Bryter profittidealet med den gyldne regel?

[diskoduck]

Likevekt sier bare at både kjøper og selger er fornøyd med den situasjonen de er i, og ikke har incentiver til å endre adferd.

Er forbrukerene fornøyde i dagens samfunn? Vi konsumerer og konsumerer, men allikvel har vi en høy selvmordsrate, høyt sykefravært og mye depresjon i Norge.

 

Har vi incentiver til å endre atferd? Er du til enhver tid sikker at du gjør den beste handelen?

 

Som du også påpeker så har vi stort sett blandingsøkonomier i de fleste land i verden. Er ikke dette et resultat av, som flere høyst oppegående Nobelpris-vinnende økonomer, har bevist at frikonkurransemodellen har så mye imperfeksjoner og forutsetninger innbakt (deriblant modellen om det kalkulerende superrasjonelle mennesket) at det ikke fungerer i praksis.

 

Å forandre på preferansene hos individet? Vil den da være overrens med den gyldne regel? Den skal jo være allmenngyldig, uansett om man stemmer høyre eller venstre, er kristen eller muslim, straight eller homo.

[Lemkin]

Likevekt sier bare at både kjøper og selger er fornøyd med den situasjonen de er i, og ikke har incentiver til å endre adferd.

Er forbrukerene fornøyde i dagens samfunn? Vi konsumerer og konsumerer, men allikvel har vi en høy selvmordsrate, høyt sykefravært og mye depresjon i Norge.

 

Har vi incentiver til å endre atferd? Er du til enhver tid sikker at du gjør den beste handelen?

 

Det du spør om nå har ingen relevans til likevekt i et marked. Vidre så tror jeg ikke du helt forstår hva jeg snakker om.

 

Som du også påpeker så har vi stort sett blandingsøkonomier i de fleste land i verden. Er ikke dette et resultat av, som flere høyst oppegående Nobelpris-vinnende økonomer, har bevist at frikonkurransemodellen har så mye imperfeksjoner og forutsetninger innbakt (deriblant modellen om det kalkulerende superrasjonelle mennesket) at det ikke fungerer i praksis.

 

Et "fullkomment konkurranse"-marked vil i veldig manges øyne (inkludert mine) være en blandingsøkonomi. Igjen må jeg påpeke at markedsliberalisme ikke er det samme som "fri konkurranse" innen mikroøkonomi.

 

Å forandre på preferansene hos individet? Vil den da være overrens med den gyldne regel? Den skal jo være allmenngyldig, uansett om man stemmer høyre eller venstre, er kristen eller muslim, straight eller homo.

 

Preferanser uttrykker hva en konsument ønsker. Preferanser kan være både negative og positive, og summen av disse viser hvilke kombinasjoner konsumenten velger. Det vanlige i konsumentteori er å se på så få ting samtidig, for eksempel er det berømte markedskrysset kun en summering av helt like individer som kun velger mellom 2 goder, og hvor den eneste restriksjonen de har er prisen på godene og sin egen inntekt. Men det er fult mulig å bytte ut 2 goder med 5 og 6 osv. En kan også bytte ut "goder" med konsumering av fritid og arbeid, eller politiske preferanser (selv om sistnevnte ikke har så mye med økonomi å gjøre).

 

Du snakket om "hva med alle irrasjonelle aktørene i virkeligheten?" En mikroøkonomisk tilnærming ville vært å lage forskjellige konsumenter som har ulike preferanser, hvor noen er "rasjonelle" og andre "irrasjonelle".

[diskoduck]

Jeg sitter her og prøver å forstå, så jeg håper du unnskylder meg mine tankeeksperiment. Jeg har prøvd meg på følgende eksempel på Adam Smiths bakeren og smeden:

 

"Bakeren jobber hardt og produserer mange brød som han selger med profitt på et marked med fri konkurranse. Bakeren er en velstående mann, som har spart sin profitt og investert fornuftig.

 

En dag blir han oppsøkt av smeden, som etter noen uheldige plasseringer på børsen (aksjene hans sank som en sten som følge av en naturkatastrofe, "act of god"). Smeden, en ellers godt likt mann i landsbyen, er helt blakk. Han har en dårlig rygg som gjør at han ikke klarer å arbeide og i tillegg så har kona hans gått fra han. Han er med andre ord mutters alene i verden, uten mulighet til fremtidig inntekt.

 

Smeden spør pent bakeren om å få et brød eller to, slik at han slipper å gå sulten. "Nei", svarer bakeren, "jeg har ikke mulighet til å jobbe for deg. Du får tilbake fra markedet lik det du legger inn, og jeg kan ikke lastes for at du har vært uheldig". Smeden må gå tomhendt derfra, og noen dager senere omkommer han av sult.

 

Et par måneder etter denne hendelsen brenner bakeriet til bakeren ned. Han var svært uheldig med forsikringen sin, og glemte å fornye papirene. Egenkapitalen hans er ikke nok til å dekke oppbyggingen av et nytt bakeri. Et par dager senere går også hans kone fra ham og tar 50% av eiendelene hans. Bakeren prøver hardt å få seg en ny jobb, men har har blitt for gammel for det nye dynamiske arbeidsmiljøet som med tiden har endret seg voldsomt. Og etter noen år tar pengene hans slutt.

 

Han står nå med lua i hånda og går fra dør til dør for å forsøke å få hjelp til livets gang, men får flere nei enn han får ja. Bakeren er nå i akkurat samme situasjon som smeden var i noen år tidligere."

 

Jeg forsøker, som du sikkert forstår, å plassere "den gode samaritan-variablen" i fri konkurransemodellen. Men klarer ikke helt å se hvor den hører hjemme uten tillitsmekanismer, regulering og uten systemer som fanger opp de svakeste i samfunnet. Vil de i et frikonkurransemarked falle gjennom og ha liten sjanse til å klare seg i markedet?

 

I følge kunnskapssenteret.com vil et overordnet mål for en aktør i et marked, som regel være et av de følgende:

 

"Hvilke muligheter i forutsetningsanalysen som har størst fortjenestepotensial eller som vil gi størst rasjonaliserings/effektiviseringsgevinst.

 

Hvilke av disse mulighetene bedriften har størst muligheter til å realisere i forhold til tilgjengelige ressurser."

(Kilde: http://www.kunnskapssenteret.com/articles/...malsetning.html )

 

Vil da en profittmaksimerende aktør følge den gyldne regel, og tenke at han skal hjelpe den uheldigstilte fordi han kan komme i samme situasjon (dvs. gi bort et brød gratis og få høyere enhetskostnader som vil gå utover bunnlinja), eller vil han konsentrere seg om den største delen av markedet, de som faktisk betaler, og betaler godt for brødet.

 

Kan du da gi et konkret eksempel på hvordan det vil være rasjonelt for en profittmaksimerende aktør i en frikonkurransemodell å følge den gyldne regelen?

 

Hvordan vil du forklare omsorgsrasjonalitet (det faktum at noen mennesker velger å utdanne seg til sykepleiere eller lærere) etter en frikonkurransemodell?

 

Fordelingsnøklene av de knappe resurssene bunner vel i bunn og grunn ut i hvilket menneske- og verdisyn man har?

 

Jeg forstår at "et "fullkomment konkurranse"-marked vil være en blandingsøkonomi", men her er vel allerede solidaritetsvariablen regnet inn?

Endret 14. november 2007 av Cauldron2

[diskoduck]

Men... vil aktørene i en blandingsøkonomi alltid operere på grensen av det som regulert, normert og sosialt akseptert? Og for korte perioder kanskje også krysse grensen, for å hente ut maksimalt av det de kan av markedet?

[Lemkin]

Jeg forsøker, som du sikkert forstår, å plassere "den gode samaritan-variablen" i fri konkurransemodellen. Men klarer ikke helt å se hvor den hører hjemme uten tillitsmekanismer, regulering og uten systemer som fanger opp de svakeste i samfunnet. Vil de i et frikonkurransemarked falle gjennom og ha liten sjanse til å klare seg i markedet?

 

Perfekt/fullkommen konkurranse er ikke en realitet støttet av empiri. Det er rett og slett en mengde mekanismer som virker logisk matematisk under gitte antagelser. Disse antagelsene (for perfekt konkurranse) er:

- Full informasjon hos alle aktørene

- Homogene produkter

- Bedrifter og konsumenter uten markedsmakt

- Ingen etableringskostnader (free entry & exit)

 

Denne modellen blir brukt for å analysere for eksempel i hvilken grad skatter og avgifter påvirker konsumet på forskjellige goder, hvordan bedrifter og konsumenter tilpasser seg i ulike situasjoner. Denne modellen er (nok engang, Cauldron2!) ikke et forsøk på å skape en fullkommen kopi av den virkelige verden! Denne modellen er ikke ment for å analysere ting som de svakeste i samfunnet og slike ting. Denne modellen er ikke hva høyresiden anser som et fritt marked og markedsliberalisme! Denne modellen forutsetter statlig intervensjon, men ikke konkurransehindre (som etableringsavgifter osv). Vær så snill, vit hva mikroøkonomi er (og hvilke modeller som brukes til hva) før du prøver å angripe de.

 

Den gyldne regel strider ikke med en nyttemaksimerende konsument, eller en profittmaksimerende bedrift. Hvorfor skulle den det? Å tenke på andre betyr ikke at du skal slutte å handle etter den måten du selv vil. De konsumentene vi skaper i våre modeller skaper vi etter et formål, ikke etter hvordan enkelte i virkeligheten opptrer. Hvis du ønsker å analysere mennesker som følger den gyldne regel, som du kaller den, er det ikke verre enn at du definerer konsumentenes preferanser på den måten. Ingenting bak profittmaksimering impliserer at du overkjører alt og kun ser et mål; egen vinning.

 

I følge kunnskapssenteret.com vil et overordnet mål for en aktør i et marked, som regel være et av de følgende:

 

"Hvilke muligheter i forutsetningsanalysen som har størst fortjenestepotensial eller som vil gi størst rasjonaliserings/effektiviseringsgevinst.

 

Hvilke av disse mulighetene bedriften har størst muligheter til å realisere i forhold til tilgjengelige ressurser."

(Kilde: http://www.kunnskapssenteret.com/articles/...malsetning.html )

 

Vil da en profittmaksimerende aktør følge den gyldne regel, og tenke at han skal hjelpe den uheldigstilte fordi han kan komme i samme situasjon (dvs. gi bort et brød gratis og få høyere enhetskostnader som vil gå utover bunnlinja), eller vil han konsentrere seg om den største delen av markedet, de som faktisk betaler, og betaler godt for brødet.

 

En bedrift er noen som produserer et gode, og ønsker å få mest mulig fortjeneste for det godet. Det finnes bedrifter som produserer tjenesten "hjelp de svake", tilsvarende som det finnes bedrifter som produserer "tilferdsstill de rike". Du må forstå at bedriftene i denne modellen ikke oppførerer seg på en annen måte enn vi programmerer de til å gjøre.

 

Et godt eksempel er en oppgave jeg har gjort på skolen i dag. Vi ble bedt om å finne effekten av en direkte inntektsskatt på arbeidstilbudet. Måten jeg løste det ga resultatet "uklar effekt". Grunnen var fordi jeg ikke kan si noe om økt skatt vil føre til lavere arbeidstilbud, fordi måten jeg programerte mitt individ gjorde at det eneste klare resultatet var at individet opplevde lavere nytte. Jeg sto fritt til å manipulere resultatet (i praksis definere et tangeringspunkt) som jeg ville.

 

Kan du da gi et konkret eksempel på hvordan det vil være rasjonelt for en profittmaksimerende aktør i en frikonkurransemodell å følge den gyldne regelen?

 

Å basere sin drift på antagelsen om at alle følger sine egeninteresse - og samtidig følge sin, er et lett eksempel å tenke seg til.

 

Hvordan vil du forklare omsorgsrasjonalitet (det faktum at noen mennesker velger å utdanne seg til sykepleiere eller lærere) etter en frikonkurransemodell?

 

De blir lykkerligere (økt nytte) av å jobbe innenfor sine interesser. Hvis nyttefunksjonen til disse skulle tilsi at arbeid som rørlegger har en negativ effekt, og arbeid som sykepleier en positiv effekt, så er det naturlig å anta at de vil velge seg bort fra rørlegging og frem til sykepleie. I vår modell ser vi dette skje matematisk, ved at vi forutsetter at den partiellderiverte av nytten med hensyn på rørlegger er mindre enn null, og motsatt ved sykepleier. Det er dette jeg mener med å forrandre preferansene til en konsument. En bytter på hva som virker negativt og positivt på nytten til våre fiksjonelle individer.

 

Fordelingsnøklene av de knappe resurssene bunner vel i bunn og grunn ut i hvilket menneske- og verdisyn man har?

 

Såklart, og det er ingenting innen mikroøkonomi som umuliggjør dette. Som jeg sa, skal du lage hele Norge i en modell med perfekt konkurranse så må du ha en nyttefunksjon for hvert individ, og alle disse vil mest sannsynelig være forskjellige. Dette er en praktisk og teoretisk umulig oppgave, som er grunnen til at vi økonomer kutter ut alt som ikke er direkte (eller indirekte) relevant.

 

Jeg forstår at "et "fullkomment konkurranse"-marked vil være en blandingsøkonomi", men her er vel allerede solidaritetsvariablen regnet inn?

 

Hvis du vil, så er det ingenting som står i veien for å legge til ekstra variabler, parametre og eksogene varibale inn.

 

Du må huske at mikroøkonomi er et redskap for analyse, ikke et speilbilde av virkeligheten.

[diskoduck]

Misforstå meg rett, jeg prøver ikke å angripe modellen, jeg prøver å forstå den. Kan hende jeg formulerte meg upresist i min første post, for det ber jeg om unnskyldning om. Den økonomiske materien er ganske ny for meg, så i første rekke stiller jeg spørsmål. Og det takker jeg for at du gir mange gode og opplysende svar. Jeg har med meg noen studiepoeng i sosiologi, og det er først og fremst fra filosofihistorien og sosiologien jeg har plukket med meg en del av tankerekkene.

 

"

Kan du da gi et konkret eksempel på hvordan det vil være rasjonelt for en profittmaksimerende aktør i en frikonkurransemodell å følge den gyldne regelen?

 

Å basere sin drift på antagelsen om at alle følger sine egeninteresse - og samtidig følge sin, er et lett eksempel å tenke seg til."

 

Har du lest wikipedia-artikkelen om "homo oeconomicus"? At ikke alle følger sin egeninteresse? Hva med de som f.eks. kjøper et varemerke fordi vennene har det eller de som velger standardvalget fordi de ikke gidder?

 

Jeg vet kanskje nok ikke helt hva jeg ønsker? Jeg ønsker å prøve å få et svar på om man med økonomiske modeller kan tilpasse modeller som både tilfredstiller de svake og de rike samtidig? Men hva med middelklassen? Er det matematisk mulig å finne en modell som tilfredstiller alle? Som er allmenngyldig?

 

Da vil vel en modell som forutsetter at noen ønsker økonomisk profitt, bryte med den gyldne regel (hvis vi er enige om at den er allmengyldig), hvis det finnes mennesker som mener at man ikke skal få profitt på bekostning av andre? Eller misforstår jeg igjen? Det vil vel på en måte alltid oppstå tapere i modell hvor man legger til grunn at man ikke kan inkludere alle variabler?

Endret 14. november 2007 av Cauldron2

[diskoduck]

Fra Wikipedia:

 

"Altruistic economics rejects the model as unrealistically selfish, arguing that real people have friends to whom they are to a greater or lesser degree altruistic, so it relaxes the restriction that people's utility functions must be independent.

 

Other critics argue that the purely self-interested behavior of the Homo economicus reflects the behavior of the psychopath and not that of the average participant in the economy. As such the Homo economicus can be considered to be a purely theoretical construct."

[Lemkin]

Cauldron, hvis du ikke forstår at aktørene oppfører seg som vi selv bestemmer, så vil du aldri kunne forstå svarene på dine egne spørsmål. At en bedrift maksimerer profitten er noe vi bestemmer inne i modellen at den skal gjøre. At en person ønsker å kjøpe mest mulig av et eller annet gode er også noe vi bestemmer i modellen.

 

Ser at den vanlige kritikken fremkommer, nemmelig at hele markedet er en summering av "alle" individer, men når alt kommer til alt så er det bare summen av et individ. Som jeg har påpekt så mange ganger at jeg ikke gidder å svare mer hvis du ikke skjønner dette, så oppfører individene seg etter den måten vi får de til å gjøre det.

 

Hvis et individs nyttefunksjon er basert på 2 goder og et fritid, og kaller x1 og x2 de godene og N for fritid, ville nyttefunksjonen se slik ut: U=u(x1,x2,N). Hvis vi antar at alle disse 3 tingene øker nytten, så ville den partiellderiverte av hver av disse 3 være positiv. Det er slik du setter preferansene hos en konsument, og det er ingenting som står i veien for at mindre konsum skal øke nytten osv. Men det vanlige er å anta at økt konsum -> økt nytte, og at økt fritid -> økt nytte. Grunnen er at dette blir støttet opp mot empiri (til en viss grad såklart).

 

Hvis du virkelig vil fårstå dette, så er et innføringsfag i mikroøkonomi sjeldent noe større enn 7,5 poeng

[diskoduck]

Joda, mikroøkonomi er ikke så langt unna og partiellderivasjon kom jeg borti for kun et par uker siden, så jeg skjønner at jeg strekker tålmodigheten din her. Med de enkle modellene vi hittil har operert med, håper jeg du unnskylder min forvirring.

 

Jeg leste wikipedia artikkelen igjen og om igjen. Og jeg ser klarere hva du mener nå.

 

I modellen din u = y (x1,x2,N). Her bruker du LaGrange? Har du noen linker til noen enkle modeller jeg kunne se på og lære av?

 

Vil da nye trender og endringer i smak f.eks. reflekteres i tilbuds og etterspørselskurven når man omkalkulerer likevekten ved å ta med den nye trend og smaksvariablen?

 

Fant et sitat på wikipedia:

 

"The free market's strength was not creating a static or a general equilibrium but instead in organising resources to meet individual desires and discovering the best methods to carry the economy forward."

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Economic_equilibrium

Endret 15. november 2007 av Cauldron2

[diskoduck]

Tror kanskje litt av min forvirring bunner ut i en feilkobling mellom Max Webers begrep om idealtypen og Ferdinand Tönnies begrep om normaltypen.

 

"Tönnies drew a sharp line between the realm of conceptuality (of sociological terms, including "normal types") and the realm of reality (of social action). The first has to be treated axiomatically and in a deductive way (Pure Sociology), the second, empirically and in an inductive way (Applied Sociology). Following Tönnies, reality (the second realm) cannot be explained without concepts, which belong to the first realm, or else you will fail, because you try to define x by something derived from x."

[Lemkin]

Joda, mikroøkonomi er ikke så langt unna og partiellderivasjon kom jeg borti for kun et par uker siden, så jeg skjønner at jeg strekker tålmodigheten din her. Med de enkle modellene vi hittil har operert med, håper jeg du unnskylder min forvirring.

 

Jeg leste wikipedia artikkelen igjen og om igjen. Og jeg ser klarere hva du mener nå.

 

I modellen din u = y (x1,x2,N). Her bruker du LaGrange? Har du noen linker til noen enkle modeller jeg kunne se på og lære av?

 

En måte er å bruke lagranges metode for å maksimere funksjonen gitt en restriksjon. Siden vi har med tid som et "gode", så blir restriksjonen vår noe utradisjonell. La oss anta at individet konsumerer alt av inntekten sin:

 

Budsjettet:

 

wL = x1p1 + x2p2 - hvor w er lønn, L er arbeidstimer, x1 er gode 1 og x2 er gode2, hvor p1 og p2 er henholdsvis prisene på godene.

 

Tidsrestriksjonen:

 

N + L = T, hvor T er en gitt størrelse, N er fritid og L er arbeid. Løser ut for L og setter inn i budsjettet vårt, og får:

 

w(T-N) = x1p1 + x2p2

 

For å maksimere må vi nesten bruke Lagrange, siden vi ikke har noen uttrykk for funksjonen. Lagrangeuttrykket blir seende noe slik ut:

 

L = u(x1,x2,N) - l(x1p1 + x2p2 - w(T-N)), hvor l er lagrange multiplikator. Får da tre ligninger og 3 variabler, hvor vi kan løse ut for x1, x2 og N for å få etterspørselsfunksjonene for godene og arbeidstilbudet fra individet.

 

Grafisk vil løsningen for vareetterspørselen se slik ut (merk at skjæringspunktene på første- og andreaksen vil være noe annet for oss):

 

 

Og arbeidstilbudet vil tradisjonelt se likedan ut grafisk, bare med fritid på førsteaksen, og lønn på andreaksen.

 

Det er slik en regner i mikroøkonomi. Så som du sikkert ser nå, så er adferden til et individ alt opp til hvordan vi setter det. Her har vi antatt at nytten øker ved økt fritid og konsum av de to godene. Vi kunne godt ha byttet ut dette, og sakt at konsum av gode 1 er positivt og gode 2 er negativt, og antatt at gode 1 er et "klimapositivt gode", mens gode 2 er et "klimanegativt gode", slik at vi kan kalle konsumenten vår for klimabevisst.

 

Skal vi for eksempel skape hele det norske markedet etter poteter og brus, så må vi ha ca 4,5 millioner forskjellige nyttefunksjoner, hvor vi kaller gode 1 for poteter og gode 2 for brus. Evt kunne vi brukt et togode-diagram for å se på hvordan et individ konsumerer øl i forhold til alle andre drikkevarer. Da lar vi bare gode 1 være øl, og gode 2 være alle andre drikkevarer. Så som du ser så trenger en ofte ikke mer enn to goder.

 

Over til temaet, så ser du sikkert også at det er lett å lage sitt eget individ som "følger den gyldne regel". Skal det være helt realistisk blir det en del variabler å holde styr på, men det er slettes ikke en umulig oppgave. Eneste du må huske at svaret ditt mest sannsynelig ikke vil være 100% likt de tradisjonelle svarene, hvor en til slutt ender opp med det pene markedskrysset.

[diskoduck]

Når du da støtter deg til mikroøkonomien, har du tatt en forutsetning og legger Webers idealtype i grunn?

 

Da bunner vel forståelsen av aktøren i hvilken stilling man tar i positivismedebatten?

 

Avledet fra Tönnies: "reality (the second realm) cannot be explained without concepts, which belong to the first realm, or else you will fail, because you try to define x by something derived from x."

[Lemkin]

Uten at jeg vet stort mye om Webers annet enn at han har skrevet en del om religion og sosiologi, så vil jeg tro at idealtypen er en dynamisk person. Du må huske at alle aktører i modellene fungerer perfekt etter slik vi vil at de skal. Idealtypen er ikke noe speil på virkeligheten, men et forenklet individ i den grad vi vil at det skal være. Slik sett er alle aktører idealtyper.

 

Jeg vil gjerne sitere noen jeg også, som kanskje vil hjelpe deg å forstå litt mer. Albert Einstein sa engang If you are out to describe the truth, leave elegance to the tailor. Dette sitatet står i mange økonomibøker, fordi det uttrykket nettopp det jeg prøver å fortelle deg nå. Økonomer prøver å forstå verden, og når vi forsøker på dette, så ser vi ofte på små enkelte (partielle) endringer. Dette gjør våre modeller veldig elegante og pene, men de er langt i fra å beskrive en hel virkelighet. Men selv om vi ikke beskriver en direkte virkelighet er vi heller ikke så langt i fra. Mange av mekanismene viser seg også i virkeligheten.

[diskoduck]

Jupp, ser den

 

Leste kritikken av "Markedets makt over sinnene" hvor Gaute Torsvik og Ottar Brox kritiserer boken til Tranøy ( http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=737 http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=736 )

 

"Denne boka viser at marknaden er ein arena for maktutøving og maktmisbruk. Ho viser kor viktig det er å ha tjukke lag med sosiale institusjonar både over og under marknaden for å balansere og korrigere marknadsmakt. Kanskje klarer Tranøy å kjølne ned dei varmaste marknadsentusiastane. I så fall har han gjort ein god jobb, men kvifor Tranøy treng marknadsfundamentalistar og dumme, einfaldige økonomar for å få den jobben gjort, det skjønar eg ikkje. "

 

" At B. S. Tranøy har skrive ei god bok om den norske kapitalismen ved tusenårsskiftet, er det lett å sjå av dei reaksjonane boka har blitt møtt med av det marknadsliberalistiske presteskapet. Erkebispen Kåre Valebrokk tolka Tranøy slik at dei to er einige om at staten burde sørgje for betre konkurranselovgjeving, og vel å sjå bort frå at heile boka er ein samanhengande kritikk av det evangeliet som Dagens Næringsliv har terpa på kvar dag i fleire tiår. Prestelærlingen Torbjørn Røe Isaksen, leiar i Unge Høgre, tek i Ny Tid i bruk den velkjende teknikken med å framstille boka som «forutsigbar» og keisam. Men dei fleste tenksame folk vil finne mange originale innsikter – som er nye også for mange av oss venstrevridde – og formuleringar som skaper leseglede hos alle med opne sinn. "

Endret 15. november 2007 av Cauldron2

[diskoduck]

Du må huske at alle aktører i modellene fungerer perfekt etter slik vi vil at de skal. Idealtypen er ikke noe speil på virkeligheten, men et forenklet individ i den grad vi vil at det skal være. Slik sett er alle aktører idealtyper.

Etter å ha lest meg en del opp, ser jeg at vi nok er mer enig enn det det kan fremgå av ordvekslingen.

 

Jeg er helt enig at både markedsøkonomi og kommandoøkonomi har sine styrker, men på forskjellige ting. Og som du poengterer, er en blandingsøkonomi å foretrekke. Og det var vel også mitt utgangspunkt, men jeg klarte ikke å kommunisere det godt nok. Beklager det, har lest to bøker siden debatten startet (Gaute Torsvik "Menneskenatur og samfunnsstruktur" samt Erling Røed Larsens "Alt du vil vite om samfunnsøkonomi"). Begge to veldig godt skrevne bøker.

 

Vi er alle individer som vil forskjellige ting og å basere beslutninger på en måte å tenke på vil resultere i å reprodusere styrkene og svakhetene ved den modellen som man har lagt mest vekt på. Man kan jo se på Amerika under den Store Depresjonen eller Norge på 50-60 tallet (planøkonomi, 0% ledighet og 4-5% årlig vekst) og lett finne eksemplene på de ekstreme tilfellene.

 

Som jeg forstår det vil det alltid være en drakamp mellom de to måtene å tenke på, med mindre samfunnsøkonomene klarer å komme opp med en modell som vil kunne løse problemet med gratispassasjerer, markedssvikt, naturlige monopol, asymmetrisk informasjon m.m.

 

En korrigering av mitt tidligere poeng blir da at den gyldne reglen ikke vil kunne sameksistere med en markedsøkonomi i et frikonkurransemarked, fordi den ene fokuserer på kvalitet mens den andre fokuserer på effektivitet og kvantitet. Vil man ha både kvalitet og kvantitet er man nødt til å inngå kompromisser. Og det er kanskje derfor det er så vanskelig for politikerene å bli enige.

 

Den siden som enklest klarer å kommunisere styrkene ved sin modell og plukke opp trendene i et samfunn, vil vel også være den siden som opplever vekst. Og det at penger er enklere å telle enn verdier, fører vel kanskje til at retorikken enklere blir skjevt fordelt?

 

Kan forøvrig anbefale å lese følgende notater om globaliseringsdebatten:

 

http://www.hive.no/www-sa/fag/sos/SOS107/F...20%d8sterud.doc

Endret 18. november 2007 av Cauldron2

[diskoduck]

"Parsons: Utilitarismens dilemma

 

Den utilitaristiske handlingsteorien (eller “teorien om rasjonelle valg”) betrakter enkeltindivider som frie, målrettede aktører. Det blir antatt at slike aktører i en hver sam­men­heng vur­derer nytten og kostnadene ved ulike handlings­alternativer, og der­etter treffer valg som er rasjonelle i forhold til de målene aktøren har, og de vilkårene som preger situasjonen.

 

Parsons peker på følgende logiske problemer i denne utilitaristiske handlings­teorien:

 

I. Problemer knyttet til målenes status i to varianter av utilitaristisk handlingsteori

 

Variant A:

 

Aktørens mål blir betraktet som tilfeldige (eller kontingente, som det heter i logikken)

 

Aktørens mål blir betraktet som noe som ligger utenfor det handlings­teorien skal for­klare. I forhold til de prosessene teo­rien dreier seg om er målene derfor logisk sett tilfeldige. Men dermed kan ikke teorien si noe om hvordan folk faktisk velger, for hvordan kan man egentlig velge mellom mål som er tilfeldig fordelt?

 

I vanlig økonomisk teori har man forsøkt å komme unna dette problemet ved å si at hver enkelt konsument har en “nyttefunksjon” som maksimeres. Men hvordan oppstår slike “nyttefunksjoner”, og hvor realistisk er antakelsen om at de eksisterer? Hva betyr egentlig “nytte” og “nyttefunksjon”? Hvordan kan vi måle og sammenlikne “nytte”?

 

Variant B:

 

Målene blir forsøkt årsaksforklart , f.eks. ut i fra arv og miljø

 

Hvis vi tenker på denne måten så forsvinner skillet mellom aktørens egne mål, og de vilkårene som preger aktørens situasjon. Men da bryter logikken i handlingsteorien sammen, fordi vi ikke lenger kan opprettholde forestillingen om en aktør som “velger fritt” blant ulike mål, men snarere ser for oss en organisme som tilpasser seg gitte vilkår (jfr. psykologiens begrep om “betinging”, biologiens begrep om “det naturlige utvalg”, osv.).

 

Denne varianten av utilitaristisk handlingsteori omtaler Parsons som en “positiv­istisk tolkning av målenes status”.

 

Denne utgaven av utilitaristisk handlingsteori er ikke så utbredt innen nyere mikroøkonomisk teori, fordi en der gjerne aksepterer prinsippet om “konsumentsuverenitet”. I markedsføringslitteraturen finnes det derimot mange forsøk på å tolke konsumenters ønsker som uttrykk for bakenforliggende behov (f.eks. ved å relatere ønsker hos forbrukere til en eller annen versjon av “Maslows behovsteori”).

 

II. Rasjonalitetsnormens status

 

Den utilitaristiske handlingsteorien antar at aktørers handlinger er uttrykk for rasjonelle valg. Men hva er rasjonelt? Mange mener at vitenskapen, eller “den vitenskapelige orienteringen”, er det mest rasjonelle i vår kultur. Skal vi dermed bruke “den vitenskapelige orienteringen” som norm for hva vi oppfatter som rasjonelle handlinger? Hva om folk ikke følger denne normen, er det i så fall fordi de er dumme?

 

Videre går den utilitaristiske handlingsteorien gjerne ut i fra at aktørene har “full informa­sjon” om situasjonen de befinner seg i, samt om alle konsekvenser av alle handlingsalternativer. Men dersom aktørene har en slik overveldende kunnskap blir det (som regel) bare en optimal måte å handle på. Dermed oppløses ideen om at aktørene velger fritt, fordi handling nå blir en rasjonell tilpasning til “gitte vilkår”.

 

Nyere varianter av utilitaristisk handlingsteori forsøker å håndtere dette problemet ved å forlate forutsetningen om “full informasjon”, og snakke om “beslutninger under usikkerhet” og “begrenset rasjonalitet” (jfr. Collins om disse tingene)."

 

http://www.hive.no/www-sa/fag/sos/SOS104/T....dil.oppsum.htm

 

http://www.uio.no/studier/emner/sv/psykolo...eslutninger.ppt

 

http://www.oekonomi.uio.no/div/debatt/Moen...er%20marked.htm

 

Kalle Moene skriver i artikkelen:

 

"Effektive markeder krever en rimelig inntektsfordeling, noe som igjen kan innebære at deler av lønnsfastsettelsen tas ut av den ordinære markedskonkurransen, for eksempel gjennom kollektive forhandlinger."

 

Dette er jo hyperaktuelt i forbindelse med retorikken som har blitt brukt av FRP i lønnsforhandlingsspørsmålet, hvor en historiker kom med en ganske oppsiktsvekkende sammengligning.

Endret 18. november 2007 av Cauldron2

[Lemkin]

Aktørens mål blir betraktet som noe som ligger utenfor det handlingsteorien skal forklare. I forhold til de prosessene teorien dreier seg om er målene derfor logisk sett tilfeldige. Men dermed kan ikke teorien si noe om hvordan folk faktisk velger, for hvordan kan man egentlig velge mellom mål som er tilfeldig fordelt?

 

I vanlig økonomisk teori har man forsøkt å komme unna dette problemet ved å si at hver enkelt konsument har en “nyttefunksjon” som maksimeres. Men hvordan oppstår slike “nyttefunksjoner”, og hvor realistisk er antakelsen om at de eksisterer? Hva betyr egentlig “nytte” og “nyttefunksjon”? Hvordan kan vi måle og sammenlikne “nytte”?

 

Valg konsumenter tar i en mikroøkonomisk modell er ikke tilfeldige. Uansett hvor mange ganger du "kjører" modellen, så ender du opp med samme resultat. Grunnen er som påpekt, de såkalte nyttefunksjonene. Kritikken som fremmes her er særdeles dårlig, og det virker som de baserer seg på et "argument fra uvitenhet".

 

La meg forklare litt hva som ligger bak en nyttefunksjon, og tenk så over hvor urealistisk en slik funksjon er - om den er det i det heletatt.

 

En nyttefunksjon er en forenkling over hvordan en antar et individ vil reagere, stilt ovenfor et sett med muligheter - hvilken adferd som gavner individet mest. Hva som gavner individet mest er eksogent gitt, dvs at det er vi som bestemmer det. Det som gavner individet mest, er det som gjør individet mest lykkelig - det som tilfører mest nytte. En enkel matematisk måte å skrive dette på er å sette opp en funksjon som avhenger av så mange variabler en selv ønsker. Tradisjonelt bruker en to (normale) goder. Det er ingenting i veien for å ha 100,000 variabler, annet enn et herk å regne på. Alle variabler kan dra i to rettninger i endringer på variablene. Enten drar de positivt, eller så drar de negativt (øker eller minker lykken/nytten).

 

La oss si at Ola liker ost. Han kan enten kjøpe hvit eller brun ost, og Ola foretrekker hvit fremfor brun ost. Helt generelt kan vi skrive at Olas nyttefunksjon er U(H,B), hvor den partiellderiverte av U mhp H er positiv, mens den partiellderiverte av B er negativ. Så Ola øker nytten sin ved å velge bort brunost for å velge mer hvitost. Her sier vi ikke noe om hvordan trade offen mellom brun- og hvitost er på nytten, kun at mer hvitost øker nytten, og mer brunost gir mindre nytte. Dette er Olas preferanser når det kommer til hvit vs brun ost. Hadde vi vist alle av Olas preferanser om alt (liker han å reise med tog, buss eller bil? Hvor mye av fritiden sin ønsker han å bruke på trening? Jobb? etc) kunne vi ha "modellert" Ola, og basert på disse preferansene og denne nyttefunksjonen vi ville endt opp med sagt noe om hvilke varer Ola vil bruke penger på, hvor mye han er villig å jobbe for og hvordan Ola er. Hvis vi også hadde vist "bytteforholdet" mellom alle disse variablene kunne vi satt opp en (ellers stygg) funksjon. Vi kunne regnet oss frem til hvor mange bananer Ola kjøper, hvor mange timer han trener om dagen og slike ting. Basert på antagelsen om at Ola ønsker å maksimere sin nytte (ingenting her sier noe om hvordan han oppnår maks nytte) finner vi ut veldig mye om Ola.

 

Det er jo også slik at lykke har blitt en relativt målbar størrelse. Den gode gamle måten å måle lykke på er å rett og slett ringe rundt og spørre folk om hvor lykkelige de er. Men det er også mulig å få frem hvor lykkelige folk er ved å la de vise sine preferanser. Hvis det er slik at flesteparten ønsker mindre lønnsforskjeller, så er det vel rimelig å anta at de ønsker dette fordi de tror at dette vil gjøre de mer lykkelig. Etter utilitaristisk moral ville også det vært ønskelig å redusere lønnsforskjeller hvis dette var tilfellet (den diskusjonen skal jeg ikke ta her). Er du veldig interessert, kan du lese økonomen Richard Layards forskning på lykke. Han er forfatteren bak boka Happiness: Lessons from a New Science, hvor han kommer med det nokså radikale forslaget om å øke skattene for å få folk til å jobbe mindre, som vil skape et lykkeligere samfunn. Morsomt nok kan du lett vise ved mikroøkonomi at økt inntektsskatt ikke nødvendigvis skaper et lavere arbeidstilbud, og såvidt jeg har fått med meg er det heller ikke noen empiri som støtter påstanden om at økt inntektsskatt gir lavere arbeidstilbud.

 

Kort oppsummert; Nytte er en målbar størrelse, og preferanser hos individer er ikke urealistisk i det heletatt. Å vise et ekte individs fulle preferanser er er pratisk vanskelig og rotete oppgave, men å se på små forhold (f.eks. hvitost vs brunost) er derimot ikke vanskelig i det heletatt. Personlig syns jeg heller ikke at "det nyttemaksimerende individ" er noe urealistisk, snarere tvert imot.

[diskoduck]

Retorikken bak Ola-eksempelet har styrker og svakheter, for det første er det jo en utrolig effektiv modell for å telle antall observasjoner. Å forklare x eller y med noe som er derivert fra x eller y, vil ha mange fordeler, men hvis man velger helt å se bort fra alternative modeller vil man kun reprodusere styrkene og svakhetene med den utvalgte modellen.

 

Som eksempel kan vi se på enkeltindividet Ola, i likhet med flertallet av innbyggerene i landet det han bor, hater folk fra utlandet. Å hate folk fra utlandet øker nytteverdiens hans, så han stemmer på det partiet som foreslår å lukke landegrensene helt. En slik modell vil kun reprodusere flertallets stemme, uansett hvor perfekt modellen er til å telle. Den vil kun si noe om individet Ola og hans effekt av nytteverdiøkningen (fordi man legger Ola i bunn som idealaktør), ikke Olas samspill med andre.

 

Det kan jo hende at det kommer en økonom (sic!) som klarer å bevise ovenfor Ola at vi faktisk øker nytten ved å handle med folk fra utlandet.

 

De Ola-ene som er enig med dette, vil ikke bli telt med. Vi utelukker en variabel vi kanskje burde ha hatt med, fordi vi har ikke undersøkt godt nok hvilke variabler som behøves for best mulig å forklare nytten (begrenset rasjonalitet).

 

Hvis modellen om at Ola liker hvit ost blir lagt til grunn for fremtidige avgjørelser, uten å stille spørsmål ved den, øker produsentene og selgerene fokuset på hvit ost og til sist skviser man kanskje brunosten helt ut av markedet. Et konkret resultat av det kan man jo se på franchisekjeder, uniformeringen av butikkene blir så totalt gjennomført at det er det samme hvor man går på Mc Donalds, det vil være det samme overalt. Avvik fra normen blir ikke regnet inn i modellen.

 

Det er en grunn til at banker har begynt å kun foreslå annuitetslån som standard og nevner omtrent ikke serielån, selv om man betaler mindre renter med et serielån og dette kan jo reinvesteres (jada, vet at nåverdien vil være den samme). Her blir det jo et spørsmål og likviditet og de regner med at folk flest velger standardvalget. De vet at folk (aktørene) handler under en ramme av begrenset rasjonalitet (ref. foredraget om kognitiv psykologi).

 

Et annet problem oppstår når man skal bli enige om hvem som skal betale for Forsvaret, brannvesenet, sykehus, politi etc. Hvordan skal man bli kvitt gratispassasjerene med en kvantitativ modell?

 

Jeg høres sikkert helt uenig med deg, men det er jeg altså ikke. Jeg er fullstendig enig om at det ikke finnes bedre modeller enn markedsmodellen for effektiv fordeling av varer, men stilles det ikke spørsmål vil den fortsette å reprodusere de effektene den er basert å gjøre. Utfordringen man står ovenfor vil vel være å finne en modell som kan best mulig kombinere de to tilnærmingsmetodene?

 

Skal lese den boken du anbefaler, har du lest Gaute Torsviks "Menneskenatur og samfunnskultur" og artikkelen i Sosiologi i dag: "Tilit og økonomi"? Kan anbefales.

 

Mye av den debatten som jeg ser vi er på vei inn i blir bl.a. beskrevet her:

 

http://www.iss.uio.no/studier/sos/guider/g...sum/del1.html#3

 

Takk for god innsikt forresten

Endret 19. november 2007 av Cauldron2

[Lemkin]

Et annet problem oppstår når man skal bli enige om hvem som skal betale for Forsvaret, brannvesenet, sykehus, politi etc. Hvordan skal man bli kvitt gratispassasjerene med en kvantitativ modell?

 

Det beste forsøket på dette ble gjort av en svensk økonom med etternavn Lindahl. Ved å finne betalingsvilligheten for de enkelte offentlige godene hos alle individene, kan vi også sette en pris på godene, og derfor også kvantum produsert.

 

Ellers er det ikke sikkert at freeridere er noe særlig problem, i og med at det fort kan bli mer samfunnsøkonomisk effektivt å la de eksistere, enn å bruke masse krefter på å fjerne de. '

 

Jeg vil gjøre oppmerksom på at du ofte beveger deg inn i et perspektiv hvor du er mest urolig for at alle ikke gjør som du selv ønsker når du argumenterer nå. Jeg vil være meget forsikrig å bruke mikroøkonomi for å forklare partitilhørighet og politikk generelt. Modellene er bygd opp for å analyser hvilke godekombinasjoner et individ vil ha (tid er også et gode), ikke for å skape en matematisk modell for et helt samfunn.

 

Skal lese den boken du anbefaler, har du lest Gaute Torsviks "Menneskenatur og samfunnskultur" og artikkelen i Sosiologi i dag: "Tilit og økonomi"? Kan anbefales.

 

Jeg skal være ærlig med deg, og bare si at jeg syns Sosiologi er et tullefag - et helt ubrukelig sådan. Men det er vel bare slik samfunnsøkonomer blir "oppdratt" nå om dagen

[diskoduck]

Torsvik er professor i samfunnsøkonomi ved UiB.

Endret 19. november 2007 av Cauldron2