Tråden for Medisinstudenter

[ti-guru]

Det han mener er nok at de som har studert hele sitt liv i Norge neppe har hørt om Harvard eller John Hopkins. For dem er medisinstudenter av to slag: Enten har du studert i Norge, eller så er du av lavere rang. Søknader blir sortert i samsvar med dette.

 

Merkelig nok er det motsatt i utlandet. Har du ikke kvalitetsstempel på vitnemålet, så havner du nederst. Norske kandidater havner automatisk dit også av en annen grunn: Det er velkjent at norske medisinere tror de vet bedre enn resten av verden. Det inngir ikke til fruktbart samarbeid.

 

Det der blir for dumt. Du vet. Mange av oss har jo faktisk utvekslet til disse stedene til tross for at vi "har studert hele livet i Norge". Foreslår at utenlandsstudentene viser hva de er gode for fremfor å hele tiden syte og klage om hvor synd det hele tiden er på dem. My two cents

[technicality]

Det der blir for dumt. Du vet. Mange av oss har jo faktisk utvekslet til disse stedene til tross for at vi "har studert hele livet i Norge". Foreslår at utenlandsstudentene viser hva de er gode for fremfor å hele tiden syte og klage om hvor synd det hele tiden er på dem. My two cents

 

Ble litt tragikomisk det svaret ditt ti... Forsvarer på ingen måte det Horten har sagt men å si at utenlandsstudenter bare syter, klager og ber om sympati blir for ille...Slik jeg forstår det ber de om en sjanse til å bevise hva de er gode for noe som blir vanskelig når søknadshaugen blir sortert "Norge/Utland og Utlandshaugen samtidig er makulatoren... My two cents

 

Bring on the flames! xD

[Szmekken]

Jeg synes det er merkelig er at utenlandsstudenter fra Ivy league skoler og utenlandstudenter fra østblokkland her dras under samme kam?

[rebma]

Hei! Har et lite luksusproblem.. Jeg er ganske sikker på å komme inn på medisin i Oslo til høsten, men ville egentlig til Sverige eller Danmark og har også søkt til disse landene. Fant nettopp ut at det svenske snittet mitt er laaangt under fjordårets inntakssnitt (så det kan jeg bare glemme), og når det gjelder Danmark mangler jeg internasjonal engelsk for å kunne begynne der.

Jeg vet jo at mange nordmenn beynner i Danmark fordi de ikke har gode nok karakterer for å komme inn i Norge. Gitt at jeg kom inn på Blindern - kunne jeg "byttet" med en eller annen nordmann i Danmark som egentlig ville studert hjemme? Regner med at svaret er nei, men vil bare forsikre meg.

 

Er som sagt ikke så lysten på å studere i Norge av diverse grunner, men vil gjerne bruke de gode karakterene mine (og ikke betale meg inn i Øst-Europa). Er det noen som har noen forslag til studiesteder utenfor Norge (og Skandinavia) der man ikke utelukkende "kjøper" seg inn, blir jeg glad for forslag. Har vurdert Tyskland som et alternativ, er det noen som har noen synspunkter rundt det å ta medisin der?

[technicality]

Hei! Har et lite luksusproblem.. Jeg er ganske sikker på å komme inn på medisin i Oslo til høsten, men ville egentlig til Sverige eller Danmark og har også søkt til disse landene......*short*

 

 

...Jeg klarer ikke ta deg seriøst en gang

Endret 9. juli 2013 av technicality

[rebma]

...Jeg klarer ikke ta deg seriøst en gang

 

Er det ikke en redelig sak at man ikke vil studere i Norge?

[aagmed]

Er det ikke en redelig sak at man ikke vil studere i Norge?

 

Og denne kom tilfeldigvis midt i Norge vs utlandet debatten? Troll is obvious.

[rebma]

Og denne kom tilfeldigvis midt i Norge vs utlandet debatten? Troll is obvious.

 

Men jeg har ikke påstått at noe er bedre enn noe annet, kun at jeg av _personlige_ grunner ikke har lyst til å studere i Norge. Det handler for min del IKKE om kvaliteten på studier i Norge kontra i Sverige/Danmark/Tyskland - for alt jeg vet er det meget mulig den er høyere i Norge!

[cavumo]

Jeg synes det er merkelig er at utenlandsstudenter fra Ivy league skoler og utenlandstudenter fra østblokkland her dras under samme kam?

 

Sikkert fordi førstnevnte i praksis er neglisjerbar (om det i hele tatt er noen norske studenter som tar medisin der) ...

[jultomten]

Ja, det er ikke uvanlig å ha slike fordommer mot elitestudenter. Og det er til å smile av, for er det en yrkesgruppe som er viden kjent for sin arroganse, så er det nettopp den norske legestanden.

Jeg har stor respekt for gode utdanningssteder og ikke minst flinke studenter og kolleger. Imidlertid må jeg innrømme at jeg har fordommer mot folk som tror de er elitestudenter. Hvis noen hadde brukt dette ordet i en jobbsøknad, er jeg ganske sikker på hvor den ville havnet...

 

Mvh Jultomten

[Reipar]

Hei! Har et lite luksusproblem.. Jeg er ganske sikker på å komme inn på medisin i Oslo til høsten, men ville egentlig til Sverige eller Danmark og har også søkt til disse landene. Fant nettopp ut at det svenske snittet mitt er laaangt under fjordårets inntakssnitt (så det kan jeg bare glemme), og når det gjelder Danmark mangler jeg internasjonal engelsk for å kunne begynne der.

Jeg vet jo at mange nordmenn beynner i Danmark fordi de ikke har gode nok karakterer for å komme inn i Norge. Gitt at jeg kom inn på Blindern - kunne jeg "byttet" med en eller annen nordmann i Danmark som egentlig ville studert hjemme? Regner med at svaret er nei, men vil bare forsikre meg.

 

Er som sagt ikke så lysten på å studere i Norge av diverse grunner, men vil gjerne bruke de gode karakterene mine (og ikke betale meg inn i Øst-Europa). Er det noen som har noen forslag til studiesteder utenfor Norge (og Skandinavia) der man ikke utelukkende "kjøper" seg inn, blir jeg glad for forslag. Har vurdert Tyskland som et alternativ, er det noen som har noen synspunkter rundt det å ta medisin der?

 

Du kommer inn i Oslo, men ikke inn i Sverige ? Sverige har flere utdanningsinstitusjoner - er det kun Karolinska eller Lund du ønsker å studere ved? Er det ulike vitnemål du bruker eller, har vanskelig for å tro at det skal være så mye vanskeligere i Sverige enn i Oslo, mtp. det snittet som kreves der.

 

Du snakker om studiestart til høsten? Som nå - om noen måneder? Hvordan hadde du tenkt at det skulle gå jfr. at alle universitet har hatt opptakene sine for høsten for lenge siden?

 

Uansett.

 

Jfr. den utdanningssituasjonen vi har nå i Norge så ville jeg anbefale deg å gjøre noe spesielt hvis du først skulle gjøre noe i utlandet. Altså styre unna Øst-Europa og kanskje heller satse på Tyskland. Heidelberg - "Tysklands Harvard" - er meget bra, kan også anbefale LMU - Ludwig Maximillians Universität München. München er en fantastisk by, og Universitetet er top notch. Det er helt sikkert noe gode universitet lengre nord også, men der må andre gi anbefalinger.

 

I Tyskland må du lære deg tysk. Det er selvfølgelig en bøyg, men med språkkurs først så er du veldig godt i gang etter et halvt år. Det vil etterhvert gjøre at du blir en fullverdig student som kan snakke med pasientene dine uten tolk, jobbe der og få maksimalt ut av utdannelsen. Jeg var i Tyskland på utveksling og det kan anbefales. Kulturen er fantastisk, alt fungerer dog tidvis noe byråkrati. Er du glad i fotball er det ihvertfall ingen grunn til å tenke deg om og da vil jeg naturligvis anbefale München.

[rebma]

Du kommer inn i Oslo, men ikke inn i Sverige ? Sverige har flere utdanningsinstitusjoner - er det kun Karolinska eller Lund du ønsker å studere ved? Er det ulike vitnemål du bruker eller, har vanskelig for å tro at det skal være så mye vanskeligere i Sverige enn i Oslo, mtp. det snittet som kreves der.

 

Du snakker om studiestart til høsten? Som nå - om noen måneder? Hvordan hadde du tenkt at det skulle gå jfr. at alle universitet har hatt opptakene sine for høsten for lenge siden?

 

Uansett.

 

Jfr. den utdanningssituasjonen vi har nå i Norge så ville jeg anbefale deg å gjøre noe spesielt hvis du først skulle gjøre noe i utlandet. Altså styre unna Øst-Europa og kanskje heller satse på Tyskland. Heidelberg - "Tysklands Harvard" - er meget bra, kan også anbefale LMU - Ludwig Maximillians Universität München. München er en fantastisk by, og Universitetet er top notch. Det er helt sikkert noe gode universitet lengre nord også, men der må andre gi anbefalinger.

 

I Tyskland må du lære deg tysk. Det er selvfølgelig en bøyg, men med språkkurs først så er du veldig godt i gang etter et halvt år. Det vil etterhvert gjøre at du blir en fullverdig student som kan snakke med pasientene dine uten tolk, jobbe der og få maksimalt ut av utdannelsen. Jeg var i Tyskland på utveksling og det kan anbefales. Kulturen er fantastisk, alt fungerer dog tidvis noe byråkrati. Er du glad i fotball er det ihvertfall ingen grunn til å tenke deg om og da vil jeg naturligvis anbefale München.

 

 

Hei og tusen takk for et konstruktivt svar! Med et snitt på nærmere 6 fra vgs var jeg nesten overbevist om at jeg ville komme inn i Sverige uten problemer (hadde til og med skaffet meg hybel i Stockholm), men så til min store overraskelse i dag på antagning.se at de norske karakterene omregnet til svenske var en del under inntakssnittet på karolinska fra i fjor (noe jeg ikke kan skjønne, men muligens kommer det av noen tilleggspoeng svenskene opererer med som jeg ikke kjenner til?).

Så nå blir jeg nødt til å endre planene, og er veldig usikker på om jeg skal gå for medisin i Norge til høsten (som jeg har søkt på uavhengig av sverige), eller, som du også nevner, gå for Tyskland-varianten, der jeg hvertfall sikkert må belage meg på å bruke et år på å ta nødvendige språkkurs osv.. Har skjønt det sånn at man må bestå en språktest via Goethe-instituttet for å i det hele tatt bli tatt opp til universitetene? (jeg tenker ikke på utveksling, men på å ta hele studieløpet der) Det er så klart lite motiverende å utsette studiestarten et år til, men har hørt veldig mye bra om Tyskland fra mange andre også, så det ville sikkert være vel verdt det

 

Hvis du var på utveksling i Tyskland regner jeg med at du tok studieløpet på vanlig vis i Norge, så da kjenner du kanskje ikke til opptakskrav osv på universitetene der? Og du mener altså at utdannelse fra Tyskland er bedre ansett enn en fra Øst-Europa på det norske arbeidsmarkedet? Til slutt: hvis jeg går for medisin i Norge til høsten, er det mulighet for overføring til annet universitet i utlandet?

 

På forhånd takk for svar!

[Horten Market]

Vil bare nevne at begge de to universitetene Reipar anbefaler har høyere karakterkrav enn det høyeste i Norge. Men ikke la det ta motet fra deg, kanskje kommer du inn med ditt snitt, hvis ikke er det andre kvoter som kan gi plass. Sikt høyt.

 

Du trenger ikke språkprøve for å bli tildelt plass (hele studieløpet). Ved immatrikulering må du imidlertid enten ha en prøve å vise til, eller så får du gjerne anledning til å følge et intensivkurs med etterfølgende eksamen (det er ulik praksis, men i Heidelberg er/var det i alle fall sånn).

 

Ulempen med Tyskland sammenlignet med Polen, er at all undervisning og litteratur er på tysk.

 

Overføring mellom land tror jeg du bør glemme. Studieplanene er såpass ulike. I beste fall kan du få fritak for ekvivalente fag, men det kan være en papirmølle i seg selv.

Endret 10. juli 2013 av Horten Market

[Diafragma]

Går stadig innom denne tråden for å finne litt inspirasjon når jeg gleder meg litt ekstra til studiestart, men neimen er det ikke mye solskinn her om dagen. Debatten om norsk vs. øst-europeisk utdannelse er som et sort hull i den ellers så spennende medisinstudentsnakken.

 

Jeg har gått sykepleien, og har i løpet av dette sett at medisin er faget for meg. Jeg er 25 år, har samboer og ønsker meg barn, stasjonsvogn og enebolig. For å kunne utdanne meg til det jeg vil bli, og samtidig beholde håpet om å leve til å se mine egne barnebarn, er det viktig å få begynt å studere så fort som mulig. Jeg har ikke tid til å ta opp fag, eller vente på å proppe vitnemålet med alderspoeng, med andre ord. Svaret var Slovakia. Både jeg og madamen. Nå, til høsten.

 

Så får de som vil pisse på meg de neste seks årene, og spytte på meg de neste 40, gjøre det, men jeg har i alle fall kommet dit jeg vil i livet. Jeg tar gjerne jobb i distrikt og sykehjem, så lenge jeg får leve drømmen, som er utøvelsen av medisinfaget.

 

Og jeg skal svette og slite for mitt diplom, uansett hvor mange som ser på det som dasspapir. Jeg har i allefall MIN stolthet og integritet godt berammet.

 

[Horten Market]

Halvparten av norske medisinstudenter tar hele utdannelsen i utlandet, så det er ingen grunn til at du skal stå med lua i hånda. Utenlandsstudenter er en berikelse for det norske medisinmiljøet. Personlig vil du trolig sitte igjen med rike oppleveler av å ha levd i en annen kultur såpass lenge. I arbeidslivet vil du stille bak de med norsk utdannelse i starten. Etter få år er dette jevnet ut, og du sitter igjen med kun positiv bagasje fra ditt utenlandsopphold. Gratulerer og lykke til!

[Horten Market]

Jeg har stor respekt for gode utdanningssteder og ikke minst flinke studenter og kolleger. Imidlertid må jeg innrømme at jeg har fordommer mot folk som tror de er elitestudenter. Hvis noen hadde brukt dette ordet i en jobbsøknad, er jeg ganske sikker på hvor den ville havnet...

 

Mvh Jultomten

 

Skjønner ikke hvorfor du er så hårsår på dette med elitestudenter. Det var tross alt du som brakte temaet på banen. Det gjorde du med et nokså ufint retorisk grep. La oss se på det:

 

Jeg skrev: Selv om du skulle ha studert på et utenlandsk universitet rangert høyt over de norske, så er det ikke sikkert det blir vektlagt her.

 

Du gjenga slik: Hvis noen sier at de kommer fra "et av Europas høyes rangerte medisinstudier" og tror de er "rangert høyt over de norske", havner de nok bakerst i køen!

 

Jeg skriver altså om rangering blant universiteter, mens du får det til å bli at studentene fra eliteuniversiteter tror de er høyt hevet over de norske studentene. Å diskutere elitestudenter var ikke min intensjon i det hele tatt.

 

Poenget mitt, som jeg tror du nok forsto, var at eliteuniversiteter får overført betydelig mer økonomisk støtte. Det gir naturlig nok store ringvirkninger: De kan tilby bedre utstyr og fasiliteter, gi høyere lønn, bedre forskningsfinansiering, som gir større, mer levende og attraktive forskningsmiljøer, og tiltekker seg enda flere gode forskere/lærere og studenter.

 

Men det er ingen her som har sagt eller antydet at du blir en bedre student av å gå der. Det avgjørende for faglig utbytte er ikke hvor du studerer, men hva du gjør selv.

 

Men du disser dem. Hvorfor det? Studenter som har gått hele sitt studieløp ved et Ivy league-universitet, eller lignende i Europa, har gjerne kontakter og nettverk som det nokså tynne medisin- og forskningsmiljøet i Norge hadde trengt. Når du tenderer til å putte dem nederst i søknadsbunken sier det seg selv at de forblir der de er når de tross alt omgir seg med verdens beste muligheter.

[Carcha]

Det er vel ingen som disser en utdanning ved et universitet i Ivy League-sjiktet.

 

Kommentaren var vel heller siktet til de som har fått for seg at det universitetet de har valgt (i indre østblokken, kanskje?) er et "eliteuniversitet", men at ingen andre enn de som går der har samme oppfatning. Hvis man er kjepphøy i en jobbsøknad vil det trolig telle negativt uansett. Oppfordringen blir å være ydmyk, uansett om du kommer rett fra Harvard, UiO eller Slovakia.

[aagmed]

Går stadig innom denne tråden for å finne litt inspirasjon når jeg gleder meg litt ekstra til studiestart, men neimen er det ikke mye solskinn her om dagen. Debatten om norsk vs. øst-europeisk utdannelse er som et sort hull i den ellers så spennende medisinstudentsnakken.

 

Jeg har gått sykepleien, og har i løpet av dette sett at medisin er faget for meg. Jeg er 25 år, har samboer og ønsker meg barn, stasjonsvogn og enebolig. For å kunne utdanne meg til det jeg vil bli, og samtidig beholde håpet om å leve til å se mine egne barnebarn, er det viktig å få begynt å studere så fort som mulig. Jeg har ikke tid til å ta opp fag, eller vente på å proppe vitnemålet med alderspoeng, med andre ord. Svaret var Slovakia. Både jeg og madamen. Nå, til høsten.

 

Jeg skjønner at du har bestemt deg og svaret er ikke ment som en kritikk til deg, men heller en generell kommentar til problemstillingen du tar opp da mange andre som sikkert funderer over det samme leser denne tråden. Altså lange studier og familie.

 

Jeg har nemlig både stasjonsvogn, enebolig og har nettopp fått barn og ser frem til en trivelig studietid i Norge. Ja, det tok ett år med å ta opp fag, men sjansen for at du blir minst 1 år forsinket med studieløpet i øst-europa er ganske stor om man ser på statistikken.

 

Jeg syns det er en trist trend og en misforstått trend at folk tenker de skal være ferdigutdannet før de får unger. Du kommer aldri til å ha bedre tid til å være med ungen/unger enn du har under studietiden i Norge. UIT feks (og sikkert de andre studiene) har som regel at de aldri setter opp mer enn 28 timer studieaktivitet i uka. Leseing kommer selvfølgelig utenom, men du klarer fint å holde deg under 37 timer om du leser gjevnt hele semesteret. På profesjonsstudiet i psykologi er jeg sikker på at jeg var nærmet meg en blank 20 i hvor mye tid studiet sammenlagt tok. Lykke til med å finne en legejobb hvor man har tilsvarende fritid. I tillegg er vi velsignet med flotte ordninger for studenter med barn. Her får moren 1 år fult stipend hvor ikke noe blir lån, både mor og far får 1500 kroner ekstra i stipend hver eneste måned når man har 1 barn og du blir prioritert til studenthybler beregnet for barnefamilier. Ja, du har bedre økonomi når du er ferdigutdannet, men spedbarn har ikke behov for det uansett. Det er først når unga kommer i skolealder at de begynner å koste litt. Det er trist om man venter til man har den beste jobben, huset på toppen av åsen og den fine bilen, kun for å oppdage at ungen ikke en gang vil bruke sitt eget rom det første året, er mer eller mindre gratis i drift de første 5 årene og aller helst kun vil ha mer tid med foreldre som er opptatt på jobb.

 

Her skrev dama nettopp bacheloroppgave om tidlig tilknytning hos spedbarn med ungen bokstavelig talt i fanget. Det sparte henne for rundt 50 tusen i studielån og gir henne masse tid til ungen de påfølgende to årene med masterutdanning.

Endret 10. juli 2013 av aagmed

[Reipar]

Går stadig innom denne tråden for å finne litt inspirasjon når jeg gleder meg litt ekstra til studiestart, men neimen er det ikke mye solskinn her om dagen. Debatten om norsk vs. øst-europeisk utdannelse er som et sort hull i den ellers så spennende medisinstudentsnakken.

 

Jeg har gått sykepleien, og har i løpet av dette sett at medisin er faget for meg. Jeg er 25 år, har samboer og ønsker meg barn, stasjonsvogn og enebolig. For å kunne utdanne meg til det jeg vil bli, og samtidig beholde håpet om å leve til å se mine egne barnebarn, er det viktig å få begynt å studere så fort som mulig. Jeg har ikke tid til å ta opp fag, eller vente på å proppe vitnemålet med alderspoeng, med andre ord. Svaret var Slovakia. Både jeg og madamen. Nå, til høsten.

 

Så får de som vil pisse på meg de neste seks årene, og spytte på meg de neste 40, gjøre det, men jeg har i alle fall kommet dit jeg vil i livet. Jeg tar gjerne jobb i distrikt og sykehjem, så lenge jeg får leve drømmen, som er utøvelsen av medisinfaget.

 

Og jeg skal svette og slite for mitt diplom, uansett hvor mange som ser på det som dasspapir. Jeg har i allefall MIN stolthet og integritet godt berammet.

 

Jeg skjønner godt at du føler det slik, og jeg må bare beklage at jeg blant flere kanskje står frem som en av de som er skeptisk til Øst-Europa, men jeg syns faktisk det er viktig å informere om det utviklingen vi står ovenfor. Har du lest på dagensmedisin.no i det siste så vil du se at det begynner å komme varselstegn på at utenlandsstudenter blir nedprioritert i søknadsbunkene for turnusplasser. Både ANSA og Nmf Utland er bekymret selv om den offisielle statistikken ikke foreligger, og det har de etter hva jeg har erfart god grunn til.

 

På sykehuset hvor jeg hadde turnus var det helt krystallklart fra ledelsen og ansettelseskomiteen at de kom til å prioritere de med lokal tilhørighet som kom fra norske studiesteder. Det samme har jeg hørt om flere andre sykehus, bl.a. et mindre ett i Nord-Norge som mer eller mindre utelukkende kom til å rekruttere studenter fra UiTø.

 

Vi er nå ferdig med et fattig søknadsbasert opptak og tendensen er allerede bekymringsverdig på utenlandsstudentenes vegne.

 

Leste en kommentar på dagensmedisin.no:

"Hvis man holder dagens nivå vil vi iløpet av de neste 6 årene ha 5700 turnusplasser tilgjengelig. I den samme perioden vil vi kanskje få 6700-7000 nyutdannede, i tillegg kommer et betydelig antall utlendinger uten tilhørighet til Norge som"

 

Jeg har ikke dobbeltsjekket tallene, men utifra det jeg har sett tidligere så stemmer dette ganske bra. Du kan jo selv tenke deg hvilken situasjon vi sitter i om vi har et etterslep på 1300-1500 arbeidsledige cand.med når du står klar til å søke turnus. Hvordan skal du foreksempel klare å finne deg sommervikariater med midl. lisens når det kryr av arbeidsledige som er ferdig med studiet? Dette gjelder selvfølgelig alle studenter.

 

Det eneste jeg vil er at alle som begynner nå er fullstendig klar over at det kan bli vanskelig. Alle tall og statistikk er beheftet med usikkerhet og forhåpentligvis ville komme noen tiltak om problemene blir så store som jeg frykter. Når man er klar over utfordringene så kan man gjøre noe med det.

 

Hvis jeg skal gi noen råd til deg som utenlandsstudent så må det være følgende:

 

Bruk somrene på å skaffe deg jobb/kontakter på et lite, lokalsykehus i nærheten av der du bor. På de største sykehusene er konkurransen for stor uansett. Du er sykepleier, det er en kjempefordel. På et mindre sykehus har du mye bedre muligheter for å få kontakter senere. Start tidlig, bygg opp et kontaktnett fra 1.studieår. Fortell folk at du studerer medisin i utlandet slik at de vet dette. Gå den ekstra milen for å gjøre et godt inntrykk på legene og de erfarne sykepleierne slik at de husker deg. Spør gode spørsmål og interesser deg i behandling og utredning. Når du begynner å nærme deg 5.studieår så begynn å ymte frampå om det vil være mulig å få sommerjobb med midl. lisens. Oppsøk de som styrer og si at du er interessert. Jobb i ambulansen en sommer for å få prehospital erfaring om dette er mulig, helst samme helseforetak.

 

Man må være jævlig kynisk fremover nå og det kommer til å bli mye mer slitsomt enn når jeg studerte. Hele søknadsprosessen kommer til å bli en tung byrde å bære mens man samtidig skal fullføre siste studieår.

Endret 10. juli 2013 av Reipar

[Elins]

Jeg tenker å ta medisinstudium enten i Sverige eller Danmark.

På ANSA sine sider står det:

I Danmark krever dem internasjonal engelske: fysikk 2, kjemi 1 og biologi 1(eller 2, husker ikke)

I Sverige krever dem: fysikk 2, kjemi 1 og biologi 1( eller 2, husker ikke).

Når dem regner ut karaktersnittet for oss fra Norge, regner dem da ikke med allmenne fag fra norsk videregående skole og bare karakterene i de fagene?