Dønn forelsket for første gang..

[Gjest Guest_jon.a_*]

Jeg er 15 år og går i 10. Og har altså blitt dønn forelsket i en jente på fritids aktiviteten min. Det rare er at jeg tror det er første gang jeg er forelsket på ekte. Jeg har hatt et par kjæreste i løpet av årene mine på ungdomsskolen men de har alle vært typisk super pene bimbo jenter som bruker så mye brunkrem at det ser ut som de har bodd i syden i 2 år og jeg var nesten bare sammen med de på grunn av utsende deres den eneste følelsen jeg hadde for disse var stå pikken i buksa.

 

Men med den jenta jeg har møtt nå er det helt annerledes det som at jeg blir varm inni meg når jeg treffer ho begynner nesten å stamma trodde sånn kjærlighet var på film men jeg helt håpløst forelsket i henne jeg skal innrømme at hun er ganske fine også eller veldig fin men det er ikke poenget personligheten hennes måten hun bare er på liksom er helt utrolig jeg har ikke ord liksom det bare jeg vet ikke åhhh.... mamma sier alltid at personligheten er viktigst og jeg har aldri trodd henne men det er jo sant for faen! Fikk tårer i øynen mens jeg skrev dette om ho sitter her å siper som en liten unge jeg er så glad i ho selv om jeg knapt kjenner henne. Vi snakker en del sammen og sånn men det er ikke slik at jeg har nr hennes å sånt. Det rare er også at jeg var venn med ho en god stund helt til jeg en natt bare lå i senga tenkte på ho å ble dønn forelsket i ho på en natt. Det kjipe er at jeg vedder på at vi aldri kommer til å bli sammen ho bor nærmest på andre siden av byen og vi møter bare på fritidsaktiviteten jeg går på (er ikke sport men gidder ikke å si hva det er pga venner på forumet) blir gal av å tenke på den ene dagen i uka vi møtes er den lykkeligste i mitt liv og ho vet ikke en gang om det. Jeg pleier å klare å snakke og flørte med kvinner helt greit men ikke med ho, ho er alt for spesiell (ikke rar altså) til at jeg klarer det. Det er som at jeg ikke tør å flørte med ho fordi jeg er redd for at hun skal avvise meg å aldri snakke til meg igjen derfor blir det nærmest som at jeg bare "godtar" at vi er venner. En ting til som sikkert virker helt på jorde er at jeg heller ikke tør å ronke til henne ja ronke.. det er som at jeg har så respekt for ho at ja..det er egentlig ikke noe poeng med denne tråden måtte bare skrive noe få ut følelsene mine liksom sry for skrive feil orker ikke å rette eller fikse avsnitt eller noe ting ... ble ganske langt også ja..

[Daniel-G]

Det er vel en grunn til at du brukte gjestefunksjonen? ingen vet hvem du er..

 

Du burde starte med å få nr. hennes.. På andre siden av byen høres ikke så langt ut syns jeg.. Tenk på hva du kan gå glipp av.. tenk om hun også føler noe for deg?

[mrala]

Min første ekte forelskelse var vel som 16-åring. Hadde akkurat startet på VGS da jeg _så_ ei jente i paralellklassen. Dette var faktisk kjærlighet fra første blikk. Jeg ble helt hekta bare av å se ansiktet. Det tok fire uker før jeg fant ut navnet hennes og det tok et halvt år før jeg turte å snakke med henne. Alt kom ved en tilfeldighet da jeg snakket med noen venninner av henne og hun plutselig kom og begynte å være med i samtalen. Da fikk jeg en unnskyldning for å legge henne til på MSN og siden har vi pratet nesten daglig.

 

Alt i alt varte min forelskelse i 1 1/2 år - og jeg turte aldri å si til henne hva jeg synes om henne. Men det er fordi jeg er feig på det området

[The-little-girl]

Å det å bli slik forelsket det er en så spessiell følelse at du vet nesten ikke hva du skal gjøre eller si.

Sant det der med at hjertet brenner.

Jeg hadde også en gang kjærlighet ved første blikk,første gang han så meg fallt han for meg, da visste ikke jeg hvem han var,og første gang jeg så han falt jeg helt for han. helt merkelig:P:)

Ingen av oss turte helt å ta kontakt heller:P:) men grunnen til at vi klarte å få kontakt var at vi hadde felles beste kompis, så en dag når jeg hadde besøk av bestekompisen min kom han gutten jeg likte,og vi hadde det utrolig morsomt, og på den samme dagen ble vi sammen:) Helt vidunderlig:)

Så etter som tiden gikk ble det slutt:( og jeg brukte 3 og et halvt år for å komme over han, nå er vi veldg gode venner:) og det betyr så utrolig mye for meg:) Han betyr så mye.

 

Det å være forelsket eller elske noen det er så sterk kraft at man vet ikke hvordan man skal beskrive det.

 

Jeg håper du får bedre kontakt med hun og får tak i nr, og så kan dere spøre om dere kan finne på noe etter aktiviteten/hoppyen en dag, så kan du jo se hva som skjer:)

 

Håper det beste for deg:)

Og utrolig bra at du har den respekt følelsen for henne, det er også et bevis at du er forelsket i henne:)

 

Klem