Nå har jeg det veldig vondt + angst kjenner jeg

[Gjest forvirra_trist]

Har akkurat pratet med en venninne på tlf om at jeg og hun var uvenner i noen måneder. Vi "skværet" litt opp på tlf nå for en time sida, men etter at hun la på så kjente jeg angsten kom og at jeg egentlig ikke orket kontakt (jeg kommer ikke over ting så lett og jeg orker ikke drama eller krangler blandt vennene mine, derfor melder jeg meg bare ut og prøver å glemme, vil bare ha vonde stressende ting vekk, orker ikke mer).

 

Vi har vært nære venner i 13 år, og aldri kranglet og det er vel fordi jeg er litt dørmatte og tør ikke si min egentlige mening om ting som kan såre eller gjøre noen frustrerte. Jeg skrev akkurat en lang sms til henne etter at vi hadde snakket på tlf, sms handlet om at jeg hadde funnet ut nå at jeg ikke orket å ha kontakt med henne for tiden og at jeg måtte tenke på meg selv.

 

Skrev at det ikke var meningen å være slem mot henne, men at det var slik jeg følte det.. Men brukte en halvtime på å tenke ut hvordan jeg kunne skrive det til henne uten at hun ble sur eller skuffet, men det er vel ikke til å unngå tenker jeg.

 

Har skikkelig angst jeg nå.. Begynte og drikke istad fordi jeg trenger å få sove, og klarer ike det når jeg er i sånn form jeg er i.. Våkner vel grytidlig imorgen og angsten for hva jeg har gjort eller hva slags reaksjon hun kommer med, treffer meg midt i trynet når jeg våkner..

 

Hun sover sikkert kanskje og derfor hun ikke har svart, men imorgen når hun våkner så får hun jo en lite hyggelig mld fra meg på mobilen, altså den jeg skrev.. og da blir det enten til at hun skriver en mld tilbake eller at hun ringer meg, ringer hun meg så kommer jeg til å få helt hetta for jeg tør rett og slett ikke si det jeg egentlig mener.. Og jeg sitter nå og forbereder meg på hva jeg skal si eller hva slags unnskyldning jeg skal komme med..

 

Men vet ikke andre måter jeg kunne fått sagt det til henne på den mld. Jeg HATER forpliktekser og jeg vil være fri til å gjøre det jeg vil og være med de vennene jeg ønsker, men hun har blitt en "påtvungen-jeg har nødt til å være med deg siden vi har så langt vennskap - venn som det er høyst unaturlig å avslutte bare sånn plutselig (er det hun synes ihvertfall) .. skjønner dere?

 

Hun er jo helt grei å være venn med, men jeg føler meg redd når jeg er med henne fordi hun kommer med kritikk og jeg er hele tiden redd ofr at jeg skal si noe galt så hun blir irritert.. Føler meg ikke trygg i nærheten av henne.

 

Når hun nå prøvde og bli venner igjen, så trodde hun vi hadde skværet opp.. men jeg orker ikke, jeg vil være uten henne, og nå har jeg skikkelig problemer med å klare å formidle dette på en pen måte uten at hun hater meg.. blir jævlig å treffe henne på gata..

 

Er jeg den store sygge ulven her nå? Har jeg gjort noe forferdelig dumt? Jeg er så lei meg nå, gråter og hyperventilerer om hverandre.. Jeg er svak, men prøver å trene meg på å være sterk.. men får det ikke til..

 

Takk til dere som gadd å lese det jeg skrev, vet at det er dritkkjedelig å lese lange innlegg som dette..

[Pasient]

Si hva du egentlig føler! Det hjelper pent lite og lyve, selv om det sårer noen. En eller annen dag så VIL sannheten komme fra, og da vil det være enda mer helvette enn det har vært nå.

 

Ikke vær så jævla feig, "mann" deg opp og si ting slik som det er. Det får bare være at det sårer henne, men det er SÅNN du føler. Ikke lyv.

 

Selv om du hater konflikter som du selv sier, så har du egentlig vikla deg inn i dette selv, og det er bare en vei ut. Det virker som om du vet det, men er for redd til å gjøre det.

 

Ikke lyv, vær ærlig. Det funker i lengden. Folk som lyver er faen meg det værste.

Endret 29. november 2007 av Pasient

[lupah]

Høres ikke ut som en god venninne akkurat. Jeg ville droppa henne og fått meg nye venner. Selv om dere har vært venner i mange år, betyr ikke det at du MÅ ha kontakt med henne for alltid. Ikke kast bort tid og energi på henne.

[Gjest Guest_OC_*]

HEi!

 

Det jeg vil si er at du bør forsøke å si dine egne meninger og stå for dem! Jeg vet at det kan være vanskelig i starten, men du vil merke at du får en god følelse etter at du har sagt noen i mot for første gang. De vil i tillegg få økt respekt for deg, og du vil få økt selvtillit fordi du vil merke at folk faktisk tar hensyn til din mening. Å være dørmatte er ikke bra for deg eller relasjoner du har med andre. Husk at det alltid finnes noen drittsekker som vil gjøre narr av deg for meningene dine (det skjer med alle), men ikke la deg knekke. Når det gjelder venninna di så er hun kanskje ikke så god venninne allikevel ?

[Gjest forvirra_trist]

Idag morges finn jeg flere mld av henne og hun lurte veldig på hvorfor jeg ikke ville ha kontakt lenger. Jeg har hatt angst i kroppen i hele dag og har det enda, jeg skrev enda en lang sms til henne om at det ikke var meninegen å såre henne, men jeg trengte tid for meg selv og at jeg var lei for det..

 

Nå for en time siden fikk jeg svar og da spurte hun "hvorfor vil du ikke ha kontakt, er jeg så jævlig?" Og nå vet jeg ikke hva jeg skal svare.. Hun andre venninna mi sier at jeg ikke burdte svare men bare la det ligge.. men innerst inne kjenner jeg at jeg forstår at hun vil ha svar og at hun synes det er ganske merkelig at jeg plutselig ikke vil ha kontakt..

 

Burdte jeg svare? Jeg tør fortsatt ikke si noe til henne eller være sånn direkte om at det faktisk er at hun har "skremt" meg, eller at jeg føler at livet mitt er bedre uten å ha kontakt med henne..

 

Jeg er så rådvill nå, sitter med noen paralgin forte som jeg skal ta etterpå for å "forsvinne" litt.. Men imorgen når jeg våkner så er det akkurat den samme angsten som møter meg.. Vet jeg virker jævlig feig, men jeg er ikke en slik person som liker å vøre direkte for jeg er redd for å såre noen. Hun har alltid vært direkte mot meg og det såret meg gang på gang uten at hun var klar over det for jeg turte ikke si ifra.. Jeg vil bare at spm og vennskapet vårt skal forsvinne..

 

Hun sitter sikkert og venter på svar.. jeg føler meg så fæl og slem mot henne, men hvis jeg ikke tenker på meg selv nå så blir det tilbake til angst og depresjon og tankene "hvordan skal jeg komme meg ut av dette vennskapet".. Dette er ett helvete for meg og sikkert ikke så kult for henne heller..

 

ps. Tusen takk for de tidligere svarene jeg har fått forresten..

[thrice]

Det at du er "redd" for henne kan fort løse seg ved at du sender sms der du sier nettopp det. Ikke skriv; du er ei spykopat-heks og som skremmer livet av meg! Men prøv noe som;

Føler ikke at jeg kan slappe av i nærheten av deg, siden jeg ikke aner når du blir sint og kommer med kritikk hvis jeg sier/gjør noe "feil". Er kjipt å ikke kunne slappe av, og si det jeg vil, og det synes jeg ikke er et sundt forhold mellom venner.

 

Hvis du vil ha henne som venn uten at du er redd, kan du si at det må forandre seg. Og hvis du virkelig ikke vil være med hu overhode, så ikke skriv noe mer enn det.

 

Selv om du har noia for konfrontasjoner burde det gå fint å sende en sms. Og du må ihvertfall gi henne sannheten etter 13 år. Dropp å hør på den andre vennina di.

[Blåbær]

Ikke svar.

 

Vent til du finner ut av ting.

[thrice]

Han har jo skrivd hva han vil. Det går mer på om han skal tørre å svare eller ikke.

[Blåbær]

Vil bare forvirre han mer.

[Aces]

Har akkurat det samme på gang på en måte. Er i en "gjeng" som har holdt sammen siden barneskolen. Jeg merker at vi begynner å vokse litt fra hverandre, men at vi likevel klamrer oss sammen. Jeg er vel like ille, og blir lei meg om de finner på masse uten meg. Jeg skjønner det ikke helt, for på en måte hadde det vært deilig å slippe alt dramaet og bare skaffe seg nye venner, men på den andre siden er jeg jo glad i dem og det er trygt å ha venner du kjenner ut og inn. Æsj og fysj, håper det blir bedre neste år når jeg skal studere...