Hvorfor er partiene så like hverandre?

[SirKenneth89]

Skriver en drøftingsoppgave i Norsk og internasjonal poltikk, og oppgaven er "Vi hører ofte fra stemmeberettige at partiene er så like at det er umulig/vanskelig å vite hva man skal stemme fordi de høres ut som de mener det samme om sakene. Drøft denne påstanden og vurder ulike sider av saken"

 

Hva er det egentlig som gjør at partiene oppfattes som like hverandre? På hvilke saker er det de skiller seg mest eller minst ut? Jeg synes også at de fleste partiene i Norge mener nesten det samme om mange saker... Takker for hjelp, og dere er velkomne til å diskutere dette også

[tom waits for alice]

Partiene - ikke alle, men mange av dem - er ute etter å bli store. De vil ha innflytelse, og det får man ikke ved å være fløyparti med mindre man havner på "vippen". For å bli store må man treffe store velgergrupper og det er et kjedelig men uomtvistelig faktum at velgere flest i det store og hele befinner seg et sted i nærheten av det politiske sentrum. Skal partier bli store, må de også være der.

 

Eventuelt må man finne en sak som er "i vinden" og ri på bølgen så lenge det varer. Miljøvern, innvandringsmotstand, en eller annen sak som store velgergrupper kan slutte opp om så lenge partiets politikk ellers ikke er for radikal.

 

Derfor går det som det går. SV og FrP er gode eksempler:

 

SV sitter nå og lurer på hva som gikk galt og hvordan de skal bli store igjen. Sannheten er antagelig at det ikke finnes mer enn 6-7% venstresosialister i Norge. Skal SV bli større må de finne en fanesak som favner større grupper. Miljøvern var en slik sak, men nå er de ikke alene om den saken, og ikke har de gjort en spersielt god jobb med den i posisjon.

 

FrP var opprinnelig et liberalistisk parti med sterke libertarianske innslag. Men Hagens livsdrøm var å bygge det nye arbeiderpartiet, og de velgerne er ikke liberale. Legalisering av "victimless crimes" (legalisering av narkotika for eksempel) er ikke vinnersaker. Ja til homofilt partnerskap var heller ikke noen stemmesanker den gangen. Det er om mulig enda færre libertarianere i Norge enn det er venstresosialister. Så han gjorde kort prosess med de liberale. Wibe, Vara, Christiansen, Snoen og en rekke andre ble sparket eller forsvant mer eller mindre frivillig. Veien mot det politiske sentrum lå åpen. Nå manglet bare fanesakene: Innvandringsmotstand med mere...

 

Vi velgere kan kort og godt skylde på oss selv. Det er vi som flokker oss om midten, partiene følger bare i hælene på oss.

 

Geir

Endret 23. oktober 2007 av tom waits for alice

[Me sjøl]

Om velgerne flokker mot midten, hvorfor har ikke de partiene som allerede er der større oppslutning?

[toysegutten]

Om velgerne flokker mot midten, hvorfor har ikke de partiene som allerede er der større oppslutning?

Fordi "midten" her er definert som spennet mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet (jeg ville for den saks skyld også tatt SV med). Radikale venstre- og høyrekrefter er yttersidene (ala kommunister og libertarianere). Innenfor denne omtalte midten er ikke variasjonene enorme, men nok til at husvarme nordmenn har flere "trygge" alternativer der man uansett hva som velges ikke vil oppleve noen form for revolusjon, men mindre - dog fortsatt betydelige - endringer.

[hartvedten]

Riktig som tom sier, det kan forklares med at ingen politikere gjør en upopulær besluttning.

Det strider mot politikern sin natur og gjøre noe slikt, fordi det er tross alt jobben deres.

Men jeg syntes det er dumt at fåtallet av politikerne gjør de upopulære valgene, de valgene som faktisk gjør enda mer forsjell for andre igjen.

 

Når barn vokser opp tar de etter i de fleste ting de ser i hjemmet, også politikken. Og dette er noe som har ført til at størstedelen av befolkningen ikke er : ekstremister, relgiøse eller rar i hodet, fleste av oss er mennesker med ganske like meninger om det fleste, og de normene er de uskrevne reglene vi har som er levereglene våres for rett og galt.

 

Problemet med norsk politikk er jo kanskje det at vi lever i verdens beste land, VI er NR 1 i år også dere, var ikke bare brann som vant gullet i år, vi alle gjorde det. FN har sagt at vi er best!!

 

og i dette fredfulle vakre land har vi mennesker, som sitter og klager og syter over hvor jævlig trasig livene deres er, hvor jævla mye bedre det hadde vært, med mer til ditt istedenfor datt. Og ikke minst hvor mye bedre ting fungerer i Sverige.

 

Det er av samme grunn til at du hører lite om at oljen snart tar slutt, afrika har det jævlig og hvor mye forferdelig amerikanerne har gjort for å oppnå dominans over 2/3 av verdensmarkedet, det står ikke engang i leseboken våres, det kalles bare en kald krig, som i virkligheten amerikanerne startet, og som de og vant på. Kampen mellom det gode og det onde

[Thlom]

Vi har mange partier i Norge, i motsetning til andre land som har 2-3 partier. Men forskjellen i praktisk politikk mellom partiene er veldig små. Så fort partiene får makt så tilpasser deg seg systemet og konsensus. Se hva som skjedde når den tidligere sosialisten Kristin Halvorsen ble finansiminister. Hun ble "ansvarlig" og fulgte konsensus som alle finansministere før henne. Det samme vil nok skje når/hvis FrP kommer i maktposisjon. De vil tilpasse seg og følge konsensus, med noen får minimale endringer som de forsøker å selge til velgerskaren.

 

Grunnen til at det har blitt slik er kanskje stadig skiftende regjeringer. For å opprettholde noenlunde stabilitet i samfunnet er man blitt nødt til å ikke gjøre store endringer med lite flertall men heller forsøke å få til en tverrpolitisk enighet.

 

Ellers så har TWFA mange gode poenger

[magicus]

Politiske partier innad i Norge er like hverandre på grunn av kulturen, historien og de legale retningslinjene våres som allerede er etablert. Vi har en historie, ett regelverk og en diskurs i media som favoriserer velferdsstaten og den sosialistiske ideologien. Og så lenge ingenting drastisk skjer som endrer status quo så vil et eventuelt politisk regime skifte skje meget gradvis.

Ideologene i partiene, da spesielt på høyresiden ville gjerne kjørt en mer liberal politikk, men skal de få støtte i befolkningen må de tilpasse seg velgerne.

De må "forkle" budskapet sitt og gjøre det mer spiselig for vanlige folk.

[T.F.T]

Kort sagt: Partiene er så like hverandre fordi folk er så like hverandre. Det er ikke så store, ideologiske forskjeller på folk flest.

[modin]

Vi har mange partier i Norge, i motsetning til andre land som har 2-3 partier. Men forskjellen i praktisk politikk mellom partiene er veldig små.

 

Andre land generelt har ikke 2-3 partier, selv om USA og England har det vet du! Det er veldig mange andre land som har en lang rekke partier, våre naboland Sverige og Danmark har mange partier. Det samme gjelder de aller fleste sentral- og sør europeiske land, og en lang rekke andre steder rundt omkring i verden. Derfor er den generelle påstanden om at andre land i sin alminelighet har 2-3 partier falsk, dette har du INGEN empiri på å hevde. Jeg kan lett peke på en lang rekke land som har mer en 2-3 partier av en slik størelse at de spiller en slik rolle at de må regnes med. Raskt tatt fra hukkomelsen; Tyskland, Sverige, Danmark, Italia, Belgia, Nederland, Hellas bare for å nevne noen. Alt det norske partisystemet med mange partier er på ingen måte unikt, hvis man skulle tror det.

Endret 26. oktober 2007 av modin

[Thlom]

Jeg mente selvsagt ikke andre land generelt. Dårlig formulering fra min side