ZELDA! Hvilket spill er en legende?

[m_8]

Hei :!:

 

Har lyst til å vite hva dere synes om zelda spillene! Hva er best?

Og hvorfor dere synes akkurat det er best!

Endret 18. september 2007 av Nonnon

[Rulator]

det der første zelda til n64 kan det bli bedre?

[eldavid]

Zelda ocarina of time - ingen over - ingen ved siden! Beste spilleopplevelsen jeg har hatt noen gang!

[Rulator]

Zelda ocarina of time - ingen over - ingen ved siden! Beste spilleopplevelsen jeg har hatt noen gang!

9523957[/snapback]

var det jeg tenkte på

[Bear^]

For å pirke, og svare direkte på trådens overskrift:

 

ZELDA! Hvilket spill er en legende?

 

Alle utenom Zelda 2 er en "legende". Alle spillene i Zelda serien utenom Zelda 2 har tittelen "The legend of" så slik sett er det bare 1 Zelda spill som ikke er en "legende".

 

Men nok om det.

 

Jeg har 3 klare favoritter i Zelda serien.

 

The legend of Zelda: A link to the past:

 

Spillet har et meget godt gameplay, er meget godt gjennomført og har veldig god grafikk for sin tid.

 

Det at du kan bevege Link i flere retninger og har noen nye triks på lager, gjør gameplayet meget interesangt og morsomt. Dimensjons skiftet gjør at du har mange interesange gåte løsninger og måter å løse gåter på, samt at du må tenke litt før du går videre.

 

Dette var og det første Zelda spillet der du kunne utvide hjertene ved å plukke opp hjertebiter. 4 stk og du får 1 nytt hjerte. Dette gjore at du ville holde på lengere, utforske mer og se om du ikke kanskje fant alle hjertebitene.

 

Historiemessig havner havner dette meget høyt på min liste over spillhistorier. Godt fortalt og gjennomtenkt gjør spillet morsomt fra start til slutt.

 

The legend of Zelda: Ocarina of Time:

 

Det første Zelda spillet der kameraet droppet ned og alt var i forholdsvis full 3D, selv om det ikke var det. Men det er en annen historie.

 

Fra første steg ut på Hyrules store slette gjorde at i alle fall min hake datt ned på gulvet og ble liggende. Det var stort, du kunne se langt og det var et tonn å utforske. Dette var for min del noe jeg hadde sett frem til lenge.

 

Spillet var og langt, meget langt. Tror jeg brukte vel 40 timer fra start til slutt første gang, om ikke mer, husker ikke. Det var hjertebiter å finne, poes å jakte, Golden skultulas spred over 2 tider, magi å lete opp og en prinsesse i nød å redde. Dette var et Zelda spill det var lett å bli forelsket i.

 

Det at du og fikk en hest etter vært gjorde utforskningen mye mer interesang og morsom. Når jeg først vant henne i et Gran Turismo løp Hyrule style, og hoppet over veggen det var. Gud jeg ble forelsket i den hesten.

 

Jeg bruker den dag i dag mye tid i dette spillet. Det er så mye å bare se å holde på med at det er morsomt.

 

The legende of Zelda: Twilight Princess:

 

Dette spillet manglet i overkant mye av det som Ocarina of Time hadde, men ga oss i tillegg noe interesangt og. En ulv å styre, et Hyrule det lett tar 1 time å gå fra ene enden til den andre. Dette var STORT, og det var ikke minst pent å se på.

 

Det som manglet i dette spillet var vanskeligere kjemper og litt vanskeligere gåter. Men det hadde en historie som var kjempegod, som alltid. Samt at dette er et cinematisk Zelda spill utenom det vanlige. Musikken var og kjempefint tilrettelagt til omgivelsene og stemningen i spillet.

 

Tror jeg brukte i underkant av 45 timer på å fullføre spillet, og det var mer eller mindre rett gjennom. Hadde jeg gjort noe av det jeg kunne imellom, hadde det lett tatt meg 100 timer eller mer.

 

Konklusjon:

 

Er ikke lett å rangere hvilket av disse 3 jeg skal sette på noen plassering, men noen må jo vinne. Så jeg setter dem opp slik:

 

1: The legend of Zelda: A link to the past

2: The legend of Zelda: Ocarina of Time

3: The legenf of Zelda: Twilight Princess

[Jikla]

Links awakening og link to the past likete eg best :S

[TCi]

Bare advarer med en gang.

 

Dersom hver post ikke har en skikkelig begrunnelse på hvorfor brukeren mener det aktuelle Zelda-spillet er best, ser jeg ingen grunn til å la tråden fortsette. Dersom de neste postene ikke har en skikkelig begrunnelse vil tråden bli stengt.

[（ ´Д`） VIP QUALITY!!]

Zelda: Ocarina of Time er vel favoritten, I guess. Men må si jeg ble meget betatt av Wind Waker, på en litt annen og ny måte. OC var all about det episke godteriet, mens WW var noe mer kjærlig.

 

Men nå har jeg fortsatt til gode å oppleve Twilight Princess (yes, I'm very naughty), så jeg har muligens ikke så mye jeg skulle ha sagt. OC og WW på delt førsteplass for the time being.

[RevX]

Majora's Mask

 

Endelig et skikkelig eventyr! MM er ikke på langt nær så lineært som resten av Zeldaspillene, og det elsker jeg. Dette er et spill med langt mer sjel enn OoT og TP, siden man faktisk blir kjent med folk. Jeg skal innrømme at OoT hadde sine glanskarakterer (mens TP bare hadde en, gjesp), men MM tar dette videre på et høyere nivå. Grunnen til dette er selvsagt dagsystemet. Det telles ned til undergang, og mange trenger hjelp og støtte. Anju og Kafei, fyren som henger på baren, jentene som må forsvare en gård mot aliens... alt mulig. Jeg føler at jeg faktisk har et forhold til snålingene i Clock Town. Selve nedtellingen i seg selv er et genialt påfunn. Det gir en følelse av nervøsitet, og månen som nærmer seg er faktisk ganske creepy. Det at flere oppdrag går over flere dager til forskjellige tider gjør at spillet blir variert og engasjerende. Termina lever (og Tatl er en langt mer tålbar fe enn Navi).

Maskesystemet eier, enkelt og greit. Det å kunne forvandle seg er utrolig tøft, og kampsystemet for hver figur er godt lagt opp. At man kan få tak i så mange masker med så mange funksjoner holdt meg gående i en evighet, og jeg elsket hvert sekund av det. Alltid like gøy med nye masker. Jeg følte at jeg måtte utforske hver krik og krok i verden for å få fatt på dem. Verdenen er forøvrig stor og fyldig med mange hemmeligheter, så utforsking ble ikke noe ork (TP på den andre siden var et ork. For en tom verden).

 

Hulene og historiene rundt dem er imponerende. Man kan ikke bare si "nei, nå stikker jeg til Great Bay Temple," og så gjør man det. Man må faktisk gjøre ting for å komme seg inn. Bli kjent med folk, hjelpe dem, skaffe masker, og den slags. Det gjør det hele langt mer engasjerende, siden du får et forhold til andre samtidig som du skal redde verden. Zora-bandet er jo genialt. Det å snike seg inn blant Gerudo-pirater på eggejakt er enda mer genialt. Selve hulene er interessante og store. Det tar tid å greie dem, men når man har klart dette har man en herlig mestringsfølelse sittende igjen. Bossene er fantastiske og originale. Bonus for det. Ekstra bonus for siste level som er så abstrakt og merkelig at jeg vil nominere den til "Tidenes sprøeste level" (på en positiv måte, såklart).

 

Musikken er flott. MM frisker opp eldre klassikere, samtidig som det smeller til med slagere som Sonata of healing og andre nye låter. Grafikken er behagelig og detaljert, ingen problemer der. Til tross for fire huler, er MM et vanvittig langvarig spill om man velger å gjøre sideoppdrag. Noe man uansett kommer til å gjøre, siden sideoppdragene er på høyde med hovedhistorien. Så ja, dette er legenden for min del.

Endret 19. september 2007 av RevX

[MoonTheLoon]

Er fullstendig enig med RevX.

- - -

Min topp tre:

1 Ocarina of Time

2 Majoras mask

3 Wind Waker

 

Begrunnelsen er graden av følelser og stemning i spillene. Alle disse trigger noe i meg, enten det er frysninger, medfølelse eller at jeg blir glad i karakterer. Til tider er det skummelt å være på enkelte steder i disse spillene.

 

Diverse punktbegrunnelser:

-MM har tidenes beste tempel, Stone Tower Temple.

-TP er et av de mest shallow spillene. Og ja, jeg vet hva motargumentene deres er, men jeg er ikke enig.

-Alttp er også en god kanditat, men havner fort med pga nostalgi/minner og ikke nødvendigvis andre "objektive" argumenter, valgte den derfor bort fra listen.

Endret 19. september 2007 av butkus

[Bone]

Jeg klarer ikke annet enn å holde en knapp på det aller første Zelda -spillet;

 

"The Legend of Zelda"

 

Grunnen er nok at det var det første Zelda spillet jeg spilte og jeg ble hekta! Var vel en 8-9 år når jeg fikk "gullkassetten" av mamma!

 

Super Nintendo hadde jeg aldri, så jeg fikk aldri spilt "A Link to the Past", men prøvd det så vidt på emulator. Majora's Mask kjøpte jeg, men prøvde det av en eller annen grunn ikke noe særlig..

 

[Nerf]

Ser ut som jeg er den første til å sette Wind Waker på førsteplass.

Men dere får bare ha meg tilgitt, siden dette var det første Zelda-spillet jeg eide selv. Det fulgte med når jeg overraskende nok fikk en Nintendo Gamecube i julegave av mamma. Hadde ikke spilt my Zelda før, men tvert jeg hadde spilt 10 minutter av WW, kunne man nesten høre et lite "ding". jeg var forelsket.

 

Fy fader, jeg elsket hvert et minutt av det. Mange sier det er dårlig grafikk, er barnslig, osv. Kall meg gjerne et stort barn, for dette er noe av det vakreste jeg har spilt igjennom! såklart, Nintendo tok en liten sjangs ved å satse på såkalt cel shading, noe nytt og relativt lite brukt på det tidspunkt. Spør du meg, fungerer det utmerket. Musikken, stemningen, alt! Husker enda hvor stresset jeg ble når det plutelig dukket opp en gigantisk blekksprut foran båten min, og ikke minst hvordan jeg omtrent fikk frysninger når jeg endelig så sluttsekvensen rulle over skjermen. Dette er et spill jeg skal spille gjennom for tredje gang så snart jeg får fatt i en Gamcue-kontroller og et minnekort.

 

 

På andre: Twilight Princess. Har bare spilt ca. 9 timer, men gud bedre. Sitte på Epona og svinge sverdet mens man rir over store sletter. Helt vilt. Veldig koselig det med fiskingen også, må jeg si. Bare ta seg en liten pust i bakken og se hvor stor en fisk man drar opp i dag. Og grafisk, ikke minst, er det også veldig pent i mine øyne. Jeg ble rådet av mange til å kjøpe komponent-kabel fra begynnelsen av, for å få nyte det fullt ut (brydde meg ikke noe om det, har ikke en så ny TV at det gjør noe.), men det trengte jeg ikke. Nintendo beviser gang på gang at man ikke trenger å ha uber-hardware for å fremstille noe vakkert. Digger det hardt så langt.

[m_8]

Ser ut som jeg er den første til å sette Wind Waker på førsteplass. 

Men dere får bare ha meg tilgitt, siden dette var det første Zelda-spillet jeg eide selv. Det fulgte med når jeg overraskende nok fikk en Nintendo Gamecube i julegave av mamma. Hadde ikke spilt my Zelda før, men tvert jeg hadde spilt 10 minutter av WW, kunne man nesten høre et lite "ding". jeg var forelsket. 

 

Fy fader, jeg elsket hvert et minutt av det. Mange sier det er dårlig grafikk, er barnslig, osv. Kall meg gjerne et stort barn, for dette er noe av det vakreste jeg har spilt igjennom! såklart, Nintendo tok en liten sjangs ved å satse på såkalt cel shading, noe nytt og relativt lite brukt på det tidspunkt. Spør du meg, fungerer det utmerket. Musikken, stemningen, alt! Husker enda hvor stresset jeg ble når det plutelig dukket opp en gigantisk blekksprut foran båten min, og ikke minst hvordan jeg omtrent fikk frysninger når jeg endelig så sluttsekvensen rulle over skjermen. Dette er et spill jeg skal spille gjennom for tredje gang så snart jeg får fatt i en Gamcue-kontroller og et minnekort.

 

 

På andre: Twilight Princess. Har bare spilt ca. 9 timer, men gud bedre. Sitte på Epona og svinge sverdet mens man rir over store sletter. Helt vilt. Veldig koselig det med fiskingen også, må jeg si. Bare ta seg en liten pust i bakken og se hvor stor en fisk man drar opp i dag. Og grafisk, ikke minst, er det også veldig pent i mine øyne. Jeg ble rådet av mange til å kjøpe komponent-kabel fra begynnelsen av, for å få nyte det fullt ut (brydde meg ikke noe om det, har ikke en så ny TV at det gjør noe.), men det trengte jeg ikke. Nintendo beviser gang på gang at man ikke trenger å ha uber-hardware for å fremstille noe vakkert. Digger det hardt så langt. 

9530359[/snapback]

 

 

 

Kort og godt: helt enig

[Comprade]

Må si meg enig at wind waker var syyyyykt bra. Har vel rundet det 3 ganger eller noe, og historien var superb

 

Spesielt to steder i spillet ga meg gåsehud til de grader:

 

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

- Når du for første gang ankommer det slottet under vann, plukker opp mester-sverdet og alle motstanderne kommer til live. Så adrenalin-fyllende at man knapt skulle tro at det var mulig.

 

- Siste-bossen. Jeg mener, herregud. Å kunne sloss mot selveste ganondorf sjæl? Utrolig morsomt!

[Bear^]

Wind Waker var bra, men jeg tror jeg plasserer TP, Alttp og OoT fremfor det uten noen problemer. Det var et fint spill, og har fått mye ufortjent pes for cel-shading teknologien den brukte for i mine øyne er det et av forrige generasjons peneste spill, men det var enkelte ting i spillet som gjorde at jeg ikke likte det.

 

For ikke å ødelegge for andre som ikke har spillet det.

 

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

- Alt for få ordentlige templer. Kunne vært flere templer i spillet uten at det hadde gjort noe.

- De forbandete triforce bitene du måtte finne og all seilingen det inne bar, for ikke snakke om alle pengene du måtte bruke for å desifre kart på kart på kart hos den irriterende Tingel. Argh.

- Lett. Alt for lett i forhold til andre Zelda spillene. Det var et fint gjennomtenkt system at du fikk en lyd når du kunne utføre bedre angrep, men dette bidro bare mer på at det ble alt for lett.

- Seilingen var til tider kjedelig i lengden. Er greit at du kunne teleporte rundt på kartet etter vært, men det er ikke det samme å sitte i king of Red Lions å utforske blått hav som det er å sitte på Epona og utforske grønne sletter, eller bruke føttene å utforske ørkenlandskap. Seilingen og alt for mye blått hav gjorde utforskningen i lengden kjedelig.

[Dan_H]

Må nok si Ocarina of Time, det var spillet som fikk meg inn i Zelda-serien. Det er rett og slett et eventyr som jeg synes er helt spesielt. Når man har spilt et spill mye i barndommen knytter det seg noe nostalgisk og spesielt ved spillet, som gjør at jeg får frysninger når jeg f.eks. hører enkelte musikkstykker i OoT. Alt i Oot - musikken, grafikken, mystikken og verdenen traff bare blink hos meg, og har gitt meg en opplevelse som ingenting annet har kunne målet seg med. TP var nære like bra, men det nådde ikke helt opp hos meg.

[unwill]

Jeg syns "The Legend of Zelda" , altså det aller første Zelda spillet til Nintendo som kom i gullkasset var best

 

Meg enkel gameplay, og "enorm" verden (til den gang å være) er den helt genial. Har aldri runnet et spill så mange ganger som jeg har gjort med The Legend of Zelda.

 

Alle kan nyte dette spillet, man trenger hverken engelsk-kunskap (noe som jeg ikke hadde den gang i tiden) og det er lite død-tid Masse hemmeligheter (slik som de aller fleste Zelda spillene).

[Underpants]

Her kommer "A link to the past" øverst

[Mauro]

A link to the past er så klart øverst!

 

Også kommer Twilight Princess... Kjempe bra spill begge to.

[Saggy]

Jeg kan ikke annet enn å si meg fullstendig enig med Bear^.

 

A link to the past var sammen med Chrono Trigger noe jeg brukte helsefarlig mange timer på i barndommen, historien, mostrene, utforskingen, stemningen når du blir transportert til spirit realm og du kommer ut av slottet til en uggen og kjølig verden. Jeg satt fjetra foran tvn i time etter time for å "bare få tak i en til krystall fra det tempelet der".

 

OoT var en slags lyserosa ønskedrøm som plutselig slo deg midt i fjeset og ropte "her er jeg jo for søren!" Fra det øyeblikket var du fortapt. Jeg gikk nærmest rundt i feberfantasier i 3 uker den sommern, alt handlet om å få tak i is-pila fra gerudo labyrinten, klare den forbaska timinga perfekt når ganondorf bruker mange kuler eller finne den siste hjertekontaineren. Jeg følte nærmest den stekende sola på kroppen første gang jeg kom inn til den indre ørkenen ved spirit temple, jeg grøsset av uhygge i shadow temple da jeg fulgte båten bortover dødens elv og ropte av seiersglede da jeg rømte med Epona. Kort sagt, alt jeg elsket ved link to the past var plutselig i 3d, og det var fantastisk.

 

Twilight princess er som en vakker og episk film gjengitt i interaktivt format. Alle de gode gamle kjente er tilbake. Det bredte seg en god og varm følelse i hele kroppen første gang jeg fikk se link svinge sverdet, en følelse av at jeg var transportert 10 år bakover i tid, på et rotete stuegulv med svette hender, et fast grep om kontrollern og at det var deilig å være tilbake.

Endret 20. september 2007 av Saggy