Presidentvalg USA '08: oppdatert poll

[modin]

Noen tanker rundt kjønnsspørsmålet? Burde hun stille med en spesielt mandig kandidat? Jeg ser for meg at henne og John Edwards til sammen har et ganske høyt manikyrbudsjett.

 

Hehe, ja han ser jo litt femi ut. Men greie er vel egentlig at Hillary selv om hun er kvinnelig, er hun ganske manlig i sine menigner. Tenker da på holdningen til krig osv, hun er riktignok ikke noen jernkvinne slik som Tatcher, da hun også har mange kvinnelige sider rent politisk (velferd, kvinnesak, utdannelse osv.). Men når det kommer til krig og utenrikspolitikk er hun tøff og anklager de andre demokratiske kandidatene for å være naive og ikke tøffe nok.

 

Sånn sett burde kanskje en røff mann, som alikevel er kjent som en motstander av krig være noe. Det finner vi kanskje helst i Hollywood som er stapfull av røffe mannfolk og mange har politisk radikale meninger i tillegg. Martin Sheen er en tøffing som er motstander av både krig, og abort!! (ivrig demokrat atpåtill) Men neppe aktuell på grunn av konspirasjonsteoriene hans, men morro hadde det i det minste hvert. Ikke så far of som det kanskje høres ut heller, mange har tidligere forsøkt å få Martin Sheen til å stille som kandidat til politiske verv. Hva angår moral har han vel neppe mye å stille opp med.

Endret 12. november 2007 av modin

[Dorian Gray]

Clinton/Clooney '08.

[modin]

Må foresten komme med en liten digresjon når det kommer til politisk aktive skuespiller, det er kanskje ikke så mange som vet at Charlton Heston var en av ivrigste og mest politisk radikale aktivistene i Hollywood, på 60 og 70-tallet. Blant annet gikk han i civil right tog, og var ivrig tilhenger av regler for våpenkontroll. Senere unnskyldte han seg med at han var ung og naiv, men i og med at han var 43 år i da han støttet våpenrestriksjoner i 1968 er det vel å ta i litt. Så han fikk vel en ganske tragisk slutt på karieren som politisk aktivist, som en senil våpenfanatikker, clearly the Alzheimers talking.

Endret 13. november 2007 av modin

[kapitalisten]

VG: Tøff kamp om velgerne - Romney leder an hos Republikanerne.

[kapitalisten]

VG - Har Hillary noe på Obama?

[Gjest Slettet+12341842]

Mitt Romney, men aller helst Al Gore, mannen som egentlig er det eneste fornuftige valget...

[modin]

Mitt Romney, men aller helst Al Gore, mannen som egentlig er det eneste fornuftige valget...

 

Av og til lurer jeg litt på hva dere velger ut kandidater på bakgrunn av. Siden valget står mellom Mitt Romney og Al Gore. Hvis du helst vil ha Al Gore ville det jo være naturlig at andrevalget ditt er en som ligner politisk på Al Gore ikke en i motsatt ende av skalaen. Er det ytre ting eller hvor "kule" kandidatene er som er det noen av dere gjør valget ut i fra?

[Me sjøl]

Kuchinich virker mer og mer som en mann som kan matche Ron Paul i prinsippfasthet (det er jo mye det mannen surfer på), men om prinsippene han står for er gode, er selvsagt en annen sak.

[modin]

Kuchinich virker mer og mer som en mann som kan matche Ron Paul i prinsippfasthet (det er jo mye det mannen surfer på), men om prinsippene han står for er gode, er selvsagt en annen sak.

 

Fra et europeiskt syn er jo prinnsippene helt klart gode, mange av oss dog ikke alle mener jo at det europeiske systemet er bedre enn det amerikanske. Selv om den lille delen av befolkningen som mener det amerikanske systemet er bedre enn det europeiske er overepresentert på denne siden. Prinsippfasthet er uansett oppskrytt, hvis man har sittet som senator i 20 år og aldri forandret synnspunkt på noe som helst, behøver ikke det å være noe positivt det kan også vise at man ikke er åpen for å endre synnspunkt i en endret situasjon, eller sette seg inn i saker. Det er veldig sterkt fokus på prinnsipfasthet i Amerikanske valgkamper, mens i Europa er det ofte helt uproblematisk for politikkere og endre syn viss de føler at situasjonen er forandret. Dette er noe FrP sliter med å forstå i og med at deres valgkampgjengar er: "Dette har vi alltid ment, så kommer bare de andre og "hermer" etter FrP." Sånn det forsøker de å drive amerikansk valgkamp i Europa.

[Me sjøl]

Prinsippfasthet er uansett oppskrytt, hvis man har sittet som senator i 20 år og aldri forandret synnspunkt på noe som helst, behøver ikke det å være noe positivt det kan også vise at man ikke er åpen for å endre synnspunkt i en endret situasjon, eller sette seg inn i saker. Det er veldig sterkt fokus på prinnsipfasthet i Amerikanske valgkamper, mens i Europa er det ofte helt uproblematisk for politikkere og endre syn viss de føler at situasjonen er forandret. Dette er noe FrP sliter med å forstå i og med at deres valgkampgjengar er: "Dette har vi alltid ment, så kommer bare de andre og "hermer" etter FrP." Sånn det forsøker de å drive amerikansk valgkamp i Europa.

 

Det er snakk om å stå for de meningene man har nå. Selvsagt, har du endret mening har du det, men om du sier én ting og stemmer en annen, så er du uærlig.

[modin]

Det er snakk om å stå for de meningene man har nå. Selvsagt, har du endret mening har du det, men om du sier én ting og stemmer en annen, så er du uærlig.

 

Selvsagt skal man ikke være populist og tilpasse alle synspunkt etter hva som "selger" mest, selv om også en slik positiv tolkning av selværklært populisme har hvert forsøkt fremmet av forfatteren Gore Vidal, og også av Michael Moore. Men da er det snakk om populisme i den forstand at man går til grassroten og hører på folk flest sine meninger spør hva folk flest ønsker å kjemper for dette. Ellers har begrepet populisme som regel blitt brukt om høyreorienterte politikkere som ikke nødvendigvis forsøker å oppfylle folk flest sine ønsker å behov, men heller forsøker å møte fordommene dems som ofte bare er et symptom på den urettferdighet de opplever. dvs. Hvis du bor i Finnmark og hater pakistanere er det sansynligvis ikke fordi du opplever veldig mange pakistanere til daglig, men fordi du føler at det norske samfunnet har sviktet deg å du må ha noe å ta ut frustrasjonen på.

 

Men en positiv tolkning av populist er ikke nødvendigvis noe galt med, faktisk er det mye viktigere at politikerne henter sine meninger fra folk flest enn fra ideologiske bøker eller fra næringslivet for den saks skyld. Både Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik må vel kalles populister i denne forstanden av ordet, da begge har en tendens til å tilpasse sine politiske standpunkter til hvilken trend som er i vinden. Jens Stoltenberg har sansynligvis sittet som statsminister i både den mest høyreorienterte regjeringen de siste 20 årene og den mest venstreorienterte, ja faktisk var Stoltenberg sin første regjering på de aller fleste ommeråder mer høyreorientert enn KRF og Høyre regjeringen som kom etter. Er han da en splittet personlighet eller innså han bare at Norge trenger forskjellige ting til forskjellige tider? Selvsagt hadde det også sett litt annerledes ut hvis Stoltenberg i dag hadde sammarbeidet med KrF og ikke SV.

 

PS. FrP populisme, er forøvrig en helt annen som er langt mer problematisk. Da den ikke griper tak ved de reele problemen til folk flest og heller spiller på fordommene, og den er uredelig i den forstand at den henter stemmer forslag om brudd på grunnleggende økonomiske og juridiske lover, som det helt klart ikke er realistisk at noen gang vil brytes.

Endret 19. november 2007 av modin

[Me sjøl]

Selvsagt skal man ikke være populist og tilpasse alle synspunkt etter hva som "selger" mest, selv om også en slik positiv tolkning av selværklært populisme har hvert forsøkt fremmet av forfatteren Gore Vidal, og også av Michael Moore. Men da er det snakk om populisme i den forstand at man går til grassroten og hører på folk flest sine meninger spør hva folk flest ønsker å kjemper for dette. Ellers har begrepet populisme som regel blitt brukt om høyreorienterte politikkere som ikke nødvendigvis forsøker å oppfylle folk flest sine ønsker å behov, men heller forsøker å møte fordommene dems som ofte bare er et symptom på den urettferdighet de opplever. dvs. Hvis du bor i Finnmark og hater pakistanere er det sansynligvis ikke fordi du opplever veldig mange pakistanere til daglig, men fordi du føler at det norske samfunnet har sviktet deg å du må ha noe å ta ut frustrasjonen på.

 

I og med at vi har begrenset mulighet til å fjerne politikere midt i en valgperiode, så er det viktig at de som stemmer på dem vet hva de har å forvente. Det er selvsagt positivt at politikere går til grasrota og hører på hva folk mener, men det betyr ikke at de dermed må gjennomføre det. Om jeg skal stemme på en person/et parti, så ønsker jeg å vite (1) hvilke planer de har i konkrete saker og (2) hvilken generell tankegang de bruker til å vurdere tiltak, slik at jeg vet både hva de tenker å gjøre og hva, om de ombestemmer seg eller uante ting kommer opp (for det gjør det alltid) som vil få dem til å revurdere sine standpunkter.

 

Å hele tiden føre den politikken man oppfatter at folket ønsker, ville føre til enorme svingninger og ustabilitet som til syvende og sist bare går utover folket.

 

Hele poenget med politiske partier er at man kan ha forskjellige partier som representerer forskjellige synspunkter i befolkningen. Det er ingen vits i noe kommunistparti om de ikke går inn for å kjempe kommunistenes sak, ei heller et konservativt parti som stadig godgjør de radikale. Selvsagt skal man kunne endre mening, men det er rett og slett uærlig å gå til valg på éi gruppes synspunkter og kjernesaker om man ikke har tenkt å fokusere på denne gruppa. Det er forskjell på å endre synspunkt fordi man mener dette er bedre for de overordnene målene sine, og fordi man vil godgjøres folket.

 

Dette er selvsagt litt annerledes i USA, hvor det kun er to partier å regne med, og disse er nødt til å romme halve nasjonens meninger hver, siden ingen tredjepartier har mulighet (eller i alle fall ikke tror de har mulighet) til å nå opp. Dermed går det an å vingle mer for å tekkes flere grupper, fordi man som representant for et parti ikke, som i Norge, kan representere en snever og selektiv del av befolkningen, men faktisk er nødt til å stå for halve nasjonen, spesielt så jevnt som det har vært i de siste valgene.

 

Uansett, følte at dine generelle kommentarer ikke kunne stå ukommentert.

 

Men en positiv tolkning av populist er ikke nødvendigvis noe galt med, faktisk er det mye viktigere at politikerne henter sine meninger fra folk flest enn fra ideologiske bøker eller fra næringslivet for den saks skyld. Både Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik må vel kalles populister i denne forstanden av ordet, da begge har en tendens til å tilpasse sine politiske standpunkter til hvilken trend som er i vinden. Jens Stoltenberg har sansynligvis sittet som statsminister i både den mest høyreorienterte regjeringen de siste 20 årene og den mest venstreorienterte, ja faktisk var Stoltenberg sin første regjering på de aller fleste ommeråder mer høyreorientert enn KRF og Høyre regjeringen som kom etter. Er han da en splittet personlighet eller innså han bare at Norge trenger forskjellige ting til forskjellige tider? Selvsagt hadde det også sett litt annerledes ut hvis Stoltenberg i dag hadde sammarbeidet med KrF og ikke SV.

Det er helt klart at man trenger forskjellige ting til forskjellige tider, spørsmålet er hva som er de overordnede målene og hva som man ser på som innenfor de akseptable virkemidlene for å nå disse. Jeg synes politikere bør være klare på dette.

 

Samtidig er det begredelig at ingen politikere noengang tør å innrømme at de har skiftet mening; alle debatter blir en oss-mot-dem-krig hvor det viktigste ikke er å ha rett, men å få rett.

 

PS. FrP populisme, er forøvrig en helt annen som er langt mer problematisk. Da den ikke griper tak ved de reele problemen til folk flest og heller spiller på fordommene, og den er uredelig i den forstand at den henter stemmer forslag om brudd på grunnleggende økonomiske og juridiske lover, som det helt klart ikke er realistisk at noen gang vil brytes.

 

I Norge vil jeg heller ha et parti som står på sine prinsipper enn en som går etter flertallet av befolkningen. Selvsagt, det må være rom for å endre meninger, men om et helt parti plutselig endrer prinsipper, så bør det heller legges ned enn å drive "positiv populisme" i form av å gå for det folket sier.

 

Jeg mener et partis oppgave i en valgperiode er å fremme de prinsipper de gikk til valg på. Uenig?

[modin]

Jeg mener et partis oppgave i en valgperiode er å fremme de prinsipper de gikk til valg på. Uenig?

 

Helt enig, de fleste eksempler på slike politiske snu opperasjoner har skjedd i når partier er i opposisjon, derfor er det helt uproblematisk. Ja det er helt klart et demokratisk problem at en politikker bytter standpunkt før og etter valget, men i det amerikanske systemet bør det til en viss grad være lov med en gradevis endring av synspunkt over en politisk kariere på over 20 år, da de fleste politikere egentlig i utgangspunktet bare representerer seg selv, og ofte er sammenhengende i valgte stillinger uten pause i 20 år om ikke lenger, og selvsagt er samfunnet et helt annet og behovet for politiske midler helt andre i 1980 og i år 2000.

 

Hvis en politiker fortsatt hadde hatt de samme synspunktene 20 år etter hadde han i realiteten kanskje endret sitt syn mer enn viss han hadde tilpasset dem etter samfunnet. Feks. Så vil subsidiering av IT industrien være noe helt annet på begynnelsen av 1970 tallet enn det vil være i dag, fra å være en infant industri, til å være en stor etablert næring. Hvis politikeren er tilhenger av etablering av ny næring og lokale bedrifter er det naturlig å subsidiere IT industri i 1975, men helt klart ikke i 2005 (i hvertfall ikke hvis vi snakker om store IT giganter som er i ferd med å falle sammen).

 

I Europeisk sammenheng er politikere gjerne enten i opposisjon, eller de er posisjon (da stort sett bare er Tyskland som har noe reel makt på lokalnivå av Europeiske land). Her har også de store snuopperasjonenene skjedd i når partier har hvert uten makt, og politikken har dermed hvert den samme som politikerne har gått til valg på. Eksempel:

 

New Labour, endret partiet helt fra 1994 til 1997 fra å være et av Europas mest radikale Arbeiderpartier, det eneste store europeiske Arbeiderpartiet som hadde ideologisk forankring i demokratisk sosialisme og ikke i Sosialdemokratiet, og et partiprogram fullt av Marx sitater, til å bli en av de mest økonomiske liberale og forsvarpolitisk konservative arbeiderpartiene i Europa. Denne forvandlingene skjedde mens partiet var i opposisjon, og ved at en viss fløy i partiet, med blant annet Tony Blair som politikker og med sosiologen Anthony Giddens ideologisk inspirator (med ideen om at klasse er noe man velger selv) tok makt over partiet gjennom interne demokratiske prosseser.

 

Arbeiderpartiet, gjorde en politisk Høyredreining på begynnelsen av 1980-tallet når Gro Harlem Brundtland tok makten i partiet, noe alle velgere da var oppmerksom på før valget. Tilsvarende skjedde en venstreining etter at partiet mistet makten ved valget i 2001, dette var alle velgerne klar over når det stemte på partiet ved valget i 2005, ingen forventet å få det samme arbeiderpartiet de hadde sett i regjering i 2000.

[Me sjøl]

Helt klart enig i at man må tilpasse sine syn og samfunnet. Jeg synes bare det bør være en selvfølge at når man sier én ting i valgkampen, så betyr det at man vil stemme for dette i de(t) organet(ene) man er medlem av, og om man endrer synspunkt, så er man klar på det. I det amerikanske systemet er det dessverre ingen selvfølge at What You See Is What You Get--og det er nok det mange amerikanere reagerer på når de vil ha en virkelig konsistent kandidat. Det overordnede målet er mer ærlighet i politikken; jeg vet ikke hvordan det er i det reelle liv, men på nettet ser jeg i alle fall at det er mange amerikanere som er dypt uenige med f.eks. Ron Paul som sier at om ikke deres favoritt vinner, så er det til beste for landet og verden at noen, slik som Paul, som er ærlig og prinsippfast kommer på banen.

 

Sett med norske øyne er det selvsagt greit å vite hvor man har verdens mektigste land. Men selvsagt, Hitler var også konsistent i sin anti-semittisme. Ærlighet og prinsipper må ikke gå foran uenighet.

[modin]

Ron Paul som sier at om ikke deres favoritt vinner, så er det til beste for landet og verden at noen, slik som Paul, som er ærlig og prinsippfast kommer på banen.

 

Ron Paul er en slags høyre ekstrem idealist, tolk det i beste mening. Men en fyr som veldig mange mener har gode verdier å står for gode ting, men som de alikevel ser på som urealistisk og for ekstreme. Grunnen til at dette går an er at det er svært mange i USA som har lignende meninger i en litt mindre ekstrem grad. Det kan sammenlignes med RVs Thorstein Dahle her i landet, de fleste av oss venstreorienterte mennesker synes helt klart at Thorstein Dahle og RV, har veldig gode verdier og holdninger, og synes det er veldig fint at han står på. Vi er glade for å ha ham som en vaktbikje kanskje stemmer vi til og med på ham, men vi kunne ikke tenkt oss Thorstein som statsminister i landet, fordi vi vet at han går alt for langt på mange felter og at politikken hans ikke er mulig å gjennomføre i virkeligheten.

[Me sjøl]

Det er jeg klar over. Det er også derfor han får støtte fra folk som er sterkt uenig med ham. Det er slik de ønsker en politiker skal være, bare helst med meninger som er i overensstemmelse med deres egne.

[Kubin]

Artig påfunn. Hvem ville verden valgt av de amerikanske presidentkandidatene?

 

http://www.whowouldtheworldelect.com/

 

Virker som det er én som skiller seg ut...

 

( Hvis du stemmer, får du opp liste over hvordan folk fra de forskjellige landene har stemt. Kineserne og Russerne vil ha Dennis Kucinich. Men det er ikke han som er i tet sammenlagt. )

[Dorian Gray]

Det overrasker ikke at Barack og Ron Paul ligger godt an, de pleier å ligge øverst på de fleste internettpoller (sammen med Colbert^^).

[kapitalisten]

Agurk fra VG.

[Rampage]

Da er det vel avgjort?