Frustrasjon, sinne og uvisshet. Hvorfor meg?

[Gjest Gjest_..._*]

I mørke går jeg min egen vei, en vei jeg hele tiden ser, men mørket og ensomheten forstyrrer.

I dag er en slik vei. Det er rart, jeg burde egentlig vite at jeg ikke er alene, ikke helt alene i hvert fall. Det finnes folk som har det verre, folk som hver dag må undres om de orker en dag til i denne verdenen. Jeg har mål, og jeg vet hvor jeg vil, jeg bare vil ikke dit alene, og slik føler jeg det i dag.

 

Det er merkelig egentlig, hvor selvsentrerte folk kan være. Får de seg en kjæreste eller noe glemmer de alt annet, jeg avskyr to personer for det nå. Hun ene hører jeg aldri fra lengre, og hun andre vil bare være på byen.

Hun drikker hver helg, vil ikke jeg være med får jeg slengbemerkninger om det. Ønsker jeg noe annet kan hun aldri, og egentlig tørr jeg ikke spørre for jeg vet svaret.

 

Mitt inntrykk er at skal jeg få tilbringe tid med henne, så må jeg enten med ut, drikke eller tåle at hun etterlater meg til fordel for andre når vi er ute sammen.

Hun andre savner jeg fordi jeg aldri ser henne mer, og strengt tatt tar hun vel ikke særlig kontakt lengre heller.

 

Savner bestevennene mine jeg. Jeg har vel 5 stykker som alltid er der forsåvidt, nå er to nevnt her, to prøver, og en er alltid der uansett. Hun har aldri sviktet på 2 år.

Er jeg lei meg er hun der, er jeg glad er hun der. Har aldri møtt henne, men vi har så god kontakt at det spiller ingen rolle.

 

Er jeg lei meg, så er svaret der innen 10 min, jeg må ikke vente, bli nedprioritert, eller bli fortalt at jeg trenger psykolog. Hun er der for meg for den jeg er. Andre blir aldri fornøyd...jeg kunne tilpasset meg i årevis og aldri gjort dem fornøyd, for de ville klaget på meg likevel. Det er til å bli gal av, ikke minst lei seg....tårene triller når jeg skriver dette..hadde de brydd seg et fnugg, så hadde ikke problemet her vært her. Men istendfor å vise at de bryr seg, eller i det minste late som det, så vinkler de det til at det er meg det er noe galt med.

 

Sukk, egentlig er det bare en av dem som gjør det. Men de andre sliter med sitt, de er alle produkter av noe form for vanskelig oppvekst og det gjør at skulle de sitte å høre på meg, så vet jeg at det blir vanskelig for dem.

Jeg er ikke så lei meg som dette normalt, hele uken har vært ganske fin. Jeg har det utrolig moro på jobb, med mange jeg kan snakke med der, en kjempe grei sjef, og samme på andre jobben.

 

Jeg har en jente jeg liker, og som trass i at hun egentlig ikke liker vestkantfolk greier å like meg. Det er sjanse for at det kan bli noe, men vi må se...

Sukk, jeg er så fordømt irasjonell...eller, tja, menneskelig. Sukk, nå drar jeg ut i skogen, nei, skal ikke gjøre meg selv noe. Jeg skal en episode til av touched by an angel fordi det gir håp om noe godt, men jeg vil sykle, sykle så hardt at melkesyren blir vond å bære...for da kan jeg få utløp for frutsrasjonen min...

 

 

Jeg sitter enda og sier "dette vil gå bra tilslutt, jeg må ri ut stormen"

[bortevekk]

Kanskje du skulle besøkt deppetråden, at den vil være til mer hjelp...Prøv her.