Jeg trenger råd, eller bare sympati, før alt som kan gå galt, går galt

[EonoX]

Jeg har ikke postet her før, hovedsaklig fordi jeg ikke har trengt det. Jeg blir ikke deprimert så lett, forsåvidt ikke i det hele tatt til tross for alt. Men nå, nå føles det som om det blir for mye, til og med for meg.

 

 

Lang historie;

 

Det begynte da jeg var mindre, den første vekstspurten. Jeg vokste en del, men ikke i nærheten av det jeg skulle, i stedet la jeg på meg en del vekt. Det var ingen som så noe rart i det, de trodde åpenbart jeg spiste for mye (gudene vet hvordan, de hadde jo kontroll på alle måltidene mine).

Det varte ikke lenge før de hadde overbevist meg om at ja, jeg spiste for mye. Men de klarte jeg å forsone meg med, jeg var ikke veldig overvektig, litt rund kanskje men ikke feit i noen forstand.

Men, feit nok til at ungene på barneskolen syns det var voldsomt gøy å plage meg. Jeg gikk seks år på barneskolen med en venn, som egentlig bare likte meg av og til. Jeg tilbrakte 90% av tiden alene. Ikke rart trenden fortsatte da jeg begynte på ungdomsskolen, jeg ante jo ikke hvordan man var sosial.

 

Men der det begynte å virkelig gå galt, var i løpet av syvende klasse. Jeg var ute og spilte fotball med ”vennen” min, da jeg sparket ballen feil og vridde ankelen min litt. Jeg syntes det gjorde my vondere enn det burde, og gikk inn for å hvile. Dagene gikk, ingen bedring, det ble faktisk verre, siden jeg gikk på en feil måte begynte den andre ankelen også å verke. Enda lenger tid gikk, ingen bedring. Til slutt måtte vi utelukke voksesmerter, og gikk til legen. Legen tok prøver, sa jeg hadde jernmangel, satt meg på medisiner og sa seg ferdig.

 

Det gikk mer tid, jeg begynte på ungdomsskolen, mistet alt jeg hadde hatt av kontakter (som var rimelig lite uansett) og endte til slutt opp i rullestol på grunn av smerten i anklene. Meg og min far gikk til legen regelmessig i over et år, men han nektet konsekvent å videresende meg til en spesialist ved sykehuset. Til slutt fikk min far nok, og truet seg omtrent til en videresending. Etter to uker fant sykehuset ut hva som var galt; rakitt, fedme, veksthemmelse og en hel del småplager som følge av kronisk nyresvikt.

 

Etter det gikk ting rimelig fort (i forhold til tidligere ihvertfall) og etter et par måneder kunne jeg gå igjen. Men det var klart; jeg var veldig syk og jeg trengte en nyre. Da jeg ble 14 (på 14-årsdagen intet mindre) fikk jeg en fistel operert inn i armen (etter hva jeg forstår, er det to blodårer koblet sammen som brukes i dialyse, en behandling der jeg kobles til en maskin og får blodet renset), og jeg var i dialyse et par uker før jeg fikk en donor. Ord kan ikke beskrive hvor lettet jeg var da vi fikk telefonen en torsdag kveld om at de hadde en nyre, og den var min. Så vi dro avgårde midt på natten, og i løpet av torsdag natt fikk jeg nyren min.

 

Etter et par ukers rehabilitering kunne jeg begynne på rikshospitalets skole. Det var helt nødvendig siden jeg kom til å gå glipp av tre måneder skole pga. jeg måtte bli i Oslo til overvåking. Der møtte jeg en jente som faktisk talt reddet hele sosiallivet mitt. Siden vi var de eneste to på skolen som var jevnaldrene, hadde vi ikke så mye valg når det gjaldt venner. Og, for første gang, innså jeg at jeg faktisk var en ok person, hvis jeg bare prøvde. Vi holder kontakten enda, men jeg har aldri klart å fortelle nøyaktig hvor mye hun betydde for meg.

 

Da jeg kom hjem igjen, gikk egentlig alt bra i et års tid. Jeg fikk et par venner, jeg fikk gode karakterer på skolen (i motsetning til resten av klassen, HA!), og jeg følte at jeg ble friskere, gikk ned i vekt, ble mer aktiv, generelt sett fikk et bedre liv.

 

Men det skulle ikke vare, da jeg ble 16 begynte jeg å føle meg dårlig igjen. Etter en måned eller så på videregående grunnkurs (hotell- og næring) måtte jeg inn til behandling for avstøtning, kroppen ville ikke ha nyren lenger. Snart ble det klart at jeg trengte en ny transplantasjon. Men denne gangen var jeg heldig, jeg trengte ikke komme på noen venteliste, jeg hadde en levende donor. Så, naturligvis, trodde vi at dette ikke kom til å ta lang tid, de begynte på donors utredning med en gang.

 

Det var fire år siden. I løpet av de fire årene har jeg sunket ned i sykdommen igjen. Siden 2004 har jeg fått samme beskjed ved hver legetime; ”snart”. I 2004 var det først senest mars, så i løpet av sommeren, så innen jul, så februar 2005. Siden 2004 har jeg måttet legge hele livet mitt rundt beskjeden ”snart”. Jeg måtte gi opp yrket jeg har villet ha siden jeg var liten, gi opp reiser, opplevelser, kjærlighetsliv, alt takket være sykehusets fantastiske inkompetanse.

 

Jeg har gått på skole i alle år, I håp om at jeg i det minste kan ha en ordentlig utdannelse, men i år måtte jeg endelig gi opp, og gi meg over til time etter time koblet til en maskin på sykehuset. Hele livet mitt har stoppet opp, og jeg ser alle vennene mine flytte sammen med kjæresten, få seg jobb, reise og se verden, jeg ser dem leve gjennom et sykehusvindu jeg kjenner bedre enn vinduet på mitt eget rom hjemme.

 

Men til tross for alt, har jeg aldri glidd ned i depresjon. Jeg kan alltid smile, jeg kan alltid spøke, jeg er aldri sint eller forbanner en eller annen tilfeldig gud for urettferdighet. Det har alltid vært et eller annet lys i tunnelen som jeg har kunnet holde fast ved, om det var gode venner, god mat eller noe annet.

 

Så, i går får jeg en beskjed. Det seneste lyset i tunnelen jeg har holdt fast som om det gjaldt selve livet (og det gjorde det forsåvidt også) var at endelig var de ferdige med alt køddet (unnskyld uttrykket) og hadde sendt inn både mine papirer og donors, og at det faktisk var en mulighet for at ”snart” ble en realitet. I går fikk vi svar.

 

Jeg er for feit. Jeg veier for mye. Jeg får ikke operasjonen før jeg går ned i vekt. Det er det mest utrolige jeg noensinne har hørt. I åtte år har jeg vært i systemet, og ikke EN person har nevnt at det var mulig. I åtte år har de på en eller annen måte klart å IKKE SI AT VEKTEN KUNNE BETY SÅ MYE. I fire år har jeg ventet, og IKKE. EN. GANG. Har noen sagt at det var mulig. Takket være de fantastiske hjernene på sykehuset der jeg endte opp, er livet mitt garantert stillestående gudene vet hvor lenge.

 

Hvorfor? Hvorfor sier de det først nå? Nå, når det er for sent? Når det tar all min energi å stå opp om morgenen? Når kroppen min er så ødelagt at til tross for at jeg spiser topp fire måltid i uken, går jeg enda ikke ned i vekt? Jeg har mistet det meste av ungdommen min til dette, og nå ser de meg i øynene og sier at de kommer til å ta resten.

 

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette her, nå. Kanskje fordi jeg håper noen har noen råd til hvordan jeg skal takle dette, eller bare fordi jeg trengte å få det ut.

 

Uansett, jeg håper noen leser det, og synes litt synd på meg, det hjelper litt bare det.

[Nimh]

En dag vil alt snu kompis, en dag vil du oppleve at det beste du kunne tenke deg faktisk skjer. En person med en bakgrunn så turbulent og voldsom som din vil nok også sette større pris på livet når alt kommer til sin rett. Dette er jeg sikker på! Ikke gi opp

[Underpants]

Jeg leser hvor utrolig mye du har gått gjennom, og jeg må si jeg blir fylt av respekt for en som kan takle så mye. Veldig bra at du slipper det ut! Håper det hjelper! Bare hold motet oppe, smil til verden og verden smiler til deg. Skulle ønske jeg kunne støttet deg bedre og mer personlig!

Ikke gi opp

Endret 28. november 2007 av Underpants

[nettii]

du har en fantastisk stå på vilje å mot!

flott at det finst sånne mennesker som deg.

veldi rørandes livshistorie du har, men er sikker på at alt kjeme til å ordne seg før deg!

 

stå på

klem fra meg

[Kenny McCormick]

Ikke gi opp, det vil nok ordne seg

Bare hold motet oppe

[Mondain]

Aldri gi opp! Du virker som en veldig sterk person og jeg beundrer deg for ditt pågangsmot Jeg er sikker på at alt vil ordne seg for deg , bare stå på og kjemp!

[Lilja4ever]

Aldri hørt om en så sterk person før Håper det kommer til og ordne seg!

[eskhyo]

Uff, fikk faktisk en tåre eller to i øyekroken. Du er virkelig et fantastisk menneske!

 

Anbefaler deg å ta kontakt med en ansatt ved sykehuset og fortelle historien din. Det kan være det kan hjelpe legene til å forstå situasjonen din. Få tak i noen som kan lytte.

 

Ønsker deg lykke til, og håper at du får en bedre opplevelse av helsevesenet etter hvert!

[dnthalhuk]

Du fortjener en god porsjon ros og oppturer nå i og med at du ikke har latt deg knekke av alt. Er jo en tråd her hvor relativt friske mennesker ruller rundt i egen selvmedlidenhet, de burde virkelig tatt seg en tur innom. stå på mann

[Lil-H]

Wow, for en syk historie.

 

Dette ville jeg virkelig gått "videre" med, hvis du og din familie fortsatt orker å slite med de sykt inkompitente sykehusfolkene. Dette virker for meg som det har foregått grove feil ved de sykehusene du har vært hos.

Jeg er virkelig lei meg på dine vegne. Du har har lidd unødvendig mye!

[Kexxy er sexxy!]

der kom det visst en tåre eller to i øyet mitt ja, utrolig trist å høre..

 

og jeg som syntes livet mitt er noe dritt, er jo ikke 1% i nærheten av det du har opplevd

stå på, og ikke gi opp!

[Winydancer]

Imponerende pågangsmot!

Forsett slik, og du vil tilslutt ende opp lykkelig

[Gjest Guest_Joker_*]

Ting kommer til å ordne seg, det gjør det alltid :-) Snakker egen erfaring. Lykke til :-)

[daruu]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, har selv vært nesten konstant sengeliggende i over ett år nå, å jeg har mista MYE av ungdomstida mi pga dette

 

Det eneste rådet jeg kan gi er at du må stå på og prøve å holde humøret oppe!

 

Jeg tror at folk som kommer tilbake fra noe sånt har mye større glede av livet og alle dets små mirakler

[Ockham]

Snakk om å sette ting i perspektiv og få mine "problemer" til å fordufte som dugg for solen. Hold motet oppe og viktigst av alt sett deg mål... det er det største tipset jeg kan gi og min eneste generelle løsningsformel for livets prøvelser. Begynn med små, overkommelige mål og fortsett derfra. Til slutt avgjør du om du velger å la deg knekke!

 

Ønsker deg all lykke videre!

[Nie]

Wow. For et helt utrolig pågangsmot, jeg er ekstremt imponert, det er i alle fall sikkert. =)

Og systemet, vel, det imponerte også. But not in the good way. o_O Helt utrolig at du har måttet gjennomgå alt det der, spesielt siden det virker som om mye var totalt unødvendig. Jeg er så imponert at jeg ikke får sagt det en gang. =)

 

Men, når du har gått gjennom så mye, og klart å holde humøret oppe, så er jeg overbevist om at du klarer denne siste kneiken også. Jeg heier på deg i alle fall. ^^

 

*sende varme tanker til*

[Bruktbilen]

TV2/TVNorge vil nok likt å lage en liten dokumentar om deg, da ordner nok alt seg, utrolig hva det å komme på TV gjør med sykehusene!

 

Trist å lese dette, det får mine problemer til å virke ikke-eksisterende. Får håpe det ordner seg for deg, du har virkelig slitt deg gjennom livet.

[Cowboystrekk]

Tøff lesing, har vært gjennom mye tøft selv, men sammenlignet med hva du har måttet stri med kommer jeg til kort. Det fine er at når man er lengst nede kan det stort sett bare gå en vei, og det er oppover Stå på videre!

[Gjest Gjest]

Veldig rørende historie, fikk nesten tårer i øynene. Jeg har selv slitt litt i livet og har syntes synd på meg selv, men etter å ha lest om historien din gjør jeg ikke det lenger pga at jeg ikke har gått i gjennom like mye som deg.

 

Jeg håper alt ordner seg, hold motet oppe

[Underpants]

"Det er i motbakke det går oppover." Tror det er Eplefe eller Aidskake eller noe som har sagt det.