Gå til innhold

Metal: A Headbanger's Guide


Anathema

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse
Hører allerede på musikk som jeg liker, og Behemoth er ikke i nærheten av like bra, så du får nok ikke meg til å like de :)

 

Ikke alle liker Behemoth. Ikke alle liker musikken du hører på nå. Ikke alle liker Ensiferum.

 

Jeg prøver heller ikke å få deg til å like de..teh fuck

 

--

 

Nye coveret til Belphegor er rått btw! :)

Endret av Prometherion
Lenke til kommentar

Da hadde det vært gøy å se Promotherion sin postcount.

 

Førsteinntrykket av Ahabs nye (Side A til nå).

 

Ahab finner ikke på noen måte opp kruttet siden forrige album, men fortsetter i den samme seige sirupen av en stil. Førstesporet preges av minimalistiske, men intense trommer (noe deler av Call of the Wretched Sea også gjorde).

 

Gitarmessig er førstesporet (Yet Another Raft Of The Medusa) mye som førsteskiva, med lav, massiv bunn og én, krystallklar høy tone som fører an, slik som The Pacific hadde mye av.

 

På ingen måte noe nytt her, men det funker fjell. Setter deg rett inn i stemningen.

 

Lynedit: Tittelsporet er utrolig! Cleanen minner om en blanding av Mysteriis-Mayhem og gammel kirkesang.

Endret av Lycantrophe
Lenke til kommentar

B-siden av LPen med The Divinity Of Oceans og O Father Sea er helt utrolig! Trommene blir plassert lengre frem og river godt. I tillegg er det en liten tromme-"solo" med den rareste fordelingen av gulvtam og 12" jeg har hørt, noe som virkelig er interessant.

 

På begge sporene glimtrer den høye diskantleadgitaren med sitt fravær, og er her i lead erstattet med et godt mønster som i Old Thunder (uten distortion, masse akustisk-preg over seg). En hel del cleanvokal på disse, men også den samme growlen vi alle kjenner fra Call of the Wretched Sea. Tempoet er noe høyere, og stemningen sitter akkurat der den skal.

 

Bare å glede seg, folks!

Lenke til kommentar

Nå har jeg smått hørt meg gjennom C-siden, og det river fortsatt godt i rommet.

 

Gjennomgående virker det som om Ahab har oppdaget en del halv-death-elementer i all doomen sin, og med sine innstikkere av rullene basstrommer dytter det den trege whiplasheffekten så langt det lar seg gjøre. Kombinasjonen av clean og growl er perfekt, og de kjedelige pausene i driften som kom et par ganger gjennom Call of the Wretched Sea har jeg ennå ikke vært borti. På linje med førsteskiva er det samme natuiske stemning, med en kombinasjon av seige, trege riff, høy leadtone og grumsete, jevn bunn.

 

Samtidig virker også albumet noe "renere" enn forgjengeren, men jeg har enda ikke bestemt meg for om dette er en bra eller dårlig ting.

 

Allikevel er det stemning til tusen.

Lenke til kommentar

FET intro på Gnawing Bones! Går førsteskiva høy gang.

 

Virker som om de eksperimenterer litt nå. Gnawing Bones er raskere, har mer trommer og har et riff (woah!) som driver godt. Litt ulikt det typiske Ahab fra debuten, men må si det funker for min del.

 

Dersom noen finner en låt de ikke liker eller ventet seg fra skiva (noe som godt skal gjøres), tipper jeg det er denne.

 

Samtidig bærer den senere et preg av typisk og seig hvalfangsdoom med stemningsskifter som for schizofrene til å se stabile ut, så det lover vel godt for noe.

Endret av Lycantrophe
Lenke til kommentar

Sistesporet er det definitive høydepunktet hva stemning angår. Ahabs typiske akustiske melodigrunnlag, innstikkere av leadgitar som på en eller annen måte klarer å være spennende med så lange toner og en ekstremt spenstig clean bak mikrofonen.

 

Frykt ikke, Ahab har ikke blitt bitt av metalcoreboybandcleanen, neida. Her snakker vi clean som passer fint inn i hvilket som helst gregoriansk kor kombinert med en stemmelegging jeg kun har hørt Csihar bruke tidligere (aaauhuhuuu-ropene fra De Mysteriis Dom Sathanas). Dette føles ut som en harpun som skytes dypt inn i kroppen og fører deg sakte mot bunnen. Vokalen er krystallklar over det hele når distortion kommer tilbake på gitarene, og nesten hele sangen domineres av nevnte clean. Et mesterverk, virkelig.

 

I frykt for å være repetitiv vil jeg nevne at Ahab virkelig har klart noe med dette avslutningssporet, Nickerson's Theme. Det drar deg ned i en malstrøm til du nesten blir dårlig, og vokalen gir resonans som en opphisset vågeval. Dette sitter dypt! Jeg anbefaler alle som har en liten sans for doom, Ahab eller eksperimentiell, godt produsert musikk generelt til å skaffe albumet.

 

I sum er dette en meget sterk oppfølger til The Call of the Wretched Sea. Musikken står aldri stille, selv om tempoet skulle tilsi noe annet. Cleanen, som Ahab har valgt å fokusere mye på og legge mye i, sitter som et skudd, og jeg sitter igjen med følelsen av å ha druknet opptil seks ganger etter første gjennomhøring. Dette er akkurat det jeg forventet av Ahab, og de innfrir med en leveranse av seg, ren og stemningsfull doom tatt rett ut fra en flåte med overlevende fra et skipsforlis sør for den Engelske kanal.

 

Dersom du ikke likte førsteskiva, vil jeg forøvrig, vil jeg ikke anbefale den. Ahab fortsetter i stilen sin.

 

Om du har førsteskiva, og kom deg gjennom hele - løp og kjøp!

 

Førsteinntrykk - 9/10. Eneste som drar litt ned er de direkte likhetene med førsteskiva, og en tidvis (ca 30sekunder) uinspirerende leadmelodi.

 

Kjøp, kjøp!

 

31164.jpg

Endret av Lycantrophe
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...