Sinnsykt redd for døden. Hjelp?

[Programvare]

Jeg tenker litt på dette innimellom. Når man dør av f.eks. å bli skutt. Hva skjer med sjelen? Ingen kan jo drepe sjelen, men kroppen din blir borte. Sjelen din lever videre i all evighet.

[Skagen]

Ifølge forståsegpåerene for universet, så er hele universet 13.7 milliarder år gammelt, altså 13 700 millioner år gammelt.

Det er altså veldig mange år som har gått forbi før man ble født, men jeg kan ikke vite, huske eller gjøre rede for noe av de milliarder av år som har gått før jeg ble født. Det som har skjedd før jeg ble født har ganske enkelt ikke eksistert for mitt vedkommende. Og jeg tror at når man dør så returnerer man tilbake til samme "tilstand" som før fødselen, hvor det rett og slett ikke eksisterer noe som helst (sett fra de levendes perspektiv).

Etter man har dødd så opphører også tid å eksistere for en, på samme måte som tid tilsynelatende ikke eksistere for mitt vedkommende før jeg ble født. Å snakke om evigheter og tid etter døden blir dermed irrelevant.

 

Når man dør blir man ganske enkelt borte, og heller ikke engang tid eksisterer for ens vedkommende.

Å være død er altså den samme "tilstanden" man har tilbrakt mest tid som (13.7 milliarder år som død vs. ~70-80 år som levende) - altså tiden fra universets start fram til fødsel. Og denne "tilstanden" er tilsynelatende det ultimate av "frigjørelse" eller hva jeg skal kalle det.

 

PS. Jeg tror ikke på sjel eller noe slikt, men heller en mekanistisk tilværelse hvor sjel og bevissthet skjer igjennom kjemiske reaksjoner i hjernen. Død = opphørelse av kjemiske prosesser.

Endret 24. november 2007 av Skagen

[olemedkrutt]

Jeg tenker på dette kanskje 1 gang per uke, og det er et skummelt øyeblikk hvor jeg klarer å fatte at en gang om ikke så lenge, lever ikke jeg lenger. Jeg tror alle sammen prøver å fortrenge tanker som dette, og late som om man lever evig.

[fargoth]

Jeg tror alle sammen prøver å fortrenge tanker som dette, og late som om man lever evig.

Hvilket grunnlag har du for å tro dette? Jeg tror svært få gjør det du beskriver. Jeg kan gå med på at noen mennesker muligens bevisst fortrenger tanken på at døden kommer til å innhente også dem, men ikke at samtlige mennesker på kloden gjør dette, med mindre du mener at det kanskje er en menneskelig funksjon å distansere seg fra vissheten om at en skal dø? I så måte er jo det en spennende tanke, men den trenger vel kanskje en egen tråd..

[freerun]

Skal ikke nekte for at jeg også synes tanker rundt døden er skremmende.

 

Men hadde det ikke vært skremmende om livet varte for alltid? Det hadde ikke fantes noen ende fra alle lidelsene det er å være menneske.

 

Hvordan hadde man forholt seg til livet om det varte for alltid, eller man selv kunne velge når man ønsket å dø? Jeg tror dagene hadde blitt av mindre og mindre verdi. Tross alt, det kommer jo en ny dag i morgen. Og etter der igjen kommer det garanter enda en dag. . . Hvordan skulle vi en gang dø? Når vi ikke lengre gadd å leve, kommet til et punkt der livet ikke ga oss noe lengre. Forlate verden i ett punkt der den ikke er verdt noe som helst. Sånt får meg til å tenke at man nesten får håpe at legevitenskapen aldri kommer til det punktet hvor liv kan eksistere så lenge det vil.

 

Ett bra sitat: "It's death that makes life so importent."

 

Ps: Anbefaler alle å se six feet under om man ønsker å komme inn i en sinnstemning hvor man reflekterer over livet og døden.

Endret 24. november 2007 av freerun

[Footy]

Nå har jeg ikke hatt tid å lese de andre postene i tråden:

 

Jeg husker godt da jeg lærte om døden... Min bestekamerat fortalte meg om det i barnehagen. Jeg forstod med en gang hva det innebar jeg jeg brast i gråt. Jeg var utrøstelig, og det endte med at jeg måtte bli hentet av mor da tantene ikke taklet mer..

 

Jeg er glad jeg hadde den dagen i mitt liv, det var liksom min dag å reflektere over døden, selv i så ung alder.. Har egentlig aldri flyktet døden siden og tror døden er en fryktelig overdreven ting. Jeg er i dag 25 og har hatt flere som står meg nær forsvinne. Dette har skjedd hver gang;

 

- Dagen personen dør er jeg trist, tilbringer tid med familien og tårer triller--

- Dagen derpå vil jeg være alene, jeg er litt deprimert men tenker lett på andre ting om noe distraherer meg

- De neste dagene helt frem til begravelsen går dagene sin vanlige gang igjen

- På begravelsesdagen er jeg LITT nedfor, og feller KANSKJE en liten tåre eller to...

 

- Par dager etter er livet tilbakei sin vanlige gang..

 

Mener selv at slik sorg går veldig fort over, ja en person er borte, men man klarer seg jo videre.. Vet ikke helt hva jeg ville oppnå med dette, bare følte for å skrive noe jeg føler og mener...

Mao, jeg er ikke redd for døden..

 

 

Edit: Jeg er en fullblods ateist og tror ikke på noe slags liv etter døden..

 

"Green Day - HAHA Your dead"

Endret 24. november 2007 av Footy

[Feltherre]

Jeg har tenkt ganske mye på døden egentlig og syns det er en skremmende tanke, at alt slutter.

Jeg kan forstå de som er religiøse,at de finner en trøst i det med døden ,at det "vet " hva som kommer til å skje etter døden. Og tanken på å bli gjenfødt er ganske så hyggelig. Men selv er jeg ateist og prøver ikke å tenkte så mye på dette,da blir jeg bare demprimert.

[Bruktbilen]

Synes det er hyggelig at dette livet er det eneste jeg har.

 

Gud & Co må dope ned alle sammen i himmelen for å få dem til å være lykkelig sammen, føler ikke for å tilbringe evigheten sammens med de samme folkene, blir mer skremt av den tanken enn at alt tar slutt når man dør.

 

Vi vet heller ikke hva "evigheten" er, siden vi synes 100 år er alt for lenge å leve for mange av oss, og da leve evig.. huff..

[SniKaZ]

Jeg har også tenkt slik noen ganger men det var når jeg var mindre å ikke forsto så mye om hvordan livet var osv

[dimdam]

døden skal liksom være et tungt tema og folk flest sier de er redd for å dø men det er ikke jeg. jeg vet liksom ikke hvorfor jeg ikke er det men det virker bare ikke skummelt. skulle jeg dø så dør jeg ikke noe mer med det. men det jeg er redd for er måten jeg dør.

 

så for meg er ikke døden i seg selv skremmende heller ikke hva som kommer etter den. jeg vil kansje virke litt jævlig emo for å si dette men av og til har døden virket fristen bare komme seg ut av denne kjdelige verden hvor alt går i sirkler bare se om det virkelig er noe på den andre siden. vist det er noe der i det hele tatt, må si at tanken har slått meg at når man dør så bare slutter man å eksistere. men igjen til slutt så slutter alt å eksistere i alle fall på dette planet.

 

jeg mener at døden ikke er noe å frykte men jeg mener og at vist jeg skal dø så vil jeg ikke dø som et tall blant selvmordstatistikken for det er bare rett og slett tragisk i mine øyne ende sitt eget liv fordi du later som du har det så jævlig. nei skal jeg dø skal det helst være tter jeg har sutte min signatur på verden og ikke før. men igjen skulle jeg dø i morgen så dør jeg i morgen ikke noe mer å gjøre med det.

[Programvare]

Er det virkelig noen som vil leve for all tid? Jeg synes det høres kjipt ut. Du slutter aldri å leve. Du vil alltid være der. Du må oppleve dritt, men også gode ting.

 

Jeg vil ikke leve for alltid

[dimdam]

hadde fristet å ha evig liv men tror man hadde gått jævlig lei av det før eller siden

Endret 25. november 2007 av dimdam

[Fredrik-]

Til OP: Jeg forstår akkuratt hva du er inne på. Det er en spennende, og litt fascinerende tanke - tenk så heldig du er at du kan tenkte den i det hele tatt. Du, og jeg, er noen av de få (eksponensiellt understatement:)) som faktisk har oppnådd eksistens her i verden universet alt. Du som skal dø, er den heldige.

 

En god settning som kan være fin å filosofere litt over:

Når du er, er døden ikke. Når døden er, er du ikke.

 

 

 

 

 

edit: skrivefeil

Endret 25. november 2007 av Fredrik-

[Laughing Madcap]

Jeg tenker litt på dette innimellom. Når man dør av f.eks. å bli skutt. Hva skjer med sjelen? Ingen kan jo drepe sjelen, men kroppen din blir borte. Sjelen din lever videre i all evighet.

 

Hva får deg til å tro det er en sjel? Jeg tror ikke det eksisterer.

[DeadManWalking]

Det går fint an å være litt mer apatisk og trivdes med det. Livet er på noen områder brutalt, det er en grunn til at man ikke snakker så mye om dødsfall som har hendt i f.eks familien. Det er stor forskjell på å diskutere dødsfall som står i avisen fremfor når det er noen "egne" som er rammet. Døden er strengt tatt ingenting å være redd for, den er ingenting. Du skal heller være redd for dem etterlatte. Alt jeg ønsker hvis jeg dør er at de jeg er glad i har det bra og ikke blir skadelidende på grunn av min bortgang. Frykte den er bare bortkastet tid, det handler om å gjøre det meste ut av det. Du definerer selv hva som er meningen med livet, vitenskapen på området er altfor abstrakt til å kunne beskrive noe som helst.

Nå skal det nå sies at jeg er forsiktig av meg, jeg kjører (unnskyld uttrykket) som et kvinnfolk. Dobbel og trippelsjekker alt, og er veldig observant når det gjelder alt. Ingen ønsker å dø! Ta forhåndsregler, og lev livet til det fulle.

[AlltidRett]

Har slitt en del med dødsangst innimellom jeg også. Det er jo en skummel tanke å vite at man skal være borte for alltid. Men på den andre siden så hadde det vært verre å leve uendelig lenge.. Om jeg måtte velge en av de så hadde jeg nok valgt den første. Når det er sagt, så skulle jeg gjerne levd litt lenger enn de vanlige 70-80 årene, slik jeg føler det nå.

 

 

Men når det gjelder dette med døden, så beroliger jeg meg med at om en 70 års tid når dette blir aktuelt, har jeg sikkert et helt annet syn på det enn jeg har nå som 20 åring.

 

Så det jeg vil frem til er at man ikke bør bekymre seg for å dø, for tross alt har vi lenge igjen, og når man endelig er blitt gammel så tenker man nok helt annerledes om det.

 

Jeg mener også at livet egentlig ikke har begynt før man er komt i tenårene i det minste.. Før tenåringstida er man jo helt løk i huet, og aner knapt nok hva man gjør. Men når man nærmer seg 20, da begynner det å bli bra.. så livet er akkurat begynt, folkens

[henbruas]

Døden er ingenting. Hvorfor bekymre seg for ingenting?

[arex1337]

Vet ikke helt om dette er normalt eller ikke, men vil gjerne ha noe feedback.

I blant tenker jeg på døden, og hva som skjer når man dør. Personlig tror jeg at alt er over da. Da skjer det ikke mer. Verden går videre, og du er selv død i all evighet.

I all evighet.

<snip>

 

For det første vil jeg berømme deg for at du er intelligent og modig nok til å reflektere over slike eksistensielle spørsmål. Som rasjonalist, synes jeg også det er sunt at du ikke har tydd til religion for å få trøst.

 

Jeg har ingen problemer med å forstå hvordan du føler det. Hver og en må nok finne sin egen måte å takle den uunngåelige død vi går i møte. Personlig tror jeg at bevisstheten (eller sjelen, som noen vil kalle den) din har samme tilstand etter døden, som den hadde før du ble født. Og det var jo ikke særlig ille. Vi skulle vel gjerne ha vært her litt lenger, uansett hvor lenge vi lever, men døden er prisen vi må betale for å leve.

[knetrom]

Får sånne tanker innimellom, egentlig ganske ofte siste året både før og etter at en kompis mistet livet etter en ulykke. Har kommet fram til at sånn er det faen meg bare, får kjøre på og satse på at jeg klarer meg til jeg er akkurat så gammel at det ikke er gøy lenger.. (Satser på langt over 100 hvis jeg er "bevisst", gjerne 150 år som en mann jeg så på TV for noen år siden.. Men ut i fra besteforeldrene mine havner jeg rundt 80). Det er bare så surt når folk dør ung, det prøver jeg å unngå..

 

Det største "problemet" mitt er at jeg ikke forstår hva liv er, dermed er det vanskelig å se hvorfor det skal stoppe.

 

Tanken om å leve igjen er jo fin, men jeg tror ikke på sånt. Men forstår godt hvorfor religion ble oppfunnet..

[charge]

Du er i hvert fall ikke alene om å tenke slike tanker. Men hvordan vet du at døden betyr slutten på alt? Det kan godt tenkes at mennesket har en sjel som overlever døden til den fysiske kroppen. Vi vet ikke sikkert at døden betyr slutten. Bevisstheten er fortsatt et stort mysterium innen vitenskapen, ingen har klart å forklare hvordan ubevisst hjernematerie kan gi opphav til bevissthet. Jeg tror det er en god sjanse for at vi har bevissthet fordi vi har en åndelig dimensjon, separat fra den fysiske kroppen. Jeg synes også det virker mer logisk at jeg eksisterer fordi en Gud ville det fremfor at jeg er et resultat av helt blinde og tilfeldige naturprosesser.

 

Det er nå skrevet mange bøker om nær-døden-opplevelser, som jeg tror kan være verdt et studium.