Sinnsykt redd for døden. Hjelp?

[fluff]

Vet ikke helt om dette er normalt eller ikke, men vil gjerne ha noe feedback.

I blant tenker jeg på døden, og hva som skjer når man dør. Personlig tror jeg at alt er over da. Da skjer det ikke mer. Verden går videre, og du er selv død i all evighet.

I all evighet.

Det er disse siste ordene her som de fleste hopper glatt over, og det virker ikke som om folk klarer å forstå hva "I all evighet" innebærer. Og det er forståelig.

Det som gjør det så jævlig å tenke på døden er de få øyeblikkene når hjernen min forstår hva dette begrepet innebærer. Det varer ikke lenge, og når jeg først skjønner det, prøver jeg å tenke på noe annet, før jeg blir rystet til tårer (Hvilket har faktisk skjedd flere ganger).

Vet ikke om noen andre faktisk har gitt "I all evighet" så mye tanke. Og dette blir jo ganske irrelevant om man er f. eks. kristen.

Vet heller ikke om denne tråden kommer til å gi noe særlig mening for noen.

Jeg frykter at dette kan bli et stort problem for meg, og at jeg får midtlivskrise i en alder av 18 år. Er dette noe jeg burde prate med en psykolog med?

 

Vet ikke om det er relevant, men jeg har noe som kan ligne på et buddhistisk livssyn. Det eneste problemet er at jeg har vanskelig for å tro på hele gjenfødelsesdelen, selv om jeg skulle ønske jeg gjorde det.

[Zeph]

Har tenkt i same banar sjølv, og det er eit par sekundar der du forstår omfanget av døden.

 

Eg har derimot aldri bekymra meg for det, på den måten. Alle dør til slutt, klart det er litt skremmande å tenke at om 70 år så slås brytaren av og ditt eksistens er borte i all evighet.

 

Det gjev ein endå større grunn til å leve livet til det fulle så lenge du kan.

[Ståle]

Gjenfodelse i Buddhismen er og har blitt diskutert. Flere mener at det gjelder en gjenfodelse pa andelig plan, og ikke fysisk.

Men det er jo ikke en fasit.

[fluff]

Godt å se at det er fler som har tenkt som meg. Og det er i det minste en trøst, det ståle nevnte.

 

Noen fler som vil diskutere noe rundt døden, nå som vi først er inne på det?

[fargoth]

Jeg har selv forsont meg med tanken på at jeg også kommer til å dø og at døden, som du nevner, er endelig. I noen øyeblikk klarer man å få en forståelse for hvilket omfang dette innebærer, og det gjør uten tvil et sterkt intrykk. Det som for min del har stått frem som en motpol til dette er det faktum at dette ikke bare gjelder for meg, det gjelder for samtlige personer på denne planeten som lever og som har levd. Døden er endelig for oss alle, men hvorfor er dette en negativ ting? Jeg tror det ligger i menneskets natur å ønske å leve, og at frykten for å dø er en naturlig egenskap som vi alle innehar. Derfor skal vi ikke frykte den uungåelige døden, men heller akseptere den og leve livet så godt det lar seg gjøre til den dagen kommer hvor vi ligger på dødsleiet. Jeg ønsker naturligvis ikke å dø, men jeg ser litt frem til den dagen jeg selv takker for meg. Viser det seg at jeg har tatt feil og at døden ikke er endelig så har jeg forhåpentligvis desto mer å se frem til. Hvis alt derimot tilsvarer forventlingene entrer jeg en tilstand som besk kan beskrives som den jeg var i "før jeg ble født".

[Wipeout]

Lev hver dag som om den skulle være din siste, for en av de kommer til å bli det....

[L4r5]

Av en eller annen grunn så er jeg ikke så redd for å dø. Jeg er mer redd for å bli skadet for livet.

 

For dør man... ja da er det slutt. Da er det ikke noe man kan gjøre verken fra eller til. Trenger ikke bekymre seg for noe lenger heller da.

Men å bli lam f.eks. DET skremmer meg utrolig mye mer.

[Plomma2]

Altså, "i all evighet". Det er jo ikke som om du skal være her for å observere deg selv i all evighet. Kan ikke si døden plager meg så mye.

[Wipeout]

Var redd for å dø da jeg var mindre. Nå har jeg vel innsett at jeg ikke slipper unna, dessuten kan det ikke bli stort verre enn slik det er nå.

 

Sinnsyk kjerring, unger og gjeld frem til jeg er 60...

[fluff]

Men har dere alle virkelig prøvd å sette dere inn i hva det vil si? Det skal litt tenking til før man faktisk oppfatter noe av hva det innebærer.

[Rayline TWB]

Og hva er det som er så skremmende ved at man dør?? Alle dør - ferdig med det. Live with it.

Hvorfor skal jeg dvele ved noe jeg ikke kan påvirke eller styre...?

Endret 22. november 2007 av Rayline TWB

[Underpants]

Hvis du dør så er du jo dø.. Du kan ikke forestille deg det. Så hvis du er død i all evighet så spiller jo ikke det noen rolle, etter som du er død og ikke lever. Å leve i all evighet er sikkert mye værre enn å være død i all evighet.

Eller, jeg veit jo ikke da. Har ikke vært død selv.

For alt jeg veit kan man bli til en kork med hatt.

[fargoth]

Men har dere alle virkelig prøvd å sette dere inn i hva det vil si? Det skal litt tenking til før man faktisk oppfatter noe av hva det innebærer.

Hvis du tenker nok på det kan du sikkert klare å utvikle frykten for døden til en angst eller en fobi også. Poenget mitt er at i stedet for å bruke mye energi på å komme frem til tilstanden der du kjenner frykt ovenfor tanken på at du skal dø kan du jo heller filosofere litt over hvorfor dette er en negativ ting. Nå vet jeg ikke hvor gammel du er men jeg husker at jeg i begynnelsen av puberteten erfarte noen omfattende endringer i hvordan jeg så verden på. Plutselig begynte jeg å tenke på de store spørsmålene og til tider eskalerte tankene dit hen at jeg fikk små glimt av "innsikt" eller hva man skal kalle det, før det ikke lot seg å holde på tanken lengre og jeg falt tilbake til normalen. De fleste jeg kjenner sier de selv har hatt den perioden hvor en plutselig er i stand til å begynne å tenke over de store spørsmålene, og plasserer seg selv i den store sammenhengen. Særlig i begynnelsen opplever enn denne tilstanden hvor en får forståelse for mange av tilværelsens premisser, og dette gjorde i hvert fall inntrykk på meg. Jeg husker godt følelsene fra den tiden da jeg lå i sengen å kvernet tanker, og det som føltes som en slags spontan mild frykt kom over meg i det øyeblikk noe plutselig går opp for en. Jeg innbiller meg at det er samme følelse du får når du beskriver en redsel ovenfor døden etter mye mental fokusering på nettopp dette. Rett meg gjerne dersom jeg tar feil.

[Juggel]

Jeg tenkte mye slik selv før, spesielt om kvelden. Vet ikke om det er slik for deg "fluff"?

 

Jeg tror nok ALLE tenker på dette og alle har nok hatt sine øyeblikk hvor de setter seg litt inn i hva det innebærer. Det som imedlertid er forskjellen er at dette muligens oppfattes i forskjellige alderstrinn. Jeg har en oppftaning av at den mest negative tenkingen av dette forkommer i tenårene.

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men når du begynner å tenke over det (som kanskje ofte er ubevisst), så kan du jo f.eks ringe en venn/venninne og snakke om hva som helst. Bare for å få tankene over på noe annet.

 

Dette er min oppfatning, men du skal vite at det ikke er bare du som "sliter" med dette. Mange gjør nok det på sin måte.

[Depressure]

Vet ikke helt om dette er normalt eller ikke, men vil gjerne ha noe feedback.

I blant tenker jeg på døden, og hva som skjer når man dør. Personlig tror jeg at alt er over da. Da skjer det ikke mer. Verden går videre, og du er selv død i all evighet.

I all evighet.

Det er disse siste ordene her som de fleste hopper glatt over, og det virker ikke som om folk klarer å forstå hva "I all evighet" innebærer. Og det er forståelig.

Det som gjør det så jævlig å tenke på døden er de få øyeblikkene når hjernen min forstår hva dette begrepet innebærer. Det varer ikke lenge, og når jeg først skjønner det, prøver jeg å tenke på noe annet, før jeg blir rystet til tårer (Hvilket har faktisk skjedd flere ganger).

Vet ikke om noen andre faktisk har gitt "I all evighet" så mye tanke. Og dette blir jo ganske irrelevant om man er f. eks. kristen.

Vet heller ikke om denne tråden kommer til å gi noe særlig mening for noen.

Jeg frykter at dette kan bli et stort problem for meg, og at jeg får midtlivskrise i en alder av 18 år. Er dette noe jeg burde prate med en psykolog med?

 

Vet ikke om det er relevant, men jeg har noe som kan ligne på et buddhistisk livssyn. Det eneste problemet er at jeg har vanskelig for å tro på hele gjenfødelsesdelen, selv om jeg skulle ønske jeg gjorde det.

 

vi to deler ganske det samme synet på døden, jeg tro ikke det er noen himmel, helvette eller reinkarnasjon, når vi dør så dør vi, enkelt og greit. jeg tror at det blir som og sove, om natta sover vi en god del normalt, men drømmer bare noen timer. så jeg tror det blir som og sove uten og drømme om du skjønner hva jeg mener. ikke smerte eller glede. ikke bevist het.

det er jo ganske normalt og tenke over slike ting som dette. så tror ikke du har grunn til bekymring. og ikke vær redd for og dø, vi skal alle dit før eller siden.

[Bruktbilen]

Har aldri vært noe redd for å dø, vi alle kommer til å dø på en eller annen måte. Derimot er jeg nok mer redd for smerten jeg kommer til å oppleve før jeg dør, men det at jeg dør bekymrer meg ikke.

[chokke]

Har aldri vært noe redd for å dø, vi alle kommer til å dø på en eller annen måte. Derimot er jeg nok mer redd for smerten jeg kommer til å oppleve før jeg dør, men det at jeg dør bekymrer meg ikke.

Henger meg på den.

Skal nok finne meg en trygg måte å dø på senere ja

[bodycrap]

Jeg tror at når man dør, så er alt ferdig. Ja, du er død i all evighet, men du føler det ikke...for du lever jo ikke lenger. Når du lever så føler du og tenker du, men når du er død, så gjør du ikke det, så du føler ikke at du ligger i en kiste under jorda i all evighet. Hvis du skjønner.

[MK2]

Jeg frykter døden farlig lite. Hvorfor skal man frykte noe man ikke kan unngå? Jeg lever livet som jeg vil, gjør hva jeg vil! Tester ut alt jeg ikke har testet ut før. Har det rett og slett morro!

 

Jeg mener, vi lever relativt kort her på jorden (80-90+ hvis man er heldig). Hvorfor skal man ikke bare leve livet som det er gitt til deg?

 

Carpe diem!

[:utakt]

Vi merker jo ikke at vi sover heller, tida blir bare "borte". Hvorfor skulle det gjøre noe å være død?