Skrevet en novelle, kritikk? :)

[AnaXyd]

Heisann!

 

Skal skrive en novelle på 1-2 sider i norsk, og jeg sliter med hva jeg skal skrive om... Er det noen som har noen interessante ideer?

 

Setter pris på svar!

 

 

EDIT: Fant ut at jeg faktisk hadde et tema å skrive etter. Det var mobbing, og jeg har lagt ut ett utkast i noen poster under!

Endret 4. november 2007 av AnaXyd

[Heatsink]

Anbefaler Psions dagbok

Endret 4. november 2007 av Heatsink

[AnaXyd]

Okay, jeg skrev en novelle med temaet mobbing. Drog også inn en del uklare og mysiske deler i den, for å gjøre det litt nyskapende.

 

Les gjerne igjennom, og kommenter den!

 

 

Blålysene kastet seg rytmisk mellom trærne og speilet seg i den våte asfalten. Han hørte stemmer, fjerne stemmer. Lukten av svidd asfalt reiv i nesen mens han satt på kne i utkanten av veien og skuet over kaoset. Førstehjelps-folket vrei seg ut av bilene, og kom løpende med bårer og medikamenter.

Det var ett eneste stort kaos. Et kaos som innebar biler vrengt rundt lyktestolper og frontkollisjoner. Tåken begynte å legge seg som et teppe over ulykkesstedet, og kulden begynte å stikke i kroppen.

Per hadde ikke skjønt det enda, og det hele var uklart. Akkurat som øynene hans ble dekket av dugg. Per rettet på den brune skinnjakken sin, og drog igjen glidelåsen for å holde kulden utenfor. Han følte at det var lite han nå kunne gjøre, og lot førstehjelpen drive på med sitt.

Folk kom krypende ut av biler, heldige som de er. Kanskje noen slipper unna med et par knekte bein og skrubbsår. De skreik og veivde med blodige armer. Førstehjelpen oppdaget dem, og prøvde å få de ut av bilene som var totalt vraket. Ingen la merke til Per, og spurte hvordan han hadde det. Hadde han sett på, eller en overlevende?

 

Per ble bitt av nysgjerrigheten, og kravlet seg opp på beina igjen. Han bevegde seg i retning mot en av bilene. Inn i bilen tittet han, og så en meget blodig person hengende i sikkerhetsbeltet sitt. Andrenalinet begynte å pumpe, da han la merke til at personen var i live. Førstehjelpen hadde ikke begynt på denne bilen enda, og de drev på fullt med noe annet. Han begynte å tenke tilbake på hva som hadde skjedd. Han prøvde å få frem den ene skikkelsen som fòr ut i veien foran alle bilene. Det var vanskelig. Han prøvde iherdig å gni seg i øynene, for å se klarere. Han klarte ikke

Han så bare uklare bilder. Skikkelsen ut i veien, svidd gummi og bråk. Et ekstremt bråk og spetakkel.

Per klarte å tyde mer av tankene sine, og gikk litt i utkanten av veien. Han så en skygge i grøfta, som lignet på den han har i tankene. Andrenalinet pumpet mer, og han prøvde å se klarere.

Men det var fremdeles uklart. Han satte seg ned på kne, for å prøve å fokusere på skikkelsen i grøfta. Den lå stille, og så ut som den var forlatt. Det begynte å bli mørkere, og Per så dårligere. Han turte ikke gå nærmere, og holdt avstand. For hver åndedrag føler Per at det blir kaldere. Vinden kiler han lekende igjennom den tette skinnjakken, og han føler at nakkehårene har frosset. De igjenduggede øynene hans blir værre, og han ser ikke annet enn farget tåke.

Han tenker tilbake på ungdomsgjengen som mobbet, banket og gjørde livet forferdelig til uskyldige personer. Han skimter dem, og ser de sparker på noe som ligger nede. Han skimter skikkelsen, som nå ligger i en grøft. Han hører ordene ”stopp!, nei! Sorry!” men gjengen ignorerer ordene og fortsetter plagingen. Slik foregikk det i flere år, og skikkelsen så trist ut hver bidige dag.

Man merket at agressjonen økte, og skikkelsen fikk problemer med det sosiale, og isolerte seg på rommet sitt. Mange hylende netter, og ikke minst dager måtte den igjennom, helt til denne dagen.

 

Per så at tåken ble lettere. Han så skikkelsen ble forfulgt av en gruppe, som skrek og hoiet. Den ble forfulgt igjennom en tett skog, redd. Gruppen som fulgte iherdig etter kastet steiner og drog innpå. De hadde løpt etter i lengre tid nå, og skikkelsen begynte å bli sliten. De nærmet seg en vei, en veldig travel vei. Skikkelsen så ut til å planlegge noe, samtidig som den løp i retning mot veien.

Plutselig stoppet det opp, og skikkelsen stod i veikanten og skuet. Gruppen nærmet seg i en brasende fart. Idet de var innen få meters radius, fòr skikkelsen ut i vegen og ble møtt av hylende dekk og blåsende hornlyder. Det var flere en skikkelsen som fòr ut i veien...

Per slo opp øynene igjen og gnidde ut tåken av øynene sine. Han satt på kne og studerte en person som lå i grøftekanten. Det ble sakte men sikkert klarere nå, og skikkelsen ble mer og mer synlig. Per tok en rask titt bak seg, og så hvordan det stod til med de andre. Idet han snudde hodet tilbake til skikkelsen, kom en kald og guffen følelse kilende opp fra bakken og inn mot sentrum av brystet hans. Idet følelsen strakk seg oppover kroppen hans, var det som personen som lå der kom mot han i en ekstrem fart, med et glefsende ansikt. Det ble svart.

Per våknet opp liggende i en båre på bakken ved en av sykebilene. Ved siden av ham lå det en del andre bårer med andre personer i. Han snudde hodet sitt, og så rett inn i en skikkelse som han kjente godt igjen, på følelsen. Over skikkelsen stod det et par førstehjelps gutter og skrev notater og snakket i telefonen. Per hørte ordene ”Må ha dødd momentant”.

Av en eller annen grunn fikk Per en rar og mystisk følelse av at dette ikke stemmer. Det var noe rart med den skikkelsen. Han snudde seg tilbake. Han lå der i flere minutter og funderte over hva som egentlig hadde skjedd denne dagen. Han så for seg det hele i en slow-motion aktig film, som var uklar og full av tåke. Mørk. Han la merke til at de to førstehjelpsgutta gikk. Per snudde seg mot skikkelsen, og den var borte. Forduftet.