Noen grunner til å fortsette

[Gjest Gutt 18]

Hei.

 

Et par opplysninger, så jeg ikke forblir helt anonym: Jeg er en 18 år gammel gutt, bor på østlandet og avslutter den videregående utdanningen våren '08.

 

Jeg har ikke time hos psykologen før på fredag, og har ingen jeg kan snakke med før det. Håper jeg kanskje kan få litt hjelp herifra.

 

De siste 6-7 årene av livet mitt har jeg følt meg trist og lei. Det begynte på slutten av barneskolen, da det slo meg at jeg ikke hadde noen venner. Jeg utviklet gradvis en depresjon, som kom og gikk. Da jeg gikk ut av barneskolen i syvende klasse, hadde ikke problemet forbedret seg, men ungdomsskolen skulle bli en ny vår for meg. I løpet av niende klasse fikk jeg skaffet meg flere omgangskretser, noe er evig takknemlig for at jeg fikk til. Etterhvert ble jeg mer og mer populær, og jeg var sjelden alene. Jeg var sammen med mennesker nesten hele dagen, og depresjonen var nesten ikke til å legge merke til. Men dette var ikke bare positivt. Jeg utviklet sakte men sikkert en selsikkerhet, og en oppstoppethet, som hindret mange i å bli kjent med meg. Dette er en egenskap jeg har den dag i dag. Da jeg begynte på videregående, skiltes mange av venneflokkene, og kontakten ble liten med mange av vennene jeg tidligere var mye sammen med. Dette var trist for meg på mange måter, men jeg kom allikevel i kontakt med et par venner til, som jeg fortsatt er sammen med i dag. I sommerferien før videregående, fikk jeg meg også en kjæreste.

 

Det er nå de virkelige problemene starter for meg. Jeg har blitt mer innestengt for fremmede, frekk og selvsikker i sosiale sammenhenger. Og som de dårlige egenskapene forverret seg, mistet jeg mer og mer kontakt med vennene mine. I annen klasse på videregående, begynte kjæresten min å snakke om at hun ønsket en pause i forholdet. Hun visste ikke helt hva hun følte, og tenkte på å avslutte forholdet mellom oss. Dette tok jeg ekstremt hardt. Jeg ble deprimert som aldri før, og dette var helt klart triggeren for den alvorlige depresjonen jeg har i dag. På den annen side, fikk vi begge noe godt ut av tenkepausen, som endte med at vi fortsatte forholdet, men denne gang med bevisstheten om at vi elsket hverandre. Forholdet gikk som aldri før, men allikevel fortsatte den dype sorgen å tappe krefter i meg. Farfaren min døde på denne tiden, en mann som betydde utrolig mye for meg. Dette hjalp lite for depresjonen.

 

Tilbake til nåtiden: Jeg og kjæresten min har nettopp snakket om hvordan vi altfor ofte kommuniserer dårlig, og vi har hatt mange forsøk på å forbedre oss, men det ser ikke ut til at det går så greit som jeg hadde håpet. Det er ikke kjæresten min sin feil, men min. Jeg er vanskelig å forstå, og kan lett bli sint for ingenting. For to uker siden var kjæresten min hos meg, og plutselig begynner hun å snakke om hvordan hun tviler på følelsene sine for meg. Hun vet ikke om hun elsker meg lenger. Et nytt stikk i siden for min del. Jeg har de siste dagene vært inne i en egen sfære, kun omringet av mine egne triste tanker. Depresjonen er værre enn noensinne. Jeg spiser ikke, er ikke ute, snakker ikke med folk, og kan kun be om at jenta jeg elsker skal se noe i meg som gjør at hun kan elske meg igjen.

 

Gjennom årene har jeg planlagt mitt eget selvmord et dusin ganger. Jeg har tilogmed vært nære et par ganger. Men jeg har aldri klart å fullføre, noe dere sikkert skjønner, siden jeg skriver dette. Men denne gangen har ting blitt litt anderledes. Grunnen til at jeg ikke har klart å fullføre tidligere, er at jeg har klart å se det lille positive jeg har hatt. Men denne gangen ser jeg ikke noe. Jeg føler at det enkleste for meg vil være å gå ut i skogen, og skyte meg i hodet.

 

Hva skal gjøre? Jeg skjønner at dere ikke kommer til å foreslå selvmord, men hva skal jeg tenke på? Hvordan skal jeg klare å fokusere på det positive i livet, når jeg føler at jeg har mistet alt? Det hadde vært så fantastisk å slippe å ligge oppe hele natten, mens jeg gråter over hvor tragisk mitt eget liv er! Det hadde vært deilig å slippe å gå rundt på skolene i friminuttene, og være så lite sikker på meg selv at jeg såvidt tør se noen i ansiktet. Jeg trenger å slappe av.

 

For deres opplysning startet jeg på nytt opp med psykologbehandlig, noe jeg gjør for tredje gang. Har allikevel ikke følt at det har vært noen hjelp i dette.

 

Tusen takk for at du leste. Håper du har et par overlevelsestips.

 

Gutt 18

[-Torb]

Overlevelsestips 1:

 

Det er alltid, alltid noen som bryr seg om deg. Dette er ikke noe folk sier bare for å si det, men det er helt sant. Her i rike Norge, hvor venner, kjente, familie, ukjente er bare en telefonsamtale unna. Kansje ikke så langt heller.

 

Helt hypotetisk: HVIS du hadde enten tatt selvmord eller reist langt bort og brutt kontakten med de hjemme, bare blitt borte, hvordan tror du da dine nærmeste ville ha reagert? Hvis du selv har hørt at en person som var nogenlunde snill med deg for 3-4-5 år siden, men som du ellers ikke hadde hatt noen kontakt med, plutselig hadde sovnet inn, hvordan ville du ha følt det selv?

 

De fleste menneskene her i landet vil bry seg, men mange er redde for å spørre, eller for å vise at de bryr seg.

[Sewero]

Føler lignende som trådstarter hadde i starten, er ikke lett men prøv å tenk positivt.

[Gjest Gutt 18]

Jeg har nettopp vært hos kjæresten min, og hun sier at hun ikke tror hun noengang kan elske meg. Hun ville avslutte forholdet, og da ble det naturligvis sånn.

 

Det er ikke verdt det. Jeg klarer ikke mer.

[Gjest Gutt 18]

Hvordan skal man komme over en kjærlighetssorg? Jeg føler at jeg har mistet en enorm del av meg selv.

[Dryzz]

Du er 18 år, ille å komme med en så typisk kommentar, men det kommer andre jenter også! Man mister ikke evnen til å elske bare fordi dama gjør det slutt.

Du har hele livet foran deg, og etter hva jeg leste så har du veldig lyst til å forbedre deg, noe du også gjorde da du ble ferdig på barneskolen, ikke noe eller noen som hindrer deg i å gjøre det igjen.

 

Har du prøvd å prate til noen andre mennesker, altså ikke psykolog om hvordan du har det? Hva med eksen, veit hun hvordan du har det?

Er jo ikke en selvfølge at dere er nødt til å bryte kontakt bare fordi dere ikke er sammen... Dere kan jo fortsatt stille opp for hverandre uansett.

[Bluesky]

Hei

 

Jeg har opplevd mye av det samme som deg, og kjenner meg igjen i det du skriver. Da jeg var på din alder herjet det som verst i livet mitt, og det holdt på å ta knekken på meg. I dag er jeg 21, og jeg vil si at jeg har kommet over det verste. Selv om det er en del ting som gjenstår.

 

Jeg kunne gjerne tenke meg å ta en prat med deg.

Bruker du MSN? Legg meg gjerne til på din kontaktliste: bluesky248 (at) gmail (dot) com

Eller send meg en PM....

 

[Gjest Gutt 18]

Tusen takk for hjelpen, alle sammen! Det hjelper mye! Legger deg til på msn etterpå, bluesky. Takk for at du gidder!

 

Egentlig er det ikke så voldsomt synd på meg, selvom jeg føler det sånn nå. Dette er en vanlig kjærlighetssorg. Jeg har vært sammen med jenta i tre år. Det har vel blitt en "vane" på mange måter. Men det jeg trenger å vite er at jeg treffer noen jeg synes er like fantastisk som denne. En som jeg kan bli like forelsket i. Akkurat nå føler jeg at det er umulig, men jeg håper så indelig at dette ikke skal bli den siste jenta jeg elsker!

 

Igjen, tusen takk for hjelpen!

[V_B]

Halloen.

 

Bare så det er sagt, selvmord er utrolig egoistisk og "no no". Probleme ditt er å tenke hva kan jeg gjøre, i stedet for å tenke hva kunne jeg gjort ! Det du kanskje burde gjøre er å se tilbake på den personen du en gang var, og se hvilke kvaliteter du har ? Det er ikke sikkert du har mistet disse kvalitetene, men bare trenger en oppfriskning i dem.

 

Det andre du må få til er å tenke på morro ting, eller ambisjons idèer når du spesielt ligger å skal sove. Har jeg masse å tenke på å soveproblemer, så tenker jeg heller på ville ambisjons idèer der jeg blir veldig rik og lfår alt slik jeg vil ha det. Det høres kanskje sykt lattis ut, men det funker veldig bra skal jeg si deg !

 

Når det kommer til denne dama di, så må du egentlig bare komme deg over det.. Det var jo en grunn til at dere ble kjærester og hele 3 år er ikke akkurat ille når du bare er 18 år. det er pokker meg omtrent 3 år mer enn jeg har hatt dame og jeg er knappe vinteren eldre enn deg!

 

Uansett, du kan legge meg til på msn om du vil ha en morro chat og vil tenke på noe annet eller problemene! Siden jeg ikke vil ha mailen min over hele google, så send en PM!

 

Cheers, vegard.