Metal: A Headbanger's Guide

["""]

Såvidt jeg klarer å lese meg til selv om Crust Punk så ser det stort sett ut som deathmetal, bare at det kom fra punk-scenen og ikke metal-scenen opprinnelig. Ser Discharge oppgis som en stor inspirasjon (blant annet har de gitt navnet til D-beat) - og Discharge, som en del av NWOBHM, var også en inspirasjon for trash-scenen, som for eksempel Metallica (som jo covret Free Speech for the Dumb og The More I See). Også flere band i ekstrem-metal-scenen ble inspirert av Discharge (Carpathian Forest og Napalm Death har også innspilt coverlåter av Discharge).

 

Jeg klatrer derfor tilbake på min høye hest og velger å fortsette å tro at Crust Punk og Death Metal basically er det samme, men med to forskjellige røtter.

 

Er du seriøs? Discharge hadde null og niks og gjøre med heavy metal i starten. Det kom først etter 8-9 år som et hardcore/d-beat band. Med andre ord, de var et punk-band fra 77-84/85, også begynte de med musikk som hadde noe med metal og gjøre. Før det hadde de null og niks med metal og gjøre, som sagt tidligere.

Hva har det med saken og gjøre at Metallica covra Discharge? Ingenting. Var det jeg tenkte.

Og SELVFØLGELIG er ekstreme metalband inspirert av Discharge. Var jo et av de første ekstreme (hardcore)bandene, og andre ekstreme band finner selvfølgelig inspirasjon i sånt. Sier seg selv, eller hva?

 

Og du får fortsette å tro at crust punk og death metal er det samme. Men da fremstår du bare som en kunnskapsløs kis som ikke gidder og gjøre et forsøk på å forstå.

 

Edit: Høres dette ut som death metal for deg?

http://www.youtube.com/watch?v=hNTc47Qxa5s

Endret 28. juli 2011 av Necrosodomic Proctólogo

[Leo_Khenir]

Uhm... Rage, much?

 

La meg legge til noen ord: "Og Discharge, som også var en del av inspirasjonen for NWOBHM (...)". Discharge (og lignende band som Budgie, f.eks), som kom på slutten av 70-tallet, er en stor inspirasjon for flere "heavy metal"-band (altså klassisk 80s metal) - som igjen har inspirert ekstrem-metallerne. På samme måte som punk og D-beat-banda. Forøvrig - "Nyveiv" er/var et nokså godt brukt ord i norske musikkmiljøer om britisk musikk fra 80-tallet, og det var ikke bare metalbandene som Diamond Head og Judas Priest det ble siktet til, men også punkband som kom frem på denne tiden. For meg er "Nyveiv" heller en sjanger som heller mot punk enn mot metal.

 

Poenget med Metallica var følgende:

 

Discharge oppgis som en av inspirasjonene for sjangeren "crust punk". Jeg henviser til at flere trash- og ellers ekstrem-metalband også har Discharge som inspirasjon. Jeg forsøker å vise til at dette var kanskje et av de mest innflytelsesrike bandene på denne scenen på slutten av 70-/starten av 80-tallet.

 

Jeg kan også modere mitt utsagn til at "Jeg synes crust punk og death metal høres nokså likt ut". Men jeg tar samtidig igjen fram poenget hvor en type band (Discharge/Budgie etc) inspirerte andre band til to sjangere som utviklet seg til to nye sjangere - som stilmessig er nokså like.

 

Å understreke "punk" og "metal" overser jeg glatt. Du kan kalle det hva du vil - lydbildemessig er det fortsatt nokså likt.

 

Edit; Ja, det høres litt ut som death metal (med punk-innflytelse, helt klart).

 

At det dog er en forskjell på death metal og crust punk kan jeg selvfølgelig gå med på. Men igjen, lydbildemessig er det ganske kort vei mellom de to sjangerene, uansett om den ene kalles "punk" og den andre kalles "metal".

Endret 28. juli 2011 av Leo_Khenir

[Gjest Slettet+9871234]

Dette ble veldig langt, så jeg slenger det i en spoiler.

 

 

Dette gjelder jo spesifikt Opeth. Opprinnelig innvending gjaldt at det virket som at du (Milanjo) konkluderte med at alle band som forandrer sound "utvikler" seg til noe bedre.

Jeg ser nå at jeg burde ha vært litt mer spesifikk, men går ut i fra at jeg ikke trenger poengtere mer hvilket band det er snakk om.

 

Det var akkurat det det gjorde, som ble påpekt. Man kan til og med være reflektert, dynamisk og intellgent og IKKE forandre stil. Det er helt uavhengige egenskaper.

Da har jeg blitt misforstått, og jeg beklager min noe kronglete formulering.

 

 

Hva vil du frem til her? Hva sier seg selv som gjør at alt er relativt?

Jeg vil frem til at det er relativt i hvor stor grad de ulike bandene som endrer musikalsk stil er å regne som reflekterte, dynamiske og intelligente.

 

Ser strengt tatt ikke hvor tempoet, med unntak av Damnation, har forandret seg så voldsomt. Det som har skjedd er at de har fjernet de typiske death-trekkene og erstattet med en mer jazzete form for tromming. Synkoperingene har tatt litt overhånd. Når først tempoforandringen/intensitetsforandringen skjer, som det alltid har gjort, tar de seg gjerne lenger tid på de sløve partiene.

Skjønner. Nå skal sant sies at jeg heller ikke har like stor oversikt over de faktiske musikalske endringene i like stor grad som deg, så jeg nevnte bare tempo som et av flere punkter for å poengtere at jeg syns at musikken har endret seg betraktelig, selv om noen av punktene ikke nødvendigvis stemmer helt.

 

Det er da mange forandringer oppgjennom, både innen musikk og andre steder, som kom til "bare ved å bli sånn". Det er slett ikke sikkert at Åkerfeldt satt seg ned og sa: "Nå skal vi la gitarklimprepartiene være lengre så jeg slipper å skrike så mye.

Hehe, nei nei, så klart ikke! Jeg innrømmer å gjerne ha vært en smule spissforumlert i min påstand og håper det tas høyde for at jeg gjorde dette for å få frem poengene mine, ikke fremstå som en tulling.

 

Det kommer da helt ann på, gjør det ikke? Hvis motivasjonen er personlig utvikling og perfeksjon er det ikke for å imponere andre. Hvorfor utvikler du deg og det du gjør? Vil tippe at grunnene og veien dit er nokså samstemt.

Ja, det er jo helt klart. Jeg utvikler meg jo for min egen del, ikke kun for at andre skal like det jeg holder på med. Men igjen - det vil jo ha en større rent økonomisk fordel om man faktisk får solgt plater samtidig som man gjør det man vil? Om ikke andre mennesker liker det jeg personlig holder på med er det vel strengt tatt ikke så farlig, om det ikke er i jobbsammenheng.

 

Lemmy har holdt på i 30. Motörhead er fortsatt konge. Du trekker nå også en linje mellom ensarted og enkel og det å ikke dele et utviklingsbehov. Det blir for enkelt, det er slett ikke sikkert at det er en holdbar relasjon.

Du har helt rett. Jeg tenkte ikke over Motörhead når jeg skrev og er klar over at jeg som sagt kanskje har kommet med litt bastante påstander.

 

Akkurat som KISS.

Haha, godt poeng!

 

Innebærer ikke det at de IKKE hadde friheten til å eksperimentere og gjøre hva de ville da de var nyoppstartet? Selv om de har tjent seg opp litt kapital er det slett ikke sikkert at det hadde lønnet seg å skifte stil heller, for de hadde nok fortsatt vært avhengig av strømmen.

Nei nei, jeg tror bare at de blant annet har mindre å tape nå enn hva de hadde før. Ikke det at det var failsafe å spille den stilen de gjorde på det tidspunktet heller (uten at jeg kan utdype det videre), men de har da iallefall klart seg(?).

 

Jo, det er fullt mulig å se på det som et tegn på noe annet enn selvbevissthet. Husk at utvikling og forandring ikke nødvendigvis er positivt. Selv om resultatet er annerledes er det ikke sikkert det er BEDRE.

La oss anta at det er snakk om et album som har et nokså annet uttrykk enn det forrige - det er slett ikke sikkert det er godt, det er slett ikke sikkert at bandet klarer å beherske genren de arbeider med. Gitt at dette skjer - er det da faktisk selvbevisst å slippe albumet fremfor å forkaste det?

Nei, selvfølgelig er ikke utvikling og forandring nødvendigvis noe godt hvis bandet ikke behersker genren.

Allikevel kan man jo også se på en dårlig utgivelse som et ledd i en utvikling? Da kan jeg se for meg at det er selvbevisst for bandet å slippe utgivelsen. Hvis det er lagt ned masse tid og arbeid føles det vel bare i større grad som et sjansespill når man først slipper den?

 

Ulvers stilendring skjedde på ETT album. Og albumet etter der. Og albumet etter der. Kommer det av at de ikke har funnet seg selv, av en veldig eksperimenteringsvilje eller noe annet? Det er absolutt for enkelt å konkludere med slike karakteristikker (intelligent, dynamisk etc) basert på det alene.

Du har helt rett og jeg er ikke den rette til å svare på spørsmålet. Jeg har ikke en gang satt meg såpass mye inn i Ulver og deres utsagn til at jeg tør komme med spekulasjoner en gang.

 

Jeg vil heller ikke si at den gradvis forandring over 15 år er spesielt dynamisk.

Godt poeng, men skal vi sammenligne med f.eks. Motörehad er det jo allikevel en del variasjoner ute og går, så blir det vel opp til en selv hvorvidt en vil kategorisere dette som dynamisk.

 

Det forteller at han er fornøyd med produktet sitt, og det er bra. Fint for han.

Og at han kanskje har et mål eller en slags visjon om å ikke alltid lage musikk a-la de tidligste utgivelsene? Det blir i så fall bare spekulasjoner fra min side.

 

Kan det ikke være en følge av mangel på selvbevissthet?

Jeg kan ikke se noen grunner til at det ikke skulle være det.

 

Jeg ser hvorfor du mener det, men jeg er uenig i konklusjonene dine - du trekker mer informasjon ut av et nokså tynt grunnlag.

Det er jo og forblir bare tanker og refleksjoner, ulike meninger som kan se til å stemme i mitt hode. Det er på ingen måte noen fasit eller lignende, jeg ser nå at dette ikke fremgikk tydelig nok av min forrige post.

 

Jeg har hørt samtlige, og det er masse der inne en plass. Kult riff her, stilig parti der. Totalpakken holder dessverre ikke for min del, og utviklingen går ikke akkurat i riktig retning.

Jeg skjønner, men må si meg uenig. Dette har vel dog sammenheng med at jeg de siste to årene har fått større sansen for roligere musikk.

 

["""]

Herrefred! Jeg gir opp, for det her er like meningsløst som å skulle forklare scene kids hvorfor Atreyu, Avenged Sevenfold, Bullet for My Valentine og At the Drive-In ikke er screamo. Hører man det ikke, så hører man det ikke. Da er det rett og slett ikke noen vits å bruke tid på det. Bortkastet tid.

[Leo_Khenir]

Såda, såda. Beklager at jeg ikke hører det - men herfra jeg sitter hører jeg helt tydelig deathmetal-elementet. Og dersom det bandet vi opprinnelig diskuterte låner enda mer fra deathmetal, så blir det bare sånn. Vi får heller bli enige om at vi er uenige.

["""]

 

From the swamp lands of Sweden comes the freshly brewed zombies-from-hell squad known as MORBUS CHRON, and with their latest rancid offering with “Sleepers In The Rift”. Taking us on a time-machine back to the nineties and with every single riff and atmosphere reeking of pure Death Metal bliss, the hellions from MORBUS CHRON reproduce the very crux of vitality in this genre; never has Death Metal manage to sound so gut-fucked for a very long time!

 

Under the watchful eye of Death Metal paragon Nicke Andersson (ex-Entombed) taking care of the production duties and with the dazzling album artwork cover designed by Spanish fantasy / horror artist Raul Gonzales (Deceased, Abraxas, etc.), “Sleepers In The Rift” will prove to be one of the finest hour in blistering old-school Death Metal; the mortuary is now open and no corpse shall be spared!

 

TRACK LISTING:

1. Through The Gaping Gate/ Coughing In A Coffin

2. Creepy Creeping Creep

3. Hymns To A Stiff

4. Red Hook Horror

5. The Hallucinating Dead

6. Ways Of Torture

7. Dead Body Pile Necrophile

8. Lidless Coffin

 

Det her blir faen meg fett! Ekstremt kul coverart, og med tanke på at både demoene og EPen holder ekstremt høyt nivå, så blir det her garantert hinsides überküng!

 

http://www.youtube.com/watch?v=2co2VwCGCPg

http://www.youtube.com/watch?v=vuDIUkll_BQ&feature=related

Endret 28. juli 2011 av Necrosodomic Proctólogo

[Lycantrophe]

Tar meg friheten til å fjerne det fra spoiler og kun svare på halve innlegget (da deler egentlig ikke er noe å svare på. Kommentarer og slikt)

 

Det kommer da helt ann på, gjør det ikke? Hvis motivasjonen er personlig utvikling og perfeksjon er det ikke for å imponere andre. Hvorfor utvikler du deg og det du gjør? Vil tippe at grunnene og veien dit er nokså samstemt.

Ja, det er jo helt klart. Jeg utvikler meg jo for min egen del, ikke kun for at andre skal like det jeg holder på med. Men igjen - det vil jo ha en større rent økonomisk fordel om man faktisk får solgt plater samtidig som man gjør det man vil? Om ikke andre mennesker liker det jeg personlig holder på med er det vel strengt tatt ikke så farlig, om det ikke er i jobbsammenheng.

Omtrent her sluttet jeg å følge deg - dersom forandringene i stil kommer av en økonomisk motivasjon, i hvor stor grad er det utvikling fremfor f.ex. tilpasning?

Innebærer ikke det at de IKKE hadde friheten til å eksperimentere og gjøre hva de ville da de var nyoppstartet? Selv om de har tjent seg opp litt kapital er det slett ikke sikkert at det hadde lønnet seg å skifte stil heller, for de hadde nok fortsatt vært avhengig av strømmen.

Nei nei, jeg tror bare at de blant annet har mindre å tape nå enn hva de hadde før. Ikke det at det var failsafe å spille den stilen de gjorde på det tidspunktet heller (uten at jeg kan utdype det videre), men de har da iallefall klart seg(?).

Tja, du har vel rett i det at det er en fanboygruppe som kjøper uansett. På den annen side kan du ikke tape noe særlig på forandring når du ikke selger i første omgang.

 

Jo, det er fullt mulig å se på det som et tegn på noe annet enn selvbevissthet. Husk at utvikling og forandring ikke nødvendigvis er positivt. Selv om resultatet er annerledes er det ikke sikkert det er BEDRE.

La oss anta at det er snakk om et album som har et nokså annet uttrykk enn det forrige - det er slett ikke sikkert det er godt, det er slett ikke sikkert at bandet klarer å beherske genren de arbeider med. Gitt at dette skjer - er det da faktisk selvbevisst å slippe albumet fremfor å forkaste det?

Nei, selvfølgelig er ikke utvikling og forandring nødvendigvis noe godt hvis bandet ikke behersker genren.

Allikevel kan man jo også se på en dårlig utgivelse som et ledd i en utvikling? Da kan jeg se for meg at det er selvbevisst for bandet å slippe utgivelsen. Hvis det er lagt ned masse tid og arbeid føles det vel bare i større grad som et sjansespill når man først slipper den?

Bør ikke utvikling utelukkende være til det bedre? Hvis ikke er vel utviklingen meningsløs?

 

På den annen side kan det være en satsningsgreie for å ha muligheten til å lage "det neste", men ettersom inntektene (som i grunn må være der) i stor grad genereres av spillejobber kan det jo være opportunt å faktisk forkaste arbeidet sitt i ny og ne.

 

Det å produsere et album er stort sett alltid et sjansespill. Det å produsere eller levere et produkt i det hele tatt er det - du har ingen garantier for at det selger, og når det først er ute (spesielt i musikkverdenen i motsetning til f.ex softwareverdenen) har du ingen mulighet til å påvirke produktet.

Jeg vil heller ikke si at den gradvis forandring over 15 år er spesielt dynamisk.

Godt poeng, men skal vi sammenligne med f.eks. Motörehad er det jo allikevel en del variasjoner ute og går, så blir det vel opp til en selv hvorvidt en vil kategorisere dette som dynamisk.

Joda, og i forhold til sneglen er faktisk skilpadden en racer.

 

Det forteller at han er fornøyd med produktet sitt, og det er bra. Fint for han.

Og at han kanskje har et mål eller en slags visjon om å ikke alltid lage musikk a-la de tidligste utgivelsene? Det blir i så fall bare spekulasjoner fra min side.

Det er en rimelig antagelse, men det betyr ikke at han verken kan, må eller vil utvikle seg. Ikke er det en garantist til noe bedre heller.

 

Kan det ikke være en følge av mangel på selvbevissthet?

Jeg kan ikke se noen grunner til at det ikke skulle være det.

Den skjønte jeg ikke - ser du ingen grunner til at forandring kan komme av mangel på selvbevissthet eller ser du ingen grunn til å utelukke at forandring kan komme av mangel på selvbevissthet?

 

Jeg ser hvorfor du mener det, men jeg er uenig i konklusjonene dine - du trekker mer informasjon ut av et nokså tynt grunnlag.

Det er jo og forblir bare tanker og refleksjoner, ulike meninger som kan se til å stemme i mitt hode. Det er på ingen måte noen fasit eller lignende, jeg ser nå at dette ikke fremgikk tydelig nok av min forrige post.

Jeg uttaler meg da bastant, så det er ikke noe hinder. Det er implisert at det er meningsutveksling og meningsutfordring.

Jeg har hørt samtlige, og det er masse der inne en plass. Kult riff her, stilig parti der. Totalpakken holder dessverre ikke for min del, og utviklingen går ikke akkurat i riktig retning.

Jeg skjønner, men må si meg uenig. Dette har vel dog sammenheng med at jeg de siste to årene har fått større sansen for roligere musikk.

Akkurat det går på preferanser.

[Mchansern]

Er dere team Jacob eller Edward?

 

Synes det er vanskelig å velge.

[b-real]

Til den Ass-rape diskusjonen dere har pågående nå vedrørende Opeth så kan det være greit å ha hørt igjennom hva Åkefeldt egentlig sitter å hører på i fritiden sin.

 

http://sverigesradio.se/sida/default.aspx?programid=3338

Han elsker sjangeren 70-talls prog-rock og det er ikke rart at han etter 10år endelig gir ut noe som han lenge lenge har hatt ønske om å gjøre.

Å med utskiftning av band-medlemmer så har han vel endelig fått trukket det lengste kreative strået

[Mchansern]

Selv har det gått mye i Disturbed, Papa Roach og Linkin Park i det siste.

 

Det er så jævlig kult ass! Mye av det er drit hardcore også, f.eks "Last Resort" til Papa Roach, da snakker vi hardcore musikk egentlig ass, sammen med det meste fra Disturbed. Det er mørkt ass.

 

Hvis vi slenger inn Ulver har vi en fin cocktail av relativt satanistiske og mørke band. Jeg digger måten de fremstiller musikken sin på. Svært post-apokalyptisk, slik man kan se av f.eks skivene "Meteora" til L'park og "Ten thousand fists" til Disturbed (svært alpha musikk).

 

Fikk akkurat ståpels på armene, hørte "To be loved" av Papa Roach. Finnes det en sintere sang enn det?!?!

 

 

Setter pris på litt kul tilbakemelding og en artig diskusjon.

[b-real]

Setter pris på litt kul tilbakemelding og en artig diskusjon.

Vårt alles kjære troll

[SirUstinov]

Selv har det gått mye i Disturbed, Papa Roach og Linkin Park i det siste.

 

Det er så jævlig kult ass! Mye av det er drit hardcore også, f.eks "Last Resort" til Papa Roach, da snakker vi hardcore musikk egentlig ass, sammen med det meste fra Disturbed. Det er mørkt ass.

 

Hvis vi slenger inn Ulver har vi en fin cocktail av relativt satanistiske og mørke band. Jeg digger måten de fremstiller musikken sin på. Svært post-apokalyptisk, slik man kan se av f.eks skivene "Meteora" til L'park og "Ten thousand fists" til Disturbed (svært alpha musikk).

 

Fikk akkurat ståpels på armene, hørte "To be loved" av Papa Roach. Finnes det en sintere sang enn det?!?!

 

 

Setter pris på litt kul tilbakemelding og en artig diskusjon.

Hehe, enig i stort sett alt du skriver

[Tunky]

Slenger ut et band jeg har hørt en del på tida. Anbefaler albumet "The Force" og "Power from hell".

 

 

 

http://www.youtube.com/watch?v=qI4S_YTFogY

[SirUstinov]

Kommer faen ikke over sinnsykt bra Ash Borer er, helt rått.

 

http://www.youtube.com/watch?v=9vN_G9NFwJU

 

Hva synes resten egentlig? Youtube kvaliteten er som alle kjenner til dårlig. Produksjonen er også noe skitten, da musikken er utgitt på den gode gammeldagse kassetten.

[Vowels]

Synes det virker helt toppers, men nå har jeg kun hørt en fem-seks låter via youtube. Gleder meg til jeg får musikken så jeg får hørt skikkelig.

[SirUstinov]

Er kun utgitt 6 låter også. Hørt rykter om at kvaliteten på vinylutgaven skal være mange hakk bedre enn kassettversjonen. Skulle bare mangle selvfølgelig.

["""]

Både Ash Borer og gammel Onslaught er dritfett.

["""]

http://www.youtube.com/watch?v=af7hUBllZtk

 

Latterlig bra skive. Fatter ikke at Diabolical Breed ikke har fått mer oppmerksomhet i Norge. Knallband!

[Pubé]

Kvelertak i kveld da, blir gøy

[Saddlefall]

Så de på Norway Rock, samspilt gjeng det der. Fett med 3 gitarer.