Hvordan få fortalt legen at man sliter psykisk?

[Gjest hjelp...]

jeg har nå slit med den psykiske helsa mi lenge. Jeg har prøvd ti tusenvis av ganger å få den på bedre vei, men ender alltid opp med ett skritt fram og to tilbake

 

Snart er det jul og nyttår, samt at jeg også blir 20år...

Jeg hater denne tiden... for my fri... jeg har ingenting å gjøre...

Først er det jul, og det er greit å være hjemme hos familen, men det jeg vet er at ingen av julegavene som ligger under treet er fra noen venner, telefonen står også stille som regel i jula, aldri ei mld om god jul, eller noe slikt...

dagen etter julaften er ennda mer tragisk... da har jeg bursdag og i år blir jeg 20. Dette er kanskje en av de tyngste dagene mine... jeg vet ikke hvordan dere der ute har det. Men jeg har aldri feira bursdagen min noe speiselt, bruker som regel bare å være meg, mamma og 2 brødrene mine...

Jeg har aldri vært ute, eller feieret med noen andre...

 

I hverdagen er dagene mine prikk like.

Sove - jobb - trene - hjem - sove

evt hjem til mamma etc.

Jeg er så og si aldri på kino, bowling, teater, konserter, byen ++++.

Først fordi det er ekstremt flaut og alltid være alene, og fordi jeg ikke har noen å spørre

Helgene er forsåvidt ganske like også, litt på jobb fordi jeg kjeder meg, trener, slapper av, ser film, spiller litt... Så og si aldri på fest eller andre ting ungdommer og voksne gjør ellers i helgene... sitter der helt alene..

 

Bare det å hatt noen å sett film sammen med hadde vært suverent.

Spilt kort?

 

 

Har slitt med dette nesten så lenge jeg kan huske, alt begynte den dagen pappa døde da jeg gikk i 3 klassen.

Sia da mista jeg vennene mine, og har i dag ingen kontakt med noen fra barneskolen, ungdomskolen og de to første åra på vidregående. Har kontakt litt kontakt med en fra det siste året. Men han er veldig mye opptatt pågrunn av studiene sine.

 

Jeg vill gjærne ha litt hjelp til hvordan jeg skal greie å si til fastlegen angående problemene mine...

Jeg sliter generelt å snakke om det... da blir det til "nei var ikke noe"

Men går fint å skrive om det, speiselt i anonym tilstand slik som her...

 

Jeg vet selv at jeg trenger seriøst hjelp, nå vet jeg ikke hvor mange 19åringer som sovner med tårer i øynene og tenker hvor patetisk liv man har...

 

 

 

*mange skriveleifer*

[Gjest Gjest]

Hei!

 

Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg kjenner meg igjen i så godt som alt du beskriver ovenfor, jeg har det akkurat på samme vis. (Er ett år yngre enn deg).

 

Jeg går heller aldri ut, har få/ingen venner, er alltid alene på fritida, og dagen min kan også beskrives som følger: Sove - skole (stryker i flere fag) - trene - sove. Jeg vet hvordan du har det.

 

De siste månedene har jeg gått til psykolog, noe som har fungert forholdsvis greit. (Sliter med depresjon, angst og diverse annet)... nå maser jeg mye her, but point being - you're not alone!

 

Jeg vil absolutt anbefale deg å forklare til fastlegen din hvordan du har det! Få eventuelt hjelp til å kontakte en psykolog. Jeg vet at det virker uoverkommelig og i det hele tatt ufattelig vanskelig, men hvis du først klarer å innse at du har et problem, samt bringe utenforstående (les: psykolog) inn i bildet, er dette et skritt videre mot å kunne få det bedre.

 

(Veldig trist det med faren din, kondolerer!)

 

Hilsen en som vet hva du snakker om.

[Noel Leon]

Hva er du det du egentlig vil med denne tråden? Eneste måten å få hjelp på er jo selvfølgelig å spørre om det. Om du føler det er best for deg at du skriver det ned så får du skrive et brev til legen din da. Du må faktisk snakke med noen om problemene dine til slutt, om du er ute etter å fikse problemene.

 

Det at du har prøvd titusenvis av ganger på å forbedre din egen psykiske helse tror jeg rett og slett kun er renspikket løgn.

 

Du trenger ikke forklare hele historien din til fastlegen din heller.. Du trenger bare si at du føler deg utrolig nedfor og vil gjerne finne ut hva du kan gjøre med saken. Spør gjerne om han kan henvise deg til noen.

Ingenting skjer med ønsker, det er kun på film.

[Gjest Gjest_hjelp_*]

Nå har det seg sånn at jeg faktsik aldri har vært til fastlegen tidligere.. og jeg vet ikke hvem han er en gang.

Jeg sliter med å stole på noen som helst, derfor trenger jeg hjelp til hvordan jeg selv skal greie å si fra at jeg trenger hjelp... jeg er blitt ekstremt sjenert og besjeden... og det skal mye til for at jeg skal stole på noen som helst på min alder...

Det er lettere og stole på eldre personer... de har vi mange av på jobb (overflod av gammlinger hehe...)

Men de igjen er det vanskelig å snakke om slike ting, jeg har heller ikke tia. Det er fult kjør fra morgen til ettermiddag, noe jeg syns er morsomt og elsker å jobb...

 

 

 

Viss du selv var 9år, mista din far og alle vennen ble borte når du egentlig trengte de. Og alt gikk over til mer mobbing istede. Jeg har ingen i dag jeg stoler 100% på, det slutta jeg vertfall med fort på ungdomskolen. Uansett hva jeg sa viste alle det dagen etterpå... noe jeg lærte fort...

Når man sitter i klasserommet og får fravær selv om du sier du er der og rekker opp handa hjelper også lite... Dette sjedde til stadighet på videregående, og ble faktisk innkalt til rådgiver pågrunn av høyt fravær...

Jeg fikk heller ikke godkjent at jeg var på sesjon, noe som gjore til at jeg nesten strøk i engelsk... (den dagen var det en prøve, som jeg ikke fikk ta dagen før eller etter)

 

Du vet sikkert heller ikke hvordan det er å gå sammen med to fra klassen til bussen og over hode ditt blir han ene spurt om han kommer på fest i helga, der alle i klassen var untatt meg, og jeg har godt sammen med hu som spurte i over ett år sammen på skolen, og hadde ikke noe problem å snakke sammen på skolen når vi hadde skoleoppgaver etc. Men på fritiden så ble verden noe helt annet...

 

jeg hadde to jeg kjente godt og han ene var jeg faktisk kompis med, og han andre viste jeg var der og snakket mye med på fritiden...

nest siste året på vgs skjer et nemmelig at han ene dør da han blir kjørt ned av toget i påsken, og han andre tar sitt eget liv etter at dama gjore det slutt... og det var mitt i russefeiringa (var på fest 1.mai) der fikk jeg juling av en i klassen mens de andre bare stod og så på...

jeg hadde faktisk ikke gjort noe som helst mot noen og var langt fra berusett... jeg får også besjed om å gå etterpå...

det var vell det eneste festen jeg hadde som russ...

 

verken etter pappa døde da jeg var 9, eller da jeg mista kompisen min og en godt bekjent har jeg hatt noe som helst hjelp...

[Stian89]

Hva er du det du egentlig vil med denne tråden? Eneste måten å få hjelp på er jo selvfølgelig å spørre om det. Om du føler det er best for deg at du skriver det ned så får du skrive et brev til legen din da. Du må faktisk snakke med noen om problemene dine til slutt, om du er ute etter å fikse problemene.

 

Det at du har prøvd titusenvis av ganger på å forbedre din egen psykiske helse tror jeg rett og slett kun er renspikket løgn.

 

Du trenger ikke forklare hele historien din til fastlegen din heller.. Du trenger bare si at du føler deg utrolig nedfor og vil gjerne finne ut hva du kan gjøre med saken. Spør gjerne om han kan henvise deg til noen.

Ingenting skjer med ønsker, det er kun på film.

 

Ro deg litt ned a! Mulig at du sikter mot "tough love", men allikevel, tror ikke slike innlegg hjelper så veldig mye.

[TanglewoodD]

Jeg tror det hjelper mye jeg. Å innse problemet, å faktisk ikke bare få sympati, å heller få et realt råd å litt virkelighet hjelper som oftest.

 

Råd : Nye klær, ny frisyre, mekk deg en hobby, gå til fastlegen si du har deprimert å kunne trengt å forbedra din psykiske helse, med evnt en psykolog.

 

Du har da antageligvis såpass lav selvtillit at du virker veldig, veldig rar ovenfor andre, samtidig som du har angst å ikke engang tør å se på folk, jeg gjetter, tar jeg feil, slå meg - eller bare rett meg.

 

At man sier personlige ting, til mennesker man "tror" er kompiser, er ikke deres skyld, det er vel heller din. Man forteller ikke sine dypeste tanker til "kompiser" man treffer i tid å utide på skolen, da ber man om å gå ut i Se & Hør.

 

Finn deg en hobby som det er mange som er godtatt, for eksempel motor, gud det er mange snåle mennesker der.

 

Eller sjakk, der er det jo bare snålinger.. heehhehe

[Gjest Gjest_hjelp_*]

Nye klær, frisyre er råd jeg tok i bruk for en stund siden og det hjalp der og da...

Hobbyer er det værre med, er ikke så mange ting å drive med her omkring...

Det jeg trives godt med er trening, sykkling, fotografering, filredigering, grafisk disigne og det å drive med hardware og software generelt er jeg glad i.

Jeg spiller også en del bordtennis på jobb og spiller fotball for bedriftsidrettslaget.

 

Jeg sitter sjeldent hjemme og sturer forran PC-en og tven i lengre tid, det greier jeg bare ikke...

Da drar jeg heller å trener...

 

Disse såkaldte "kompisene" jeg hadde trodde jeg var gode kompiser, vi hang sammen ofte. Jeg trøsta de når jeg var med i begravelser etc. Og de fortalte litt hemmeligheter som jeg da holdt på... de holdt også på mine. Men en dag ble snudde det seg og jeg er glad jeg ikke fortalte de dypere ting enn hvem etc man likte på skolen... du vet sånn blablabla...

 

Jeg tør også å se på folk, men når de ser tilbake ser jeg som regel fort som f bort... vet ikke helt hvorfor, er naturlig for meg å gjøre det, bestemmer det liksom ikke selv.. det bare skjer :S

 

Jeg går heller ikke å ser trist ut, får ofte spørsmål på jobb hvorfor jeg er så glad, merkelig hva man venner seg på for å sjule at det er noe galt....

[Tå.]

For det første så må du ihvertfall komme over tanken om at du har et patetisk liv. For det har du nemlig ikke selv om det kanskje føles sånn.

 

Har du snakket med din mor om problemene? Det er kanskje for flaut å ta opp problemet? Mødre flest vil ikke at barn skal holde slike problemer for seg selv. Å snakke om det kan kun gjøre saken bedre!

 

Vil uansett anbefale deg å ikke ha for store forhåpninger i møte med fastlegen eller psykolog siden det da er en fare for at du kan bli skuffet og synker ennå lenger ned i depresjonens dype dal. En psykolog kan kun gi deg råd og du får luftet ut problemene dine, han vil forandre din livssituasjon. Tror også at du kan hoppe over fastlegen og bestille time direkte med psykolog. Godt mulig at du trenger henvisning fra fastlege da. Å bestille seg time med fastlege gjøres ved å ringe til legekontoret så ordner de time og du trenger ikke vite navnet på fastlegen.

 

Hvordan ser du for deg et lykkeliger liv? Hva tror du løsningen er? Jeg kan ihvertfall fortelle deg at dine negative tanker er du selv som konstruerer og du har faktisk muligheten til å ta tak i problemet selv siden det er et problem som kun eksisterer oppe i ditt eget hode. Du kan stille deg selv spørsmålet om du har planer om å tenke negative tanker resten av livet eller om du heller vil bruke tiden din på positive tanker? Hva tjener du på å tenke negative tanker?

Du har familie som sikkert er glad i deg, du har en jobb du trives i og du liker å trene. Prøv å tenk på de positive tingene i livet ditt istede for de negative.

 

Har du sosiale antenner? Er vel heller tvilsomt og da må du gjøre noe med problemet. Du har trolig et hav av mentale sperrer oppe i hodet ditt som du trenger å overkomme. For å overkomme disse vil jeg anbefale deg å ta små steg av gangen. Neste gang du ser en tilfeldig person i øynene kan du smil til personen istedet for å se fort bort, tro det eller ei men du vil ikke dø av det. Sett deg små mål som du vet du kan oppnå på det sosiale plan. Prøv å start samtaler med ukjente personer du møter. Om du reiser til fastlegen kan du prøve å starte en samtale med de som sitter på venterommet. Snakk om været e.l. Trener du på treningstudio? Der vil jo du ihvertfall møte mange likesinnede som du kan diskutere trening med, prøv å få deg en treningskamerat.

 

Life is what you make it!

[teflonpanne]

Få deg en jobb eller begynn med noe organisert idrett/hobby/whatever. Da kommer du garantert til å bli med kjent med nye mennesker, og kanskje dere finner tonen så du har noen du kan være sammen med. Mye lettere å bli kjent med folk gjennom den måten en å satse på å prøve å snakke med en random person.

 

edit: du hadde en jobb ja.. Men finn noen ting som interesser deg og bli med i en klubb/gruppe hvor du møter andre med de samme interessene. Det kan sikkert være litt skummelt, men det er verdt å prøve, og hvis det ikke går bra er det jo bare å slutte igjen.

Endret 27. oktober 2007 av teflonpanne

[Noel Leon]

 

Nå har det seg sånn at jeg faktsik aldri har vært til fastlegen tidligere.. og jeg vet ikke hvem han er en gang.

Jeg sliter med å stole på noen som helst, derfor trenger jeg hjelp til hvordan jeg selv skal greie å si fra at jeg trenger hjelp... jeg er blitt ekstremt sjenert og besjeden... og det skal mye til for at jeg skal stole på noen som helst på min alder...

Det er lettere og stole på eldre personer... de har vi mange av på jobb (overflod av gammlinger hehe...)

Men de igjen er det vanskelig å snakke om slike ting, jeg har heller ikke tia. Det er fult kjør fra morgen til ettermiddag, noe jeg syns er morsomt og elsker å jobb...

 

 

 

Viss du selv var 9år, mista din far og alle vennen ble borte når du egentlig trengte de. Og alt gikk over til mer mobbing istede. Jeg har ingen i dag jeg stoler 100% på, det slutta jeg vertfall med fort på ungdomskolen. Uansett hva jeg sa viste alle det dagen etterpå... noe jeg lærte fort...

Når man sitter i klasserommet og får fravær selv om du sier du er der og rekker opp handa hjelper også lite... Dette sjedde til stadighet på videregående, og ble faktisk innkalt til rådgiver pågrunn av høyt fravær...

Jeg fikk heller ikke godkjent at jeg var på sesjon, noe som gjore til at jeg nesten strøk i engelsk... (den dagen var det en prøve, som jeg ikke fikk ta dagen før eller etter)

 

Du vet sikkert heller ikke hvordan det er å gå sammen med to fra klassen til bussen og over hode ditt blir han ene spurt om han kommer på fest i helga, der alle i klassen var untatt meg, og jeg har godt sammen med hu som spurte i over ett år sammen på skolen, og hadde ikke noe problem å snakke sammen på skolen når vi hadde skoleoppgaver etc. Men på fritiden så ble verden noe helt annet...

 

jeg hadde to jeg kjente godt og han ene var jeg faktisk kompis med, og han andre viste jeg var der og snakket mye med på fritiden...

nest siste året på vgs skjer et nemmelig at han ene dør da han blir kjørt ned av toget i påsken, og han andre tar sitt eget liv etter at dama gjore det slutt... og det var mitt i russefeiringa (var på fest 1.mai) der fikk jeg juling av en i klassen mens de andre bare stod og så på...

jeg hadde faktisk ikke gjort noe som helst mot noen og var langt fra berusett... jeg får også besjed om å gå etterpå...

det var vell det eneste festen jeg hadde som russ...

 

verken etter pappa døde da jeg var 9, eller da jeg mista kompisen min og en godt bekjent har jeg hatt noe som helst hjelp...

 

Nye klær, frisyre er råd jeg tok i bruk for en stund siden og det hjalp der og da...

Hobbyer er det værre med, er ikke så mange ting å drive med her omkring...

Det jeg trives godt med er trening, sykkling, fotografering, filredigering, grafisk disigne og det å drive med hardware og software generelt er jeg glad i.

Jeg spiller også en del bordtennis på jobb og spiller fotball for bedriftsidrettslaget.

 

Jeg sitter sjeldent hjemme og sturer forran PC-en og tven i lengre tid, det greier jeg bare ikke...

Da drar jeg heller å trener...

 

Disse såkaldte "kompisene" jeg hadde trodde jeg var gode kompiser, vi hang sammen ofte. Jeg trøsta de når jeg var med i begravelser etc. Og de fortalte litt hemmeligheter som jeg da holdt på... de holdt også på mine. Men en dag ble snudde det seg og jeg er glad jeg ikke fortalte de dypere ting enn hvem etc man likte på skolen... du vet sånn blablabla...

 

Jeg tør også å se på folk, men når de ser tilbake ser jeg som regel fort som f bort... vet ikke helt hvorfor, er naturlig for meg å gjøre det, bestemmer det liksom ikke selv.. det bare skjer :S

 

Jeg går heller ikke å ser trist ut, får ofte spørsmål på jobb hvorfor jeg er så glad, merkelig hva man venner seg på for å sjule at det er noe galt....

 

 

Det var veldig godt å se at du utfylte litt av historien, om det var etter det jeg skrev eller ikke er ikke så farlig, og håper du skjønner at jeg kun er ute etter å hjelpe deg.

 

Jeg har ingen anelse om hvordan det er å miste en forelder, og kan bare tro at det må være utrolig tøft. Det å forvente at venner skal være der for deg i en alder av 9 år er kanskje litt å ta i, men dette er kun (som alt annet) basert på personlig erfaring.

 

Jeg gikk på 9 forskjellige skoler fra barneskole til ungdomskoletrinnet så jeg har en god idé om hvordan det er å bli mobbet og ikke stole på noen.

Det at du fikk fravær når du var på skolen er noe jeg ikke kan forstå, noe informasjon mangler her.

 

Det å bli oversett, utestengt og hengt ut er noe jeg også kjenner til veldig godt. Jeg vet hvorfor nå, men hadde brukt veldig lang tid på å forstå det uten hjelp fra psykolog og gruppeterapi.

 

Utrolig trist det som har skjedd rundt deg. Det er uheldigvis veldig lite vi kan gjøre med slike fryktelige ulykker og valg.

Jeg kan og kommer aldri til å forstå hva som får folk til å denge løs på uskyldige personer.

Hvorfor tror du ingen har vært der for deg? La meg spørre på en litt annen måte; Hva tror du er årsaken til at ingen har vært der for deg? Har du vært flink til å skjule deg, eller har ingen sett deg?

 

Det er fint at du prøvde å endre ditt ytre, men jeg er sterk i troen om at man må endre tankemønster før man endrer hva andre ser.

 

Sånn jeg ser det så har du en del å fordrive tiden med. Men da lurer jeg på om du gjør de tingene du er glad i eller om du bare er glad i de uten å gjøre så mye av det.

 

Uheldigvis så har vennskap en tendens til å endre seg i oppveksten. Folk forandrer seg og syn blir forskjellige.

 

Jeg synes det er veldig bra at du er aktiv, det å sitte hjemme og sture er noe av det verste noen kan gjøre.

 

 

Aha, så det er slik at du har blitt flink til å skjule dine sanne følelser. Vet du om dette er noe du gjorde før din far døde?

 

 

Jeg vil anbefale å ha stor forventning til psykiatrien, faktisk. Det er veldig mange kompetente personer som kan hjelpe deg til å forstå hvorfor du tenker som du gjør, og kanskje hvorfor du oppfører deg som du gjør. Dette vil hjelpe deg mye til å endre på tankemønsteret.

Når det gjelder det å snakke med noen for å begynne prosessen så er det uheldigvis veldig lite noen andre kan gjøre for deg. Om du kan så ville jeg anbefalt å enten snakke med din mor og spørre henne om hun kan ordne ting for deg, eller så må du nok snakke med fastlegen din for å få i gang prosessen. Jeg sier du må snakke med fastlegen din fordi h*n mest trolig har god informasjon og minst ett sted h*n kan henvise deg til, og h*n gjør mesteparten av arbeidet for at du skal komme i kontakt med noen.

Ta et skritt av gangen, så skal du se at det går litt lettere.

Om du vil så kan jeg prøve å hjelpe deg, jeg. Bare send meg en privat melding her på forumet, om du føler for det. "Hei" holder massevis som melding, forresten.

 

Håper virkelig du får den hjelpen du trenger.

Mvh Noel.

 

 

En kort melding til Stian89: Det at du tok tiden til å kommentere mitt innlegg uten å gjøre et forsøk på å hjelpe trådstarter tyder, for min del, på at du ikke skjønte hva jeg ville med mitt innlegg, så jeg skal forklare det veldig kort for deg.

Jeg har peiling på hva jeg snakker om her, og jeg vet hva jeg ville spurt meg selv om i en slik situasjon. Jeg ville fremprovosere litt mer konkret informasjon enn det trådstarter først kom med. Det at det kanskje virker litt strengt i dine øyne vil ikke si at det var ment slik.