Voldtekt og seksuelle overgrep hos deg eller en av dine nærmeste

[-Gullfisk-]

En hypotetisk situasjon:

X er på fest og blir voldtatt. Etter å ha kommet seg på bena igjen går hun hjem og dusjer. Vasker seg helt ren for blod og sæd og alt. Kroppen er fremdeles full av blåmerker. Om hun annmelder det, er det stor sannsynlighet for at hun får medhold?

 

De fleste anmeldte voldtekter kommer man ikke så langt med, hvis man ikke har direkte bevis. Det blir ord mot ord, og er det bare blåmerker. Kan det lett ikke være nok, som det er nevnt tidligere her. Få hjelp og samle bevisene med engang, eller så har man ikke noe sak. Blåmerker kan jo gjøre mye forskjell det også, men når det gjelder sånne saker som voldtekt. Så er det om å gjøre å samle mest mulig bevis så fort man kan. Og jeg hadde anbefalt personen å ta bilde av blåmerkene med engang, så dem ikke blir borte eller noe..

[tameg]

Teknisk sett er det voldtekt. Om du hadde kommet så langt med det i retten er en annen sak, da slike saker er noe av det værste en dommer kan komme borti.

 

 

hva mener det med at det er noe av det værste en dommer kan komme bort i ?

[Sandoora]

Veldig flott med en sånn tråd, stor nytte og hjelp for veldig mange.

 

Det man også burde tenke på er at en stor del av voldtekter skjer av noen man kjenner. Og gjerne av folk man aldri ville trodd ville gjort sånt.

 

voldtekt utføres på veldig mange måter og. Ikke bare penetrering av penis.

[L4r5]

Lagt til en link i førstepost om overgrep i barndommen.

[Lemon]

SNAKK MED NOEN.

Du kommer deg ikke gjennom det på egen hånd.

 

Da jeg var elleve opplevde jeg at en jeg var glad i og stolte på trådte over mine grenser. Etterpå var jeg fullstendig overbevist om at jeg hadde lagt opp til det og at mamma kom til å bli sint hvis jeg fortalte det. Jeg ser såklart i ettertid hvor fullstendig galt dette var, og det overrasker meg at jeg ikke så det da. Jeg gikk for å være en intelligent unge. I årene som fulgte klarte jeg meg fint, jeg var elevrådsformann hele barneskolen, rakk alltid opp hånda, fikk alltid alt rett på diktatene (bortsett fra én gang, læreren ba oss skrive ordet "handikappet" og jeg skrev "handicappet". Det plaget meg i mange år), var med i Barn og Unges Kommunestyre, arrangerte alle klassefestene, var kjæreste med de populære guttene og venninne med de kule jentene. Jeg var alltid flink pike.

 

Jeg gikk med det aleine i fire år før det sa stopp den første gangen. Da var jeg femten og utviklet tendenser til bulimi/anoreksi. Jeg la hele skylda på et negativt selvbilde, og snakket meg gjennom det med ei helsesøster på skolen. Jeg sa aldri noe om det som hadde skjedd da jeg var elleve, da var kropp det eneste som betød noe. Da jeg var kommet over det, var det tilbake i gamle spor, være flink, være smart, bli godt likt av alle.

 

I høst sa det stopp én gang til. Jeg var på fest hos en venninne og drakk meg stupfull. Jeg følte meg miserabel og utafor der. Jeg drakk med begge hender (kjempeidé!) og blei til slutt så full at jeg måtte stavre meg ut på terrassen etter luft. Jeg tror det må ha vært ganske sent, for de fleste hadde dratt hjem. Det eneste jeg husker er å bli presset mot rekkverket på terrassen, og så å synke ned på gulvet. Jeg våknet av at hun som hadde festen rusket i meg og ba meg om å ta på meg buksene. Ord kan ikke beskrive hvor nedverdiget jeg følte meg da jeg gjorde det, og de få som var igjen sto og så på. Jeg begynte å gråte, og jenta ringte til pappa og ba ham om å hente meg. Mens vi ventet på at han skulle komme, trøstet hun meg og sa at det gikk bra, at ingen syns jeg var hore (jeg må tydeligvis ha sagt noe om det). Da pappa kom og hentet meg, sa jeg at jeg hadde kranglet med noen og var trøtt og ville hjem. Han virket ikke overbevist, men sa ingenting. Morgenen etter føltes ikke noe bedre. Jeg hadde trodd at det ville føles trygt å være hjemme, men jeg slapp ikke unna følelsen av å være skitten, å være rørt. Jeg hadde også skrubbsår og blåmerker i korsryggen etter rekkverket. Hun som hadde festen sendte meldinger og var bekymret for meg, men jeg sa at det gikk bra og at jeg ikke ville vite noe om hva som hadde skjedd. Jeg ville bare glemme hele greia (og det har jeg til en viss grad klart - i det minste å akseptere at det skjedde og at det eneste jeg kan gjøre er å passe på at det ikke skjer igjen). Jeg gikk på skolen som vanlig og klarte å overse blikkene til de som hadde vært på festen.

 

Men etterhvert gikk det nedover. Jeg, som hadde én dags fravær i første klasse, ble borte fra skolen i over en uke om gangen. Mamma trodde jeg gikk på skolen, og til vennene mine og lærerne sa jeg at jeg slet med hodepine. Jeg klarte rett og slett ikke å forholde meg til andre mennesker, og bare det å stå opp og kle på meg ble et så digert tiltak at jeg mistet motet og ble liggende. De gangene jeg kom på skolen var det fordi vi hadde gruppearbeid og jeg fikk dårlig samvittighet av å ikke stille opp der. Jeg slet med å se meningen med å gå på skolen, gå på butikken, ha venner, stå opp om morgenen. Det at jeg ikke gikk på skolen, ga meg god tid til å tenke på ting jeg ikke ville tenke på. Til slutt fikk jeg så dårlig samvittighet over alt skolearbeidet jeg hadde forsømt at jeg snakket med sosiallæreren og forklarte hvordan jeg følte meg. Hun forklarte meg at det nok var snakk om en depresjon, og satte ord på alt det jeg ikke klarte. Det at det faktisk feilte meg noe føltes unektelig veldig tilfredsstillende. I seks år har jeg hatt noe som har gnagd inne i meg, men har alltid vært i stand til å fungere godt sosialt. Jeg trodde jeg kunne fortrenge det hele livet, men plutselig hentet fortiden meg inn og gjorde meg ute av stand til å bevege meg videre.

 

Da sosiallæreren min henviste meg til BUP, ble jeg glad fordi jeg endelig ville få sjansen til å snakke ut. Men da jeg fant ut at de hadde meldeplikt om begge sakene, bestemte jeg meg for å droppe timen. Jeg var redd for å føle meg så trygg der at jeg ville fortelle det, og at de så kom til å fortelle det til foreldrene mine. Resultatet var at jeg følte at jeg kastet bort lærerens hjelp og ressursene hun tilbød, og gravde meg enda lenger ned. Det forsømte skolearbeidet tårnet seg opp og matet følelsen av mislykkethet hos meg.

 

Forrige helg var jeg på besøk hos bestemor, som har jobbet på sykehus og har sett litt av hvert av misbrukte barn og ungdommer. Jeg fortalte litt om hvordan jeg følte meg, og det var så uendelig deilig at hun tok meg på alvor. Mamma og pappa hadde vært mer av den oppfatning at jeg bare slet litt med motivasjonen og at jeg bare måtte komme á jour med leksene, så ville alt ordne seg. Da jeg fortalte henne at jeg vurderte å slutte på skolen, ble hun sjokkert. Jeg har gode lærere som jeg liker, og fag som jeg koser meg med. Gode venner har jeg óg, det fantes altså ingen logisk grunn til at jeg skulle vurdere å slutte på skolen. Senere den dagen satt hun seg ned med meg og fortalte om mistanken sin - hun hadde i alle disse årene alltid lurt på om noe hadde skjedd mellom meg og den personen det gjaldt. Hun stilte ingen spørsmål, men konstaterte fakta. Jeg orket ikke å begynne å nekte, og gråt litt før vi hadde en fantastisk samtale. Måten hun snakket om det på, at hun ikke på noen måte bagatelliserte det, men likevel sa at det ikke er verdens undergang, at det er så altfor vanlig, hjelp veldig. Hun lovte å ikke fortelle noe til mamma hvis jeg ikke ville det (og det ville jeg jo såklart ikke, for jeg visste at hun kom til å få skyldfølelse for ikke å ha sett det, å ikke ha gjort noe, og at det ville gjøre henne så ufattelig vondt å vite at datteren hennes hadde opplevd noe sånt og gått og båret på det i så mange år). Så mer for å skåne henne enn for å skåne meg fortalte jeg at jeg ville vente til jeg var sterkere (jeg skal ikke lyve og si at det ikke var for min egen del i det hele tatt, for det var det: jeg var redd mamma ville oppsøke denne personen og lage helvete, sånn at jeg måtte forholde meg til personen igjen. Jeg har brukt mange år på å distansere meg fra personen, som fremdeles bor i nærheten).

 

Min bestemor kan være både klok og overbevisende, så nå vet både mamma, pappa og lillebroren min om det. De har tatt det så mye bedre enn jeg trodde, jeg har ikke følt meg skyldig i noe som helst annet enn å gå og bære på det så lenge alene, for det vet jeg er vondt for dem. Min verden har på ingen måter gått under, og det at alle vet det, at jeg vet at jeg ikke har noe å skjule, har løftet en uendelig tung bør av skuldrene mine. På onsdag har jeg time hos helsesøster på ungdomshelsetjenesten, som er klar over situasjonen min. Hun vil sende meg videre til noe som kalles Bris, der jeg kan snakke med folk som har erfaring med slike ting og har opplevd lignende saker. Jeg gleder meg til å kunne snakke om sånt med folk jeg føler meg på nivå med, som vet nøyaktig hvordan det føles å være ribbet for selvrespekt og verdighet.

 

Jeg har til og med tatt mot til meg og fortalt det til mine to nærmeste venninner. De har tatt det veldig bra, men det er én ting som plager meg, og som jeg på forhånd var bekymret for: når de ser på meg nå, ser de den elleve år gamle jenta som på en måte mista barndommen sin, den sytten år gamle jenta som ble pressa mot et rekkverk uten mulighet til å ta tilbake kroppen sin. De ser tapene og ikke seirene mine: jeg forholder meg normalt til sex, fungerer bra sosialt og er i det hele tatt veldig lite bitter.

 

Det er det jeg føler mest sorg for, for jeg er ikke den elleve år gamle jenta lenger. Jeg var henne en gang, men hun er borte for alltid og jeg har blitt en så mye sterkere person. Jeg er ei sytten år gammel jente som har opplevd noe trist, men som lever et fullverdig liv og klarer å se verdien i både de store og de små gledene. Jeg skal begynne å bearbeide dette, og gleder meg til den dagen det bare er noen tøffe episoder som skjedde en gang i livet, noe som gjorde meg sterkere og ikke svakere.

 

...dere får beklage at det ble så langt, men det er første gang jeg setter ord på det på den måten, og det blir litt overveldende. Mitt håp er bare at noen tar til vettet fortere enn jeg gjorde, for jeg føler at jeg har gått glipp av så mye. Ikke vær like feig som meg, det hjelper deg ingenting. Snakk med noen!

 

Det er aldri din feil. Uansett.

Endret 27. mai 2009 av Hoppende Bryster

[L4r5]

Det er det jeg kaller et kjempeinnlegg. Og da snakker jeg ikke om lengden på det du skrev. Stå på!

[Gjest Slettet+5132]

Enig med L4r5. Var et kjempebra innlegg, høres ut som du har hatt det helt forjævlig, mildt sagt. Kom noen tårer når jeg leste det.. Håper uansett det går bedre for deg fremover.

[DesertRose]

Synes det er bra du skrev innlegget. Lengden gjør ikke noe, innholdet holdt seg til saken og er nyttig.

Kjenner meg igjen i en del av det.

Stå på.

[Demonfudge]

Wow. Lykke til framover. Du er kjempeflink!

[Lemon]

.

Endret 27. mai 2009 av Hoppende Bryster

[Gjest jonasvilhjelpe]

Hei...

Dette er en fin og viktig tråd, synes jeg. Min historie er at jeg trenger hjelp til å hjelpe:

En venninne av meg...

 

Ble voldtatt på et nachspiel for ca et halvt år siden. Hun hadde vært på hadetbra fest til beste vennen sin og de to ble sittende igjen med langt på natt. Så ringer en gammel klasse kamerat på døra, en fyr som havna på kjøret og begynte på dop, som vil slippe inn...De sier at festen er slutt, han sier han bare vil hilse på... Han har med seg to kompiser og begynner å spørre etter dop og penger, slår/stikker ned vennen hennes, og voldtar henne. Vennen er bevisstløs, de får tak i dop, det kommer en fyr til, de "leker seg" med henne, filmer jævelskapen, doper henne og seg selv, til neste morgen, da de stikker av og lar henne ligge igjen. Hun blir hentet av ambulanse dagen etter.

 

Jeg fikk beskjed to dager senere, og kastet opp. Det var ett av de værste øyeblikkene i mitt liv, forjævlig. Nå har det gått ett halvt år. hun har gått fra å være uttadvendt, morsom og selvsikker, til å bli redd, isolert, paranoid, helt inne i seg selv. Hu får psykologhjelp, men det er ikke så mange som tør å snakke med henne fordi det er så sinnsykt vont, man vet ikke hva man skal si, føler man bare gjør ting værre osv.

 

Noen som vet hvordan man kan hjelpe? Evnt snakke om det uten å snakke om det el. liknende?

Vil så sinnsykt gjerne hjelpe, men aner ikke hvordan.

[Demonfudge]

Fy faen. Gjorde vondt å lese det der.

[eberle]

...

Endret 12. desember 2008 av eberle

[McBitch]

Glem det

Endret 22. november 2008 av stakan

[SunnivaKL]

Jeg vil ikke si hvem, men en i familien min ble voldtatt da hun var 14/15 år. Det var faktisk på en språkreise..

[Kea]

 

SNAKK MED NOEN. Du kommer deg ikke gjennom det på egen hånd.

 

Da jeg var elleve opplevde jeg at en jeg var glad i og stolte på trådte over mine grenser. Etterpå var jeg fullstendig overbevist om at jeg hadde lagt opp til det og at mamma kom til å bli sint hvis jeg fortalte det. Jeg ser såklart i ettertid hvor fullstendig galt dette var, og det overrasker meg at jeg ikke så det da. Jeg gikk for å være en intelligent unge. I årene som fulgte klarte jeg meg fint, jeg var elevrådsformann hele barneskolen, rakk alltid opp hånda, fikk alltid alt rett på diktatene (bortsett fra én gang, læreren ba oss skrive ordet "handikappet" og jeg skrev "handicappet". Det plaget meg i mange år), var med i Barn og Unges Kommunestyre, arrangerte alle klassefestene, var kjæreste med de populære guttene og venninne med de kule jentene. Jeg var alltid flink pike.

 

Jeg gikk med det aleine i fire år før det sa stopp den første gangen. Da var jeg femten og utviklet tendenser til bulimi/anoreksi. Jeg la hele skylda på et negativt selvbilde, og snakket meg gjennom det med ei helsesøster på skolen. Jeg sa aldri noe om det som hadde skjedd da jeg var elleve, for det koblet jeg ikke til det i det hele tatt. Da var kropp det eneste som betød noe. Da jeg var kommet over det, var det tilbake i gamle spor, være flink, være smart, bli godt likt av alle (dette plager meg mest siden jeg tok farge av alle jeg var sammen med, og har fortsatt med det. Jeg føler ikke at jeg er ekte, at jeg bare sier det folk vil høre, at jeg aldri er fullt ut meg selv).

 

I høst sa det stopp én gang til. Jeg var på fest hos en venninne og drakk meg stupfull. Jeg hadde allerede begynt å kjenne depresjonen komme snikende, og følte meg miserabel og utafor der. Jeg drakk med begge hender (kjempeidé!) og blei til slutt så full at jeg måtte stavre meg ut på terrassen etter luft. Jeg tror det må ha vært ganske sent, for de fleste hadde dratt hjem. Det eneste jeg husker er å bli presset mot rekkverket på terrassen, og så å synke ned på gulvet. Jeg våknet av at hun som hadde festen rusket i meg og ba meg om å ta på meg buksene. Ord kan ikke beskrive hvor nedverdiget jeg følte meg da jeg gjorde det, og de få som var igjen sto og så på. Jeg begynte å gråte, og jenta ringte til pappa og ba ham om å hente meg. Mens vi ventet på at han skulle komme, trøstet hun meg og sa at det gikk bra, at ingen syns jeg var hore (jeg må tydeligvis ha sagt noe om det). Da pappa kom og hentet meg, sa jeg at jeg hadde kranglet med noen og var trøtt og ville hjem. Han virket ikke overbevist, men sa ingenting. Morgenen etter føltes ikke noe bedre. Jeg hadde trodd at det ville føles trygt å være hjemme, men jeg slapp ikke unna følelsen av å være skitten, å være rørt. Jeg hadde også skrubbsår og blåmerker i korsryggen etter rekkverket. Hun som hadde festen sendte meldinger og var bekymret for meg, men jeg sa at det gikk bra og at jeg ikke ville vite noe om hva som hadde skjedd. Jeg ville bare glemme hele greia (og det har jeg til en viss grad klart - i det minste å akseptere at det skjedde og at det eneste jeg kan gjøre er å passe på at det ikke skjer igjen). Jeg gikk på skolen som vanlig og klarte å overse blikkene til de som hadde vært på festen.

 

Men etterhvert gikk det nedover. Jeg, som hadde én dags fravær i første klasse, ble borte fra skolen i over en uke om gangen. Mamma trodde jeg gikk på skolen, og til vennene mine og lærerne sa jeg at jeg slet med hodepine. Jeg klarte rett og slett ikke å forholde meg til andre mennesker, og bare det å stå opp og kle på meg ble et så digert tiltak at jeg mistet motet og ble liggende. De gangene jeg kom på skolen var det fordi vi hadde gruppearbeid og jeg fikk dårlig samvittighet av å ikke stille opp der. Jeg slet med å se meningen med å gå på skolen, gå på butikken, ha venner, stå opp om morgenen. Det at jeg ikke gikk på skolen, ga meg god tid til å tenke på ting jeg ikke ville tenke på. Til slutt fikk jeg så dårlig samvittighet over alt skolearbeidet jeg hadde forsømt at jeg snakket med sosiallæreren og forklarte hvordan jeg følte meg. Hun forklarte meg at det nok var snakk om en depresjon, og satte ord på alt det jeg ikke klarte. Det at det faktisk feilte meg noe føltes unektelig veldig tilfredsstillende. I seks år har jeg hatt noe som har gnagd inne i meg, men har alltid vært i stand til å fungere godt sosialt. Jeg trodde jeg kunne fortrenge det hele livet, men plutselig hentet fortiden meg inn og gjorde meg ute av stand til å bevege meg videre.

 

Da sosiallæreren min henviste meg til BUP, ble jeg glad fordi jeg endelig ville få sjansen til å snakke ut. Men da jeg fant ut at de hadde meldeplikt om begge sakene, bestemte jeg meg for å droppe timen. Jeg var redd for å føle meg så trygg der at jeg ville fortelle det, og at de så kom til å fortelle det til foreldrene mine. Resultatet var at jeg følte at jeg kastet bort lærerens hjelp og ressursene hun tilbød, og gravde meg enda lenger ned. Det forsømte skolearbeidet tårnet seg opp og matet følelsen av mislykkethet hos meg.

 

Forrige helg var jeg på besøk hos bestemor, som har jobbet på sykehus og har sett litt av hvert av misbrukte barn og ungdommer. Jeg fortalte litt om hvordan jeg følte meg, og det var så uendelig deilig at hun tok meg på alvor. Mamma og pappa hadde vært mer av den oppfatning at jeg bare slet litt med motivasjonen og at jeg bare måtte komme á jour med leksene, så ville alt ordne seg. Da jeg fortalte henne at jeg vurderte å slutte på skolen, ble hun sjokkert. Jeg har gode lærere som jeg liker, og fag som jeg koser meg med. Gode venner har jeg óg, det fantes altså ingen logisk grunn til at jeg skulle vurdere å slutte på skolen. Senere den dagen satt hun seg ned med meg og fortalte om mistanken sin - hun hadde i alle disse årene alltid lurt på om noe hadde skjedd mellom meg og den personen det gjaldt. Hun stilte ingen spørsmål, men konstaterte fakta. Jeg orket ikke å begynne å nekte, og gråt litt før vi hadde en fantastisk samtale. Måten hun snakket om det på, at hun ikke på noen måte bagatelliserte det, men likevel sa at det ikke er verdens undergang, at det er så altfor vanlig. Hun lovte å ikke fortelle noe til mamma hvis jeg ikke ville det (og det ville jeg jo såklart ikke, for jeg visste at hun kom til å få skyldfølelse for ikke å ha sett det, å ikke ha gjort noe, og at det ville gjøre henne så ufattelig vondt å vite at datteren hennes hadde opplevd noe sånt og gått og båret på det i så mange år). Så mer for å skåne henne enn for å skåne meg fortalte jeg at jeg ville vente til jeg var sterkere (jeg skal ikke lyve og si at det ikke var for å skåne meg selv i det hele tatt, for det var det: jeg var redd mamma ville oppsøke denne personen og lage helvete, sånn at jeg måtte forholde meg til personen igjen. Jeg har brukt mange år på å distansere meg fra personen, som fremdeles bor i nærheten).

 

Min bestemor kan være både klok og overbevisende, så nå vet både mamma, pappa og lillebroren min om det. De har tatt det så mye bedre enn jeg trodde, jeg har ikke følt meg skyldig i noe som helst annet enn å gå og bære på det så lenge alene, for det vet jeg er vondt for dem. Min verden har på ingen måter gått under, og det at alle vet det, at jeg vet at jeg ikke har noe å skjule, har løftet en uendelig tung bør av skuldrene mine. På onsdag har jeg time hos helsesøster på ungdomshelsetjenesten, som er klar over situasjonen min. Hun vil sende meg videre til noe som kalles Bris, der jeg kan snakke med folk som har erfaring med slike ting og har opplevd lignende saker. Jeg gleder meg til å kunne snakke om sånt med folk jeg føler meg på nivå med, som vet nøyaktig hvordan det føles å være ribbet for selvrespekt og verdighet.

 

Jeg har til og med tatt mot til meg og fortalt det til mine to nærmeste venninner. De har tatt det veldig bra, men det er én ting som plager meg, og som jeg på forhånd var bekymret for: når de ser på meg nå, ser de den elleve år gamle jenta som på en måte mista barndommen sin, den sytten år gamle jenta som ble pressa mot et rekkverk uten mulighet til å ta tilbake kroppen sin. De ser tapene og ikke seirene mine: de ser ikke jenta som var i stand til å forholde seg fullstendig normalt til sex i ettertid, jenta som fram til i høst fungerte meget bra sosialt, jenta som gråter over andres tap i stedenfor sine egne, jenta som ikke ble bitter, men som tror på å gi alle en ny sjanse.

 

Det er det jeg føler mest sorg for, for jeg er ikke den elleve år gamle jenta lenger. Jeg var henne en gang, men hun er borte for alltid og jeg har blitt en så mye sterkere person. Jeg er ei sytten år gammel jente som har opplevd noe trist, men som lever et fullverdig liv og klarer å se verdien i både de store og de små gledene. Jeg skal begynne å bearbeide dette, og gleder meg til den dagen det bare er noen tøffe episoder som skjedde en gang i livet, noe som gjorde meg sterkere og ikke svakere.

 

...dere får beklage at det ble så langt, men det er første gang jeg setter ord på det på den måten, og det blir litt overveldende. Mitt håp er bare at noen tar til vettet fortere enn jeg gjorde, for jeg føler at jeg har gått glipp av så mye. Ikke vær like feig som meg, det hjelper deg ingenting. Snakk med noen!

 

Det er ikke din feil. Jeg lover.

 

 

Wow, da jeg leste dette fikk jeg faktisk gåsehud. Jeg syns du er utrolig sterk og flink som klarte å endelig snakke om det til noen, og så komme inn i et normalt liv igjen. Jeg er alt annet enn sikker på om jeg hadde klart det der. Hadde nok klart det, men det ville krevd hardt arbeid. Jeg må bare si bravo!

[Gjest Guest_tja_*]

Jeg har aldri sagt dette til noen før, men jeg ble seksuelt misbrukt av stefaren min da jeg bodde hjemme. Det var ikke noe voldelig, men jeg sa tydelig nei flere ganger, og alt han gjorde var å true med at hvis jeg ikke ble med på det, kom han til å si til mamma at jeg gikk på stoff. Jeg gjorde selvfølgelig ikke det, men jeg hadde nok folk rundt meg som gjorde det, og mamma trodde alltid på det han sa. Og hennes vrede kunne være forferdelig.

 

Dette holdt på i flere år, til jeg ikke klarte mer og flyttet ut derfra.

 

Og btw, med seksuelt misbrukt mener jeg ikke sex. Men han overtrådde så til de grader mine regler.

 

Jeg har aldri sagt dette til noen som helst. Ikke engang til anonyme hjelpesider eller sorgetelefon. Grunnen er nok at jeg føler meg skamfull bare ved tanken.

[MindTooth]

@Lemon: Sender deg all respekt for at du tørr å stå frem. Og faktisk er sterkt nok til å ikke se noe mindre på deg selv. Tingene er ikke din feil.

 

@Guest_tja_*_: Å få all den hjelpen man trenger er alltid en god ting. At du er skamfull er bare en demper for livet. Den personen som skal være skamfull, er din stefar. Ville nok fortalt det til de mor, da er det faktisk opp til henne å velge hvordan du instiller seg til det. Tar hun parti med din stefar, tror jeg du klarer deg fint uten din mor.

 

Birger

[Gjest hoppsidaisy]

Jeg lurer på om noen kan forklare meg i hvilken grad hva som er voldtekt? og hvilke sen virkninger det kan ha?

Jeg var 16, og er nå 25 men det hemmer meg til de grader den dag i dag, og jeg tenker på det hver dag. og vet ikke hvordan man kan gå videre og legge det bak seg..

er ny innpå så vet ikke om jeg skriver innpå riktig side, men blir veldig takknemlig for svar.

[SimDaDim]

Vell, selve definisjonen på "å voldta" slik det står i ordboka er "tvinge til samleie med makt, eller å undertrykke brutalt". § 192 i straffeloven definerer følgende som voldtekt:

Den som

a) skaffer seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd, eller

b) har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, eller

c) ved vold eller ved truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv,

 

straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år. Ved vurderingen av om det er utøvd vold eller truende atferd eller om fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen, skal det legges vekt på om fornærmede var under 14 år.

 

Men, jeg ville nå si at den allmenne oppfatningen er at man tråkker over en annens grense uten tillatelse. Noen spørsmål man kan stille seg er jo:

Ga jeg tydelig beskjed om at jeg ikke ville?

Tenker jeg med frykt tilbake på det som skjedde?

Følte jeg meg truet?

 

Disse kan jo hjelpe på å gi en slags indikator. Samtidig skal jeg være forsiktig med å uttale meg da jeg egentlig ikke har noe tyngde for å uttale dette, bare hva jeg kom på i farta.

 

Men om du sier at det hemmer deg "den dag i dag" ville jeg absolutt vurdert å få gjort noe med det! Ta kontakt med lege eller psykolog, de har mye mer peiling på dette en hva vi her inne har, og de kan garantert hjelpe deg.