Tråden for Medisinstudenter

[Ioadx]

Hei, jeg er i samme situasjon som vedkommende ovenfor. Jeg er heller ikke sikker på om medisin er noe jeg har lyst til da intensjonen har vært å akkumulere mest mulig poeng i løpet av VGS. Tror jeg havner mellom 59-60 i konkurranse poeng, noe som gjør at jeg trolig kommer inn på medisin. Har vurdert Bergen og fått tilbudt studieplass ved Alrek. Noen som har bodd der før og vet hvordan plassen er? Jeg vet iallefall at jeg sparer en del på å bo her, men er plassen virkelig så fryktelig?

[realfagyey]

Hei, jeg er i samme situasjon som vedkommende ovenfor. Jeg er heller ikke sikker på om medisin er noe jeg har lyst til da intensjonen har vært å akkumulere mest mulig poeng i løpet av VGS. Tror jeg havner mellom 59-60 i konkurranse poeng, noe som gjør at jeg trolig kommer inn på medisin. Har vurdert Bergen og fått tilbudt studieplass ved Alrek. Noen som har bodd der før og vet hvordan plassen er? Jeg vet iallefall at jeg sparer en del på å bo her, men er plassen virkelig så fryktelig?

 

Hvilke andre studier vurderer du, utenom medisin? 

Hvor lang oppsigelsestid har du på Alrek? På Fridendal var det 2 måneders oppsigelsestid, men måtte ha leid i 4 måneder først. Dvs. jeg er bundet til å betale 6 måneder, og det er litt skummelt dersom jeg ikke trives eller lignende.

 

 

[Ioadx]

 

Hei, jeg er i samme situasjon som vedkommende ovenfor. Jeg er heller ikke sikker på om medisin er noe jeg har lyst til da intensjonen har vært å akkumulere mest mulig poeng i løpet av VGS. Tror jeg havner mellom 59-60 i konkurranse poeng, noe som gjør at jeg trolig kommer inn på medisin. Har vurdert Bergen og fått tilbudt studieplass ved Alrek. Noen som har bodd der før og vet hvordan plassen er? Jeg vet iallefall at jeg sparer en del på å bo her, men er plassen virkelig så fryktelig?

 

Hvilke andre studier vurderer du, utenom medisin? 

Hvor lang oppsigelsestid har du på Alrek? På Fridendal var det 2 måneders oppsigelsestid, men måtte ha leid i 4 måneder først. Dvs. jeg er bundet til å betale 6 måneder, og det er litt skummelt dersom jeg ikke trives eller lignende.

 

 

 

 

Har søkt odontologi, farmasi, lektor i språkfag, geologi, filosofi osv. Det er samme rammer "4 måneder etter at leieforholdet tok til å gjelde kan du, på ethvert tidspunkt, si opp leieavtalen din med 2 måneders varsel, regnet fra oppsigelsesdatoen" . 

Jepp, det er litt skummelt. Ser ut som vi er i samme båt ...

[paraply]

Hiver meg på bølgen av de som vurderer å studere medisin. 

Jeg er utdannet sykepleier og har vært i jobb i noen år nå. Vurderte medisin allerede på førsteåret, da jeg merket at sykepleie nok ikke var helt som jeg så for meg. Og fordi jeg hadde og har stor interesse for det rent faglige, og tenkte at det hadde vært helt topp å kunne fordype seg enda mer i dette, utover de fagene vi hadde på studiet. På grunn av studievalg på vgs. har jeg ikke realfag, og jeg forstår selvfølgelig at veien er lang å gå for å i det hele tatt kunne søke på medisinstudiet i Norge, som er det jeg "drømmer om". 

Jeg har virkelig prøvd å finne "min plass" som sykepleier og har gått mange runder med meg selv for å i det hele tatt klare å fortsette. Har mange ganger vært så frustrert og lei at jeg har sett eller alt av ledige stillinger, bare for å komme meg vekk fra yrket.

 

Jeg trives forsåvidt godt i jobben jeg har nå. Men det har mye med trygghet i rollen min å gjøre, og den oppriktige interessen og lidenskapen for å kunne utgjøre en forskjell for de pasientene jeg møter. Dette har jeg heldigvis klart å beholde på tross av mye motgang og dårlige opplevelser i yrket, og det er vel det eneste som har fått meg til å fortsette.

Det "verste" jeg vet er negativitet og ansatte som ikke er interesserte i å utvikle seg faglig. Møter dessverre endel av dette overalt. Kommer man med forslag til endring, blir man gjerne møtt med "nei det går nok ikke", og det kan virke som om flere liker å klage og sutre over ting istedetfor å aktivt forsøke å endre på det som ikke fungerer. Hører sjelden det samme fra leger og andre yrkesgrupper innenfor helse/forskning som jeg kjenner godt.  

 

Kjenner også mye på frustrasjon ift. manglende muligheter for faglig utvikling, underbemanning, lønn og arbeidsoppgaver. Det virker også som om "hvem som helst" får jobb overalt i omsorgsyrkene i kommunen, og da faller enda mer av ansvaret over på de få sykepleierne som er der. Hvis jeg er syk eller ikke har mulighet til å ta en av vaktene mine, blir en ufaglært satt inn istedetfor. 

 

 

Jeg står på en måte mellom barken og veden. Enten må jeg videreutdanne meg innenfor sykepleie, for å ha mulighet til å få en lederstilling det jeg i større grad kan påvirke bl.a. drift og holdninger. Det er iallefall ikke aktuelt å fortsette "på gulvet" i alle år, min største frykt er å ende opp som en utbrent og lei sykepleier som ikke eier det fnugg av interesse for pasientene.

Eller så kjører jeg på og tar opp alt av fag samt realfag fra høsten av og jobber med dette så lenge jeg må for å kunne komme inn på medisin i Norge. 

En liten utblåsning før helgen, setter pris på alle innspill. 

[Gi gass]

Hiver meg på bølgen av de som vurderer å studere medisin. 

Jeg er utdannet sykepleier og har vært i jobb i noen år nå. Vurderte medisin allerede på førsteåret, da jeg merket at sykepleie nok ikke var helt som jeg så for meg. Og fordi jeg hadde og har stor interesse for det rent faglige, og tenkte at det hadde vært helt topp å kunne fordype seg enda mer i dette, utover de fagene vi hadde på studiet. På grunn av studievalg på vgs. har jeg ikke realfag, og jeg forstår selvfølgelig at veien er lang å gå for å i det hele tatt kunne søke på medisinstudiet i Norge, som er det jeg "drømmer om". 

Jeg har virkelig prøvd å finne "min plass" som sykepleier og har gått mange runder med meg selv for å i det hele tatt klare å fortsette. Har mange ganger vært så frustrert og lei at jeg har sett eller alt av ledige stillinger, bare for å komme meg vekk fra yrket.

 

Jeg trives forsåvidt godt i jobben jeg har nå. Men det har mye med trygghet i rollen min å gjøre, og den oppriktige interessen og lidenskapen for å kunne utgjøre en forskjell for de pasientene jeg møter. Dette har jeg heldigvis klart å beholde på tross av mye motgang og dårlige opplevelser i yrket, og det er vel det eneste som har fått meg til å fortsette.

Det "verste" jeg vet er negativitet og ansatte som ikke er interesserte i å utvikle seg faglig. Møter dessverre endel av dette overalt. Kommer man med forslag til endring, blir man gjerne møtt med "nei det går nok ikke", og det kan virke som om flere liker å klage og sutre over ting istedetfor å aktivt forsøke å endre på det som ikke fungerer. Hører sjelden det samme fra leger og andre yrkesgrupper innenfor helse/forskning som jeg kjenner godt.  

 

Kjenner også mye på frustrasjon ift. manglende muligheter for faglig utvikling, underbemanning, lønn og arbeidsoppgaver. Det virker også som om "hvem som helst" får jobb overalt i omsorgsyrkene i kommunen, og da faller enda mer av ansvaret over på de få sykepleierne som er der. Hvis jeg er syk eller ikke har mulighet til å ta en av vaktene mine, blir en ufaglært satt inn istedetfor. 

 

 

Jeg står på en måte mellom barken og veden. Enten må jeg videreutdanne meg innenfor sykepleie, for å ha mulighet til å få en lederstilling det jeg i større grad kan påvirke bl.a. drift og holdninger. Det er iallefall ikke aktuelt å fortsette "på gulvet" i alle år, min største frykt er å ende opp som en utbrent og lei sykepleier som ikke eier det fnugg av interesse for pasientene.

Eller så kjører jeg på og tar opp alt av fag samt realfag fra høsten av og jobber med dette så lenge jeg må for å kunne komme inn på medisin i Norge. 

En liten utblåsning før helgen, setter pris på alle innspill.

 

Gjer det du har mest lyst til, har bare eitt liv så vidt eg veit. Kor gamal er du? Eg har søkt til hausten og er over 30, har tatt privatisteksamenar ved sidan av jobb siste 1 1/2 året

[Fremtidig Med.stud.]

Hiver meg på bølgen av de som vurderer å studere medisin. 

Jeg er utdannet sykepleier og har vært i jobb i noen år nå. Vurderte medisin allerede på førsteåret, da jeg merket at sykepleie nok ikke var helt som jeg så for meg. Og fordi jeg hadde og har stor interesse for det rent faglige, og tenkte at det hadde vært helt topp å kunne fordype seg enda mer i dette, utover de fagene vi hadde på studiet. På grunn av studievalg på vgs. har jeg ikke realfag, og jeg forstår selvfølgelig at veien er lang å gå for å i det hele tatt kunne søke på medisinstudiet i Norge, som er det jeg "drømmer om". 

Jeg har virkelig prøvd å finne "min plass" som sykepleier og har gått mange runder med meg selv for å i det hele tatt klare å fortsette. Har mange ganger vært så frustrert og lei at jeg har sett eller alt av ledige stillinger, bare for å komme meg vekk fra yrket.

 

Jeg trives forsåvidt godt i jobben jeg har nå. Men det har mye med trygghet i rollen min å gjøre, og den oppriktige interessen og lidenskapen for å kunne utgjøre en forskjell for de pasientene jeg møter. Dette har jeg heldigvis klart å beholde på tross av mye motgang og dårlige opplevelser i yrket, og det er vel det eneste som har fått meg til å fortsette.

Det "verste" jeg vet er negativitet og ansatte som ikke er interesserte i å utvikle seg faglig. Møter dessverre endel av dette overalt. Kommer man med forslag til endring, blir man gjerne møtt med "nei det går nok ikke", og det kan virke som om flere liker å klage og sutre over ting istedetfor å aktivt forsøke å endre på det som ikke fungerer. Hører sjelden det samme fra leger og andre yrkesgrupper innenfor helse/forskning som jeg kjenner godt.  

 

Kjenner også mye på frustrasjon ift. manglende muligheter for faglig utvikling, underbemanning, lønn og arbeidsoppgaver. Det virker også som om "hvem som helst" får jobb overalt i omsorgsyrkene i kommunen, og da faller enda mer av ansvaret over på de få sykepleierne som er der. Hvis jeg er syk eller ikke har mulighet til å ta en av vaktene mine, blir en ufaglært satt inn istedetfor. 

 

 

Jeg står på en måte mellom barken og veden. Enten må jeg videreutdanne meg innenfor sykepleie, for å ha mulighet til å få en lederstilling det jeg i større grad kan påvirke bl.a. drift og holdninger. Det er iallefall ikke aktuelt å fortsette "på gulvet" i alle år, min største frykt er å ende opp som en utbrent og lei sykepleier som ikke eier det fnugg av interesse for pasientene.

Eller så kjører jeg på og tar opp alt av fag samt realfag fra høsten av og jobber med dette så lenge jeg må for å kunne komme inn på medisin i Norge. 

En liten utblåsning før helgen, setter pris på alle innspill. 

Jeg ville gått for medisin hvis det er noe du vil! Som en over her sier, man har bare ett liv. Det jeg ville tenkt over er om du vil angre på å ikke ha valgt medisin? 

 

Er mange som tar opp fag for å komme inn, så du er ikke alene  

[sspl]

 

Hiver meg på bølgen av de som vurderer å studere medisin. 

Jeg er utdannet sykepleier og har vært i jobb i noen år nå. Vurderte medisin allerede på førsteåret, da jeg merket at sykepleie nok ikke var helt som jeg så for meg. Og fordi jeg hadde og har stor interesse for det rent faglige, og tenkte at det hadde vært helt topp å kunne fordype seg enda mer i dette, utover de fagene vi hadde på studiet. På grunn av studievalg på vgs. har jeg ikke realfag, og jeg forstår selvfølgelig at veien er lang å gå for å i det hele tatt kunne søke på medisinstudiet i Norge, som er det jeg "drømmer om". 

Jeg har virkelig prøvd å finne "min plass" som sykepleier og har gått mange runder med meg selv for å i det hele tatt klare å fortsette. Har mange ganger vært så frustrert og lei at jeg har sett eller alt av ledige stillinger, bare for å komme meg vekk fra yrket.

 

Jeg trives forsåvidt godt i jobben jeg har nå. Men det har mye med trygghet i rollen min å gjøre, og den oppriktige interessen og lidenskapen for å kunne utgjøre en forskjell for de pasientene jeg møter. Dette har jeg heldigvis klart å beholde på tross av mye motgang og dårlige opplevelser i yrket, og det er vel det eneste som har fått meg til å fortsette.

Det "verste" jeg vet er negativitet og ansatte som ikke er interesserte i å utvikle seg faglig. Møter dessverre endel av dette overalt. Kommer man med forslag til endring, blir man gjerne møtt med "nei det går nok ikke", og det kan virke som om flere liker å klage og sutre over ting istedetfor å aktivt forsøke å endre på det som ikke fungerer. Hører sjelden det samme fra leger og andre yrkesgrupper innenfor helse/forskning som jeg kjenner godt.  

 

Kjenner også mye på frustrasjon ift. manglende muligheter for faglig utvikling, underbemanning, lønn og arbeidsoppgaver. Det virker også som om "hvem som helst" får jobb overalt i omsorgsyrkene i kommunen, og da faller enda mer av ansvaret over på de få sykepleierne som er der. Hvis jeg er syk eller ikke har mulighet til å ta en av vaktene mine, blir en ufaglært satt inn istedetfor. 

 

 

Jeg står på en måte mellom barken og veden. Enten må jeg videreutdanne meg innenfor sykepleie, for å ha mulighet til å få en lederstilling det jeg i større grad kan påvirke bl.a. drift og holdninger. Det er iallefall ikke aktuelt å fortsette "på gulvet" i alle år, min største frykt er å ende opp som en utbrent og lei sykepleier som ikke eier det fnugg av interesse for pasientene.

Eller så kjører jeg på og tar opp alt av fag samt realfag fra høsten av og jobber med dette så lenge jeg må for å kunne komme inn på medisin i Norge. 

En liten utblåsning før helgen, setter pris på alle innspill.

Gjer det du har mest lyst til, har bare eitt liv så vidt eg veit. Kor gamal er du? Eg har søkt til hausten og er over 30, har tatt privatisteksamenar ved sidan av jobb siste 1 1/2 året

 

 

Til Gi gass og Paraply!

 

Litt kjekt å høre at vi er flere i samme båt.  Jeg er 34 år og utdannet spesialsykepleier. Jeg har jobbet i mange år, har fast jobb og god lønn, og burde vel egentlig være fornøyd med det. Jeg blir imidlertid frustrert over manglende muligheter for fagutvikling for oss som er sykepleiere. Det stopper liksom opp, og greit nok at vi skal holde oss faglig oppdatert, men muligheten for videreutvikling er omtrent ikke tilstede. Da må du liksom bli leder eller fagutviklingssykepleier, noe som er fullstendig uaktuelt for meg, med tanke på både økonomiske/administrative oppgaver som leder, og med tanke på å måtte jobbe i motbakke som jeg opplever at mange fagutviklingssykepleiere gjør. I praksis opplever jeg at fagutvikling er noe man må jobbe med hjemme på fritiden, det er ikke tid til det på jobb. Mange sykepleiere forventes å delta på kurs på fridagene sine. De snakker om hvor viktig det er at sykepleiere tenker og jobber forskningsbasert, men det er jo ikke bare å finne en forskningsartikkel og slenge i bordet, og si at når gjør vi sånn og sånn. Man må jo jobbe systematisk, og det er det ikke tilrettelagt for. Jeg har over tid fått mer og mer panikk i forhold til min arbeidssituasjon, og kjenner at jeg ikke klarer å jobbe med dette resten av livet. Jeg har stadig tatt videreutdanninger ved siden av jobb, men har nå bestemt meg for at jeg ikke tar noe mer "smågreier" som jeg ikke får uttelling for verken lønnsmessig eller karrieremessig. Jeg angrer som en hund på at jeg ikke ble lege etter videregående, det som da holdt meg igjen var at utdannelsen var så lang... Og så endte jeg opp å studere i over 10 år (5 år på heltid, resten deltid)... Det som mange ser på som negativt med å bli lege at utdannelsen er lang, 6 år + 1,5 år + minst 5 år i spesialisering er vel faktisk noe av det som appellerer til meg. Jeg vil fortsette å utvikle meg faglig, og som lege er dette forventet og tilrettelagt for. Jeg brenner også selvfølgelig sterkt for faget, og for å hjelpe mennesker. Jeg stortrives i et travelt sykehusmiljø, med alle situasjoner og utfordringer dette innebærer, tverrfaglig samarbeid for å finne ut hva som feiler pasienten, og hvordan vi kan hjelpe pasientene til å få det bedre. Men sykepleieryrket gir meg ikke nok utfordringer.

 

Når jeg var ungdom hadde jeg et sterkt ønske om å bli lege, og har heldigvis jobbet hardt for å få gode karakterer på videregående. Underveis bestemte jeg meg imidlertid for sykepleie, og valgte dessverre ikke alle realfagene som kreves, og disse må jeg ta som privatist i løpet av kommende år, for å bli kvalifisert. Jeg trenger ikke å ta noen av de andre fagene opp igjen, men trenger 5-ere og gjerne et par 6-ere i  de realfagene jeg skal ta opp, for å være sikker på at jeg kommer inn.

 

Jeg har et par år igjen med støtte fra lånekassen, og vet at jeg må jobbe ved siden av studiet for å klare meg økonomisk. Heldigvis har jeg en mann som støtter meg gjennom dette. Jeg skal ikke ha flere barn. Det eneste store minuset jeg kan se er alderen min. Jeg vil ikke kunne begynne før jeg er 35 år, og er ferdig utdannet når jeg er 41 år. Jeg er klar over at dette er i det seneste laget, men jeg har jo da fremdeles over 25 år igjen av arbeidslivet. Jeg tenker jo også at de årene jeg har bak meg ikke er bortkastet, da utdannelsen og erfaringen min er svært relevant.

 

Mvh. spesialsykepleier.

Endret 17. juni 2017 av sspl

[technicality]

 

 

*short*

 

*short*

 

 

Bekjent av meg gikk ut med en far-sønn duo, faren var vel opp rundt 60 da,så alderen har ikke noe å si

Endret 17. juni 2017 av technicality

[heiv]

Ah, i dag kom svaret på privatisteksamenene. Etter et heftig semester med 9 eksamener: 4 muntlig og 5 skriftlig ender jeg opp med 67,5 konkurransepoeng. Satser på å komme inn i Oslo på vårsemesteret. Grensa i fjor var 67,2. Hva tipper dere skjer med grensa i år? 

[Vulpes Vulpes]

Tipper at det blir ganske likt som i fjor, men at Bergen og Tromsø stiger noe. Det er flere søkere per plass i år enn i fjor.

[12345156]

Hei! Fikk 58,4 i snitt, hva er sjansene mine for å komme inn i Oslo på medisin vår tror dere?

[Ioadx]

Hei! Fikk 58,4 i snitt, hva er sjansene mine for å komme inn i Oslo på medisin vår tror dere?

 

Er dette noe du er helt sikker på at du vil studere? Fikk 61.8 i snitt og er veldig usikker på om medisin er noe for meg...

Endret 19. juni 2017 av Ioadx

[12345156]

 

Hei! Fikk 58,4 i snitt, hva er sjansene mine for å komme inn i Oslo på medisin vår tror dere?

 

Er dette noe du er helt sikker på at du vil studere? Fikk 61.8 i snitt og er veldig usikker på om medisin er noe for meg...

 

Snakker om førstegangsopptaket nå vel? Søker rett etter videregående så jeg har ikke peiling på om det er riktig for meg, men det er det studiet jeg har størst interesse for så vil da gjerne prøve

 

Dessuten har da karaktersnittet lite å si på hvilket studie som passer for hver enkelt

Endret 19. juni 2017 av Andasol

[Ioadx]

 

 

Hei! Fikk 58,4 i snitt, hva er sjansene mine for å komme inn i Oslo på medisin vår tror dere?

 

Er dette noe du er helt sikker på at du vil studere? Fikk 61.8 i snitt og er veldig usikker på om medisin er noe for meg...

 

Snakker om førstegangsopptaket nå vel? Søker rett etter videregående så jeg har ikke peiling på om det er riktig for meg, men det er det studiet jeg har størst interesse for så vil da gjerne prøve

 

Dessuten har da karaktersnittet lite å si på hvilket studie som passer for hver enkelt

 

 

 

Jepp, er i samme situasjon; kommer rett fra videregående. Jeg har dog vært usikker i snart ett år nå om hvorvidt medisinstudiet er noe jeg skal søke. Av ren nysgjerrighet, hvorfor vil du inn i Oslo? 

[12345156]

 

 

 

Hei! Fikk 58,4 i snitt, hva er sjansene mine for å komme inn i Oslo på medisin vår tror dere?

 

Er dette noe du er helt sikker på at du vil studere? Fikk 61.8 i snitt og er veldig usikker på om medisin er noe for meg...

 

Snakker om førstegangsopptaket nå vel? Søker rett etter videregående så jeg har ikke peiling på om det er riktig for meg, men det er det studiet jeg har størst interesse for så vil da gjerne prøve

 

Dessuten har da karaktersnittet lite å si på hvilket studie som passer for hver enkelt

 

 

 

Jepp, er i samme situasjon; kommer rett fra videregående. Jeg har dog vært usikker i snart ett år nå om hvorvidt medisinstudiet er noe jeg skal søke. Av ren nysgjerrighet, hvorfor vil du inn i Oslo? 

 

Har selvsagt vært usikker jeg og, men er jo bare å hoppe ut i det. Om det skulle være helt feil for meg så er det ingen skam å snu. Hadde heller stusset om jeg ikke hadde tenkt over andre muligheter og bare vært helt blind på at medisin er riktig for meg.

 

Vil inn til Oslo av mange grunner. Liker storbyen, kommer ikke inn i Trondheim, har mange venner der, det ligger ikke langt hjemmefra, Oslo ligger sentralt - mange fordeler der, både i forhold til utdanning (professorer som reiser rundt) og det sosiale

 

Hvorfor ikke velge Oslo?

[KjemiLykke]

Jeg skal studere medisin og regner med å komme inn i Oslo vår og Tromsø. Jeg er veldig usikker på hvilken av disse byene jeg vil studere i. Jeg har hørt masse fint om begge. Har blandt annet hørt at studentmiljøet og eksamensopplegget er bedre i Tromsø. Hvis noen har erfaringer å dele om medisinstudiet i Oslo eller Tromsø så blir jeg veldig glad

[heiv]

Jeg skal studere medisin og regner med å komme inn i Oslo vår og Tromsø. Jeg er veldig usikker på hvilken av disse byene jeg vil studere i. Jeg har hørt masse fint om begge. Har blandt annet hørt at studentmiljøet og eksamensopplegget er bedre i Tromsø. Hvis noen har erfaringer å dele om medisinstudiet i Oslo eller Tromsø så blir jeg veldig glad

Jeg har vårsemester Oslo øverst i min søknad. Er opprinnelig fra Harstad, som ligger nært Tromsø og har derfor litt kjennskap til byen. Har nå bodd et år i Oslo, så vet litt om denne byen også. Nå har jeg riktig nok ikke studert medisin noen steder enda, men kan jo si litt om hvorfor jeg satser på Oslo. 

 

• Oslo er kulere enn Tromsø. Jeg er som sagt nordlending og har bodd i Nord-Norge hele livet, så er kanskje ikke helt objektiv. Likevel, været er bedre og byen er større. 

   

• Det er mer prestisjefylt å studere i Oslo. Vet ikke i hvor stor grad dette er sant, men jeg er ganske sikker på at det stemmer litt. Dersom målet er å bli fastlege for eksempel, så tror jeg ikke det er noe å bry seg om. 

   

• UiO er tilknyttet Oslo universitetssykehus. Det er her de tøffeste operasjonene skjer. Transplantasjoner osv. 

   

• Du får karakterer i Oslo. Jeg er ikke interessert i å ikke ha mulighet til å kunne skille meg ut på papiret, uansett hvor hardt jeg jobber. Jeg ønsker å få karakterer på arbeidet mitt mens jeg er student. Dette tror jeg kan være nyttig å ha når jeg skal søke på turnusplass. 

 

Tromsø er som sagt en mindre by, med dårligere vær. Dersom du har bodd lengre sør i landet hele livet kan det kanskje være mye interessant her likevel. Nordlys osv. Jeg har vært i kontakt med flere som studerer medisin i Tromsø, og var på studiets 40. årsjubileum for noen år siden. Har veldig godt inntrykk av studiet i seg selv der, selv om jeg jo ikke har personlig erfaring med studiet. Miljøet er også noe mindre, og det at det ikke er karakterer er kanskje på noen måter bra for samarbeidet og kulturen på studiet.

 

Ønsker deg lykke til med valget. Send meg gjerne en PM rundt 16. juli dersom du kom inn i Oslo :-) 

Endret 19. juni 2017 av heiv

[Adastra]

Er det noen medisinstudenter her som kunne fortalt litt om studentmiljøet innad i medisinstudiet i Oslo og Bergen? Har hørt mye dårlig om studentmiljøet i Oslo, men vet ikke hvordan det er på selve medisinstudiet. Bergen har jeg hørt mye godt om, men er usikker på om det er en by jeg vil bo i i 6 år. Kommer inn i Trondheim også, men har bodd der hele livet og er litt "lei" av Trøndelag, så vil derfor prøve noe nytt!

[heiv]

Er det flere enn meg som holder på å bli gal av ventetiden frem til 20. juli? 

[lololo9]

Er det flere enn meg som holder på å bli gal av ventetiden frem til 20. juli?

vi får kanskje svaret litt tidligere- den 16 eller 17 ?