Stil - komma og punktum en smørje

[Nebuchadnezzar]

Her sitter jeg og har endelig klart og skrive en stil.

Denne er rimelig bra og passe lang (i henhold til oppgaven )

 

Problemet er da grammatikken som jeg sliter en del med.

Komma semikolon og punktum klarer jeg vitterlig ikke og se forskjell på

Så om noen kunne hjelpe meg og forklare meg dette hadde det vært toppers

 

ja jeg har vært inne på kultur/språk/grammatikk tråden noe som dessverre ikke hjalp mye i mitt tilfelle.

 

Skogskvad

[Matias]

Skogskvad

 

            Jeg satt og luktet på den kalde høstlukten. Bladene på trærne var falt og vinden pisket i bladene under de store, svarte, tomme trærne ved siden av høyblokkene. Høsten holdt på å slippe taket,  og vinteren

stod for tur. Bilene svirret nesten meningsløst rundt langt under åsen jeg satt på, og gatelyktene kjempet intenst mot mørket. Klokken var 22:50 – kanskje var det på tide å gå tilbake? Uansett var det ingen som ventet meg hjemme, men jeg beveget meg likevel langsomt ut av furuskogen.

                Veien tilbake var ikke så lang, men det føltes som jeg var

kommet til en annen planet. Furuduften var byttet ut med klam eksosdis, og

stjernene var heller ikke synlig herfra.

Uansett var det herlig å slippe unna alt. Flykte fra virkelighetens kalde

hender å få luftet tankene, i alle fall for en kort stund. Jeg klatret sakte opp eika i hagen. Musklene holdt på å revne, men jeg tok

tak i de siste plankene og lempet kroppen min inn gjennom vinduet og ned på

sengen.

Jeg våknet av fuglekvitring utenfor vinduet mitt. Endelig en behagelig måte å

våkne på, tenkte jeg. Spesielt når klokken er 08:37 Hva! Tok på meg fillene og

fortet meg å spise, forså å løpe ut av døren i en fart som ville gjort selv Supermann misunnelig. Skolen var ikke langt unna, og jeg gjorde krumspring mellom sluddpyttene nedover bakken i fryktinngytende stor fart. Den store svarte metallporten strakte seg langt over hodet på meg. Jeg prøvde å riste

vekk tankene som involverte innvollene mine, læreren og en stor svart gryte.

  ”Og hvor har De så vært da?” Lærerens falske vennlighet oste utover

klasserommet. ”I drømmeland,” svarte jeg og satt meg raskt ned på nest bakerste

pult. Jeg burde virkelig ha skiftet alarmklokken som nå lå og råtnet i

fugleredet utenfor soverommet mitt. Som etter en uutholdelig vekking klokken

halv syv hadde forflyttet seg forferdelig fort ut av vinduet.

  Læreren fnyste og fortsatte å prate om paringsritualet for la la fuglen i Amazonas og ga meg kjølige blikk i astmapausene. Jeg kjente en ørliten prikking på skulderen og snudde meg. En liten jentehånd ga meg en flittig sammenkrøllet papirlapp. Jeg brettet den forsiktig opp og så noe som fikk hjertet mitt til å hoppe over noen dunk.

 

Har du bestemt deg enda?

 

Jeg beveget hodet fra høyre til venstre og fra venstre til høyre, i et avansert

ikke-verbalt ritual. Jeg hørte et lite stønn bakfra og om mulig gikk hjertet

mitt enda saktere.

Klokken sang sin tragediesang, og jeg gikk ut til friminuttet.

Av det læreren hadde sagt hang det ikke et fnugg igjen. Jeg hadde ikke bruk for

paringsritualet til la la fuglen, latinske gloser eller hvor mange byer det var i Belgia. Det eneste jeg hadde bruk for var svaret på et enkelt lite spørsmål.

 

Jeg stirret ut mot havet før blikket mitt festet seg på noen poser som blåste

friskt i vinden over skoleplassen uten verken mål eller mening. Hva skulle jeg

velge?

Jeg hadde ikke rikelig med tid heller. Tiende klasse – Søknader som må fylles

inn og valg som må taes. Blikket midt vendte sakte ut mot havet igjen, og jeg

prøvde på ny å tømme tankene. Klokken sang sin sedvanlige muntre sadistiske

sang om hvor godt det var når friminuttet var over. Kun en time igjen med

religion. Teflonhjernen min har enda ikke funnet ut hvorfor jeg burde lære om Dukkha, Samudaya, Nirodha, Magga og om Siddharta Gautama.

Som vi fikk til lekse å skrive en fantasilion faktasetninger om. Sekken min

følltes ufattelig tung, sikkert på grunn av disse bestialske, infame lærerne.

  Slengte skolesekken inn gjennom vinduet før jeg hoppet ut av vinduet på

virkelig amerikansk actionfilm vis. Orket ikke å brøle med pappa eller å gå

alle trappene. Kom da pusen, kom da Chakra. Jeg tok katten i fanget mitt, og gikk oppover veien. Børstet en del snø av pelsen og rufset den på hodet. Jeg prøvde desperat å tenke på noe annet, hva som helst.

 

Øynene mine beveget seg opp. Jeg var kommet til furuskogen. Jeg hadde gått i

mine egne tanker og endt opp her. Jeg unngikk de faretruende furu-bombetrærne,

som var dekket av snø, og satte meg på den store steinen.

Byen hadde ikke forandret seg så mye. Flere av hustakene var nå hvite og to

biler stod og markerte revir med å blinke med frontlyktene, tute og rope

banneord for å få motparten til å rygge. Den iskalde nordavinden blåste

igjennom håret mitt idet jeg hørte noen skritt bak meg. Der stod hun med det

kastanjebrune håret svaiende over skuldrene. Klærne var lyse og stod i kontrast

til den lille og svarte håndvesken.

      Perfekt.

Øynene våre møttes og vi stod slik lenge. Det var begynt og snø, men det brydde

meg absolutt ikke noe. Etter noe som virket som en evighet eller et minutt åpnet

hun munnen: ”Så …" Hun tok en kort pause og så seg rundt. "Hva gjør du her?”

Jeg skalv innvendig og prøvde og få sommerfuglene til å sitte i ro så jeg kunne

svare. ”Lufter katten og ser på naturen,” svarte jeg. ”Har du bestemt deg?” Den brokkoliformede røyken varmet meg. ”Ikke enda, trenger mer tid…” Jeg kunne se skuffelsen i øynene hennes.  ”Du vet du må velge du kan ikke fortsette”. Stemmen var den samme, men jeg følte den hadde et ekstra lag med is. ”Jeg lover at jeg skal bestemme meg innen i morgen.”  Hun tok meg i hendene, klemte meg og kysset meg på kinnet før hun beveget seg inn mellom furutrærne igjen. Det sved på kinnet mitt og hendene mine merket ikke lengre kulden.

  Etter en halvtime gikk jeg tilbake. Jeg fulgte de lette fottrinnene og de

bittesmå poteavtrykkene ved siden av. Ja, jeg måtte velge. Hodet mitt verket fortsatt og siden jeg ikke var noe Delphiorakel, var spørsmålet ufattelig vanskelig

Helt siden den dagen. Kinnene mine glødet fortsatt ved å minnes den dagen.

 

Vi lå i høyet og spiste jordbær mens vi skvadret om livet, universet og alt.

”Hva har du tenkt å bli når du vokser opp?” Stemmen hennes var latterfull og

flørtende.

”Vet ikke helt,” svarte jeg og så opp i skyene.

Hun rullet seg tett inntil meg. ”Kan ikke du flykte og flytte med meg til min

bestefar sitt hus? Det ligger ved sjøen og han har en båt og en og en …" Jeg hørte ikke lenger etter.

Rømme, flykte, forsvinne, retrett, stikke av, fordufte, Komme seg vekk? Ordene

ga gjenklang i hodet mitt. Siden den gang hadde hun hintet, blinket og gitt andre små innsigelser. Valget var aldri blitt enklere. Om jeg dro fikk jeg tilbringe varme sommerdager ved sjøen og om vinteren stå på slalåm ned fjellet. Om jeg ble … Fikk jeg se vennene mine

og familien min. Jeg var vokst opp her. Lekt i furuskogen hele livet, klatret i treet i hagen og hoppet mellom sølepyttene på vei til skolen. Minnene stakk meg som kinesisk akupunktur påført av en blind person. Lærerne snakket alltid om hvor tøft eksamen og velge utdanning var. Ja, særlig. Men jeg måtte velge, kunne jo ikke bli her for alltid. Ei heller kunne jeg ikke

dra fra alt, enda. Jeg kravlet inn vinduet og la meg på sengen.

 

Sto opp, spiste, pusset. Hadde ikke orket ikke å ta av meg klærne fra i går.

Jeg hørte min mors skingrende stemme fra stuen nedenfor trappen. Jeg hadde

snakket med henne i går, tror jeg … Husket uansett ikke så mye fra det.

      Trampet langs skoleveien igjen. Bilene stod ryddig og pent langs siden.

Vinden var varm. Det hadde den ikke vært på lenge og snøen var smeltet. Været

hadde virkelig vært skiftende denne høsten.

Jeg så i vinduet på en Rema butikk og ryddet til håret mitt mens jeg prøvde og

holde øynene oppe. Gangfelt. Blink. Vei. Blink. Bil. Løpe. Blink. Skole.

Riktig. Skoleklokken sang sin vanlige muntre sang om hvor godt det var at alle

kom til riktig tid og hvordan alle gledet seg til skolen noe som førte til en

intens trang til skokasting. Skoledagen gikk lettere enn forventet. Vi fikk skrive en historie i engelsken om den kalde krigen hvor jeg valgte å fokusere

på iron maiden og andre hyggelige gjenstander.

 

Før jeg visste det var dagen over. Jeg så ut over klassen ide vi gikk ut av

klasserommet jeg lette etter kastanjebrunt hår i kombinasjon med en svart

veske. Det eneste jeg fant ut var at skoleklokken var blitt en selvskadene

masochist. Den hadde kuttet seg selv i biter og lå nå og klynket i et hjørne.

Jeg trengte meg igjennom virvaret av sekker. Jungelen av jakker og snøstormen

papirfly før jeg så henne.

Håret hadde en nydelig refleksjon av solen. Jeg fortet meg bort til henne og

sa: ”Hei du… Vi må snakke sammen”.

Hun nikket svakt og tok på seg jakken med de søte små fingrene. Vi gikk

bortover veien

mens vi holdt hender. Jeg sa at det var kaldt, men egentlig ville jeg bare se

det kastanjebrune håret, lukte parfymen å kjenne hendene hennes en siste gang.

[Nebuchadnezzar]

Takker så vinterlig fra bunnen av hjertet mitt.

 

Hadde ikke regnet med og få så god og rask hjelp.

Nå som du har vist meg hvor semikolon og komma skal være

tror jeg at jeg vil få det til mye bedre i fremtiden.

 

Takk for at du hjalp en små dyslektisk (Ikke på ekte) person

vær stolt

[Nebuchadnezzar]

Nå er da denne stilen sendt inn

 

Men om mulig hadde det vært gøy og sett hva 1 eller flere mente om teksten

kanskje en karakter ikke hadde vært umulig heller.

 

Takker uansett for all hjelpen Skogskvad