Psykiske problemer, mulighet for trygd?

[Gjest Sosial Angst]

I løpet av de siste årene har jeg på sett og vis møtt veggen, men klarte heldigvis for et par måneder siden å forklare dette til fastlegen min som ordnet en henvisning til psykolog. Men etter at jeg ikke hadde hørt et ord etter 6-7 uker tok jeg kontakt på nytt, og det ser nå ut som om henvisningen muligens har blitt borte i systemet. Dette er ikke helt krise da han skulle sjekke opp med sykehuset selv etter at jeg forsøkte, og sende en ny henvisning viss den gamle var borte. Det er likevel ikke helt problemfritt da dette betyr at jeg mest sannsynlig ikke får time før i begynnelsen av neste år om jeg havner på bunnen av lista nå.

 

Har hatt en temmelig stygg barndom, med en mor som var psykisk syk (og det tok årevis før dette hun ble plukket opp av systemet for behandling). Dette førte til at jeg i flere år rett og slett ikke fikk lov til å møte venner, eller ha venner i det hele tatt bortsett fra nabogutten. Hver dag ble jeg fortalt hvordan andre barn, og også deres foreldre, ikke likte meg, og andre absurde ting som "Du må aldri si ja hvis den og den personen tilbyr deg noe, for de vil forgifte deg". Selv om jeg på et punkt skjønte at hun ikke var helt god, fikk dette likevel sine resultater (det pågikk i alle fall fra jeg begynte på skolen til jeg var i 7. klasse, før dette husker jeg ingen verdens ting så er ikke sikker på når hun ble såpass syk at det begynte). I dag sliter jeg veldig med det å møte mennesker, og oppholder meg egentlig bare på hybelen og går ut nå og da for å kjøpe mat. I alle situasjoner der jeg ikke er 100% trygg på menneskene rundt meg sliter jeg meg selv ut ved å bekymre meg for at de skal dømme meg, at de ikke skal like meg, og at jeg skal gjøre noe galt. Jeg -vet- at ting ikke skal være slik, noe som egentlig gjør det enda verre da det ikke er så enkelt som å "ta seg sammen og slappe av".

 

I fjor gikk dette hardt ut over studiene mine, gikk på høyskole i en by hvor jeg ikke kjente en eneste person, og ble heller ikke kjent med noen, som igjen førte til at jeg satt alene på en kjellerhybel i et år og kun klarte å dra meg ut av det med 20 studiepoeng (Hei på deg, studielån!). Flyttet i år til en annen by for å bo sammen med et par venner fra ungdomsskolen, og i et par dager så det ut til at ting skulle gå litt bedre, men jeg falt raskt tilbake til det gamle mønsteret hvor jeg fant på unnskyldninger for å komme meg unna sosiale aktiviteter under fadderuken, og de få gangene jeg var med på noe som helst endte jeg opp med å føle meg som et vrak etter å ha måttet analysere hver bidige setning eller handling, og strengt tatt klarte jeg ikke å oppnå noe som helst positivt.

 

Klarer ikke lenger å fokusere på studiene, utsetter viktige ting til siste sekund (om ikke lenger), finner det totalt umulig å få motivasjon til å gjøre arbeidet mitt, og når jeg først prøver å gjøre noe blir jeg stresset og ender raskt opp med tanker om at dette aldri i verden vil fungere, for ikke å nevne at tvangshandlinger lettere får tak mens jeg er stresset (Disse begynte i en periode der jeg var sikker på at jeg måtte gjøre ting x antall ganger, osv, ellers var det min feil at min mor var syk, eller at mine foreldre kranglet. De "verste" handligene, som å måtte gå inn i et rom to ganger, klarte jeg å få vekk da jeg la merke til at andre mennesker ikke så på det som normalt, å få det helt vekk er ikke like lett derimot.)

 

Jeg har ingen akutt plan om å begå selvmord, selv om tankene om at det ville være langt bedre å være død ofte melder seg. Så jeg velger å ikke følge råd jeg har fått fra et par personer som går langs linjene "Si at du er nær ved å begå selvmord, da får du hjelp på dagen", da jeg har tro på saker blir vurdert etter hvor akutte de er av god grunn.

 

Ble lenger enn jeg egentlig hadde tenkt, men er like greit å skrive det ned så folk forhåpentligvis skjønner at dette ikke er ting jeg finner på, og at det bare er en dose "tenåringsangst". Det jeg lurer på er om det er mulig for meg å hoppe av studiet, få trygd og behandling, og deretter forhåpentligvis kunne klare å få en ny start på både skolegang og livet i det store og hele. Om det er noen andre her som har slitt med sosial angst eller lignende og vet noe om hvor lang behandlingstid man går i møte før man kan begynne å se resultater hadde det vært veldig fint å vite (Er klar over at slike endringer er langsomme, men kun tenke meg å høre fra noen som har vært på innsiden av systemet for å si det slik). Har så klart også planer om å diskutere dette med psykolog når jeg endelig får timen min, og forhåpentligvis får jeg noen svar fra legen min i morgen. Gjorde likevel godt å få skrevet ned litt av dette

[MysticoN]

Hei. jeg vet godt hva du går igjennom. en av mine nærmeste har selv sosial angst.

 

For det første: DET ER IKKE DIN FEIL at din mor er syk, eller dine foreldre krangler(t).

Jeg synest at det er bra at du kom hit og postet denne tråden, det kan være veldig godt å få det ut. men det aller beste i rådet jeg kan gi deg er at du purrer på din lege. forklar din sitvasjon enda en gang, spør om det er normalt at det skal være slik (både i og du vet at det ikke er det, men er bedre å stille et par dumme spm får å få han til å skjønne alvåret i dette).

 

Vist du synest at det er vanskelig å snakke med han, så kan du skrive ut hva du har skrevet her, eventuelt legge til litt mer, for så gi det til han før din time hos han er over. Jeg kan ikke fortelle deg at du skal komme deg ut og møte folk, slik funker det ikke, det beste du kan gjøre er å få snakket med noen som er utdannet til å svare på slik og hjelpe deg.

 

Den personen jeg kjenner drar ut i helgene, han/hun sier at det er mye enklere å møte mennesker når man har litt promille i blodet. Vist du møter de samme personene et par ganger ute kan det være en god start. men jeg sier IKKE at alkohol er svaret på problemene.

 

Vist du skulle trenge å spørre om noe mer eller snakke med noen så er det bare å sende meg en PM (Private Message), jeg skal svare på dine spørsmål så godt jeg kan. skal også titte innom denne posten:D

 

Håper virkelig at det ordner seg for deg, men ikke drøy legebesøket for lenge, det er de som har drøyet den så lenge at de ikke vil/tørr å besøke legen.

[Gjest Sosial Angst]

Takker for svar

 

Fikk snakket med legen min i dag, og han hadde ikke hørt noe mer så vi ble enige om å sende en ny henvisning. Skader vel strengt tatt ikke, for om den gamle er i systemet så hører jeg nok fra de veldig snart, men om den skulle være borte så bør nok denne komme inn på listen.

 

Er klar over det nå at det ikke var min feil at mine foreldre kranglet (er 20), men når du er 10-12 år er det langt vanskeligere å helt få kontroll på slike følelser. Kjenner meg også igjen i det kameraten din gjør med å gå ut på fester, men selv der ender jeg opp med å kun henge med personer jeg kjenner fra før og unngår å ta kontakt med fremmede. Med litt alkohol i blodet blir det enklere å henge med i en samtale egentlig, men det er særdeles tvilsomt at du noen gang skal se meg ta kontakt med noen uansett hvor mye alkohol jeg har fått i meg. Dessuten gir det meg bare en knekk dagen derpå siden det er frustrerende å tenke på at man skal måtte være beruset for i det hele tatt å komme i nærheten av det å være et normalt og sosialt menneske. :/

[MysticoN]

Dessuten gir det meg bare en knekk dagen derpå siden det er frustrerende å tenke på at man skal måtte være beruset for i det hele tatt å komme i nærheten av det å være et normalt og sosialt menneske. :/

 

Det er helt feil, du må heller tenke positivt på det, vet at det er veldig lett for meg å fortelle deg hva du skal gjøre:s men hva kan jeg si:p

 

Bra det ordnet seg med legen, vertfall et steg på veien.

[Bluesky]

Dette hørtes ikke bra ut...

 

Å være ensom er noe dritt, vet det selv fordi jeg har vært ensom selv (og er det vel egentlig fremdeles).

Jeg vokste også opp i en familie hvor det stadig var konflikter, opplevde mye drit jeg også. Vold, mishandling, mobbing så jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

 

I dag vil jeg si jeg har det mye bedre, men det er fortsatt ting som står igjen.

 

Kan ikke vi ta en prat sammen da?

Hvis du bruker MSN er min addresse: bluesky248 (at) gmail (dot) com

 

[fgr]

hvis du har mulighet for å scanne en side med håndskrivi tekst kan jeg analysere det for deg, kan se om jeg finner noe spesielt, fks på hvilket område du sliter mest, som er mest innlysende som en ting som skaper problem. det kan gjerne være noe anna enn du tror selv er hovedproblemet. selvtillit, selvbilde (to helt forskjellige ting), oppfattning av andre, blablaa. if you dig.

 

ingen vits å diskutere om håndskriftanalyse er pseudoforskning eller ikke, for det er det. men jeg har holdt på med det en god stund og det stemmer alltid noe så skremmende bra

har analysert ca. 50stk bare så du veit hva omfanget er.

 

hilsen dr. phil.

Endret 23. november 2007 av jagarock