Tråden for Medisinstudenter

[MCLoViN-ULTRA]

Jeg vet ikke hvordan det er med poeng om man skal søke seg inn i USA, men antar at det er veldig dyrt å studere der. Kirurg er ikke noe man blir med en gang. Først må man fullføre medisinstudiet, så må man fullføre turnus, deretter kan man begynne å starte på spesialistutdannelsen/kirurgutdannelsen. Jeg vil tippe at det tar enda 5 år til.

Hvor lang er medisinstudiet da? 5 år det også?

 

Noen som kan tillføye hvordan det blir med karakterene når jeg søker i USA?

[Vaio]

Hvor lang er medisinstudiet da? 5 år det også?

7år tilsammen, 3år premed og 4år med.

 

Noen som kan tillføye hvordan det blir med karakterene når jeg søker i USA?

Vanlig karakter fra gymnaset, + TOEFL/GRE + recommendation og Entrance exams (muntlig eller skriftlig)

[Vaio]

Ser ikke helt poenget med å norskfisere engelsklatin.

 

Den norske terminologien er ikke en fornorskning av engelsk-latinen, men en fornorskining av latin. Poenget er at norskifiseringen av korrekt latin er mye renere i formen enn anglifiseringen av korrekt latin.

Nja...

Hva med anglifisert gresk da? Er det renere med norsk -anglifisert gresk? Som Edema? Cancer?

 

Norge trenger ikke en egen norskfisert medisinsk terminologi.

Endret 1. juli 2008 av Vaio

[MCLoViN-ULTRA]

Hvor lang er medisinstudiet da? 5 år det også?

7år tilsammen, 3år premed og 4år med.

 

Noen som kan tillføye hvordan det blir med karakterene når jeg søker i USA?

Vanlig karakter fra gymnaset, + TOEFL/GRE + recommendation og Entrance exams (muntlig eller skriftlig)

Men hvis jeg vil bli kirurg MÅ jeg ta 3 år premed OG 4 år med. eller bare 3 år premed?

[Vaio]

Men hvis jeg vil bli kirurg MÅ jeg ta 3 år premed OG 4 år med. eller bare 3 år premed?

7år for med-studiet.

6år med general surgery internship.

[Vaio]

Kortfattet informasjon om opptaket til medisinstudium i Norge

 

 

For opptaket våren 08 (som nå er for sent å henge seg på, men mange av oss er jo interessert i å regne ut poengene selv), så gjelder det at ditt gjennomsnitt beregnes ut fra (standpunktskarakter + eventuelle eksamenskarakterer)/antall karakterer, altså gjennomsnittet av standpunkt og eksamenskarakterer. Det gis én karakter i hvert fag, unntatt i norsk hvor du får tre (hovedmål, sidemål og muntlig). I språkfagene gis det én karakter, enten 2. klasse eller 3. klasse. I gym får du én karakter, og den får du i tredje klasse. Alle andre fag er avsluttende det året du tar de.

Karakterpoengene er gjennomsnittet ditt*10. Gjennomsnittet rundes opp eller ned til nærmeste 0,1. Du kan altså ikke få 50,5 karakterpoeng, men 50 eller 51. Har du 5,44 i snitt får du 54 karakterpoeng, har du 5,45 får du 55 karakterpoeng.

 

Du kan få ganske mange ekstrapoeng på medisinstudiet. Her er en oversikt:

• Fordypningspoeng: 2 per fag utover det ene obligatoriske fordypningsfaget. Altså 2 ekstrapoeng om du har to studieretningsfag på tredjeklassenivå, og 4 om du har tre fag. Disse forsvinner fra og med opptaket i 2009, også for de som har vitnemål fra R94 (de som går ut i år og tidligere).
  
• Realfagspoeng: 0,5 per andreklassefag (matematikk, kjemi, fysikk, biologi og informasjonsvitenskap), 1 per tredjeklassefag. Maksimum 4 realfagspoeng på medisinstudiet. Fra og med opptaket 09 er det bare matematikk og fysikk som gir 1 poeng på tredjeklassenivå, alle andre gir 0,5 poeng.
  
• Poeng for høyere utdanning.10 studiepoeng fra høyere utdanning gir 1 opptakspoeng, maksimalt 12 poeng (4 «normale» semestere på høgskole eller universitet). Avbrutt profesjonsutdanning gir _ikke_ ekstrapoeng. Du får altså ikke ekstrapoeng for ikke gjennomført psykologi-, tannlegestudium og lignende. Disse poengene forandres til maksimalt 2 ekstrapoeng fra og med neste års opptak.
  
• Alderspoeng: Det gis 2 alderspoeng pr. år fra og med det året søkeren fyller 20 år, maksimalt 8 poeng. For 23/5-søkere er det fra og med det året du fyller 24 år. Dette gjelder IKKE i år, men fra og med opptaket '09
  

For å bli vurdert til opptak, må du ha følgende fag:

• Matematikk R1 eller Matematikk (S1+S2) (altså 2MX, eller 2MZ + 3MZ)
  
• Fysikk 1 (altså 2FY)
  
• Kjemi 1+2 (Altså 2KJ og 3KJ)
  

Det som er viktig å forstå om poenggrensene er at de er en funksjon av tilbud og etterspørsel. Poenggrensen et år er rett og slett poengsummen til den personen som kom inn på studiet som hadde færrest poeng. Dette gjør at den kan variere fra år til år, etter hvor de flinke elevene har lyst til å gå. Når poengreglene forandrer seg, vil også poenggrensene gjøre det. Det vil si at det ikke har noen hensikt overhodet å spekulere i hvor mange poeng en vil trenge til neste år. Ingen kan garantere deg at du kommer inn på et gitt studium, med mindre du har 6,0 i gjennomsnitt og har oppnått alle ekstrapoengene det er mulig å få. Det finnes ingen garanti, og det er ikke noen vits i å spørre. Hva karaktersnittet til de som kom inn på medisin i år (eller i fjor eller året før...) var er også irrelevant, da det er en svært stor kombinasjon av karakterpoeng og ekstrapoeng som kan gi samme resultat.

 

En stor takk til Herrbrun.

Endret 3. juli 2008 av Vaio

[Mademoiselle]

Hvor viktig er motivasjonen for å starte på medisinstudiet her i Norge? Hvis man tviler sterkt på om man virkelig vil begynne til høsten, hva bør man da gjøre? Ta et tenkeår, kanskje gjøre noe HELT annet? Hva med folkehøyskole? Håper noen kan svare!

[Matias]

asdf

Endret 9. mars 2013 av Matias

[Reipar]

Hvor viktig er motivasjonen for å starte på medisinstudiet her i Norge? Hvis man tviler sterkt på om man virkelig vil begynne til høsten, hva bør man da gjøre? Ta et tenkeår, kanskje gjøre noe HELT annet? Hva med folkehøyskole? Håper noen kan svare!

 

Motivasjon er viktig, men det kommer garantert av seg selv når du begynner studiet og møter nye folk.

 

Jeg regner med du kommer direkte fra videregående ? Isåfall ville jeg sterkt vurdert å ha tatt ett år der du gjorde noe annet. Ta et år på universitetet der du studerer noe som annet morsomt som ikke er så krevende, engasjer deg i studentaktiviter, fest uten bekymringer, bo på studenthybel og bli kjent med folk og lev livet (Folkehøyskole er helt sikkert også knall, men det vet jeg ingenting om)

 

Du kommer til å lære mye av det i form av livserfaring. Et år fra eller til i arbeid har null og niks å si. I Norge trenger man ikke stresse for å komme ut i arbeidslivet, da syns jeg man bør ta muligheten til å ha det moro.

 

Medisinstudiet er stress, også kommer du ut i turnus som er et helvetes stress også skal du ut i arbeidslivet, få unger og den jævelskapen ( :!: ) som også er stress.

 

(Så slipper du også å være en av de nyklipte nerdekidsa som står der med lærsekken fra barneskolen og tripper som småunger når første dag på medisinstudiet kommer )

Endret 3. juli 2008 av Reipar

[Mademoiselle]

Takk for fine svar fra dere! Ja, jeg kommer rett fra videregående og har vel 66 poeng medregnet realfagspoeng fra 3MX, 3FY og 3KJ. Men så kjenner jeg meg nesten presset av folk rundt meg og da særlig foreldre til å starte på medisinstudiet. Selv kjenner jeg at jeg ikke er særlig fristet og at jeg nesten bare gruer meg (allerede) til å møte opp på universitetet. Nå er jo omprioriteringsfristen utløpt, så det eneste jeg i så fall kunne gjøre, er vel å stryke øverste valget, for deretter kanskje å starte til våren eller bare rett og slett ta et friår. Jeg vet ikke hva som skjer videre. Det er bare et stort mas! Hva skjer da om jeg tar et friår og ikke går på fhs? Er det vanskelig å få seg jobb? Hmm..

[Gjest Slettet-120696]

Mademoiselle: Er det en pause du har lyst på eller har du ikke lyst til å studere medisin? Er det andre studier du kan tenke deg, men du føler deg heller presset til å ta medisin?

[eskhyo]

Jeg ville gjerne hatt et friår til folkehøgskole eller lignende før jeg startet på studiet, men jeg lå mer i grenseland for om jeg ville komme inn eller ikke, og følte jeg måtte takke ja til tilbudet når jeg fikk det. Det har gjenspeilt seg i motivasjonen i året som har gått, og jeg kommer nok til å ta litt permisjon i løpet av studiet.

[Vaio]

Fant en interessant webside:

http://mdsalaries.blogspot.com/

 

http://bp0.blogger.com/_jyVH1tFBOXI/RxbeEJ...lary-Survey.gif

Endret 3. juli 2008 av Vaio

[Vaio]

Takk for fine svar fra dere! Ja, jeg kommer rett fra videregående og har vel 66 poeng medregnet realfagspoeng fra 3MX, 3FY og 3KJ. Men så kjenner jeg meg nesten presset av folk rundt meg og da særlig foreldre til å starte på medisinstudiet.

Medisinstudium er et 6år lang studie. Et studie som krever mye motivasjon, inspirasjon og dedikasjon.

Det viktigste av alt, er valget, ikke karakteren en trenger for å komme inn.

 

Jeg synes det er viktig å "speile" deg selv:

Har De den ”personlige karakteren” som trengs til å blir en lege?

Vil De like arbeidet? (mtp. Det er ganske "intimt arbeid." Lege-pasient kontakt)

Er De inspirert?

Er De motivert?

 

Folk har en tendens til å glemme at dette er et 6 år lang studium, og et studielån på rundt halvmillion kroner.

 

Det er konsekvenser hvis man angrer.

Og.... Jeg har allerede hørt om et tragisk utfall, til en student, som valgte feil.

 

edit:

Jeg mente ikke å skremme noen, og det finnes andre muligheter enn å blir lege etter studiet. (Forsker, Rådgiver osv..)

Endret 4. juli 2008 av Vaio

[Mademoiselle]

Medisinstudium er et 6år lang studie. Et studie som krever mye motivasjon, inspirasjon og dedikasjon.

Det viktigste av alt, er valget, ikke karateren en trenger for å komme inn.

 

Hovedgrunnen, enn hvor kynisk det høres ut, til at jeg tenker på medisin, er fordi jeg vil sikre meg økonomisk i fremtiden samt sikre meg status og bli godtatt for mitt studievalg. Jeg har jo også tenkt på journalistikk og ernæring som alternativer, men jeg føler at jeg beveger meg over på tynnere is om jeg velger f.eks. journalistikk med tanke på fremtidig jobb og inntekt.

 

Jeg synes det er viktig å "speile" deg selv:

Har De den ”personlige karakteren” som trengs til å blir en lege?

Vil De like arbeidet? (mtp. Det er ganske "intimt arbeid." Lege-pasient kontakt)

Er De inspirert?

Er De motivert?

Ja, jeg mener jeg er omsorgsfull, lojal og forståelsesfull.

Ja, jeg tror absolutt jeg vil like arbeidet.

Inspirert? Tja, til dels, men ikke av arbeidsmengden og eksamenene.

Motivert - nei..ikke ennå, i så fall. Føler luften er gått litt ut av ballongen. Har jobbet så hardt for de 18 sekserne mine, at nå kunne det friste med en litt lengre pause. Men aner ikke om det vil være lurt.

 

Folk har en tendens til å glemme at dette er et 6 år lang studium, og et studielån på rundt halvmillion kroner.

En halv million kroner?? Men hvis man bor hjemme når man studerer, må man da ta opp studielån? (Unnskyld hvis spørsmålet var dumt.)

[Herr Brun]

Det er ingen som tvinger deg til å ta opp studielån nei, hverken om du bor for deg selv eller hjemme.

Endret 4. juli 2008 av Herrbrun

[Mademoiselle]

Men hva brukes i så fall studielånet til, om du ikke skal bo på hybel og må kjøpe deg egen mat og egne bøker? Dermed er vel ikke dét noe problem.

 

Er det noen medisinstudenter ved UiO som kunne tenke seg å fortelle litt om overgangen fra VGS til et slikt studium? Hva er likhetene og hva er forskjellene i forhold til VGS? Hvordan er en typisk hverdag (forelesning m/tidspunkter, selvstudium og "lekser", idrett og andre aktiviteter)? Får dere i det hele tatt tid til andre ting på fritiden? Hva slags selvstudium driver dere med? Leser dere i store, tykke engelskspråklige bøker om et emne for å forberede dere til neste forelesning? Får dere lekser(=foreleseren sier hva dere skal ha gjort til neste gang)? Gjør dere skriftlige oppgaver jevnlig også for å bedre innlæringen, eller leser dere bare samt har PBL? Fortell, fortell! Jeg tviler på at jeg går tom for spørsmål. Tusen takk hvis noen gidder å svare!

 

Jeg tror kanskje noe av grunnen til at motivasjonen mangler, er fordi jeg ikke vet så mye om studiet. Jeg ble også litt skremt da jeg hørte at dere må minst ha 65 % riktig på hver del for å bestå. 65 % er jo cirka tilsvarende karakter 4, hvis man kun tenker poengsum(2/3 riktig). Da vil det jo dermed kanskje være lettere å stå på eksamen i andre studier, i og med at du kan få karakterer helt ned til E og fremdeles stå på eksamen?

Endret 4. juli 2008 av Mademoiselle

[Vaio]

Men hva brukes i så fall studielånet til, om du ikke skal bo på hybel og må kjøpe deg egen mat og egne bøker? Dermed er vel ikke dét noe problem.

Alle er ikke like heldig som deg.

 

Jeg tror kanskje noe av grunnen til at motivasjonen mangler, er fordi jeg ikke vet så mye om studiet. Jeg ble også litt skremt da jeg hørte at dere må minst ha 65 % riktig på hver del for å bestå. 65 % er jo cirka tilsvarende karakter 4, hvis man kun tenker poengsum(2/3 riktig). Da vil det jo dermed kanskje være lettere å stå på eksamen i andre studier, i og med at du kan få karakterer helt ned til E og fremdeles stå på eksamen?

Ikke blir skremt av det. Spesielt når det gjelder Norge.

 

Motivert - nei..ikke ennå, i så fall. Føler luften er gått litt ut av ballongen. Har jobbet så hardt for de 18 sekserne mine, at nå kunne det friste med en litt lengre pause. Men aner ikke om det vil være lurt.

Du trenger ikke et år til å bestemme deg.

Jeg anbefaler maks en ukers tid med intens tenking. Og gjerne med mor og far.

[Smurf123]

Mademoiselle:

Ikke for å ta fra deg gleden, men status? Den statusen som en gang var, og fortsatt kanskje er, reduseres for

hver dag som går. I dag kan nesten alle studere medisin, og bli leger, og det er nesten ingen restriksjoner på antall studieplasser i utlandet. Nesten hvem som helst kan ta utdanningen i utlandet. Det som har skjedd de siste årene, er at antall medisinstudenter er mangedoblet. Om ikke så altfor mange år, vil det være overflod av leger her i landet. Dette innvirker jo klart negativt på status.

 

Vaio:

 

"Ikke blir skremt av det. Spesielt når det gjelder Norge."

 

Hvorfor ikke bli noe skremt?

I Norge er kravene langt vanskeligere for å komme inn enn hvor som helst i Øst-Europa... Her studerer ofte flinkere folk, samt studenter med bedre leserutiner. Det skal sies at strykprosenten i Trondheim i år var nesten 10% midtveis i studiet...noe som er meget høyt. De som strøyk er alle flinke studenter, som leser regelmessig.

[evilleader360]

Mademoiselle:

Ikke for å ta fra deg gleden, men status? Den statusen som en gang var, og fortsatt kanskje er, reduseres for

hver dag som går. I dag kan nesten alle studere medisin, og bli leger, og det er nesten ingen restriksjoner på antall studieplasser i utlandet. Nesten hvem som helst kan ta utdanningen i utlandet. Det som har skjedd de siste årene, er at antall medisinstudenter er mangedoblet. Om ikke så altfor mange år, vil det være overflod av leger her i landet. Dette innvirker jo klart negativt på status.

 

Vaio:

 

"Ikke blir skremt av det. Spesielt når det gjelder Norge."

 

Hvorfor ikke bli noe skremt?

I Norge er kravene langt vanskeligere for å komme inn enn hvor som helst i Øst-Europa... Her studerer ofte flinkere folk, samt studenter med bedre leserutiner. Det skal sies at strykprosenten i Trondheim i år var nesten 10% midtveis i studiet...noe som er meget høyt. De som strøyk er alle flinke studenter, som leser regelmessig.

 

 

Uff, ikke begynn med Øst-Europa vs Norge medisinstudiet, vi hadde noe lignende før, som var veldig omfattende. Legg ned hatet og aksepter at andre som har samme dedikasjon men nødvendigvis ikke samme karakterene har også lyst til å bli leger. Men jeg forstår din frustrasjon, flere medisinstudenter fører til lengre kø i antall turnusplasser som det fortsatt er veldig lite av.

 

La oss være flinke jenter og gutter og legge denne oppreisende diskusjonen i is, jeg har fortsatt to år på meg for å klare de høye kravene for å komme inn i medisin. Tror dere at 5.2 i snitt i 1. klasse er en grei start? Har tenkt å jobbe knallhardt 2. året og komme opp på en snitt på 5.5 eller høyere.