Mobbing har ødelagt livet mitt

[Gjest "mobbeoffer"]

Dette blir ikke et enkelt innlegg å skrive. Har vurdert å skrive det veldig lenge, men har aldri klart å gjennomføre det. Forhåpentligvis kommer jeg til å klare det denne gangen.

Dette blir rett å slett en biografi om meg, der jeg forteller alt som har skjedd med meg opp igjennom livet, og jeg velger derfor å være anonym selv om jeg er en aktiv bruker av forumet.

 

Det hele begynte i barnehagen. Jeg hadde utstående ører, noe som ble til at jeg ble kalt apeøre. Selv om dette var barnehagen, så var det til tider sårende for en ung sjel, men tiden gikk og jeg hadde noen gode venner for det om. Videre så begynte jeg i førsteklasse, denne gangen på et litt større sted en der jeg hadde gått i barnehage. Allikevel hang kallenavnet mitt, apeøre eller ape, med meg til dette stedet. Jeg ble kalt dette såpass mye at til slutt bestemte moren min seg for at jeg skulle ta en øre opperasjon, slik at ørene mine ble litt mer normale. Det tok meg to opperasjoner med ett års mellomrom, på grunn av en feil under den første opperasjonen. Selv mener jeg at jeg har mistet en del av den gode hørselen min på grunn av dette.

 

Allikevel ga det seg ikke. Jeg fikk flere og flere fiender, og kom i flere slåsskamper der jeg gjerne fikk åtte stykker eller mer mot meg alene. Jeg var en liten slåsskjempe når jeg var liten, så jeg hadde kanskje meg selv å takke. Dette ga seg med tiden, og jeg ble ikke så interessert i slå de som var frekke i kjeften lenger. Jeg trakk meg heller mer vekk, og begynte å gå en del for meg selv. Dette førte til at jeg ble mer og mer utestengt av folk som gikk i klassen min. Jeg hadde heldigvis noen få venner, men de var gjerne ett år eldre enn meg og hadde ikke alltid tid til å være med meg, forstålig nok. Jeg begynte hos PPT, noe som hjalp… Litt. Selvsagt var jeg idiotisk nok til å gå inn en avtale med dem at de skulle begynne å snakke med dem som var verst mot meg. Dette hjalp en liten stund, men jeg følte et voksende hat mot meg. Etter en liten stund ble dette også brukt mot meg. Allikevel overlevde jeg ganske fint denne tiden på barneskolen, selv om det var noen ille år.

 

Derimot ble det verre når jeg begynte på ungdomsskolen. Folk som hadde gått i klasse med meg før, fortalte de nye i klassen hvilken idiot jeg var. Dette førte til at folk begynte å utestenge meg enda mer. Den første tiden på ungdomsskolen følte jeg at folk bare så rart på meg. Så skulle vi på sykkel og overnattingstur en stund utpå høsten, og noen av de populære guttene spurte om jeg ville sove i samme telt som dem. Jeg ble overlykkelig siden jeg følte jeg endelig ble godtatt. I senere tid har jeg begynt å skjønne at de bare lurte meg. Jeg og en annen i ”gruppen” hadde med oss telt, og vi hadde avtalt hvem som skulle sove i telt med hvem. Jeg følte hele tiden at det var ett eller annet som ikke stemte på turen, men tenkte i grunn ikke særlig mye over det. Jeg merket senere på kvelden at følelsene mine var sanne. Alt var ikke like ”fantastisk” som det hørtes ut som. Når vi skulle legge oss, fikk jeg vite at alle de som skulle sove i mitt telt hadde lagt seg inn til han andre, mens jeg fikk ikke lov til å være der. Jeg ble lettere sagt kastet bort. Det ende med at jeg sov alene i mitt eget telt. Neste morgen merker jeg derimot at det ligger en fyr som jeg såvitt har sett før, i teltet mitt. Denne fyren hadde krabbet inn og spist opp godteriet mitt, før han la seg til å sove. Frekkhet på sitt verste, etter at han var med på å kaste meg ut av det andre teltet.

 

Det var i grunn slik det verste begynte, denne gangen. Fra og med da, var jeg stemplet som en taper, og en stor idiot. Ingen ville snakke med meg, og ingen ville være venner med meg. Jeg begynte å kutte ut kontakten med vennene mine som var eldre, siden jeg rett å slett følte meg som en mislykket taper. En stor idiot. Jeg begynte å grine meg selv til søvns, og ville ikke gå på skolen mer, av den enkle grunn at jeg ble mobbet hele tiden. Jeg ble ufattelig såret minst fem ganger hver eneste dag, i tillegg til at folk utestengte meg. Jeg gikk alene i friminuttene, jeg var alene hjemme. Jeg var alene over alt. Bare jeg sendte noen meldinger til noen jenter, fikk jeg vite hvor ekkel og stygg jeg var, og at de ikke ville ha noe med meg å gjøre. I 6-klasse klarte to idioter å sette ut et rykte om meg at jeg drev seksuelt og stakk en laserpenn opp i rumpen min, fordi det ”ga meg nytelse”. En gang jeg går inn i klassen min, møter det meg en hel klasse (28 elever) som skriker ”laserpekermannen” for full guffe. Jeg som trodde dette idiotiske ryktet var ute av verden, men den gang ei. Videre ble dette ryktet spredd ut over hele skolen, og folk begynte faktisk å tro på dette.

 

Videre det året fikk jeg daglig høre hvor stor taper jeg virkelig var, det gamle kallenavnet ”ape” ble brukt flere ganger daglig, det var greit å slå/fike til meg, og folk ville rett å slett ikke ha noe med meg å gjøre, hvis ikke de trengte noen å såre. Jeg snakket med noen av lærene ang. dette, men det hjalp aldri. De sluttet aldri å mobbe meg. De sluttet aldri å hate meg. Livet var jævlig.

 

Atter ett år kom, og jeg begynte i 9-klasse. Mobbingen tok heller ikke slutt dette året. Ved en konfirmasjonleir skulle vi fortelle hvilken årstid vi likte best og hvorfor til ”naboen”. Jeg fortalte på en spøkefull måte at jeg likte vinteren best, fordi da kunne jeg stå på ”freestyle” etterfulgt av en forklaring at jeg køddet, men jeg likte vinteren best fordi jeg likte å stå på ski. Selvsagt valgte denne fyren å si faktisk freestyle og ikke ski, noe som mange folk reagerte på. Gjennom hele turen fikk jeg høre hvor dum jeg var, hvilken taper og idiot jeg var, og at de ikke ville ha noe med meg å gjøre. Turen var egentlig en overnattingstur, men jeg brakk meg med vilje slik at jeg slapp å være med de andre og ble kjørt hjem. Tiden gikk, og jeg ble konstant påminnet om hvilken stor taper jeg var, hvor apete jeg var, hvilken idiot jeg var og at folk ikke ville ha noe med meg å gjøre. Jeg oppdaget folk som sto og baksnakket meg i gangen. Jeg ble truet av ca. 13 tiende klassinger med juling, siden de ”hadde” en atombombe med grunner. Jeg ble slått til med andres albuer i trynet, uten grunn. Jeg gikk nesten hele åttende og niende klasse uten venner. Jeg ble avsosial, redd folk. Jeg ble sittende mer inne, og tok ikke kontakt med andre. I så fall veldig få. Jeg begynte faktisk å lure på om noen kom til å savne meg hvis jeg var borte/død. Jeg begynte hos en ”psykolog” etter en stund, noe som faktisk hjalp. Jeg ble mer glad i livet, og jeg begynte å sette pris på enkle detaljer. Psykologen min ble en av mine beste venner, føltes det som. Det kom en ny i klassen min, og vi ble fort venner. Bestevenner. Derimot snudde alt seg på hodet en gang rett etter jul. Jeg står i døren til parallell klassen og småprater med en fyr der. Plutselig kjenner jeg tre fyrer tar tak i meg og dytter meg inn i veggen mens han ene tar kvelertak på meg mens de to andre står rundt med knyttede never. Han holdt denne så lenge og så hardt at jeg kjente det begynte å svartne for meg. Når han endelig slipper, får jeg spurt hvorfor han gjør slikt. Svaret var: ”Fordi du er så stygg”.

Skolen klarte ikke å fikse opp i dette, og fyren fikk ingen vansker med denne episoden. Jeg derimot hadde merke og vondt rundt halsen i over en uke.

 

Etter den gangen bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle la slikt skje flere ganger, og jeg begynte å trene som en gal. Kan nesten si at jeg utviklet en form for spiseforstyrrelser. Jeg trente hver eneste dag, jeg kuttet ut alt som het godteri, jeg tenkte bare i proteiner og karbohydrater. Jeg ville bare bli større. Bli sterkere. Slik at jeg en vakker dag kunne gi disse idiotene som fortjent. Slik at jeg ble respektert. Og det gikk bedre! Jeg tok meg kanskje ikke så nær av alt det de sa lengre, fordi jeg ikke tenkte på annet enn trening. Dette gikk bedre utover tiende klasse, og jeg ble ikke så opptatt av hevn og trening. Jeg begynte å leve litt mer normalt, og begynte å få venner. Jeg fikk daglig slengt idiotiske bemerkelser i trynet, men allikevel følte jeg det ikke så ille slik som jeg hadde det før. Dette året hadde jeg gode venner. Allikevel var det noen episoder dette året. Noen i klassen hadde lagt ut på nettet ryktet om laserpennen, at jeg var homofil og hadde lagd en amatør homsepornofilm med en venn av meg. Dette endte nesten med politianmeldelse.

 

Videregående kom, og tidene ble bedre. Jeg fikk noen flere venner, og jeg ble ikke mobbet. Selvsagt kom det noen kommentarer til tider, men det var ikke på langt nær så ille som det en gang var. Jeg opparbeidet meg et nettverk av venner, og jeg ble på slutten av skoleåret sammen med en jente i dette nettverket. Vi var sammen i tre måneder, frem til jeg flyttet til USA som utvekslingsstudent. Jeg kan ikke si at vi hadde verdens beste forhold, men jeg var utrolig glad i henne og ville gjort alt for henne. Når jeg tenker tilbake så merker jeg at hun ikke akkurat følte det samme.

 

Så flyttet jeg som sagt til USA som utvekslingsstudent, og det var det beste året i hele mitt liv. Jeg fikk en helt ny start der ingen viste om mitt tidligere liv. Jeg startet med sport, og igjennom det året kom jeg i den beste formen jeg noen sinne har vært i. Jeg ble gal etter trening, men ikke på den fanatiske måten. Jeg likte faktisk det jeg holdt på med, og jeg elsket å trene med laget. Alle på skolen viste hvem jeg var, og utrolig nok, jeg ble populær. Det var faktisk ganger jeg gikk forbi en jentegjeng, og med en gang jeg rundet et hjørne så hørte jeg de snakket om hvor heit jeg var, osv. Jeg fikk høre skryt om utseendet mitt ganske ofte der borte. Jeg ble spurt om å gå med jenter jeg ikke kjente til prom, og jeg fikk venner på en måte jeg ikke viste det gikk an å ha venner på. Jeg hadde et utrolig bra år, og selvtilliten ble økt fra veldig lavtliggende til veldig høytlignende.

 

Jeg kom hjem igjen til Norge med store forhåpninger. Jeg hadde helt glemt hvordan det var her før, og jeg hadde sannsynligvis alt for store forhåpninger til at alt skulle bli som det var i USA. Den første tiden etter jeg kom hjem gikk alt i grunn greit. Det virket som mange på skolen synes det var greit å se meg, og jeg hadde ikke noe problem med å snakke med folk i løpet av den tiden. Men ettersom tiden gikk mistet jeg mer og mer kontakt med folkene på skolen. Jeg tenkte selvsagt at dette kom til å gå seg til når jeg kom på skole, siden jeg bor over 5 mil unna selve skolestedet og jeg ville da flytte på hybel.

 

Slik gikk det da altså ikke. Når skolen begynte igjen så følte jeg meg utenfor. Alle i klassen hadde et spesielt bånd, hvor ikke jeg var ”medlem”. Jeg hadde så å si mistet en del av vennene mine i det nettverket jeg hadde på GK. Det var slutt med ekskjæresten, og vi hadde noen uvennskapninger der. Jeg var plutselig alene igjen på skolen, selv om jeg hadde venner. Det er veldig vanskelig å forklare. Det hele er vel at du har folk du kan snakke med, men du føler deg aldri inkludert.

 

Jeg har selvsagt venner, men jeg har ingen ”gode” venner. Det er ikke en levende person som jeg føler jeg kan stole på, utenom familie og en annen venninne som bor 300 km unna. Hver eneste gang jeg er med vennene mine her hvor jeg bor, ”kødde mobber” de meg alltid. Selv om jeg vet det er kødd, går jeg så utrolig lei av at det er alltid meg de skal gjøre narr av. Og når vi er ute for eksempel på fester eller lignende, blir de som oftest ”for god” for meg. Det blir sjeldent lett å snakke med dem, og jeg opplever det som om jeg er til bry for dem så fort det blir andre folk i nærheten. Er det virkelig slik venner skal oppføre seg?

 

Ang. fest! Nå som jeg er russ så blir det ofte en del russefester, noe som jeg har deltatt på. Men jeg føler meg alltid så alene på de festene. Det blir å gå frem og tilbake, uten å ha noen å virkelig snakke med. Jeg føler at ingen er interessert i å snakke med meg i det hele tatt, og jeg går bare der… Alene!

Forrige russefest traff jeg på en av mobberne fra ungdomsskolen. Han satt seg ved siden av meg, og dro opp igjen alt fra mobbeårene. Han ble skikkelig frekk i kjeften, og jeg satt og vurderte om jeg skulle skalle han ned eller ikke. Jeg fikk så utrolig lyst til å torturere den jævelen til døde, sammen med resten av mobberne.

Det hele endte med at jeg gikk, noe som var til det beste.

 

På skolen er jeg gjerne med andre, selv om jeg føler at de ikke er så interessert i å ha meg med til alle tider. Som om jeg er en byrde. Det er ufattelig irriterende. Det å ikke ha noen virkelig gode venner, og føle at ingen vil ha deg til stede. Jeg går ofte inn i kantinen for å finne noen å sitte med, og det ender ofte med at jeg snur og går tilbake fordi det er ingen jeg føler jeg kan sitte med. Og hvis jeg sitter meg med noen, så blir det ofte til at de ikke snakker med meg.

Og ja, hvis jeg svarer i timen blir jeg ofte rakket ned på. Mange sier at jeg smisker med læreren for å få en god karakter. Hva faen, jeg svarer læreren fordi jeg vil gjøre meg fortjent til en god karakter, ikke for å smiske.

Og hvis jeg mener ett eller annet som de ”tøffe” guttene ikke mener, ja da får jeg jammen meg hørt det. Om jeg gjør noe dumt, for eksempel som å snuble i en dørstokk fordi jeg ikke så den, så blir det blåst så utrolig høyt opp.

 

Jeg har mistet konsentrasjonen min helt på skolen. Jeg klarer ikke å jobbe med fagene, og orker ikke å gjøre noe generelt. Jeg er bare på skolen for å unngå fravær, men jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer det heller. Jeg har to privatist eksamener i løpet av høsten, hvor den første kommer om under en måned. Jeg har ikke klarer rett å slett ikke å lese! Det er helt umulig for meg, og det gjør meg desperat. Jeg har rett å slett angst med tanke på hva fremtiden bringer. Jeg er dritredd for at jeg havner uten en større utdannelse, men jeg klarer ikke å gjøre noe med det. Utrolig nok har jeg klart meg med 4,5,6 i karakterer i år, men konsentrasjonen og følelsen for skola blir bare verre og verre. Søsteren min gikk ut med toppkarakterer av videregående, og har toppkarakterer på universitetet. Jeg har en del å leve opp til, noe jeg ikke kommer til å klare. Er redd for å skuffe foreldrene mine!

I tillegg er jeg ikke på god fot med norsk læreren. Tror hun hater meg! Hun får meg hele tiden til å føle meg dum, avbryter meg når jeg snakker, og sier jeg sliter i nynorsk fordi jeg ikke har hatt det siden 10 klasse, uten å gidde å hjelpe meg videre med det.

Jeg klarer rett å slett ikke å gå på den skolen lengre, og vurderer seriøst å slutte.

 

I tillegg til konsentrasjonsvansker plages jeg også med hyppige hodepiner som kommer i både liten og stor grad. Jeg er utrolig slapp, og klarer ikke å trene lengre. Jeg orker sjeldent lite i det hele tatt, og jeg har utrolig dårlig samvittighet siden jeg burde gjøre noe med tanke på privatisteksamen. Men jeg orker rett å slett ikke!

Jeg sover i tillegg lite, og mange netter sovner jeg ikke før 2-4 timer etter jeg har lagt meg.

Jeg liker ikke store folkegrupper, og jeg trives ikke på fester. Jeg liker meg best hjemme alene, eller med de få personene jeg føler meg trygg på (familien).

Her om dagen var jeg ute og kjørte og bilen begynte å skli mot den andre kjørebanen, mens det kom en bil imot. Mens bilen sklei gikk tiden så utrolig sakte, og det eneste jeg tenkte på er om jeg bare skal la den skli, for det ville blitt interessant å se hvor mange som ville ha kommet i begravelsen min. Bryr folk seg virkelig nok om meg til å gidde det? Selvsagt ville jeg ikke latt den skli videre, men det er en interessant, dog veldig skremmende tanke.

 

Jeg aner rett å slett ikke hva jeg skal gjøre. Søsteren min har sagt at jeg må komme meg til psykolog, men jeg orker rett å slett ikke det. Jeg bor i en liten bygd og om jeg går så vil hele bygden til slutt få vite det. Det er så mye brydderi med det hele, og jeg føler at det ikke kan hjelpe meg (selv om det helt sikkert kan gjøre det). Jeg har så utrolig lyst til å slutte på skolen, men da ødelegges hele fremtiden for meg. Jeg havner i alle fall ett år på etterskudd, og jeg orker ikke å komme tilbake til den skolen. Jeg savner USA så utrolig mye!

Det plager meg virkelig at dette skjer med meg. Jeg var en sterk person før, og nå er jeg helt brutt ned… Igjen, som alltid i Norge! Alt dette pga. av mobbingen og plagingen av meg som skjedde i mitt tidligere liv. Mobbing ødelegger liv, og det har virkelig ødelagt mitt. Hva i alle dager skal jeg gjøre?

[Kasp]

Først og fremst vil jeg bare si at det er modig av deg å skrive ned alt det her. Jeg må virkelig si at du har vært igjennom mye dritt som andre ikke kunne drømme om at kunne skje med dem, og det er imponerende at du har kommet ut at det som en så voksen person som du virker å være. Utrolig bra gjort å kunne komme så sterk ut fra det du har opplevd.

 

Uansett så ser det for meg ut som om du går tredje året på videregående? I så fall nærmer du deg i alle fall den dagen der du er fri fra å gå på skolen i Norge, og snart skal du vel enten inn i militæret eller på et universitet? Hadde jeg vært deg, så ville jeg sett på militæret og/eller universitetet som en ny start, litt som USA. Hvis du bare kommer deg gjennom VGS nå og står på og jobber med skolearbeid, så legger du et godt grunnlag for livet ditt fremover. Er sikkert utrolig kjedelig og sårt å ha det sånn som du har det på videregående nå, men hvis du klarer å rette fokus mot noe annet enn at du har få venner og at du blir alene på skolen, så vil du etter all sannsynlighet oppdage at et nytt liv venter deg etter videregående. Har du gode nok karakterer da, noe som det for meg ser ut som om du kan klare, så kan du studere hvor du vil, i hvilket land du vil!

 

Hvis du sliter med motivasjonen fremover, noe som jeg godt kan forstå, så ville jeg satt fokus mot de positive tingene i livet ditt. Samhold med familien er veldig viktig, og det virker som om du har et godt forhold til søsteren din, noe som er flott! Gjør ting som drar oppmerksomheten vekk fra det at du ikke har det så bra på skolen, og tenk fremover! I tillegg ville jeg tatt en prat med læreren din, og fortalt h*n om situasjonen din, noe som h*n helt sikkert vil ha forståelse for. På den måten kan du slippe unna det å hele tiden bli rakket ned på av de andre dersom du vil for eksempel svare på spørsmål fra læreren. Når det kommer til det at du gjerne vil leve opp til dine foreldres forventninger, så blir det på en måte ganske feil etter min mening. Sett deg heller egne, realistiske forventinger og mål, og jobb for å nå dem! Det at du klarte å ha et godt liv i USA, tyder bare på at du har de egenskapene som skal til for at andre mennesker skal like deg. Problemet er jo at fra dag 1 da du begynte i barnehagen har du blitt satt i en rolle som han med utstående ører, og den rollen følger deg hele tiden mens du er sammen med de samme menneskene, og derfor tviler jeg ikke på at du kommer til å få det mye bedre når du går ut av videregående, og videre til andre ting som da militæret og universitetet, med nye mennesker og et helt nytt miljø.

 

Uansett - stå på videre, og ikke la deg knekke av de idiotene som gjør livet ditt sånn som det er akkurat nå. Det at du er såpass sterk og voksen som du er står det respekt av etter alt du har blitt utsatt for, så stå på dette siste (?) året på videregående!

[Melisma]

Det jeg pleier å gjøre med alle negative episoder i livet, er faktisk å takke de personene som har vært jævlig mot meg og sette pris på de situasjonene jeg har vært oppi som har vært vanskelige..

 

Takk for at "dere" ga meg den erfaringa, slik at jeg kan vokse på det og bli sterkere neste gang noe skulle skje.. og at jeg har fått denne erfaringa så jeg kan hjelpe andre som befinner seg i en lignende situasjon.. Og jeg takker skjebnen for det som har skjedd i livet mitt, jeg lærer jo bare av det, så jeg er mere utrustet videre i livet!

 

Hvem er det jeg egentlig skader/sårer hvis jeg bærer nag eller hat mot noen? Jeg tilgir for min egen skyld, man kan faktisk velge å være glad!

 

Man kan velge å glemme det som er negativt og ikke la det tære, men heller lære av det og gå videre. Det var det Alex Rosén som lærte meg faktisk

 

Hadde ikke jeg gått igjennom alt som har skjedd i livet mitt idag, så hadde jeg vært ganske så tom som person.. så vær heller glad for det du får oppleve, både negativ og positivt! Selvom det selvsagt gjør jævlig vondt der og da, så kan man trene seg til å snu det om til en god ting..

 

Jeg har bare ett liv, og jeg vet ikke med deg, men jeg kommer ikke til å kaste det vekk ved å gå rundt med smerte, sinne eller hat i meg.. jeg skal jaggu ha det bra mens jeg tasser rundt på denne planeten ! Og ingen skal få ødelegge det for meg.. ingen andre enn meg selv som lider hvis jeg går rundt og har det vondt!

 

Det er faktisk en selv som lar mobbingen ødelegge livet sitt, eller andre episoder.. Du kan velge, det er ditt valg... skal du bli i offer rollen eller begynne å leve ett godt liv? slippe taket på alt det gamle litt etter litt, og heller se fremover... Hvem er sjefen over ditt liv egentlig?

Endret 30. oktober 2007 av Melisma

[Brulf]

Jeg har selv blitt mobbet pga etternavn+brekt nese( ja faktisk), Gikk helt fint de første årene på barneskolen, men i 5 klasse flyttet vi 80mil bort, til en plass der jeg ikke kjente en eneste person. Gikk fint de første par årnene, fikk faktisk en ny "bestevenn". Men i midten av 7 klasse begynte det for alvor.Det begynte en ny person i klassen utpå høsten, han var litt små frekk men ellers var han grei nokk, han begynte å henge med vennene mine, men det var da også helt greit. Men i februar hendte det plutselig noe, "bestevennen" og flere begynte å oppføre seg rimerlig ille mot meg, jeg og han brukte å overnatta hos hverandre nesten hver helg, men som back to the point. De begynte å kyle snøballer det de maktet på meg, da jeg spurte hvorfor i svarte de gjorde det fikk jeg slengt ord etter meg, prøvde å ta det opp med inspektøren på skola med han sa "alle opplever noe sånt en gang" så der var det ikke noe å gjøre. Noen ting de likte ekstra godt var å "hjemme" skoene mine da vi skulle hjem fra skola ( alle måtte sette dem i gangen), kaste gymbaggen min i dusjen osv.

 

Det fortsatte slikt et par månder da de begynte å gi seg litt, men en av dem klarte å finne ut E-mail PW'et mitt, så han sendte ut diverse eposter da jeg var på påske ferie hos mine besteforledre. Da jeg kom hjem ble vi oppringt hjemme av en meget sint person som hadde fått slike emails, men hadde vært på en plass uten internettt ( den gang) forbinnelse så det kunne jo ikke være meg. Forledrene mine prøvde å snakke med en av mobberne's foreldre, men foreldrene hannes tok han i forsvar. Men det ble litt bedre etterhvert.

 

Noen månder etterpå begynte jeg på ungdomskole, kom i klasse med noen av de som enda var vennene mine, men sefølgelig var det fnising hver gang navnet mitt ble lest opp. Jeg var ikke akkurat den flinkeste på skolen, så jeg fikk høre hvor dum jeg var hvær gang noen så prøvene mine. Utpå ny året døde søstra mi, hun hadde en "syndrom" feil, så hun var ikke så sterk mot andre sykdomer. Men i måndene før hadde jeg fått slengt bemerkninger om henne, orker ikke å si hva. Men etter hun døde klarte jeg ikke å gå på skole, det tok en måndes tid før jeg kom tilbake. Da var de litt rorligere med mobbingen. Men det tok ikke lange tia før det var tilbake på square one.

 

Blandt annet snakket jeg med en jente på samme trinn som meg på msn, men det jeg ikke viste var at noen av mobberne var hjemme hos hene, så det var de som hadde skrevet allt, neste dag fikk jeg høre hvor stor taper og idiot jeg var, prøvde meg ikke særlig på jenter etter det.

 

Slikt forsatte egentlig ungdomskola. På VG gikk det egentlig mye bedre, kom i klasse med en av de få vennene jeg hadde fra U.Skole. Så resten av året gikk ganske bra, noen av mobberne gikk på samme VG men de turte ikke å være så frekke hær, siden de ikke hadde like mange folk med seg. Har ett friår på pga. at rimerlig skole lei, men det går mye bedre, siden jeg så og si aldri ser de J******.

 

Du har nokk hatt det en god del værre enn meg, men du er ikke alene

 

Orker ikke å skrive med "gjeste post" kjenner noen meg igjen så får de da for all del bare gjøre det.

 

ps. Se bort fra skrive leifer, for de er det sikkert nok av.

Endret 6. april 2008 av Skagen

[Skagen]

Et innlegg er fjernet. Jeg minner om retningslinjene #1 om være saklige og høflige.

 

(Vennligst ikke kommenter dette innlegget. Reaksjoner på moderering gjøres pr. PM/melding)

[B25S]

Flytt til et annet sted der ingen kjenner deg. Start på nytt!

 

Du burde være stolt av deg selv. Du er unik.

[Gjest Bruker-95147]

Utrolig sterk rygg noen har. Det en selv har opplevd blir som småsnop å regne.

 

Hvis trådstarter ønsker det så kan vedkommende ta kontakt på PM. Jeg har kanskje noe som kan være til hjelp, men ønsker ikke legge det ut i denne tråden.

 

[Wheeljack]

Veldig sterk historie, tøft gjort av deg å legge den ut.

 

På meg virker det som om du vil gjøre det klokt i å flytte et sted hvor ingen kjenner deg fra før av. Jeg leste jo hvor store underverker det gjorde under året ditt i statene. Det er for 'gæli' at du som et offer skal måtte flykte for å ha det bra, men det er dessverre fint lite som kan gjøres dersom en gruppe mennesker har bestemt seg for å gjøre livet surt for et annet.

[Timeo]

Det eneste rådet jeg vil gi er at du flytter fra bygden din så snart du er ferdig med det du må gjennomføre av utdanning. Tror du har havnet i en ond sirklel av å bo på den plassen og om ikke noen andre skulle lage flere problemer for deg, så vil du lage dine egne problemer pga dårlige minner og dårlig selvtillit.

[Gjest Guest_student_*]

Det jeg pleier å gjøre med alle negative episoder i livet, er faktisk å takke de personene som har vært jævlig mot meg og sette pris på de situasjonene jeg har vært oppi som har vært vanskelige..

 

Takk for at "dere" ga meg den erfaringa, slik at jeg kan vokse på det og bli sterkere neste gang noe skulle skje.. og at jeg har fått denne erfaringa så jeg kan hjelpe andre som befinner seg i en lignende situasjon.. Og jeg takker skjebnen for det som har skjedd i livet mitt, jeg lærer jo bare av det, så jeg er mere utrustet videre i livet!

 

Hvem er det jeg egentlig skader/sårer hvis jeg bærer nag eller hat mot noen? Jeg tilgir for min egen skyld, man kan faktisk velge å være glad!

 

Man kan velge å glemme det som er negativt og ikke la det tære, men heller lære av det og gå videre. Det var det Alex Rosén som lærte meg faktisk

 

Hadde ikke jeg gått igjennom alt som har skjedd i livet mitt idag, så hadde jeg vært ganske så tom som person.. så vær heller glad for det du får oppleve, både negativ og positivt! Selvom det selvsagt gjør jævlig vondt der og da, så kan man trene seg til å snu det om til en god ting..

 

Jeg har bare ett liv, og jeg vet ikke med deg, men jeg kommer ikke til å kaste det vekk ved å gå rundt med smerte, sinne eller hat i meg.. jeg skal jaggu ha det bra mens jeg tasser rundt på denne planeten ! Og ingen skal få ødelegge det for meg.. ingen andre enn meg selv som lider hvis jeg går rundt og har det vondt!

 

Det er faktisk en selv som lar mobbingen ødelegge livet sitt, eller andre episoder.. Du kan velge, det er ditt valg... skal du bli i offer rollen eller begynne å leve ett godt liv? slippe taket på alt det gamle litt etter litt, og heller se fremover... Hvem er sjefen over ditt liv egentlig?

 

Det er alltid enkelt for andre å si dette, men episoder som det som beskrives setter seg igjen i kroppen, og da å bryte vekk fra det er ikke så enkelt.

De som har større nettverk hvor de får bearbeidet situasjonene som kommer greier nok dette til en viss grad, men mange greier ikke det. Det er fint at du prøver å støtte, men å si at det som ødelegger er hvor mye en legger i det selv er feil.

 

Jeg skal ikke si at hva jeg opplevde er det samme som nevnt her, men jeg fikk gjennomgå nok til at man nå vurderer å diagnosere meg med PTSD og dissassosiasjon (Det betyr rent enkelt forklart at den episodiske hukommelsesevnen, evnen til å huske minner etc har blitt så påvirket av det jeg ble utsatt for at den går i høygir og fotrenger litt for mye. Jeg er nå 21 år gammel, og har selv store problemer med å huske mye av påsken, og ukene etterpå)

 

For min del er det beste rådet jeg kan gi å be om hjelp, du kan selvfølgelig prøve å løse problemene selv. Jeg prøvde det, og at jeg ikke greide det (for jeg ba om hjelp da jeg var yngre) betyr ikke at du havner samme sted, men det er bedre å få tatt det skikkelig når du er ung enn å utsette det og hvis (merk hvis) det blir verre så får det større konsekvenser.

[TheClown]

Jeg er enig i det flere andre sier her. Bare kjemp ut videregående og kom deg på universitet langt unna. Jo hvor lengre, jo bedre. Jeg tror det kan være en helt ny start for deg. Selv om du skulle være så ekstremt uheldig å havne på samme skole som en eller flere av mobberne ville de bare forsvinne i folkemengden.

 

Problemet (imo) vider som om gammel dritt blir dratt opp igjen og igjen. Fra barneskolen til ungdomsskolen og derfra til videregående. Dersom du kan komme deg langt bort (sånn som i USA) tror jeg det kan gi det en gylden mulighet til å bevise hvem du egentlig er og hvordan du er.

 

Jeg tror livet ditt vil forbedre seg mye rundt sommertid. Jeg ønsker deg alt hell og god lykke. Stå på!

 

(Du er en enormt psykisk sterk person, jeg hadde brutt sammen for lenge siden)

 

Jeg kunne aldri satt meg i din sitvasjon, livet mitt har mer eller mindre gått veldig bra frem til nå, og jeg tror det skal bli enda bedre på videregående.

[3nity]

Jeg må vell egentlig innrømme at når du sier du har konsentrasjonsproblemer , og likevel klarer du å skrive en så lang post uten noen skriveleifer ? uansett , lykke til med deg senere , var litt mobba selv fra 1-4 av de eldre "kule" gutta ,men roa seg så jeg har aldri vært i samme situasjonen som deg.

Mitt råd ville være å slite seg gjennom resten av året og prøve å få så gode karakter som mulig.

[Erlendz]

Dette var et veldig sterkt innlegg å lese! Jeg føler virkelig med deg. Du har ikke hatt det lett og du har gjennomgått ting som ingen bør gjennomgå. Etter å ha lest innlegget ditt sitter jeg igjen med et inntrykk av at du er en svært imponerende person. Virker som om du har håndtert all elendigheten du har vært gjennom på en svært god måte. Det er kanskje unødvendig å si det ettersom det skinner gjennom hele innlegget ditt, men du er virkelig bedre enn dem.

 

Slik jeg har forstått det har all mobbingen skjedd i ei lita bygd. Det virker jo som om det er de usanne ryktene som ble spredd som har fulgt deg hele veien. Når folk får høre at du er teit er det dessverre veldig mange som vil tro på det. Når du flyttet til USA og bort fra alle ryktene ble jo alt bra. Vil derfor tolke dette som at det definitivt ikke er deg det er noe galt med, men at du er et offer for usanne rykter, og at det er nettopp disse som har ødelagt for deg i alle disse årene. Innlegget ditt viser dessuten også at det ikke er deg det er noe galt med, for du virker jo både som en smart og snill person.

 

Tror som mange andre her at det nok hadde vært best for deg å reist bort. Kan du ikke avslutte VGS på et annet sted?

 

Uansett, vil ønske deg lykke til!

[AlltidRett]

Virker som du har vært usannsynlig uheldig og havnet på skole med en enorm gjeng drittsekker, og absolutt ingen som tør backe deg opp. Slet med mye av det samme som deg før,dog i mye mindre grad. I mitt tilfelle tror jeg egentlig mobberne hadde gitt seg for det meste om jeg bare turte å si fra,men var for snill og pysete på de tider.

 

Hadde det vært idag så stakkars dem.. Har komt meg opp fra den depresjonen jeg var i,men følgene av mobbinga er jo at jeg ikke er så sosial av meg. Har litt vansker med å få kontakt med folk, og sier ikke alltid så mye til ukjente. Det går litt opp og ned, og blir hele tiden bedre. Men er alltid redd for å virke teit og som en taper pga jeg føler at alle "vet" jeg er det.

 

Er også "redd" for å treffe på mange av de folka jeg gikk på ungdomsskole med pga dette. Man har liksom fått et stempel som enda sitter på, og det er kjipt. Var heller ingen grunn for at de mobba meg, de fant rett og slett på ting. Teit.

 

Nå blir jeg usannsynlig irritert hver gang jeg hører om noen som blir mobbet. De som mobber og plager andre er seriøst uintelligente og fortjener en skikkelig omgang skjennepreken samt juling.

 

I ditt tilfelle er nok den eneste muligheten å komme seg bort. Skal du gå videre på skole, så gjør det et helt annet sted langt borte fra de gamle folkene. Da får du en ny start,og høyst sannsynlig nye venner.

Prøv å ikke ta deg så nær av ting folk sier til deg eller gjør mot deg. Det er jo innlysende at de er noen komplette idioter hele gjengen. Se på dem som det de er,nemlig noen irriterende, uviktige bakterier.

 

Se på dem og vær lykkelig over at du ikke ble skapt med en like ufunksjonabel hjerne som de ble. I det lange løp er det jo nesten mest synd på dem, siden de sannsynligvis(og forhåpentligvis) kommer til å slite litt med dårlig samvittighet og anger når de blir eldre. For ikke å snakke om at de aldri får oppleve gleden av å være smart.

 

Gled deg til du er ferdig på skole der du er nå, og skal begynne på nytt et helt annet sted. Vit at det blir bedre, og at tiden leger alle sår. Selv om det tar lang tid, og kanskje aldri blir leget mer enn 99%.

Endret 9. april 2008 av AlltidRett

[Szmekken]

Meget sterk lesning.

 

Mistet selv de jeg anså som mine venner i starten av 2. klasse. De ville rett og slett ikke ha noe mer med meg å gjøre. Det var svært tungt og en del av meg ble nok igjen den kvelden min "beste" venn konfronterte meg. Går fortsatt i samme klasse med disse menneskene, og har kontakt med de fleste, unntatt han jeg anså som min beste venn, men ikke på fritiden. Da er jeg alene. Det hele har gjort meg til en ensom ulv, og jeg har fått seriøse problemer med å forholde meg til andre mennesker på andre enn det rent profesjonelle plan. Aller helst vil jeg bare isolere meg fra alt og alle og holde på med det jeg trives med for meg selv. Hvilket jeg også tidvis gjør i forbindelse med ferier osv.

 

I starten var dette egentlig en helt absurd situasjon for meg da jeg alltid hadde hatt mye venner, og vel var en rimelig populær fyr på ungdomskolen.

 

Det rare er, jeg er ikke bitter. Jeg hadde jo noen få andre venner utenfor skolen som jeg kunne kontakte, men nei. I dag har jeg igjen en person som jeg kan kalle en venn. Han ringer meg fra tid til annen for å få meg med ut på byen, men jeg finner på unnskyldninger for å kunne holde meg hjemme for meg selv. Jeg skal ikke feire russetiden, og velger heller å holde meg hjemme og drive med mitt.

 

Slik det ligger an nå kan jeg aldri se for meg at jeg skal finne noen jeg vil kalle en venn igjen, og når jeg en gang finner en make vil det nok utelukkende være av genetisk drift, for å forplante seg. Jeg stoler ikke på noen lenger, men ser meg nødt til å regne med folk i visse sammenhenger for å kunne fungere i samfunnet. Det er ikke bare det at jeg ikke klarer å forholde meg til folk lenger, jeg vil ikke, og i dag er det noe jeg gjør minst mulig. Familien min kommer jeg ikke unna, men jeg tilbringer mest tid på rommet mitt der jeg slipper å forholde meg til andre og ting kan skje på mine egne premisser.

 

Synes jeg synd på meg selv? Egentlig ikke. Jeg synes synd på han som ble igjen den kvelden for snart to år siden, for han var virkelig knust. 17 år gammel satt jeg og gråt den kvelden. Men jeg synes ikke synd på den jeg er i dag. Jeg er bitter, og holder meg unna andre mennesker så langt det lar seg gjøre, da slipper jeg å ta stilling til andres behov og kan konsentrere meg om meg selv.

 

Min eneste bekymring er imidlertid at jeg skal ende opp som en ”outcast” etter hvert, og kanskje miste gangsynet og virkelighetsoppfattningen totalt. Jeg er en intelligent person, og selvinnsikten er det ikke noe galt med. Men hvem vet, kanskje det er det neste som glipper?

 

Jeg får gode karakterer på skolen og ser for meg en lang utdanning hvor utfallet er en godt lønnet jobb. Da kan jeg kjøpe en egen leilighet og bryte all kontakt med alle. De eneste jeg trenger å forholde meg til er kollegier, og da på et kun profesjonelt plan. Kanskje skal jeg være glad for at jeg ikke tar det tyngre enn jeg gjør. En skjebne som ensom ulv i evigheten er kanskje forutbestemt for noen av oss. Om ikke annet har jeg minnene fra den tiden da jeg var en sosial kar, og fra tid til annet er det hyggelig å kunne tenke tilbake på de dagene. Men det er en tid som er forbi. I dag, trenger jeg ikke annet enn gitaren og munnspillet mitt, dataen min, spillkonsoll og utdanningen.

 

Så hvorfor sitter jeg og åpner meg selv for et offentlig forum? Budskapet mitt er vel at en må gjøre det beste ut av ting slik det er. Alle kan ikke være sosiale vinnere i det lange løp. Man må finne sin egen måte å nyte det livet har å tilby på.

 

Livet smiler kanskje ikke akkurat til meg, men jeg gir faen og smiler tilbake uansett.

[Gjest Gjest_yep]

Oi. Det var den mest sterke og triste teksten jeg noen gang har lest.

[J@cob]

Jeg må vell egentlig innrømme at når du sier du har konsentrasjonsproblemer , og likevel klarer du å skrive en så lang post uten noen skriveleifer ? uansett , lykke til med deg senere , var litt mobba selv fra 1-4 av de eldre "kule" gutta ,men roa seg så jeg har aldri vært i samme situasjonen som deg.

Mitt råd ville være å slite seg gjennom resten av året og prøve å få så gode karakter som mulig.

 

Leste du de første linjene, der han skrev at han har prøvd å skrive hele historien mange ganger før, men ikke fått det til?

[TheClown]

Ser hvordan mange her har vært et offer for mobbing. Jævelig trist. Selv har jeg aldri vært utsatt for noe sånt borsett fra "kødde-mobbing" om at jeg er homo. Men da alle veit at det ikke er sant gidder jeg nesten ikke å bry meg om det.

 

However, hadde hele skolen turned me down hadde jeg ikke ant hva jeg skulle gjøre. Jeg er en sykt sosial person. Hvis det går en fredag, lørdag eller søndag uten at jeg henger med noen venner syntes jeg at jeg har feilet og den er totalt bortkastet. Derfor er jeg skjeldent hjemme i helgene og mister sakte men sikkert kontakten med familien min.

 

Jeg er bare 15 år (fyller 16 i Juni) og jeg tror at Videregående kan bli de 3 beste åra i mitt liv. På ungdomsskolen satt jeg mye inn og gamet. Spessielt i 8. og 9. klasse da jeg kjempet meg opp i topp-miljøet i Battlefield 2. Men jeg fikk leia og slutta og spille. Det har vært deilig i ettertid. Jeg er kanskje en av de på skolen som prøver å gjøre mest med folk på fritiden.

 

Da jeg starten i 8. klasse var jeg redd og sjenert, men etter noen måneder fikk jeg god kontakt med de fleste. I dag annser jeg mange av dem som gode venner av meg. Så hvis man bare prøver skikkelig for å komme i kontakt med noe må man bare hoppe i det. Første gangen jeg er med folk hjem eller på kino er alltid rart og "skummelt", men det går seg fort til.

 

Jorchi, hvis du prøver å snakke med nye folk er jeg sikker på at du kommer i kontakt med noen som du syntes er hyggelig. Selv om du ikke selv syntes at venner er viktig er det alltid fint å ha noen du kan stole på.

Endret 12. april 2008 av TheClown

[Gjest Stå_på]

Hei, du går 3året på vgs ja?

Hva med og presse deg gjennom dette siste året på skolen. Og bli ferdig med det, og rett og slett flytte fra plassen så du ikke ser de idiotene mere. Eller om du ikke klarer den skolen mere, så hva med og flytte tilbake til USA eller en annen plass i Norge der ingen vet hvem du er, en fresh start igjen på livet.

 

Stå på!

[JFM]

Jeg er enig i at du bør gjøre ferdig skolen og flytte.

 

Har du noen planer etter VGS?