Er barn en selvfølge?

[pretensiøselns]

Er det bare meg som kun vil ha den klassiske "en å dele livet med" uten barn?

 

Vet at hele påenget med et forhold biologisk sett er nettopp å få barn men jeg mener at jeg har hatt nok erfaring omkring barn og foreldre til at jeg kan få fram en solid beslutning.

 

Vet også at veldig mange venter ganske lenge med å få barn, men folk flest ønsker vel tidlig som sent å "stifte familie".

 

Som sagt ønsker jeg meg ei jente, noen jeg kan dele godt og vondt med. Men hvordan kan jeg gå fram vel vitende om at dette før eller senere vil bli et problem som vil ødelegge alt?

 

Er jeg dømt til et liv alene, eller er dette et forholdsvis vanlig beslutning?

Endret 1. september 2007 av eMPea

[Gjest Slettet+981234789]

det er nok like vanlig som og få barn, det er jo et valg man gjør selv, man må ikke få barn.

 

men dette kan jo bli et problem for deg hvis kvinnen i ditt liv mener det motsatte..

 

de fleste kvinner vill nok ha unger, men ikke alle...

[flyndrefjes]

EDIT:

Endret 3. januar 2009 av flyndrefjes

[Vannfrisk]

Det er garantert ikke bare du som vil gå gjennom livet uten å reprodusere deg selv. Det at du har utelukket å få barn kan føre til noen problemer, som hvis du finner kvinnen for deg, og så skal det være hindret for at dere skal dele livet sammen, kjæresten din blir uplanlagt gravid (skal hun da ta abort?) og lignende. Du vet jo heller ikke om du kan komme til å ombestemme deg etterhvert, som flyndrefjes påpeker.

[L4r5]

Du er ung enda... Sannsynligheten for at du på et senere tidspunkt ønsker å ha barn er stor

[Ernie]

Barn er ikke nødvendigvis en selvfølge, men dog en selvfølge for mange. Som gutt/mann skal man trå jævlig varsomt når det kommer til barn. Vi blir nemlig svært forskjellsbehandlet på dette punktet. Ønsker du ikke barn bør du derfor først og fremst gå etter de jentene/kvinnene som selv ikke vil ha barn eller finne ei som respekterer dette fult ut. Uannsett er dette noe du pent nødt til å være åpen og ærlig om ellers sitter du i saksa straks man på et eller annet uheldigvis har gjort henne gravid og hun vil beholde barnet. Riktignok forutsatt at man ikke steriliserer seg da, men da skal man være ganske bestemt på at man ikke vil ha barn.

 

Dog, som nevnt over er du ung, og du kan fort skifte mening straks du blir eldre selv om det ikke trenger å bety at du må/skal skje. Uannsett er du langt ifra dømt til et liv alene, det finnes trossalt likesinnede av begge kjønn her i verden ...

[darkness|]

Hvis du ikke vil ha barn, så er det viktig at du er åpen om dette helt fra starten av, slik at ingen føler seg lurt den dagen den andre parten eventuelt ønsker seg barn. Ellers så tror jeg ikke alle ønsker seg barn, verken kvinner eller menn, så det finnes nok en der ute som har de samme ønskene som deg.

[Steina]

Du er ung enda... Sannsynligheten for at du på et senere tidspunkt ønsker å ha barn er stor

9407945[/snapback]

Bumper det korteste og beste svare i denne tråden.

 

Du mener du har nok "erfaring omkring barn og foreldre" til å allerede si, i en alder av knapt 18, at du ikke ønsker barn.

 

Den meningen kommer nok garantert til å forandre seg når du blir gamlere, og finner "damen i ditt liv". Om både du og kvinnemennesket er enig om å ikke få barn, så kan forholdet funke fint fordi.

Dette er en diskusjon du må ta med din fremtidig kone

[Maren-mor]

Jeg vil definitivt ha barn en eller annen gang i livet.. Men det er helt sikkert mange som deler ditt synspunkt og ikke føler at barn er noe møst. Det vil selvfølgelig bli litt vanskelig hvis du møter "kvinnen i ditt liv" og hun ønsker seg stor familie, mens du synes det er nok med bare dere to. Men en stor del av et forhold går jo nettopp ut på det å møtes på halvveien, kanskje du vil bli overtalt

Du er jo ung, kanskje du skifter syn på saken etterhvert

Endret 6. september 2007 av Girlygirl

[Anxe]

Det er helt vanlig å ikke ville ha unger når man er på din alder. Jeg er jente på 26 og vet ennå ikke om jeg vil ha... men nå går det mer på om jeg ikke vet om jeg kan takle oppgaven. Men etter hvert som man blir eldre så "forstår" man mer hvorfor folk har unger. Når jeg gikk på videregående hadde vi diskusjoner i klasserommet om hvorvidt det var egoistisk eller ikke å få unger. Ti år etter forstår jeg hvorfor dette spørsmålet er en smule naivt.

 

Det er ikke sikkert du kommer til å ende opp med en evt. dame du blir sammen med nå likevel, så du trenger ikke komme med den informasjonen allerede nå. Det er vanlig at gutter (og jenter) er skeptisk til å ha unger. Jeg skal ikke ikke respektere ditt ønske om at du aldri vil ha unger, eller at jeg sier at du "kommer til å vite bedre senere", men sier bare at det er så vanlig å ha barneangst i tenårene at du trenger ikke informere om sånt.

 

Generelt tar man diskusjon om giftemål, barn, samboerskap osv. når man har vært sammen noen år, og før det har du kanskje funnet ut at dere ikke passer likevel.

 

Men, føler du det samme når du nærmer deg 25-26-27 år bør du legge korta på bordet tidlig når du møter noen du kan få følelser for. Det KAN bli problematisk senere. Alle jenter vil ikke ha unger, og du bør nok finne noen som deler ditt synspunkt om det er noen du planlegger å etablere deg med. Det er som andre ting som kan komme i veien: Giftermål eller ikke, hvor man vil bosette seg (by eller land), politiske synspunkt, hvor man liker å reise på ferie, døgnrytme... så ikke tenk så mye på dette ennå. Du er enda ung!

[Dorian Gray]

Det er ikke mye jeg kunne dumpet en jente jeg virkelig var glad i for, men blant dem er at hun stemmer SV, at hun bruker heroin og at hun ikke vil ha barn (verken biologiske eller adoptive).

[Melisma]

Her er jeg litt delt egentlig.. jeg kan liksom ikke skjønne hvorfor noen IKKE vil ha barn før eller siden.. vil du ikke vite hva du kan produsere da? Venninna mi er 25 og vil ikke ha barn noen gang, så hun og jeg diskuterer dette ofte.. jeg respekterer valget selvsagt, men min bekymring er at man skal våkne opp som 50 åring og angre bittert! da er det ingen vei tilbake..

 

men som sagt, vi er alle forskjellige.. noen velger å leve uten og noen gang få kjenne de ufødte barna deres.. (litt dramatisk vridning fra meg ) men er nok vanskelig å finne en jente som ikke har lyst på barn.. selvom min bestevenninne er en av dem, men hun skal jeg jobbe hardt med for å snu den tankegangen.. hihi

 

 

ps. Du er jo ganske ung enda, så kanskje du burdte vente litt med å bestemme deg 100%... jeg vet ikke, bare tenker høyt

Endret 13. september 2007 av Melisma

[medlem-130744]

Er det bare meg som kun vil ha den klassiske "en å dele livet med" uten barn?

 

Vet at hele påenget med et forhold biologisk sett er nettopp å få barn men jeg mener at jeg har hatt nok erfaring omkring barn og foreldre til at jeg kan få fram en solid beslutning.

 

Vet også at veldig mange venter ganske lenge med å få barn, men folk flest ønsker vel tidlig som sent å "stifte familie".

 

Som sagt ønsker jeg meg ei jente, noen jeg kan dele godt og vondt med. Men hvordan kan jeg gå fram vel vitende om at dette før eller senere vil bli et problem som vil ødelegge alt?

 

Er jeg dømt til et liv alene, eller er dette et forholdsvis vanlig beslutning?

9402552[/snapback]

Ikke alle kariere kvinner har barn, men de finner seg somoftest kariere menn..

[Venerable]

Føler med deg mann. Jeg takler ikke barn, og kommer aldri til å bevisst produsere noe slikt. Men slike kvinner eksisterer, de er bare jævlig vanskelige å finne. Spesielt de av dem som er normale, og som man faktisk kunne vært i et forhold med.

Er synd at slike tanker er mest vanlig blandt oss, men så sjeldne blandt kvinnfolk.

[Dorian Gray]

Morsinnstinkt pleier å være der fra veldig unge alder, mens farsinnstinkt er noe jeg mistenker kommer senere. Det var ihvertfall det som skjedde med de jeg har snakket med.

[Melisma]

lurer dere ikke på hva dere kan lage da? se ditt eget barn smile, med perfekt nese øyne, munn som er en tro kopi av dine egne trekk? høre barnet si "pappa" og trenge trøst hos deg og er glad i deg.. ? høre de små føttene tasse bortover gulvet i full fart for å møte deg i døra når du kommer sliten og lei hjem fra jobb? det må da være noe av det mest fantastiske som kan skje ett menneske! også velger noen å ikke gjøre det,,

 

å få ett barn er å sikre seg underholding for resten av livet

[medlem-130744]

Føler med deg mann. Jeg takler ikke barn, og kommer aldri til å bevisst produsere noe slikt. Men slike kvinner eksisterer, de er bare jævlig vanskelige å finne. Spesielt de av dem som er normale, og som man faktisk kunne vært i et forhold med.

Er synd at slike tanker er mest vanlig blandt oss, men så sjeldne blandt kvinnfolk.

9488576[/snapback]

Hmm, er vell ikke så rart at en kvinne gjerne vill ha barn.. Så ja, det er få som ikke vill.

[medlem-130744]

Føler med deg mann. Jeg takler ikke barn, og kommer aldri til å bevisst produsere noe slikt. Men slike kvinner eksisterer, de er bare jævlig vanskelige å finne. Spesielt de av dem som er normale, og som man faktisk kunne vært i et forhold med.

Er synd at slike tanker er mest vanlig blandt oss, men så sjeldne blandt kvinnfolk.

9488576[/snapback]

Takler ikke barn? Barn er herlige!

Hvorfor takler du dem ikke? Kjenner du dem ikke?

 

De aller fleste småbarn er helt og, ikke alle er som de ungene i Super Nanny.

[Venerable]

lurer dere ikke på hva dere kan lage da? se ditt eget barn smile, med perfekt nese øyne, munn som er en tro kopi av dine egne trekk?

Joda sikkert litt nyskjerrig, men ikke så nyskjerrig at jeg er villig til å ofre 20 år av livet på å finne det ut.

 

høre barnet si "pappa" og trenge trøst hos deg og er glad i deg.. ?

'Koselig' er en følelse jeg forbinner med et barn som sier pappa, og jeg liker ikke den følelsen. Jeg bryr meg svært lite om hva andre syns om meg, og derfor har jeg ingen trang for at et barn skal være glad i meg.

 

høre de små føttene tasse bortover gulvet i full fart for å møte deg i døra når du kommer sliten og lei hjem fra jobb? 

En hund holder i massevis og enda litt til. De er alltid glade, snille, kjekke og lydige. Barn derimot er ekle, skrikete, dyre og skitne vesner som ikke gir meg noe.

 

å få ett barn er å sikre seg underholding for resten av livet 

Underholdning er hva jeg lever for. Gjennom venner, film, lesing og PC spilling får jeg så mye underholdning at jeg klarer ikke å bruke opp alt. Jobb og søvn fjerner allerede alt for mye tiden min som jeg egentlig vil bruke på underholdning. Et barn hadde bare gjort det enda verre.

Endret 13. september 2007 av LunarPoet

[medlem-130744]

Du høres litt egoistisk ut, men?