Venninne med førstegangsmor.

[Bruker-97420]

En av mine aller beste venninner fikk en flott sønn (hennes første barn) for ett halvt år siden. Jeg støttet henne gjennom hele svangerskapet og hennes nye forhold med barnefaren. Jeg var den første fra hennes side som besøkte henne og barnet på sykehuset og gledet meg til å ta en del av livet til den nyfødte og den nybakte mamma'n.

 

dessverre ble det ikke som jeg håpet og trodde.

 

Med tre måneder kolikk skjønner jeg godt at verken mor eller barn hadde mye med overskudd til å være sosial. Men nå har det gått ett halvt år, og jeg har sett minsten kun en håndfull ganger. Og det har ikke vært opp til meg. Jeg prøver å holde kontakten, men får ingen respons tilbake. Det passer aldri, og hver gang er det pga av guttungen. Jeg har full forståelse for at ett barn kan snu livet på hodet, men er det normalt at en så god venninne ikke har vært på besøk hos meg på 6 mnd? Er det normalt at en mamma ikke kan sitte på cafe for at barnet skal sove? Er det normalt at en nybakt mor er totalt asosial seks måneder etter at hun har født? Er det normalt at hun ikke tar kontakt med (hennes side av) vennekretsen og familie?

 

Jeg har tenkt at det muligens kan være en fødseldepresjon, men hun benekter dette.

 

Jeg trenger hjelp til å forstå hvordan det er å bli mamma for første gang, for jeg har mistet verdens beste venninne og skjønner ikke hvorfor...

 

Setter pris på alle mulige innspill

[Dotten]

Nå er jeg ingen kvinne, men det er nå slik at det å bli mor eller far stjeler mye tid og energi. Om barnet har vært plaget av kolikk så er det ekstra slitsomt, dette skal jeg skrive under på. Det kan jo godt være hun sliter med depresjoner, dette er jo ikke noe alle ønsker å innrømme selv overfor gode venner.

 

Vennskap vil lide når man får barn, det er ikke til å komme utenom. Men et godt vennskap handler om kvalitet og ikke kvantitet. Du bør nok innse at det vil eksistere mye mindre tid til vennskap enn før, spesielt de første årene. Det er ikke noe man må presse på for, for om venninen din er sliten og har nok å tenke på så blir det ekstra slitsomt om man i tillegg får dårlig samvittighet fordi venner føler seg forsømt.

[nettii]

hei.

alle mennesker er forsjellige. nokren nybakte mødre,kan omtrent ikkje vente med å få tatt sin første trille tur å vise fram "den søtaste i heile verden",menst andre velger å holde seg heime å fokusere kun på barnet.

kva som er "normalt" der kan vel ingen sei...

 

at ho ikkje vil sete på kafe for at barnet skal sove,synst ikkje eg personlig er "unormalt". vil heller synst at ho ikkje er egoisktisk,fordi ho setter barnet framfor sine egne behov å venner,å det er det man bør gjør når man har valgt å fått eit barn!

 

alt du kan gjer er å ver der for henne når ho er klar til å ta opp ijenn kontakta,når barnet har blidt litt større.

du kan kansje synst at det virker urettferdigt for din del at det må ver på hennes prinsipper,men det er bere slik det må ver vist du vil fortsette å ha eit vennskap med henne.

 

kan jo også ver en del andre ting som fororsaker dette her, som f.eks depresjon so du sei.kan hende ho ikkje vil amme offentlig(også framfor deg)osv...

 

å so kan det jo også vere mannen hennes som setter en stopper for dette vennskapet+hennes side av familien??

 

du kan jo prøve å ta det opp forsiktig med henne på tlf engang ho har anledning

 

lykke til!

[Bruker-97420]

Takk begge to

 

dessverre ble jeg ikke mye klokere, jeg ble tristere, men ikke klokere.

 

Jeg er veldig klar over at vennskapet ikke vil bli som før, hun ble jo over natta en familie på tre. Klart det er en stor forandring. Jeg hadde nok ikke taklet det.

 

Netti, du sa noe som jeg allerede har tenkt på. At det kanskje kan være samboeren hennes som har en finger (vel, en jernhånd) med i spillet. Det er noe med hvordan hun har blitt etter at hun ble sammen med han. Jeg kjenner henne ikke igjen i det hele tatt. Dette var ett sprudlende og sosialt menneske før hun ble kjæreste på nytt. Og nå har hun ikke vært på besøk på ett halvt år. Morfaren til barnet har ikke sett ungen mer enn 3-4 ganger, og det er aldri noen på hennes side som blir spurt om å være barnevakt.

 

Jeg har prøvd å ta dette opp med henne, men det ender bare i krangel så det er ikke lenger ett alternativ.

 

Noen som har vært oppe i samme situasjon?

[nettii]

har ikkje vert oppe i samme situasjon nei!

 

menne du sei det at det blir bere krangel vist du prøver å ta opp noke, menne har du noken gong prøvd å tilbudt

ho hjelp? vist det kan f.eks ver slik at han slår henne,so er det ikkje rart at ho går kansje til angrep å det blir krangling ut av det. det er jo typisk oppførsel for noken som blir banka.+ ho forandra persjonlighet

[Schnell]

Åhh jeg takler nesten ikke være sammen med nybakte mødre, jeg mener det, det ENESTE de snakker om er ungene sine. Jaja ungene er søte og sånn, men det er grenser.. kusina mi fikk nettopp en unge, og de få gangene jeg møter henne er det en laaaaaaaaaaang samtale om hvor mye babyen bæsja den dagen, og hvor mye han gren den natten, og hvor søt han var den dagen.. osv

[granny]

Har du prøvd å ta med deg noe godt til te/kaffekoppen og reise hjem der på besøk i steden? Av erfaring er dette mye enklere en å dra med seg en liten baby ut! Pass på å gjøre det når samboeren ikke er hjemme slik at dere kan få en rolig stund helt alene mens babyen forhåpentligvis sover. Ikke gi opp - tror dere begge vil sette stor pris på at du "holdt" ut om en stund! Lykke til!

[Lock-Aze]

Det er mer eller mindre normalt, fikk førstemann i relativt ung alder... (20) og ALT rundt meg bare "kolapset" missforstå meg riktig, det var helt fantastisk (er det enda) men, rett etterpå, så fikk jeg ett enormt fokus mot ungen og ikke nødvendigivis ett så stort fokus mot mine venner.

 

Er først nå, ett par år etterpå at jeg føler at jeg begynner å få ting såpass på plass at jeg har god tid til å prioritere venner i større grad enn det jeg hadde da... Har fått nr. 2 nå og alt er mye roligere for min del... Er mer avslappet i forhold til ungene og greier å slappe skikkelig av..

 

Med førstemann, så har man en million tanker som svever i hodet... Har man tatt med mat til ungen, er jobben stabil nok, skal man ta videre utdanning, skal ungen i barnehage.. osv. osv. osv... Det høres kanskje litt ille ut, men jeg forstår at veninnen din ikke nødevendigvis prioriterer å pleie vennskapet deres akkurat i denne perioden (jeg vil anbefale deg å fortsette å ta kontakt, for det er VELDIG kjipt å komme ut av denne "boblen" og finne ut at man plutselig nesten ikke har hatt kontakt med vennene sine)

[MrVilla]

Synes det høres merkelig ut. De fleste alenemødrne jeg kjenner setter veldig stor pris på venner, spesielt i den perioden ettersom dem ikke kommer seg ut på noe særlig og er litt redd for å miste kontakten med venner og kjente.

 

Men men. Folk er forskjellige.

[nomore]

Høres for min del ut som fødselsdepresjon.

 

Eg har selv et par veninner som har hatt det men eg har aldri vært i en possisjon til å kunne hjelpe eller se hvordan det faktisk var, så noe mer kan eg dessverre ikke bidra med.

 

Men dersom du nå kan stille "diagnosen" vil eg tro det kan hjelpe deg med å hjelpe venninnen din. Stå på! Godt å høre at folk har så gode venner at de bryr seg