Bør etterlatte ha noe å si om permisjoner?

[b-real]

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2031362.ece

Da Ada Sofie Austegard fikk brev om at en av de dømte i Baneheia-saken skulle få sin første permisjon, reagerte hun umiddelbart. At datteren Stine Sofie ble drept, må hun leve med. Men nå fryktet hun at hun selv eller Stine Sofies gjenlevende søsken skulle måtte møte gjerningsmannen på gaten i hjemtraktene. Hun sendte derfor en klage på vedtaket om å gi permisjon.

 

Dermed gikk starten på et langt og omfattende kapittel i Austegards kamp for pårørendes rettigheter. Svaret hun fikk var nemlig at hun som etterlatt ikke har adgang til å klage på et slikt vedtak. Hun er ikke part i saken. Spørsmålet endte i Oslo tingrett, der Austegard vant en fullstendig seier.

 

- Hårreisende.

Nå er det klart at Justisdepartementet anker saken. De mener retten har tolket loven feil, og at Austegard ikke skal ha rett til å klage på permisjonsvedtaket.

 

- For oss fremstår det som hårreisende at Justisdepartementet anser hensynet til pårørende og overgrepsutsatte som irrelevant, skriver mødrene, fedrene, søstrene og besteforeldrene til de 21 drepte barna i en felles uttalelse.

 

Sist helg var de alle samlet i Grimstad, i regi av Stine Sofies Stiftelse.

 

- Vi møtes ikke bare for å snakke om alt som er trist og leit. Vi møtes for å snakke om hvorvidt det er noe vi kan gjøre for å påvirke debatten og samfunnet. Problemet er at vi som etterlatte ikke føler oss ivaretatt av samfunnet på noen som helst måte. Gjerningsmennene har en rekke organisasjoner og intellektuelle som taler deres sak. Vi har bare oss, sier Ada Sofie Austegard.

 

Offerpolitikk.

Sammen har de etterlatte nå forfattet en uttalelse der de ber justisministeren om å trekke tilbake anken.

 

"Vi hadde håpet at Regjeringen ville inkludere oss i sine grunnleggende verdier: Trygghet, demokrati og rettssikkerhet. Justisministeren bør legge dommen fra Oslo tingrett til grunn for å synliggjøre sin offerpolitikk i stedet for å anke den, og dermed motarbeide sin egen politikk", heter det i brevet, som Aftenposten trykker i dag.

 

For kort tid siden ble det drøftet i både regjering og storting om man skulle gi pårørende rett til å klage. Konklusjonen var at det skulle man ikke. Det var derfor overraskende for mange at tingretten likevel valgte å gi Austegard medhold. Justispolitiker Olav Gunnar Ballo (SV) var blant flere som reagerte med forbauselse.

 

Ikke part i saken.

Advokat Håkon Brækhus, som har ført saken for Austegard, bekrefter at han har mottatt anken fra departementet. I anken skriver regjeringsadvokaten at dommen etter deres syn bygger på feil jus.

 

"Det klare utgangspunkt er at straffegjennomføringen er et anliggende mellom det offentlige og den domfelte i den enkelte sak. Etterlatte i saken har etter gjeldende rett ingen påvirkningsmuligheter med hensyn til hvordan straffen skal gjennomføres", heter det i ankeerklæringen.

 

Regjeringsadvokaten understreker også at det er politikerne som skal avgjøre om det skal innføres en klagerett for de etterlatte - ikke domstolene.

 

Justisminister Knut Storberget (Ap) vil ikke kommentere saken siden den er til behandling i rettsapparatet.

Merkelig nok så er jeg faktisk enig med at Austegard skal he noe rett for å anke en slik ting.

Greit at det er tragisk at hun har fått et barn drept og alle de andre personene som har det...men hvorfor skal de sette seg i den stillingen at de skal få bestemme om en person er skikket til å gå ut i permisjon eller ikke? Hvorfor skal de pårørende ha noe å si i den saken...egentlig? Fordi at de frykter for sine liv? Tror de ikke at personene som har begått denne handlingen ikke angrer i det hele tatt eller kan forbedre seg?

"Det klare utgangspunkt er at straffegjennomføringen er et anliggende mellom det offentlige og den domfelte i den enkelte sak. Etterlatte i saken har etter gjeldende rett ingen påvirkningsmuligheter med hensyn til hvordan straffen skal gjennomføres", heter det i ankeerklæringen.

Jeg er faktisk enig så enig. Dette er statens sitt ansvar og...jah...jeg tør nesten å si at det kommer ikke noen partisk ut av en slik ting. Hvor logisk og...erm..humant (?) vil en pårørende føle seg ovenfor vedkommende som har begått handlingen?

[eivind04]

Vi snakker her om en drapsmann. Er det rett at det er offeret som skal straffes? Er det rett at drapsmannen skal ha permisjon fra en dom som han er idømt? Han må sone sin straff og familiene til de drepte jentene skal skånes for å møte drapsmennene på åpen gate, det er faktisk en belastning for dem.

 

Når skal vi i Norge finne ut at når det skjer en kriminell handling så er det faktisk offeret som det skal taes vare på. Det er greit at den kriminelle skal hjelpes inn i det norske samfunn etterpå, men da får de gjøre det etter fullendt soning.

 

Vi må også forstå at den kriminelle har et valg før han gjør en kriminell handling, dette valget har som oftest ikke offeret.

 

Kriminelle straffes med for lave straffer og de soner vel ikke mer enn 60% av dommen, så da får de allerede en gavepakning fra den noske stat. Hva forteller det ?

 

Jeg forstår godt at foreldrene kjemper for sine rettigheter, det er de som må leve et helt liv med de vonde tankene. Hvorfor er det de etterlatte som må kjempe for å få rettigheter, det burde vel vært en selvfølgelighet at de har dem.

 

Det å bli dømt for en kriminell handling for drap på barn, burde vært straffet med dødstraff.

Endret 5. oktober 2007 av eivind04

[Eurofag]

Noe av poenget her er at de etterlattes rettigheter bør gå foran forbryterens. Det hender jo for eksempel at offerets familie og drapsmanns familie bor i samme nabolag. Mange etterlatte finner det da problematisk å være hjemme når de vet at drapsmannen er på besøk i et nabohus. Derfor burde det være rimelig at de etterlatte skal få lov til å uttale seg om tidspunkt for permisjoner slik at det ikke kolliderer med f.eks. planlagte begivenheter som gjør at de ikke kan reise bort.

 

Forøvrig synes jeg forbrytere slipper ut på permisjon alt for lett, men det er nå en helt annen diskusjon.

[Bob_3 The Builder]

Blir du idømt 15 år i fengsel, skal du ikke få 'ferie' etter 7. Man skal sone straffen sammenhengende bak murene. Det er en enorm belastning for pårørende hvis de møter på drapsmannen.

[Thlom]

Blir du idømt 15 år i fengsel, skal du ikke få 'ferie' etter 7. Man skal sone straffen sammenhengende bak murene. Det er en enorm belastning for pårørende hvis de møter på drapsmannen.

9659482[/snapback]

Hvorfor skal ikke innsatte få permisjon om de blir ansett som skikket til det? Er det en verdi i seg selv at de skal råtne bak murene sammenhengende? Gir det en bedre mulighet for at de ikke faller tilbake i gamle synder når de slipper ut?

 

Enkelte ting i permisjonsordningen kan sikkert forbedres, f.eks. i forhold til kommunikasjon opp mot offer og pårørende, men å fjerne hele ordningen kan jeg ikke se noen grunn til, annet enn ren hevnlyst da.

[robertaas]

I slike saker viser virkelig de som er på den politiske venstresiden sine sanne farger. De ønsker flest mulig kriminelle i gatene og har bare forakt for ærlige og hardt arbeidende innbyggere.

 

En av grunnene til langt fengselsstraffer er at det skal være en helt annen person som kommer ut. Ja, det har absolutt noe for seg at om de gjenværende treffer på personen igjen så har det gått minst en generasjon.

[V-by]

Blir du idømt 15 år i fengsel, skal du ikke få 'ferie' etter 7. Man skal sone straffen sammenhengende bak murene. Det er en enorm belastning for pårørende hvis de møter på drapsmannen.

9659482[/snapback]

Enig.

 

Men nå er det da slik at de kan få permisjon. OG jeg mener da at de etterlatte ikke er skikket til å vite om vedkommende er skikket til å slippes ut på permisjon. Det er det politiet/fengselet/retten whoever som gjør dette sin jobb.

[Eurofag]

Blir du idømt 15 år i fengsel, skal du ikke få 'ferie' etter 7. Man skal sone straffen sammenhengende bak murene. Det er en enorm belastning for pårørende hvis de møter på drapsmannen.

9659482[/snapback]

Enig.

 

Men nå er det da slik at de kan få permisjon. OG jeg mener da at de etterlatte ikke er skikket til å vite om vedkommende er skikket til å slippes ut på permisjon. Det er det politiet/fengselet/retten whoever som gjør dette sin jobb.

9661041[/snapback]

 

Så du mener altså at offerene ikke engang har rett til å vite når forbryteren får permisjon?

[V-by]

Så du mener altså at offerene ikke engang har rett til å vite når forbryteren får permisjon?

9661205[/snapback]

Nei, det har jeg ikke sagt.

 

De kan godt få vite det, men det er da ikke opp til de å bestemme om forbryteren er skikket til å få permisjon.

[Eurofag]

Så du mener altså at offerene ikke engang har rett til å vite når forbryteren får permisjon?

9661205[/snapback]

Nei, det har jeg ikke sagt.

 

De kan godt få vite det, men det er da ikke opp til de å bestemme om forbryteren er skikket til å få permisjon.

9661234[/snapback]

 

Det er vel ikke en rett til å bestemme de kjemper for, men en rett til å få uttale seg og å klage dersom det finnes tungtveiende grunner for at den kriminelle ikke bør få permisjon i det aktuelle tidsrommet.

 

Det er jo ikke snakk om at de skal få bestemme hvorvidt man skal få permisjon eller ikke i det hele tatt.

 

Jeg er helt enig med de etterlatte som kjemper for sine rettigheter her.

[Lorentzt]

Kjekt når man ikke diskuterer samme sak .

 

Man kan mene så mye man vil om en straffedømt skal kunne få permisjon, eller om drapsdømte skal ha lengre straffer. Pr. i dag kan straffedømte få permisjon, også drapsdømte.Straffeutmålingen blir gjort av rettsvesenet vårt og ikke av partene i saken. Spørsmålet her er vel heller om etterlatte eller fagpersoner skal avgjøre en permisjon.

 

Hvis jeg kjører for fort å kjører på og dreper en fotgjenger. Blir dømt til 3 års fengsel. Hvem skal da avgjøre om jeg kan slippe ut på permisjon etter 1 1/2 år? De pårørende? Er dommen på 3 år, med mulighet for permisjon etter 1 1/2 år så er det dommen jeg har fått. Jeg har da ikke fått 3år med mulighet for permisjon hvis pårørende er villig til å gi det.

 

De pårørende vil i alle tilfeller være en part i saken og i de fleste tilfeller ikke være skikket til å ta en nøytral vurdering. Så etter min mening blir det helt feil om en part i saken skal avgjøre straffeutmålingen. Det vil vel stride mot enhver retsoppfating?

 

Jeg regner med at de fleste som har sittet inne for noe alvorlig prøver å unngå å treffe personer som kjenner de igjen. Hvis både de etterlatte og kommer fra samme lokalsamfunn kan det nok by på noen ekstra problemer.

 

Vi kan jo selvsagt endre reglene for permisjon. Blandt annet for å unngå at domfelte har permisjon i området ugjerningen deres ble utført, men det skaper et nytt spørsmål i de tilfelle hvor den domfelte er fra området der ugjerningen ble utført. Kan en domfelt person nektes å dra hjem?

[Idioteque]

I slike saker viser virkelig de som er på den politiske venstresiden sine sanne farger. De ønsker flest mulig kriminelle i gatene og har bare forakt for ærlige og hardt arbeidende innbyggere.

 

En av grunnene til langt fengselsstraffer er at det skal være en helt annen person som kommer ut. Ja, det har absolutt noe for seg at om de gjenværende treffer på personen igjen så har det gått minst en generasjon.

9660020[/snapback]

En av grunnene til permisjonsordningen er at forbryteren skal få mulighet til å tilpasse seg et relativt vanlig liv i samfunnet igjen, før han eller henne slippes løs. Dersom man låser noen inne i 20 år, uten noen form for kontakt med samfunnet forøvrig, for så å slippe denne personen løs, vil jeg påstå at den kriminelle løpebane er mye kortere unna enn om han/henne hadde kunnet fungere i samfunnet (med meldeplikt eller annen form for overvåking) i en periode før full løslatelse.

[Eurofag]

De pårørende vil i alle tilfeller være en part i saken og i de fleste tilfeller ikke være skikket til å ta en nøytral vurdering. Så etter min mening blir det helt feil om en part i saken skal avgjøre straffeutmålingen. Det vil vel stride mot enhver retsoppfating?

 

9661345[/snapback]

 

Som sagt så er det vel ikke snakk om at de pårørende skal ta del i straffeutmålingen, men at de skal få lov til å klage på tidspuntet for permisjoner. Altså ikke antallet permisjoner, men NÅR permisjonene skal gjennomføres.

 

Og det er heller ikke etter hvor mange år man eventuelt skal få permisjoner det er snakk om. Det er snakk om å klage på at permisjonen gjennomføres i uke 32, og at den i stedet blir flyttet til uke 33.

 

Men jeg mener jo også at de etterlatte burde bli hørt i spørsmålet om permisjon i det hele tatt. Kan man ikke snart begynne å ta litt mere hensyn til offeret enn forbryteren?

Endret 8. oktober 2007 av Eurofag

[Eurofag]

I slike saker viser virkelig de som er på den politiske venstresiden sine sanne farger. De ønsker flest mulig kriminelle i gatene og har bare forakt for ærlige og hardt arbeidende innbyggere.

 

En av grunnene til langt fengselsstraffer er at det skal være en helt annen person som kommer ut. Ja, det har absolutt noe for seg at om de gjenværende treffer på personen igjen så har det gått minst en generasjon.

9660020[/snapback]

En av grunnene til permisjonsordningen er at forbryteren skal få mulighet til å tilpasse seg et relativt vanlig liv i samfunnet igjen, før han eller henne slippes løs. Dersom man låser noen inne i 20 år, uten noen form for kontakt med samfunnet forøvrig, for så å slippe denne personen løs, vil jeg påstå at den kriminelle løpebane er mye kortere unna enn om han/henne hadde kunnet fungere i samfunnet (med meldeplikt eller annen form for overvåking) i en periode før full løslatelse.

9661396[/snapback]

 

Om dette er motivet, så tror jeg heller et tilpassningsprogram i slutten av straffen hadde fungert bedre.

[Lorentzt]

Da Ada Sofie Austegard fikk brev om at en av de dømte i Baneheia-saken skulle få sin første permisjon, reagerte hun umiddelbart. At datteren Stine Sofie ble drept, må hun leve med. Men nå fryktet hun at hun selv eller Stine Sofies gjenlevende søsken skulle måtte møte gjerningsmannen på gaten i hjemtraktene. Hun sendte derfor en klage på vedtaket om å gi permisjon.

 

Som sagt så er det vel ikke snakk om at de pårørende skal ta del i straffeutmålingen, men at de skal få lov til å klage på tidspuntet for permisjoner. Altså ikke antallet permisjoner, men NÅR permisjonene skal gjennomføres.

 

Og det er heller ikke etter hvor mange år man eventuelt skal få permisjoner det er snakk om. Det er snakk om å klage på at permisjonen gjennomføres i uke 32, og at den i stedet blir flyttet til uke 33.

 

Men jeg mener jo også at de etterlatte burde bli hørt i spørsmålet om permisjon i det hele tatt. Kan man ikke snart begynne å ta litt mere hensyn til offeret enn forbryteren?

 

Slik problemet beskrives i første post er det jo redselen for at de skal treffe på den domfelte som er problemstillingen. Ikke om når han har permisjon. Hvis pårørende kan utsette permisjonstidspunktet, eksempelvis et år så er de jo helt klart med på selve straffeutmålingen. Dvs de ikke de norske domstolene avgjør om det passer dem at den straffedømte får permisjon.

 

Begrensinger i hvor en straffedømt kan tilbringe permisjonen kan jo være en løsning, men ser jo klare problemer med det også i de tilfeller hvor begge parter er fra samme område.

 

Hvis man skal ta mer hensyn til offeret må jo det være en del av selve dommen. Ikke som en mulighet fra den ene part til å bestemme straffeutmålingen.

Endret 8. oktober 2007 av Lorentzt

[Eurofag]

Da Ada Sofie Austegard fikk brev om at en av de dømte i Baneheia-saken skulle få sin første permisjon, reagerte hun umiddelbart. At datteren Stine Sofie ble drept, må hun leve med. Men nå fryktet hun at hun selv eller Stine Sofies gjenlevende søsken skulle måtte møte gjerningsmannen på gaten i hjemtraktene. Hun sendte derfor en klage på vedtaket om å gi permisjon.

 

Som sagt så er det vel ikke snakk om at de pårørende skal ta del i straffeutmålingen, men at de skal få lov til å klage på tidspuntet for permisjoner. Altså ikke antallet permisjoner, men NÅR permisjonene skal gjennomføres.

 

Og det er heller ikke etter hvor mange år man eventuelt skal få permisjoner det er snakk om. Det er snakk om å klage på at permisjonen gjennomføres i uke 32, og at den i stedet blir flyttet til uke 33.

 

Men jeg mener jo også at de etterlatte burde bli hørt i spørsmålet om permisjon i det hele tatt. Kan man ikke snart begynne å ta litt mere hensyn til offeret enn forbryteren?

 

Slik problemet beskrives i første post er det jo redselen for at de skal treffe på den domfelte som er problemstillingen. Ikke om når han har permisjon. Hvis pårørende kan utsette permisjonstidspunktet, eksempelvis et år så er de jo helt klart med på selve straffeutmålingen. Dvs de ikke de norske domstolene avgjør om det passer dem at den straffedømte får permisjon.

 

Begrensinger i hvor en straffedømt kan tilbringe permisjonen kan jo være en løsning, men ser jo klare problemer med det også i de tilfeller hvor begge parter er fra samme område.

 

Hvis man skal ta mer hensyn til offeret må jo det være en del av selve dommen. Ikke som en mulighet fra den ene part til å bestemme straffeutmålingen.

9661753[/snapback]

 

Ok, jeg leste i en papiravis om en annen mor som var i samme situasjon, og en del av denne "bevegelsen". Hennes ønske var å bli hørt i forhold til tidspunkter for permisjon, men jeg ser jo når jeg leser dette nå at det virker som om de også vil uttale seg om vedkommende i det hele tatt skal få permisjon.

 

Da er jeg enig i at det er noe som domstol og ikke pårørende burde ta stilling til.

 

Det enkleste hadde selvfølgelig vært å avskaffe mesteparten av denne permisjonspraksisen, men det blir kanskje en litt annen diskusjon.