Tråden for Medisinstudenter

[BannanMannen]

^^

Hvor og hvor lenge studerte du?

[Sirik]

^^

Hvor og hvor lenge studerte du?

 

 

 

Jeg studerte medisin i Oslo i tre år, er på et annet studie nå og trives så mye bedre. Mye bedre studentmiljø. Er bare så lei av at alle tror at det eneste riktige her i livet er å studere medisin og bli lege, og dersom du velger bevisst å ikke gjøre det ser folk på deg med store øyne...ååå, men hvordan kan du slutte på medisin da. Det var en tøff avjørelse, men en avgjørelse jeg har vært mest fornøyd med i livet mitt

[BannanMannen]

Gikk ut ifra at du studerte i Ungarn eller noe, siden du nevnte de lange dagene.

Men er sikkert veldig få av de som studerer medisin som faller i den kategorien at de har brent for det fra barnsbein av, men når sant skal sies så tror jeg de fleste studier er likedan, man studerer for å jobbe, for å få penger, for å ha mat. =P

[Sirik]

Gikk ut ifra at du studerte i Ungarn eller noe, siden du nevnte de lange dagene.

Men er sikkert veldig få av de som studerer medisin som faller i den kategorien at de har brent for det fra barnsbein av, men når sant skal sies så tror jeg de fleste studier er likedan, man studerer for å jobbe, for å få penger, for å ha mat. =P

 

 

 

Det er mulig du har rett at de færreste har tenkt på det fra tidlig barneår, men det er iallefall en fordel at du har tenkt nøye gjennom hva det faktisk vil si å være lege, og ikke bare se status og penger. De legene jeg har snakket med sier at de legene som trives i yrket sitt og ikke blir ubrente er de som er oppriktig glad i andre mennesker og ønsker å gjøre noe for andre, uavhengig av status. Når det er sagt så er jeg uenig i det du sier om at legeyrket er bare en jobb for å få penger og mat. Det er nettopp det det ikke er, det er ikke en en vanlig skrivebordsjobb, det er mye mer en livsstil. Både utdanningen og jobben er oftest altoppslukende, sammenlignet med mange andre yrker. Jeg har selv gått vakter med leger, og de har en enorm arbeidsbelastning, både tidsmessig og ansvarsmessig. Det er ikke mulig å sammenligne legeyrket med andre yrker. De går f.eks 20-30 timers vakter, hvor mange andre yrker gjør det? er du i allmennpraksis må du kjøre legevakt, ta imot akutt syke mennesker, aldri vite hva som kommer inn som neste...er det en unge som holder på å kveles eller det en med hjertestans...For de som elsker å leve på stadig adrenalinkick er jo dette perfekt, for oss andre sartere sjeler blir det vel mye.

[BannanMannen]

Det er mulig du har rett at de færreste har tenkt på det fra tidlig barneår, men det er iallefall en fordel at du har tenkt nøye gjennom hva det faktisk vil si å være lege, og ikke bare se status og penger. De legene jeg har snakket med sier at de legene som trives i yrket sitt og ikke blir ubrente er de som er oppriktig glad i andre mennesker og ønsker å gjøre noe for andre, uavhengig av status. Når det er sagt så er jeg uenig i det du sier om at legeyrket er bare en jobb for å få penger og mat. Det er nettopp det det ikke er, det er ikke en en vanlig skrivebordsjobb, det er mye mer en livsstil. Både utdanningen og jobben er oftest altoppslukende, sammenlignet med mange andre yrker. Jeg har selv gått vakter med leger, og de har en enorm arbeidsbelastning, både tidsmessig og ansvarsmessig. Det er ikke mulig å sammenligne legeyrket med andre yrker. De går f.eks 20-30 timers vakter, hvor mange andre yrker gjør det? er du i allmennpraksis må du kjøre legevakt, ta imot akutt syke mennesker, aldri vite hva som kommer inn som neste...er det en unge som holder på å kveles eller det en med hjertestans...For de som elsker å leve på stadig adrenalinkick er jo dette perfekt, for oss andre sartere sjeler blir det vel mye.

 

Jeg sier ikke at yrket er en jobb for å få penger å mat, jeg sier at de fleste av mine medstudenter og muligens meg selv ser på legeyrket som en jobb for å få mye penger og mat og status. Det er latterlig overvekt av folk med priviligert bakgrunn på studiet her. Men det du sier at det ikke er en skrivebordsjobb hvor du kommer 08 og reiser hjem 1600 er sant, og mangel på kunnskap kan lett føre til at du dreper noen. "the more you read the less you kill".

 

Jeg ble "oppmuntret" på det sterkeste til å ta høyere utdanning, siden jus og ingeniør virket som noe jeg umulig kunne tenkte meg å jobbe som ble det medisin.

 

Jeg vet med meg selv at jeg ikke er en av de som brenner for yrket, men jeg er heller ikke en av de som gjør dette i tro om at de kommer til å ha et lønnsnivå som tilsier at de kjøper en splitter ny mercedes eller bmw SUV..

 

siden ting man er interessert i lettere sitter i hodet hadde det vært fordelaktig at de fleste som studerte medisin gjorde dette på grunn av et genuint ønske om å hjelpe, at disse samme menneskene også hadde forutsetningene for å greie studiet og tilegne seg mest mulig kunnskap. Dessverre så er dette ikke tilfellet, og det kommer dessverre ikke til å bli det heller da status og penger har så mye å si.

[Vaio]

SiriK: Hvis du blir en "Patolog", er det svært svært svært lite ansvar og astronomisk lite sjangse for å utsette andre for fare.

 

Greie arbeidstider er det og...

[Sirik]

SiriK: Hvis du blir en "Patolog", er det svært svært svært lite ansvar og astronomisk lite sjangse for å utsette andre for fare.

 

Greie arbeidstider er det og...

 

 

 

Mulig du har rett, men jeg leste nettopp at dårlige patologer er den viktigste årsaken til feildiagnostisering i f.eks kreftdiagnostisering. Jeg sier uansett lykke til til dere som skal bli leger, håper for pasientenes skyld at dere klarer å møte dem med respekt, og gjøre en god jobb selv om dere ikke såkalt brenner for yrket :)Kanskje jeg hadde gjort medisinstudiet ferdig dersom det hadde vært mulig å velge en bestemt retning allerede på studiet, der hvor det er mulig å bruke litt tid på pasientene og ulike problemstillinger/lytte til pasienten og se hele mennesket, ikke bare et tilfelle med bilyd grad 4 på hjertet (og ikke slik de OSCE- eksamene legger opp til, det vil si teste studenter hvorvidt de er tilpasset til å hjelpe pasienter i krigssituasjoner, hvor raskt klarer du å gjennomføre flest mulig praktiske ferdigheter på kortest mulig tid.Evne til empati og det å kunne snakke med pasienter er ikke viktige ferdighetr, det kan man jo lære når man er ferdig....

[Sirik]

Det er mulig du har rett at de færreste har tenkt på det fra tidlig barneår, men det er iallefall en fordel at du har tenkt nøye gjennom hva det faktisk vil si å være lege, og ikke bare se status og penger. De legene jeg har snakket med sier at de legene som trives i yrket sitt og ikke blir ubrente er de som er oppriktig glad i andre mennesker og ønsker å gjøre noe for andre, uavhengig av status. Når det er sagt så er jeg uenig i det du sier om at legeyrket er bare en jobb for å få penger og mat. Det er nettopp det det ikke er, det er ikke en en vanlig skrivebordsjobb, det er mye mer en livsstil. Både utdanningen og jobben er oftest altoppslukende, sammenlignet med mange andre yrker. Jeg har selv gått vakter med leger, og de har en enorm arbeidsbelastning, både tidsmessig og ansvarsmessig. Det er ikke mulig å sammenligne legeyrket med andre yrker. De går f.eks 20-30 timers vakter, hvor mange andre yrker gjør det? er du i allmennpraksis må du kjøre legevakt, ta imot akutt syke mennesker, aldri vite hva som kommer inn som neste...er det en unge som holder på å kveles eller det en med hjertestans...For de som elsker å leve på stadig adrenalinkick er jo dette perfekt, for oss andre sartere sjeler blir det vel mye.

 

Jeg sier ikke at yrket er en jobb for å få penger å mat, jeg sier at de fleste av mine medstudenter og muligens meg selv ser på legeyrket som en jobb for å få mye penger og mat og status. Det er latterlig overvekt av folk med priviligert bakgrunn på studiet her. Men det du sier at det ikke er en skrivebordsjobb hvor du kommer 08 og reiser hjem 1600 er sant, og mangel på kunnskap kan lett føre til at du dreper noen. "the more you read the less you kill".

 

Jeg ble "oppmuntret" på det sterkeste til å ta høyere utdanning, siden jus og ingeniør virket som noe jeg umulig kunne tenkte meg å jobbe som ble det medisin.

 

Jeg vet med meg selv at jeg ikke er en av de som brenner for yrket, men jeg er heller ikke en av de som gjør dette i tro om at de kommer til å ha et lønnsnivå som tilsier at de kjøper en splitter ny mercedes eller bmw SUV..

 

siden ting man er interessert i lettere sitter i hodet hadde det vært fordelaktig at de fleste som studerte medisin gjorde dette på grunn av et genuint ønske om å hjelpe, at disse samme menneskene også hadde forutsetningene for å greie studiet og tilegne seg mest mulig kunnskap. Dessverre så er dette ikke tilfellet, og det kommer dessverre ikke til å bli det heller da status og penger har så mye å si.

 

 

 

 

så jus, medisin og ingeniør er de eneste høye utdanningene som eksisterer...mmmm! Ja,ja Jeg kan ikke klandre deg eller andre som tenker slik...man foretar jo relativt lite selvstendige valg mht utdanningsspørsmål, man er i stor grad styrt av oppvekst, bakgrunn og hva foreldre/familie mener om ting...deres holdninger og tanker om utdanning styrer i stor grad dine holdninger og tanker om det, og da også fordommer mot bestemte utdanninger!Det medfører dessverre at alt for mange velger det som er mest legitimt å velge i forhold til foreldres holdninger, ikke hva du selv faktisk vil kunne trives med...trist.

[BannanMannen]

Ok, så hva er det du selv studerer da?

[Sirik]

psykologi, mental helse er spennende

[Tom86]

Jeg vil bare legge til noen ord her, siden det ble en del pessimistiske tanker rundt studiet og legeyrket nå. Det er en liten evighet siden sist jeg skrev, menmen.

Vil bare si at jeg er en av dem som i høyeste grad brenner for legeyrket, og det gjør også de jeg kjenner best på kullet. Mye av grunnen for min del er nettopp at man har muligheten til å være akademisk/vitenskapelig og menneskelig på én gang. Det er enkelt å få til én av delene, men å få til kombinasjonen er ikke så lett. (Studerte noe annet tidligere, men det ble litt mye pipetter og tall og litt lite mennesker. Har også vurdert sykepleie, men det blir litt mye i motsatt retning).

Angående kommunikasjon og empati, så vektlegges dette veldig ved mitt lærested: Over jul skal vi ha en egen eksamen i kommunikasjon. Det er selvfølgelig vanskeligere å måle empati. I tillegg er det mange (deriblant jeg) som har en jobb i helsevesenet ved siden av studiene, for eksempel som pleiemedhjelper, og det hjelper også på å bli vant til helsepersonell-rollen og å omgås pasienter.

[ATWindsor]

Jeg vil bare legge til noen ord her, siden det ble en del pessimistiske tanker rundt studiet og legeyrket nå. Det er en liten evighet siden sist jeg skrev, menmen.

Vil bare si at jeg er en av dem som i høyeste grad brenner for legeyrket, og det gjør også de jeg kjenner best på kullet. Mye av grunnen for min del er nettopp at man har muligheten til å være akademisk/vitenskapelig og menneskelig på én gang. Det er enkelt å få til én av delene, men å få til kombinasjonen er ikke så lett. (Studerte noe annet tidligere, men det ble litt mye pipetter og tall og litt lite mennesker. Har også vurdert sykepleie, men det blir litt mye i motsatt retning).

Angående kommunikasjon og empati, så vektlegges dette veldig ved mitt lærested: Over jul skal vi ha en egen eksamen i kommunikasjon. Det er selvfølgelig vanskeligere å måle empati. I tillegg er det mange (deriblant jeg) som har en jobb i helsevesenet ved siden av studiene, for eksempel som pleiemedhjelper, og det hjelper også på å bli vant til helsepersonell-rollen og å omgås pasienter.

Med menneskelig regner jeg med at du mener å ha kontakt med mennesker? Man kan jo fint gjøre mye godt for mennesker uten å ha ekstremt mye kontakt med de.

 

Ellers tror jeg det er lurt å minne på at man bør tenke seg om før man velger, legeyrket er nok et yrke som er litt ekstra utsatt for valg pga foreldre, status og lønn.

 

AtW

[BannanMannen]

psykologi, mental helse er spennende

 

Ikke akkurat lavstatus yrke

 

Hadde aldri greid å jobbe som psykolog, er gal selv fra før av

[ATWindsor]

Om man vil drive med "gale mennesker" og folk med sjaber mental helse, så ville jeg tro psykiatri er et bedre valg enn psykologi i utgangspunktet?

 

AtW

[Pus_1808]

Jeg vil bare legge til noen ord her, siden det ble en del pessimistiske tanker rundt studiet og legeyrket nå. Det er en liten evighet siden sist jeg skrev, menmen.

Vil bare si at jeg er en av dem som i høyeste grad brenner for legeyrket, og det gjør også de jeg kjenner best på kullet. Mye av grunnen for min del er nettopp at man har muligheten til å være akademisk/vitenskapelig og menneskelig på én gang. Det er enkelt å få til én av delene, men å få til kombinasjonen er ikke så lett. (Studerte noe annet tidligere, men det ble litt mye pipetter og tall og litt lite mennesker. Har også vurdert sykepleie, men det blir litt mye i motsatt retning).

Angående kommunikasjon og empati, så vektlegges dette veldig ved mitt lærested: Over jul skal vi ha en egen eksamen i kommunikasjon. Det er selvfølgelig vanskeligere å måle empati. I tillegg er det mange (deriblant jeg) som har en jobb i helsevesenet ved siden av studiene, for eksempel som pleiemedhjelper, og det hjelper også på å bli vant til helsepersonell-rollen og å omgås pasienter.

 

...og du studerer hvor?

 

Og jeg er helt enig i Sirik!

 

Skulle på en måte ønsket at det var en mål på hvor mye man brente for faget! Men selvfølgelig måtte man jo vært faglig sterk også,

men ikke nødvendigvis de med bare 6'ere...

I tillegg er det noen som har hatt en vanskelig skolegang pga. andre vanskelige forhold. De er egentlig sterke i fagene, men karakteren blir

naturligvis ikke så gode som de kunne ha blitt dersom de ikke hadde hatt disse vanskelige forholdene.

 

Noen som har erfaring med spesiell vurdering?:

 

http://www.ntnu.no/studieavd/medisin/Inf2010.pdf

 

side 20-22

 

 

Men det er ikke lett, og jeg tror det hadde vært så lett i praksis hvis jeg hadde fått det som jeg ville...

[Reipar]

 

Noen som har erfaring med spesiell vurdering?:

 

http://www.ntnu.no/studieavd/medisin/Inf2010.pdf

 

side 20-22

 

Har sittet i komiteen som evaluerer søknadene for skjønnsmessig vurdering.

 

Nåløyet er særdeles trangt. Du må mer eller mindre bevise at sykdom eller andre uforutsette hendelser har vært direkte årsak til at du har prestert dårligere enn det du burde og at du sannsynligvis hadde hatt gode nok karakterer om dette ikke hadde skjedd.

 

Med andre ord bør du ha et snitt som ligger tett opp mot det som kreves og at du kan bevise at karakterene dine har blitt noe dårligere som en konsekvens av hendelsen/sykdommen.

 

Har du foreksempel meget gode karakterer fra 1./2.klasse på videregående (snitt på 5.2/5.3 eller bedre) --> uforutsett hendelse --> dårligere karakterer i 3. så vil dette kunne åpne muligheten om komiteen vurderer at hendelsen er direkte årsak til de dårligere karakterene.

 

Vanskelige forhold i livet som de fleste av oss opplever - at det ble slutt med kjæresten, at foreldrene dine skilte seg eller liknende - vil sannsynligvis ikke kvalifisere. Men her ville jeg forsøkt.

 

Attester fra leger eller familiemedlemmer som skriver at du passer deg kjempegodt som leger og derfor fortjener plass har ingen hensikt.

[Tom86]

Jeg vil bare legge til noen ord her, siden det ble en del pessimistiske tanker rundt studiet og legeyrket nå. Det er en liten evighet siden sist jeg skrev, menmen.

Vil bare si at jeg er en av dem som i høyeste grad brenner for legeyrket, og det gjør også de jeg kjenner best på kullet. Mye av grunnen for min del er nettopp at man har muligheten til å være akademisk/vitenskapelig og menneskelig på én gang. Det er enkelt å få til én av delene, men å få til kombinasjonen er ikke så lett. (Studerte noe annet tidligere, men det ble litt mye pipetter og tall og litt lite mennesker. Har også vurdert sykepleie, men det blir litt mye i motsatt retning).

Angående kommunikasjon og empati, så vektlegges dette veldig ved mitt lærested: Over jul skal vi ha en egen eksamen i kommunikasjon. Det er selvfølgelig vanskeligere å måle empati. I tillegg er det mange (deriblant jeg) som har en jobb i helsevesenet ved siden av studiene, for eksempel som pleiemedhjelper, og det hjelper også på å bli vant til helsepersonell-rollen og å omgås pasienter.

 

...og du studerer hvor?

 

Og jeg er helt enig i Sirik!

 

Skulle på en måte ønsket at det var en mål på hvor mye man brente for faget! Men selvfølgelig måtte man jo vært faglig sterk også,

men ikke nødvendigvis de med bare 6'ere...

I tillegg er det noen som har hatt en vanskelig skolegang pga. andre vanskelige forhold. De er egentlig sterke i fagene, men karakteren blir

naturligvis ikke så gode som de kunne ha blitt dersom de ikke hadde hatt disse vanskelige forholdene.

 

Noen som har erfaring med spesiell vurdering?:

 

http://www.ntnu.no/studieavd/medisin/Inf2010.pdf

 

side 20-22

 

 

Men det er ikke lett, og jeg tror det hadde vært så lett i praksis hvis jeg hadde fått det som jeg ville...

 

 

Jeg studerer i Trondheim.

[Sirik]

psykologi, mental helse er spennende

 

Ikke akkurat lavstatus yrke

 

Hadde aldri greid å jobbe som psykolog, er gal selv fra før av

 

 

tjihi ;)Ja du må jo være gal som studerer medisin, eller så blir du det i medisinmiljøet. Nei, jeg har full respekt for at andre opplever medisinstudiet annerledes enn meg selv.

 

Jeg vurderte også å studere sosiologi, dvs bli sosiolog...mulig jeg gjør det senere. Jeg synes sosiologi og psykologi er fag som det burde fokuseres mer på i medisinutdanningen. En ting er å behandle mennesker som allerede er blitt syke, men like viktig er det å forebygge sykdom. Det å forstå bakenforliggende mekanismer til at folk blir syke eller har dårlig helse er superviktig. Bare se på de store sosiale forskjellene som eksisterer mht helse og sykdom i befolkningen. Din bakgrunn og oppvekst legger sterke føringer på dine valg, og det igjen influerer hvordan det går videre med deg i livet, både i forhold til utdanning, levekår, sykdom og død. Selv systematiske forskjeller i livsstil mellom ulie sosiale grupper er i stor grad er i stor grad formet av strukturelle faktorer. Det blir for enkelt å si at personen er en feit gris som spiser alt for mye pølser og er storrøyker så derfor har han seg selv å takke for hjerteinfarktet.

[BannanMannen]

^^

Mente bare at det ble litt feil å selv studere et "høystatusyrke" samtidig som man hele tiden var "kaptein opplagt" og sa at veldig mange av oss som studerer ing, jus, medisin etc gjorde dette av de grunnene som gjerne gjør seg gjeldende. Er ikke akkurat som om du plutselig fant ut at du ville leve i pakt med naturen og dro ut på vidda for å jage reinsdyr. Om du liker psykologi, bra for deg, men blir feil å rakke ned på med studenter, skal ikke se bort i fra at mange på studiet ditt også ikke har noe imot lønningen som forbindes med den utdannelsen.

 

Forebyggende medisin og sosialmedisin er i seg selv ikke noe som burde fokuseres på, dette har mer med holdninger å gjøre en at man lærer seg disse fagene, da det meste er opplagt. En av faktorene er at man helst skal ha et samfunn hvor man kan være den som er lengst nede, men fremdeles er vanlig, og lever et sunt og godt liv. Dette blir mer politikk, personlig håper jeg Norge begynner å helle mer mot det glade blåøyde sosialdemokratiet det var for et tiår tilbake hvor alle gikk på ski og var snille med hverandre, istedenfor dagens Norge hvor man går på BI, kjøper merkeklær og leier inn polakker til å jobbe for seg. Men dette blir politikk, og er OT.

 

At en lege gjerne bær ha den holdningen at han skjønner at noen som jobber på et rema1000 ikke nødvendigvis har det samme overskuddet til å trene, ikke like mye penger til å spise sunt, det er sant. Nå vet jeg ikke om holdningene til den norske legestanden, men jeg håper at det ikke er mange av typen. "Du har ikke brød, men spis kake da"

 

Uansett denne diskusjonen er strengt tatt OT, jeg har dratt inn politikk, du er ikke stor fan av med studenter på et personlig plan. Men jeg ville gjette på at psyk studenter ikke er gud vet hva forskjellige.

Endret 9. desember 2010 av BannanMannen

[Pus_1808]

 

Noen som har erfaring med spesiell vurdering?:

 

http://www.ntnu.no/studieavd/medisin/Inf2010.pdf

 

side 20-22

 

Har sittet i komiteen som evaluerer søknadene for skjønnsmessig vurdering.

 

Nåløyet er særdeles trangt. Du må mer eller mindre bevise at sykdom eller andre uforutsette hendelser har vært direkte årsak til at du har prestert dårligere enn det du burde og at du sannsynligvis hadde hatt gode nok karakterer om dette ikke hadde skjedd.

 

Med andre ord bør du ha et snitt som ligger tett opp mot det som kreves og at du kan bevise at karakterene dine har blitt noe dårligere som en konsekvens av hendelsen/sykdommen.

 

Har du foreksempel meget gode karakterer fra 1./2.klasse på videregående (snitt på 5.2/5.3 eller bedre) --> uforutsett hendelse --> dårligere karakterer i 3. så vil dette kunne åpne muligheten om komiteen vurderer at hendelsen er direkte årsak til de dårligere karakterene.

 

Vanskelige forhold i livet som de fleste av oss opplever - at det ble slutt med kjæresten, at foreldrene dine skilte seg eller liknende - vil sannsynligvis ikke kvalifisere. Men her ville jeg forsøkt.

 

Attester fra leger eller familiemedlemmer som skriver at du passer deg kjempegodt som leger og derfor fortjener plass har ingen hensikt.

 

 

Jeg vil helst ikke gå veldig inn på mine "grunner", men i korte trekk:

 

13 år; diagnostisert med sykdom --> mange innleggelser i løpet av 8-9 klasse, noe borte fra skolen i 10 klasse --> 5 i snitt

 

vg1 --> 3,4 i snitt --> prøver å gå vg2, men må ta et friår

 

vg2 --> 4 i snitt hvor jeg i siste semester er dødssyk...

 

Lang pause hvor jeg har kommet meg mye, ikke helt frisk...

 

 

Nå må jeg gå veien om sonans for å få generell studiekompetanse + de spesielle opptakskravene

 

 

Jeg kommer nok uansett til å gå denne veien, for jeg er sta som fy, og kommer til å hate meg selv om jeg ikke gjør det.

Bedre å prøve og feile, enn å ikke prøve i det hele tatt og angre!

Jeg har fortsatt mulighet til å rette opp en del av karakterene...

 

Jeg vet at jeg er i stand til det meste om jeg er frisk, jeg har tross alt prestert "normalt" når jeg har vært svært dårlig. Og jeg skjønner jo at jeg må bli frisk før jeg kan tenke på å begynne å studere, men det ser lysere ut nå!

 

Men det er en jæ**** lang prosess, og jeg har satt av minst 2 og et halvt år på å fullføre det! Det jeg gruer meg mest til er å ta opp fremmedspråk, jeg har fransk opp i halsen. Merde!*#@

 

Har du noen tips Reipar? Hvilke tilfeller er det som faktisk kommer gjennom nåløyet?