.a. i et senere innlegg; 

On 1/18/2023 at 4:42 PM, Guest 69f36...993 said:

Da ville jeg svart at hvis du tror du har problemer nå, så aner du ikke hvilke utfordringer som ligger på lur i fremtiden...Snu før det er for sent!

Hvis du nå er 30 år gammel, eller deromkring. Ja så er du fortsatt ung. Dette har sikkert mange sagt før meg, men som Ingvard Wilhelmsen også sier "om man har hatt en trøblete barndom, må vi jobbe for å få en god alderdom". Personlig lever jeg i at håpet aldri er ute, samtidig som man trekker en viss realisme inn i situasjonen. Jeg ønsker deg lykke til på veien videre TS, jeg håper dine tanker og refleksjoner - som er aldeles gode - tar overhånd og trumfer djevelen. 

[torbjornen]

Eg trur det er svært vanleg når ein er ung at ein kvir seg for å snakke med foreldre dersom ein har gjort noko "gale", uansett kor snille og omtenksame foreldre ein har. Dette er eigentleg synd, for det finst som regel ikkje nokon i heile verda som vil ein meir vel enn sine eigne foreldre. Dei vil også kunne ha betre føresetnader til å få tak i profesjonell hjelp når det er behov for det.

Uansett, så er oppdateringa til trådstartar noko av det mest interessante eg har lese på lenge. Om du kanskje ikkje føler det slik sjølv, så sit du likevel etter alle desse åra med ein unik kompetanse som kan hjelpe mange andre. Eg håpar at du får god hjelp til å vinne over dei siste hindera for å leve eit nokonlunde godt liv. Kan det kanskje vere hjelp i å få ein "rus" av andre ting, som f.eks. idrett, turar i skog og mark eller til fjells, ein jobb der du finn glede i å hjelpe andre, ei hobby som du finn glede i osv.?

Eg ynskjer deg uansett lukke til vidare.

[Gjest Baardsen]

Hvordan klarte du å finansiere forbruket...har du vært i fengsel pga. kriminalitet knyttet til rusmisbruk? Går vel som regel hånd i hanske dette. Skal du ikke roe ned og få deg en bedre halvdel eller er dette helt utelukket?