Tråden for Medisinstudenter

[ti-guru]

Jeg vurderer å dra til Polen for å studere medisin. Er det noen her som har erfaring om det? Evt. hvor gode karakterer man må ha for å komme inn? Jeg hørte nemlig at det var bare fokus på realfagene ved opptaket, og ikke slik som i Norge (der teite fag som politikk, norsk, historie o.l. teller).

 

Uff da. Du har misforstått poenget med vgs. Revurder denne tanken din om medisin.

[Futuredoc]

Hei,

 

 

Er det noen her som kan fortelle meg hva som er forskjellen på våropptaket og høstopptaket på medisin? (Altså, utenom at de begynner i hver sin måned da!). Jeg mener, i forhold til utførelsen? Logikken sier jo seff at vårstudentene ligger litt "bak", men hvordan er det med eksamen og slikt da? Og går høststudentene helt atskilt fra vårstudentene?

[Khapha]

 

*snip*

Uff da. Du har misforstått poenget med vgs. Revurder denne tanken din om medisin.

 

 

Jeg får nok ta og svare tilbake etter all den responsen jeg har fått. Takker for tilbakemeldingene. Det har virkelig fått meg til å tenke en del om videre utdanning.

 

Jeg skrev det tidligere innlegget av frustrasjon, ettersom studiepoengene mine bommer medisinstudiet (førstegangsvitnemålet) med 3 poeng'ish (har omtrent 54-55). Ikke ta meg feil, jeg har toppkarakterer i andre fag enn bare realfagene. Men det bommer jo et par steder også da (norsk blant annet, ettersom det ikke er morsmålet mitt).

 

Grunnen til at jeg vurderer/har lyst å ta medisinstudiet er fordi jeg er fascinert over menneskeanatomien og biologien - Hvordan alt henger sammen fra biokjemiske reaksjoner til organer, for eksempel. Biologi og kjemi er de fagene jeg liker best.

 

Farmasi kunne vært et alternativ, men du har ikke akkurat den samme kontakten med mennesker som en lege gjør. Jeg har tross alt hatt arbeidsuker og sommerjobber på sykehjem, og har innsyn på det å jobbe med mennesker - Veldig kjekt. Legeyrket tiltrekker meg gjennom det å kunne hjelpe andre mennesker, gi dem råd og det å kunne ha en impakt i deres liv.

 

What to do?

Endret 23. mai 2014 av Khapha

[eskhyo]

Hei,

 

 

Er det noen her som kan fortelle meg hva som er forskjellen på våropptaket og høstopptaket på medisin? (Altså, utenom at de begynner i hver sin måned da!). Jeg mener, i forhold til utførelsen? Logikken sier jo seff at vårstudentene ligger litt "bak", men hvordan er det med eksamen og slikt da? Og går høststudentene helt atskilt fra vårstudentene?

 

Helt likt opplegg. Fullstendig adskilt. Eneste forskjellen er at du begynner i januar i stedet for august.

[GAFFAtape]

Noen her som vet hvor mange prosent riktig man må ha for å bestå medsem1 (UiO)? Hører litt forskjellig, men det står ingen ting om det i semesterboka.

[eskhyo]

Man må ha 65 av 100 poengs uttelling. Hver av fagdelene må bestås for at eksamen skal bestås.

[Bakitafrasnikaren]

Eg har sett medisin ved NTNU som 1. prioritet ved Samordna Opptak. Eg kunne også ha valt marin teknikk eller INDØK, men enda på medisin.

 

Fordelar med medisin:

- forutsigbar jobbmarknad

- mange jenter på studiumet

- interessant arbeid

- nyttig i ei postapokalyptisk verd

- sexy

 

Ulemper med medisin:

- større og større andel blir kvinner, ikkje bra for lønn i framtida

- meir enn halvparten av studentane kjem frå Øst-Europa. Folk vil gå ut i frå at eg sov gjennom VGS

 

 

Fordelar ved ingeniørfag:

- meir ettertrakta, lettare å få jobb

- spennande utanlandsjobbar

- kjekt å jobbe med båtar

- høgare karrieretak

 

Ulemper ved ingeniørfag:

- uforutsigbar jobbmarknad, sårbar for svingningar i økonomien

- få jenter på studiumet

- mindre sexy

[vestlia]

Med den resonneringen burde du kanskje vurdere videreutdannning innen filosofi?
Anbefaler deg på det sterkeste å være med en lege (og evt ingeniør) på jobb for å se hva du virkelig går til.
Medisin er et fantastisk yrke, men inneholder også mye ansvar, tolmodighet og empati. Yrkene du sikter til er vidt forskjellige, og krever (i mine øyne) en viss type personlighet.

Endret 29. mai 2014 av vestlia

[NothingEverLost]

Det virker som du har forelska deg mer i tittelen på yrkene enn hva de faktisk går ut på.

Noe av det du sier er sant, men du virker veldig kynisk. Det er det samme for deg hva du jobber med så lenge det er "sexy", god lønn, masse jenter? Håper ikke legen min valgte medisinfaget bare fordi han ville se "sexy" ut.

Den første fordelen du burde nevnt med medisinstudiet er at du får jobbe med mennesker og hjelpe andre som er syke og skadet. Ulempen er at du må være sterk psykisk og tåle å se folk som lider.

 

Mange som har fått svært gode karakterer på VGS føler seg pliktig til å velge studiene med høyest karaktergrense etterpå, men du burde velge noe som du har litt lidenskap for og som du passer til framfor å bare tenke på prestisje og lønn.

Hva liker du best liksom? Biologi og kjemi er medisinfag, mens fysikk og matte er mer ingeniørfag.

[NothingEverLost]

 

 

*snip*

 

Uff da. Du har misforstått poenget med vgs. Revurder denne tanken din om medisin.

Jeg får nok ta og svare tilbake etter all den responsen jeg har fått. Takker for tilbakemeldingene. Det har virkelig fått meg til å tenke en del om videre utdanning.

 

Jeg skrev det tidligere innlegget av frustrasjon, ettersom studiepoengene mine bommer medisinstudiet (førstegangsvitnemålet) med 3 poeng'ish (har omtrent 54-55). Ikke ta meg feil, jeg har toppkarakterer i andre fag enn bare realfagene. Men det bommer jo et par steder også da (norsk blant annet, ettersom det ikke er morsmålet mitt).

 

Grunnen til at jeg vurderer/har lyst å ta medisinstudiet er fordi jeg er fascinert over menneskeanatomien og biologien - Hvordan alt henger sammen fra biokjemiske reaksjoner til organer, for eksempel. Biologi og kjemi er de fagene jeg liker best.

 

Farmasi kunne vært et alternativ, men du har ikke akkurat den samme kontakten med mennesker som en lege gjør. Jeg har tross alt hatt arbeidsuker og sommerjobber på sykehjem, og har innsyn på det å jobbe med mennesker - Veldig kjekt. Legeyrket tiltrekker meg gjennom det å kunne hjelpe andre mennesker, gi dem råd og det å kunne ha en impakt i deres liv.

 

What to do?

Det høres ut som du kunne blitt en veldig god lege! Ønsker deg lykke til! Har vært borti så mange dårlige leger. Jeg vil mye heller ha en empatisk lege med snitt på 5,4 som er interessert og lidenskapelig opptatt av legeyrket, enn en jålebukk med 6 i snitt som ikke er interessert i å hjelpe pasienter, men som har valgt legeyrket på grunn av lønn og status.

Selve medisinstudiet er ikke så hardt å fullføre som det snittet skulle tilsi. Det er ikke nødvendig med mer enn 5 i snitt fra videregående for å gjennomføre og bestå legestudiet. Hadde fag som gym, samfunnsfag, geografi og språkhistorie i norsk vært nødvendig for å bli en god lege hadde det vært et krav, men de er overhodet ikke en del av studiet så naturligvis er de ikke det. Kjemi, matte og fysikk er derimot krav og disse fagene burde vært vektlagt mye mer etter min mening.

[Bakitafrasnikaren]

Det virker som du har forelska deg mer i tittelen på yrkene enn hva de faktisk går ut på.

Noe av det du sier er sant, men du virker veldig kynisk. Det er det samme for deg hva du jobber med så lenge det er "sexy", god lønn, masse jenter? Håper ikke legen min valgte medisinfaget bare fordi han ville se "sexy" ut.

Den første fordelen du burde nevnt med medisinstudiet er at du får jobbe med mennesker og hjelpe andre som er syke og skadet. Ulempen er at du må være sterk psykisk og tåle å se folk som lider.

Mange som har fått svært gode karakterer på VGS føler seg pliktig til å velge studiene med høyest karaktergrense etterpå, men du burde velge noe som du har litt lidenskap for og som du passer til framfor å bare tenke på prestisje og lønn.

Hva liker du best liksom? Biologi og kjemi er medisinfag, mens fysikk og matte er mer ingeniørfag.

Hehe, var litt full då eg skreiv det siste innlegget.

 

Noko må eg då velje, og eg blir ikkje mindre kynisk av å velje noko anna. Eg har ikkje skikkeleg lidenskap for ein einaste lovleg, legitim bransje. Eg skulle gjerne ha fylgja en ingeniør og ein lege på jobb ein dag, men eg veit dessverre ikkje korleis eg skulle ha fått til det før 1. juli.

 

Som dei fleste medisinstudentar har eg krusa gjennom alle fag på VGS uten problem, og det er ikkje lett å seie kva fag eg likar betre enn andre.

[NothingEverLost]

Skjønner deg godt, er litt i samme situasjon selv. Om det ikke går veldig dårlig på eksamen ender jeg opp med ca. litt over 6 i snitt med ekstrapoeng. Har likevel ikke bestemt meg for hva som skal prioriteres på samordnaopptak ennå. Både liker og ikke liker det meste. Snart blir det elle melle tror jeg. Vanskelig altså.

 

Men du gjør nok ikke noe "feil" uansett om du velger ingeniør eller medisin, så lenge du har et minimum av interesse.

[ti-guru]

 

 

 

*snip*

Uff da. Du har misforstått poenget med vgs. Revurder denne tanken din om medisin.

Det høres ut som du kunne blitt en veldig god lege! Ønsker deg lykke til! Har vært borti så mange dårlige leger. Jeg vil mye heller ha en empatisk lege med snitt på 5,4 som er interessert og lidenskapelig opptatt av legeyrket, enn en jålebukk med 6 i snitt som ikke er interessert i å hjelpe pasienter, men som har valgt legeyrket på grunn av lønn og status.

Selve medisinstudiet er ikke så hardt å fullføre som det snittet skulle tilsi. Det er ikke nødvendig med mer enn 5 i snitt fra videregående for å gjennomføre og bestå legestudiet. Hadde fag som gym, samfunnsfag, geografi og språkhistorie i norsk vært nødvendig for å bli en god lege hadde det vært et krav, men de er overhodet ikke en del av studiet så naturligvis er de ikke det. Kjemi, matte og fysikk er derimot krav og disse fagene burde vært vektlagt mye mer etter min mening.

 

 

Reality check; jeg har fremdeles til gode å møte noen kollegaer på jobb som har valgt yrke pga lønn og status. Det virker som dette er en eller annen feiloppfatning blant kidza på vgs som enda ikke har vært ute i det virkelige liv. Det at du har 6'er i snitt sier en del om læringsevnene dine. Dersom jeg skulle bli syk, ville jeg heller hatt en lege som var faglig sterk og som virkelig forsto plagene mine. Medfølelse og empati kan man alltids hente hos sykepleierne... Når det kommer til dette med hvilke fag som er relevante fra vgs så har jeg følgende å si: I hverdagene bruker jeg stort sett kun de fem regneartene, siden jeg ble ferdig med vgs har jeg knapt utført et integral eller derivert en funksjon. Kjemi og fysikk har også en meget begrenset plass i klinisk medisin. Ofte er det større behov for gode geografikunnskaper da det kan være viktig å vite hvor lenge det er igjen til ambulansen er i mottak dersom de reiste fra sted NN ca kl MM...

[Bakitafrasnikaren]

Hovudmålet med dei siste innlegga mine var eigentleg å lokke fram litt negativitet frå deg, ti-guru. Eg har loka litt i denne tråden gjennom åra, og du kjem støtt og stadig med argument for å ikkje velje medisin. Eg kan endre skjebnen inntil 1. juli.

 

Tenkjer du fortsatt at det er lite lukrativt å bli lege dersom ein er heilt tilfreds med å vere fastlege i distriktet?

[NothingEverLost]

 

 

 

 

*snip*

 

 

Reality check; jeg har fremdeles til gode å møte noen kollegaer på jobb som har valgt yrke pga lønn og status. Det virker som dette er en eller annen feiloppfatning blant kidza på vgs som enda ikke har vært ute i det virkelige liv. Det at du har 6'er i snitt sier en del om læringsevnene dine. Dersom jeg skulle bli syk, ville jeg heller hatt en lege som var faglig sterk og som virkelig forsto plagene mine. Medfølelse og empati kan man alltids hente hos sykepleierne... Når det kommer til dette med hvilke fag som er relevante fra vgs så har jeg følgende å si: I hverdagene bruker jeg stort sett kun de fem regneartene, siden jeg ble ferdig med vgs har jeg knapt utført et integral eller derivert en funksjon. Kjemi og fysikk har også en meget begrenset plass i klinisk medisin. Ofte er det større behov for gode geografikunnskaper da det kan være viktig å vite hvor lenge det er igjen til ambulansen er i mottak dersom de reiste fra sted NN ca kl MM...

Du kan vel være faglig sterk i medisinfaget, selv om du bommer med noen poeng på 6 i snitt fra VGS? Du sier jo selv at det meste på VGS er bortkastet og lite relevant for din hverdag uansett. Sier ikke at det ikke bør være et nokså høy snitt for å bli lege, men Om du har sterk 5 eller 6 i et fag er det omtrent ikke forskjell på. Kommer Ann på hva slags lærer du har hatt blant annet. Noen lærere gir ikke seksere, mens andre kaster rundt seg. Det at du ikke har bruk for annet enn de fire regneartene bekrefter vel også at det ikke er nødvendig med et så ekstremt høyt snitt for å bli lege.

Vet ikke helt når du gikk på videregående, men geografifaget slik det er i dag består for det meste av læren om bergarter, isbreer, vann, olje og jordskorpa. Det er ikke et fag som lærer deg beliggenheten av byer, tettsteder og lignende

[Krystallkule]

 

Dersom jeg skulle bli syk, ville jeg heller hatt en lege som var faglig sterk og som virkelig forsto plagene mine. Medfølelse og empati kan man alltids hente hos sykepleierne...

 

Er for så vidt enig i poenget ditt her, men det er ikke en motsetning mellom det å være faglig sterk og ha medfølelse og empati. Husk også at empati - i hvert fall evnen til å utvise dette - i seg selv kan være direkte behandlende, særlig i allmennpraksis; leste en gang en super kronikk fra en spesialist i allmennmedisin som hevdet at en stor andel av pasienter som besøker et fastlegekontor egentlig bare vil ha en klapp på skulderen og forsikring om at de er helt frisk, at den røde flekken på skulderen bare er en kvise ... Så vidt jeg husker referte vedkommende til en statistikk som viste at en betydelig andel pasienter i allmennpraksis ikke har noe galt ved seg annet enn bekymring for egen helse uten rot i noe medisinsk problem.

 

Til dere som opplever studievalgene som så likestilte at det nærmest blir "elle, melle" mot omprioriteringsfristen vil jeg påstå at det er galskap å velge medisin. Med en treårig ingeniørgrad kan dere få vel så mange utfordringer og solid lønn. To årig master kan dere spe på med etter hvert og gå enda mer opp i lønn - hvis dere føler for det. Seks år på skolebenken med turnuskampen på slutten taler veldig mot å velge medisin hvis ikke man har en indre motivasjon utover "elle, melle".

[Bakitafrasnikaren]

Til dere som opplever studievalgene som så likestilte at det nærmest blir "elle, melle" mot omprioriteringsfristen vil jeg påstå at det er galskap å velge medisin. Med en treårig ingeniørgrad kan dere få vel så mange utfordringer og solid lønn. To årig master kan dere spe på med etter hvert og gå enda mer opp i lønn - hvis dere føler for det. Seks år på skolebenken med turnuskampen på slutten taler veldig mot å velge medisin hvis ikke man har en indre motivasjon utover "elle, melle".

Eg synes ikkje desse ulempene rettferdiggjer å kalle medisin for "galskap". Og er det verkeleg eit problem for ein NTNU-student til å få seg turnusplass i distriktet etter utdanning? Inntrykket mitt er at denne turnuskrisa handlar om ungar frå Oslo vest med ei forakt for landsbygda, som blir alvorleg grinete av å bu på ein liten plass medan dei fullfører praksisen.

 

Elles hadde det vore flott om du såg på innlegget mitt lengre opp på denne sida. Der samanliknar eg kjapt medisin og sivilingeniørstudium.

[Krystallkule]

 

Til dere som opplever studievalgene som så likestilte at det nærmest blir "elle, melle" mot omprioriteringsfristen vil jeg påstå at det er galskap å velge medisin. Med en treårig ingeniørgrad kan dere få vel så mange utfordringer og solid lønn. To årig master kan dere spe på med etter hvert og gå enda mer opp i lønn - hvis dere føler for det. Seks år på skolebenken med turnuskampen på slutten taler veldig mot å velge medisin hvis ikke man har en indre motivasjon utover "elle, melle".

Eg synes ikkje desse ulempene rettferdiggjer å kalle medisin for "galskap". Og er det verkeleg eit problem for ein NTNU-student til å få seg turnusplass i distriktet etter utdanning? Inntrykket mitt er at denne turnuskrisa handlar om ungar frå Oslo vest med ei forakt for landsbygda, som blir alvorleg grinete av å bu på ein liten plass medan dei fullfører praksisen.

 

Elles hadde det vore flott om du såg på innlegget mitt lengre opp på denne sida. Der samanliknar eg kjapt medisin og sivilingeniørstudium.

 

 

Det er ikke ulempene jeg nevnte som rettferdiggjør å kalle det galskap, men ulempene i kombinasjon med en oppfattelse at man like gjerne kunne valgt noe annet. Hvis man derimot har en sterk motivasjon for samtlige valgmuligheter, uavhengig av hva man lander på, så er det selvsagt ikke galskap.

 

Hvorvidt dine postulater om turnussituasjonen stemmer, har jeg ingen forutsetninger for å kommentere annet enn at jeg sitter med et inntrykk av at det generelt er mange om beinet i denne kampen, og at dette innebærer en del vanskeligheter mht. forsinkelse av utdanningsløpet mot å bli spesialist, samt hvor man ender opp. Men du vil nok få deg en turnusplass i f.eks. indre finnmark innen seks måneder uansett.

 

Siktet forøvrig ikke konkret til deg i innlegget mitt, bare brukte ingeniør som et eksempel. Det var vel en annen over her som brukte ordene "elle melle" om hvor sidestilt de ulike valgene var.

[samsonicks]

 

Til dere som opplever studievalgene som så likestilte at det nærmest blir "elle, melle" mot omprioriteringsfristen vil jeg påstå at det er galskap å velge medisin. Med en treårig ingeniørgrad kan dere få vel så mange utfordringer og solid lønn. To årig master kan dere spe på med etter hvert og gå enda mer opp i lønn - hvis dere føler for det. Seks år på skolebenken med turnuskampen på slutten taler veldig mot å velge medisin hvis ikke man har en indre motivasjon utover "elle, melle".

Eg synes ikkje desse ulempene rettferdiggjer å kalle medisin for "galskap". Og er det verkeleg eit problem for ein NTNU-student til å få seg turnusplass i distriktet etter utdanning? Inntrykket mitt er at denne turnuskrisa handlar om ungar frå Oslo vest med ei forakt for landsbygda, som blir alvorleg grinete av å bu på ein liten plass medan dei fullfører praksisen.

 

Elles hadde det vore flott om du såg på innlegget mitt lengre opp på denne sida. Der samanliknar eg kjapt medisin og sivilingeniørstudium.

 

 

Sto i samme situasjon som deg for nøyaktig et år siden, og er nå ferdig med 1. året på medisin ved NTNU. Tenkte kanskje min erfaring kunne være interessant for deg, siden jeg også slet med valget mellom medisin og siv.ing.

 

Jeg kan ærlig innrømme at jeg visste lite om hva jeg gikk til, og synes det var litt vanskelig å tilpasse meg overgangen fra VGS, hvor man har klart definert pensum, lite praktisk undervisning osv. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har irritert meg over mangel på tydelig definert pensum, men etterhvert utvikler du en esamenssans som raskt forteller deg hvilke forelesninger som best gjennomføres sovende, og hvor dypt du skal dykke ned i histologi-boka.

 

Kort oppsummert synes jeg første året var veldig interessant, og det har sperret opp øynene mine for biologien (hadde ikke biologi på vgs). Ja, noe av undervisningen er helt grusomt kjedelig og lite pedagogisk, men det må man nesten regne med uansett hvor man er. Noe av det som virkelig drar det opp er den praktiske undervisningen, da særlig disseksjon, mikroskopikurs, diverse forsøk/øvelser og utplassering hos allmennpraktiker. Du vil også få undervisning i enkle undersøkelsesteknikker (les: udnersøkelsesalgoritmer du MÅ pugge systematisk om du ikke vil ende opp gråtende på muntlig eksamen i mai.. yayy) og her er det bare å stille seg selv til disposisjon!

 

Eneste savnet mitt var matte og fysikk (som jeg var "rimelig" god i på vgs), og du bør tenke på hvorvidt du vil "ofre" din interesse for slike fag til fordel for å pugge anatomi. Medisin er absolutt ikke like logisk og klart som matematikk, slik at viss det er sistnevnte du har best anlegg for, og ikke memorering, kan du komme til å angre. Misforstå meg rett: du vil komme borti mange interessante sammenhenger og superkul kunnskap, men noe pugging vil det bli!

 

Miljøet i Trondheim er veldig bra, men det tror jeg nok du har hørt tusen ganger før om du har lest om studiemulighetene her. Medisinstudentene er dog noe "skjermet" fra resten av studentmassen (dvs. gløsinger og dragvollsstudenter), ettersom all undervisning foregår på St. Olavs hospital. Dette innebærer både fordeler og ulemper.

 

Ser det er en del her som blir stive i munnvikene når de hører at folk velger medisin på "måfå" eller av grunner som ikke går under kategorien "hjelpe mennesker, redde verden, etc". Selv om kvaliteter som empati og kommunikasjon er veldig sentrale i arbeidet som lege, er ikke den klassiske legejobben den eneste mulighetene i faget, og dette er det nok noen som glemmer. Videre må man huske at man absolutt ikke føler at man redder verden når man leser side opp og side ned om molekylærbiologi, slik at denne motivasjonskilden ikke er utømmelig. Medisin er tidvis et puggefag, tidvis frustrerende bredt og diffust, og andre ganger utrolig snevert. Til sist vil jeg bare si at alle synes det er "kult" eller "sexy" (slik du selv beskriver det) å få på legefrakken med stetoskopet svingende nonchalant rundt halsen allerede førsteåret, men denne følelsen taper seg nok

Virker som du bare er 19 år med mange seksere på kortet, så du har all rett til å utforske mulighetene!

 

Protip: les hvertfall litt innimellom på høstsemesteret selv om du ikke har medisineksamen i desember, så sparer du en del i eksamensperioden i mai. Mange fikk litt sjokk i januar da tempoet økte betraktelig på undervisningen. Da er det fint om man ikke har så mye gammelt pensum liggende i skuffen.

 

Håper vi snakkes til høsten under fadderukene!

[Bakitafrasnikaren]

 

 

 

Til dere som opplever studievalgene som så likestilte at det nærmest blir "elle, melle" mot omprioriteringsfristen vil jeg påstå at det er galskap å velge medisin. Med en treårig ingeniørgrad kan dere få vel så mange utfordringer og solid lønn. To årig master kan dere spe på med etter hvert og gå enda mer opp i lønn - hvis dere føler for det. Seks år på skolebenken med turnuskampen på slutten taler veldig mot å velge medisin hvis ikke man har en indre motivasjon utover "elle, melle".

Eg synes ikkje desse ulempene rettferdiggjer å kalle medisin for "galskap". Og er det verkeleg eit problem for ein NTNU-student til å få seg turnusplass i distriktet etter utdanning? Inntrykket mitt er at denne turnuskrisa handlar om ungar frå Oslo vest med ei forakt for landsbygda, som blir alvorleg grinete av å bu på ein liten plass medan dei fullfører praksisen.

 

Elles hadde det vore flott om du såg på innlegget mitt lengre opp på denne sida. Der samanliknar eg kjapt medisin og sivilingeniørstudium.

Sto i samme situasjon som deg for nøyaktig et år siden, og er nå ferdig med 1. året på medisin ved NTNU. Tenkte kanskje min erfaring kunne være interessant for deg, siden jeg også slet med valget mellom medisin og siv.ing.

 

Jeg kan ærlig innrømme at jeg visste lite om hva jeg gikk til, og synes det var litt vanskelig å tilpasse meg overgangen fra VGS, hvor man har klart definert pensum, lite praktisk undervisning osv. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har irritert meg over mangel på tydelig definert pensum, men etterhvert utvikler du en esamenssans som raskt forteller deg hvilke forelesninger som best gjennomføres sovende, og hvor dypt du skal dykke ned i histologi-boka.

 

Kort oppsummert synes jeg første året var veldig interessant, og det har sperret opp øynene mine for biologien (hadde ikke biologi på vgs). Ja, noe av undervisningen er helt grusomt kjedelig og lite pedagogisk, men det må man nesten regne med uansett hvor man er. Noe av det som virkelig drar det opp er den praktiske undervisningen, da særlig disseksjon, mikroskopikurs, diverse forsøk/øvelser og utplassering hos allmennpraktiker. Du vil også få undervisning i enkle undersøkelsesteknikker (les: udnersøkelsesalgoritmer du MÅ pugge systematisk om du ikke vil ende opp gråtende på muntlig eksamen i mai.. yayy) og her er det bare å stille seg selv til disposisjon!

 

Eneste savnet mitt var matte og fysikk (som jeg var "rimelig" god i på vgs), og du bør tenke på hvorvidt du vil "ofre" din interesse for slike fag til fordel for å pugge anatomi. Medisin er absolutt ikke like logisk og klart som matematikk, slik at viss det er sistnevnte du har best anlegg for, og ikke memorering, kan du komme til å angre. Misforstå meg rett: du vil komme borti mange interessante sammenhenger og superkul kunnskap, men noe pugging vil det bli!

 

Miljøet i Trondheim er veldig bra, men det tror jeg nok du har hørt tusen ganger før om du har lest om studiemulighetene her. Medisinstudentene er dog noe "skjermet" fra resten av studentmassen (dvs. gløsinger og dragvollsstudenter), ettersom all undervisning foregår på St. Olavs hospital. Dette innebærer både fordeler og ulemper.

 

Ser det er en del her som blir stive i munnvikene når de hører at folk velger medisin på "måfå" eller av grunner som ikke går under kategorien "hjelpe mennesker, redde verden, etc". Selv om kvaliteter som empati og kommunikasjon er veldig sentrale i arbeidet som lege, er ikke den klassiske legejobben den eneste mulighetene i faget, og dette er det nok noen som glemmer. Videre må man huske at man absolutt ikke føler at man redder verden når man leser side opp og side ned om molekylærbiologi, slik at denne motivasjonskilden ikke er utømmelig. Medisin er tidvis et puggefag, tidvis frustrerende bredt og diffust, og andre ganger utrolig snevert. Til sist vil jeg bare si at alle synes det er "kult" eller "sexy" (slik du selv beskriver det) å få på legefrakken med stetoskopet svingende nonchalant rundt halsen allerede førsteåret, men denne følelsen taper seg nok

Virker som du bare er 19 år med mange seksere på kortet, så du har all rett til å utforske mulighetene!

 

Protip: les hvertfall litt innimellom på høstsemesteret selv om du ikke har medisineksamen i desember, så sparer du en del i eksamensperioden i mai. Mange fikk litt sjokk i januar da tempoet økte betraktelig på undervisningen. Da er det fint om man ikke har så mye gammelt pensum liggende i skuffen.

 

Håper vi snakkes til høsten under fadderukene!

Takk for godt svar! Det er godt å lese erfaringar frå andre. Me sjåast veldig sikkert til hausten