Noen flere her med langdistanseforhold?

[Gjest Slettet+9871324]

Ble sammen med kjæresten en måned før jeg reiste til militæret og dro nordover til Kirkenes. Var i militæret tre måneder, så gjorde hun det slutt noen få dager før forrige langperm. Militæret er ikke skapt for forhold gitt.

[Niqābninja]

Det er da flere som klarer det. Men da må en vel være 100% sikker på at det er noe en vil satse på fremover og at det er verdt det, og det er vel ikke alltid den følelsen kommer etter en knapp måned.

[st162]

Ble sammen med kjæresten en måned før jeg reiste til militæret og dro nordover til Kirkenes. Var i militæret tre måneder, så gjorde hun det slutt noen få dager før forrige langperm. Militæret er ikke skapt for forhold gitt.

 

Kan jeg spørre hvor du var stasjonert hen...?

Selv traff jeg madammen sisteåret på videregående, og var sammen med henne i 1 år (ish) før jeg reiste nordover til GSV og tjenestegjorde der 1 år. Vurderte ei stund å dra utenlands etter dette, men lot det være med tanken og jobbet et år heime istedet mens jeg venta på at hun skulle bli ferdig med lærlingetiden. Fikk da svar fra universitetet i Tromsø, 3-årig bachelor, og takket ja til studieplass der. Hun fikk samtidig plass på et toårig studie i Trondheim, så hun reiste dit. Det året (ifjor) gikk ganske greit. Vi hadde jo hatt 1 år med avstand allerede, og tiden vi hadde sammen når jeg reiste ned eller hun kom til meg gjorde opp for tiden vi var fra hverandre. Dette året, (mitt 2. og hennes siste) har det vært litt verre da studiet har krevd mer av tiden min, samtidig som økonomien ikke har vært like godt som den var 1. året:P

Trodde halvåret på grensa skulle bli ille, med lite kontakt, turer på byen etc, men da fikk jeg jo perm, og vi sendte brev i hytt og gevær. Nå har jeg ikke ikke sett henne en stund, men "følelsene" eller whatnot er der enda.. må innrømme at jeg av og til blir litt lei av lange telefonsamtaler, men tanken på å bryte opp har liksom ikke meldt seg enda.

Folk spør jo ofte om det ikke er slutt og slikt, men vi holder nå i hop:)

Det har jo seff hendt at man har vurdert å bare avbryte studiet å heller reise til den andre, men... utdannelse bør man ha, man kan heller slite litt nå, og få det nice senere:) Tror ikke vi blir lei av hverandre når/hvis vi en gang flytter sammen...

 

 

Du er ikke alene om å være i et avstandsforhold:)

[Niqābninja]

Han er nå faktisk ikke i et avstandsforhold lenger da. Hun dumpa han jo.

[Minamo]

Jeg bor i Norge, mens kjæresten bor i Spania. Det er ikke no kjekt

[-TMG-spACE]

Trondheim - Bjugn

 

Egentli ikke så veldig langt, men siden vi kun er 16 år er det en brukbar distanse uansett..

 

Heldigvis bodde vi i bjugn begge to og var sammen i tre-fjerdedels år før jeg flyttet for å gå skole i trondheim, og vi har det bare bra

[Gjest Jana]

jeg synes ikke noen av de distanseforholdene her er langt unna hverandre. Typen min bor i et heeelt annet land (Makedonia). Man må fly dit (omtrent 4 timer, men man må regne med mellomlanding ogsånn). Og vi pleier å dra dit en gang i året, på sommeren. Så må vente et helt år før jeg ser han igjen. Det er skikkelig trist, og jeg savner han så sinnsykt mye. Jeg kan liksom ligge i senga mi hver natt og gråte, hvertfall når jeg hører sangen "vår". Han er så utrolig søt og så romantisk. Og han forteller meg hver dag at han elsker meg og at han savner meg. Og han sier at han venter på meg <3 Han er nydelig! Jeg synes jo selvfølgelig at jeg fortjener bedre enn et langdistanseforhold. Jeg vil jo kysse personen jeg elsker, møte han, se han, ha han i armene mine osv. Jeg vil at han skal være her når jeg virkelig trenger han. Men det går jo ikke. Jeg greier ikke å gjøre det slutt med han, uansett hva. Jeg elsker han! Og han er det eneste jeg tenker på. Uansett hva jeg tenker på, er han i tankene mine. Og jeg tenker alltid tilbake på minnene våre. Og uansett hvor langt unna hverandre vi er, så elsker jeg han. Og mange sier sånn; "Han er sikkert utro, bla bla." Men jeg vet han ikke er det fordi vi stoler på hverandre og er trofaste. Og jeg har kontakter i tillegg, altså familie, venner, slektninger osv.. Jeg får vite alt. Det er han som ikke får vite noe. Han har ikke folk som forteller han om jeg gjør noe galt. Men han stoler fortsatt på meg. Jeg har heller ikke gjort noe, og hakke no planer om å gjøre noe akkurat.. Jeg elsker han! Han betyr så mye for meg. Nå har jeg ikke sett han på 4 måneder.. :/ Men om man greier et helt år fra hverandre og fortsatt elsker hverandre pga msn, facebook og skype, så er det ekte kjærlighet!!

[Gjest Jana]

-Love is missing someone whenever you're apart, but somehow feeling warm inside because you're close in heart..

-What is love ?

In math ; a problem . In history; a battle . In science it's a reaction . In art it's a ♥ But to me? Love always will and simply be YOU . ♥

-Wouldn’t life be perfect if goodbyes only meant till tomorrow?

-Cause it's the Right Love at the Wrong Time, guess we'll have to wait until the summertime!

 

OG MANGE FLERE! orker ikke mer

[Minamo]

jeg synes ikke noen av de distanseforholdene her er langt unna hverandre. Typen min bor i et heeelt annet land (Makedonia). Man må fly dit (omtrent 4 timer, men man må regne med mellomlanding ogsånn). Og vi pleier å dra dit en gang i året, på sommeren. Så må vente et helt år før jeg ser han igjen. Det er skikkelig trist, og jeg savner han så sinnsykt mye. Jeg kan liksom ligge i senga mi hver natt og gråte, hvertfall når jeg hører sangen "vår". Han er så utrolig søt og så romantisk. Og han forteller meg hver dag at han elsker meg og at han savner meg. Og han sier at han venter på meg <3 Han er nydelig! Jeg synes jo selvfølgelig at jeg fortjener bedre enn et langdistanseforhold. Jeg vil jo kysse personen jeg elsker, møte han, se han, ha han i armene mine osv. Jeg vil at han skal være her når jeg virkelig trenger han. Men det går jo ikke. Jeg greier ikke å gjøre det slutt med han, uansett hva. Jeg elsker han! Og han er det eneste jeg tenker på. Uansett hva jeg tenker på, er han i tankene mine. Og jeg tenker alltid tilbake på minnene våre. Og uansett hvor langt unna hverandre vi er, så elsker jeg han. Og mange sier sånn; "Han er sikkert utro, bla bla." Men jeg vet han ikke er det fordi vi stoler på hverandre og er trofaste. Og jeg har kontakter i tillegg, altså familie, venner, slektninger osv.. Jeg får vite alt. Det er han som ikke får vite noe. Han har ikke folk som forteller han om jeg gjør noe galt. Men han stoler fortsatt på meg. Jeg har heller ikke gjort noe, og hakke no planer om å gjøre noe akkurat.. Jeg elsker han! Han betyr så mye for meg. Nå har jeg ikke sett han på 4 måneder.. :/ Men om man greier et helt år fra hverandre og fortsatt elsker hverandre pga msn, facebook og skype, så er det ekte kjærlighet!!

 

Hvor lang tid er det snakk om? Jeg er i et langdistanseforhold, hvor jeg bor i Norge og han bor i Spania, men dette er bare for ett år. Neste år reiser jeg ned og skal bo sammen med ham

Håper for din skyld at dette ikke er snakk om uendelig tid!

[surtei]

Langdistanseforhold suger.. Eg blir bare deprimert, og vil hjem igjen til kjæresten med en gang no!!

[Gjest petter]

Kjæresten min studerer i USA nå, kommer endelig hjem for godt om litt over 2 uker! aldri gledet meg så mye til noe i hele mitt liv, som jeg gjør til å se henne igjen. Mitt tips er å ha masse kontakt og se fremover. vi har snakket sammen flere ganger hver dag siden hun dro, og har egentlig bre blitt nærmere hverandre på den tiden hun har vært borte. men det er veldig vondt, og en veldig vanskelig situasjon til tider. Går virkelig ut over alt man gjør. Vanskelig å konsentrere seg om mye annet enn savnet (for min del). I min erfaring bør man også si hva man føler oftere, for å forsikre hverandre om at følesene fortsatt er der, og at de er gjensidige.

 

Dette funker ikke nødvendigvis for andre, men fungerte hvertfall godt for oss!

 

lykke til til alle dere andre der ute som er i langdistanseforhold!

[Gjest Jana]

jeg synes ikke noen av de distanseforholdene her er langt unna hverandre. Typen min bor i et heeelt annet land (Makedonia). Man må fly dit (omtrent 4 timer, men man må regne med mellomlanding ogsånn). Og vi pleier å dra dit en gang i året, på sommeren. Så må vente et helt år før jeg ser han igjen. Det er skikkelig trist, og jeg savner han så sinnsykt mye. Jeg kan liksom ligge i senga mi hver natt og gråte, hvertfall når jeg hører sangen "vår". Han er så utrolig søt og så romantisk. Og han forteller meg hver dag at han elsker meg og at han savner meg. Og han sier at han venter på meg <3 Han er nydelig! Jeg synes jo selvfølgelig at jeg fortjener bedre enn et langdistanseforhold. Jeg vil jo kysse personen jeg elsker, møte han, se han, ha han i armene mine osv. Jeg vil at han skal være her når jeg virkelig trenger han. Men det går jo ikke. Jeg greier ikke å gjøre det slutt med han, uansett hva. Jeg elsker han! Og han er det eneste jeg tenker på. Uansett hva jeg tenker på, er han i tankene mine. Og jeg tenker alltid tilbake på minnene våre. Og uansett hvor langt unna hverandre vi er, så elsker jeg han. Og mange sier sånn; "Han er sikkert utro, bla bla." Men jeg vet han ikke er det fordi vi stoler på hverandre og er trofaste. Og jeg har kontakter i tillegg, altså familie, venner, slektninger osv.. Jeg får vite alt. Det er han som ikke får vite noe. Han har ikke folk som forteller han om jeg gjør noe galt. Men han stoler fortsatt på meg. Jeg har heller ikke gjort noe, og hakke no planer om å gjøre noe akkurat.. Jeg elsker han! Han betyr så mye for meg. Nå har jeg ikke sett han på 4 måneder.. :/ Men om man greier et helt år fra hverandre og fortsatt elsker hverandre pga msn, facebook og skype, så er det ekte kjærlighet!!

 

Hvor lang tid er det snakk om? Jeg er i et langdistanseforhold, hvor jeg bor i Norge og han bor i Spania, men dette er bare for ett år. Neste år reiser jeg ned og skal bo sammen med ham

Håper for din skyld at dette ikke er snakk om uendelig tid!

 

Det er ikke like lang tid som deg. 5 måneder.. Det føles ut som så mye mer!

Jeg håper jo selvfølgelig forholdet varer livet ut. Kan liksom se for meg et liv med han! Med en gang jeg så han for første gang, tenkte jeg; "Han er den rette" Men jeg kan jo ikke være 100% sikker. Jeg har hatt mange kjærester, men har aldri følt så mye for noen av dem. Jeg ble liksom forelska med en gang jeg så han! Og det samme ble han

Og han så meg liksom inn i øya en natt og sa: "du vet vel at jeg elsker deg?" jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.. hadde aldri opplevd no sånt no i hele mitt liv! jeg elsker han å

Det er ikke snakk om uendelig tid. Heldigvis Jeg skal dit kanskje i juleferien Og en gang i april. Og sommeren i juli Kanke vente med å se han! Gleder meg så utrolig mye <3 Tenker på han hele tida, og mange ganger går øving til prøver og sånn dårlig. Og jeg mister konsentrasjonen på skolen. Så jeg må se han, for det er så utrolig vondt å savne han

[sigriid_l]

Okei, siden dette er fra 2007 forventer jeg nesten ikke noe svar, men det er verdt forsøket. Jeg var på Cuba nå i januar og møtte en gutt, der alt klikket fullstendig. Tungt å reise hjem igjen, spesielt med tanke på at det er vanskelig å opprettholde kontakten da det er dårlig med internett der nede, og det blir dyrt å bruke telefon. Dessuten jobber han nesten hele døgnet, så og si hver dag. Sliter veldig med hvorvidt dette er verdt å gå videre med eller ikke, men klarer ikke å bare la det være. Vi begge ble enige om at vi skulle prøve. Sitter nå å vurderer hvorvidt jeg skal bestille billett for å besøke han, noe som blir kostende over 10 000 totalt... Jeg har også bestilt tur for sommeren, men da skal min beste venn også bli med (i to av fire uker). Problemet er at for meg er det helt umulig å vente til sommeren, da alt er så nytt og usikkert enda. Vil reise nedover for å se hvordan dette går. Noen som har noe erfaring de vil dele med meg?

[3Maldini]

Okei, siden dette er fra 2007 forventer jeg nesten ikke noe svar, men det er verdt forsøket. Jeg var på Cuba nå i januar og møtte en gutt, der alt klikket fullstendig. Tungt å reise hjem igjen, spesielt med tanke på at det er vanskelig å opprettholde kontakten da det er dårlig med internett der nede, og det blir dyrt å bruke telefon. Dessuten jobber han nesten hele døgnet, så og si hver dag. Sliter veldig med hvorvidt dette er verdt å gå videre med eller ikke, men klarer ikke å bare la det være. Vi begge ble enige om at vi skulle prøve. Sitter nå å vurderer hvorvidt jeg skal bestille billett for å besøke han, noe som blir kostende over 10 000 totalt... Jeg har også bestilt tur for sommeren, men da skal min beste venn også bli med (i to av fire uker). Problemet er at for meg er det helt umulig å vente til sommeren, da alt er så nytt og usikkert enda. Vil reise nedover for å se hvordan dette går. Noen som har noe erfaring de vil dele med meg?

 

 

Hei

 

Jeg var på ferie sommeren som var i statene. Møtte henne ute på byen på natten. Hun ble tydelig veldig in love i meg ved første blikk, og ga meg tlf nummeret og utga seg veldig mye. Neste dag så avtalte vi en middag ute som endte med sex osv.

 

Jeg skulle dra til en annen by dagen derpå. Hun ble lei seg osv. Jeg dro som om det ikke betydde noe. Hun hold motet oppe og fortsatte å sende meldinger til meg.

 

Kjærligheten hun viste til meg gjorde sånn at jeg dro til henne en mnd senere, samtidig hadde hun bursdag og var ferdig med sommer semesteret.

 

Den uken jeg hadde da med henne gjorde meg mer glad i henne enn jeg var, og jeg ville «bli sammen med henne».

 

Etter denne turen så opprettet jeg Skype så vi kunne prate sammen over det, og jeg hadde bestemt meg for endelig satse på å gå på skole i USA januar som var.

 

Jeg dro til henne igjen i uken hvor haloween var, en uke med mye rare følelser, jeg har blitt alvorlig syk i blodårene og kroppen generelt, og følte jeg måtte fortelle henne dette face to face, og at jeg har brytet skolen, og skolen jeg gikk på er utsatt muligens for alltid. Hun valgte å fortsette å være min.

 

Etter denne uken så har det kun vært meldinger daglig og Skypeing som har blitt sjeldnere og sjeldnere pga jeg blir dårligere for hver dag som går.

 

Hun er like glad og bestemt på at vi to er sjelevenner, og har ikke gitt meg opp. Hun skulle etter planen ha vært her i Norge fra 14 februar og dra hjem imorgen, noe jeg sa nei til 1 februar, da jeg hadde for mye sykehus besøk med mer.

 

 

Kanskje ikke helt det svaret du håpet på, men dette er tross alt en «positiv» langdistanse forhold til tross for at det går til helvete med kroppen min.

 

 

Kan også si at jeg hadde aldri giddet å dra til henne i utgangspunktet om det ikke hadde vært for pågangen hennes og interessen

[Lindquist93]

Dette var ikke noe kult å lese 3Maldini! God bedring til deg og jeg håper ting ordner seg...