Meninger om monarkiet

[J@cob]

Statskirken koster stat og kommune ca. 3 milliarder/året. Jeg tviler sterkt på at monarkiet koster noe (mye) mer enn en tidel av det, så det blir ikke noen kolonisering med det første.

 

Det er ikke først og fremst av pengegrunner vi bør kaste monarkiet. Jeg synes ikke vi bør velge statsform på bakgrunn av PR eller penger, men på bakgrunn av det vi bedømmer som mest hensiktsmessig med tanke på å få mest mulig kompetente ledere og et mest mulig rettferdig samfunn.

9385871[/snapback]

 

Kongen vi har idag er en galleonsfigur. Konger har en aldri så liten betydning under kriger, ta andre verdenskrig f.eks. Når landet er under press, kan de styrket folket og deres følelser for landet (Patrioisme.) Jeg sier ikke at en president ikke kan det, men hvorfor skal vi ha en president? Vi har jo ett monarki alt. Gi de mindre penger, da. Tror du virkelig at en president vil ha så forferdelig mye mindre?

 

Hva slags president er det du vil ha? En galleonsfigur (PR, FOR FAEN) eller en marionett med vetorett?

[Me sjøl]

Det er for meg revnende likegyldig om vi får president eller ikke. Om så var kunne vi sparket ut monarkiet uten å endre styreform forøvrig. Trenger ikke ha en president. Og om vi skulle ha det, så trenger ikke presidenten få så veldig mye mer enn statsministeren gjør i dag. Vi trenger ikke innrede slottet som et hvitt hus i Norge.

 

Norge befinner seg for øyeblikket ikke i nærheten av krigsfare. Vi trenger ikke tviholde på patriotismeskapere bare sånn i tilfelle tredje verdenskrig tok seg en tur innom nabolaget.

 

Jeg ser ikke på patriotisme i seg selv som noen dyd, i alle fall ikke i fredstid. Jeg ser rett og slett ikke behovet, når sammenlignbare land (f.eks. Finland og Island) ikke har en kongefamilie og klarer seg helt fint.

[J@cob]

Jeg ser ikke på patriotisme i seg selv som noen dyd, i alle fall ikke i fredstid. Jeg ser rett og slett ikke behovet, når sammenlignbare land (f.eks. Finland og Island) ikke har en kongefamilie og klarer seg helt fint.

9386494[/snapback]

 

Hva får deg til å tro at fredstiden til vårt kjære land vil vare evig? Ingenting varer evig. Kongen og hans daglige taler var til utrolig stor hjelp under andre verdenskrig, de satte mot i folk, og holdt moralen oppe. Det er hva jeg mener med at han kan være nyttig under krig.

 

At man har en konge, er i seg selv en utrolig gammel tradisjon, men mitt syn på om vi burde fortsette, er egentlig todelt. Kongen i dag er dansk, men å få tilbake 'den originale', er jo umulig, den slekten døde ut for 700år siden. Jeg synes godt vi kan fortsette med monarki, bare gi de litt mindre goder, samt litt mindre frie hender.

 

F.eks; Velger du å være kronprins, finn deg noen av en litt finere byrd. Velger du å være prinsesse; Hold kjeft om englene dine, ellers så kan de ha seg rett ut for min del.

[Me sjøl]

Ingenting varer evig, nei. Før eller siden vil noen misbruke monarkiet. Hvem kan si at det ikke vil skje før Norge blir involvert i en ny krig? Jeg vil si at det første er langt nærmere i tid enn det siste.

[4588pkdkrikue5c]

Kongehuset burde vært fjernet.

Det er ingen bruk for dem. De gjør jo ikke stort, de bare åpner en bensinstasjon, kanskje et kunstgalleri, og spiser en bedre middag i ny å ne. På alle andres regning naturligvis.

Det er veldig unødvendig, og gammeldags. Hadde ikke hatt noe imot å fjerne alt fra Ari til Behn. Og forøvrig resten av tåpene.

[J@cob]

Ingenting varer evig, nei. Før eller siden vil noen misbruke monarkiet. Hvem kan si at det ikke vil skje før Norge blir involvert i en ny krig? Jeg vil si at det første er langt nærmere i tid enn det siste.

9387021[/snapback]

 

Hvordan missbruke? Om det er økonomisk missbruk du tenker på, så er jeg enig.

[WarpX]

Det kongehuset bruker er ingenting i forhold til alle kronene som blir sløst vekk av politikerne og det som fordampes av dette berømte oljefondet, pensjonsfondet whatever. F.eks. "Åh vi må bruke masse penger på ny opera, for det trenger virkelig dette landet". Eller "whoops, det var visst ikke så lurt å legge brostein likevel".

 

Men at kongehuset har utspilt sin rolle kan det likevel ikke være tvil om. En konge bør ha utøvende MAKT over landet sitt, ellers ser jeg ikke poenget, kan like godt erstatte dem med utstillingsdukker.

[dedeee]

Må si meg enig med WarpX her. Problemet i seg selv er ikke at kongehuset er "udemokratisk" (noe som ikke nødvendigvis hadde vært en uting i seg selv, men den diskusjonen hører hjemme et annet sted), men at tittelen mister all form for verdi. For 1000 år siden ledet konger hæren i kamp, var mellommenn mellom adelige, og dømte enkeltilfeller med ubestridelig veto. For 500 år siden finansierte de ekspedisjoner, utnevnte ministere, skrev under lover og forhandlet (reelt) med andre konger. I dag klipper de snorer, vinker fra balkonger, blir skrevet om i sladderblader, hilser på utenlandske statsledere og fra tid til annen holder de noen taler. En konge uten reel makt er som en skole uten elever. Det kan vel strengt tatt kalles en skole hvis de andre delene er der, men det er virkelig ikke vits.

[toth]

og jeg synes det er bra at de gifter seg fra folk utenom de noble kretser også.

9380858[/snapback]

Hva med andre ting som strider mot grunnloven, er du tilhenger av det og?

 

som innebærer at arvingene innen det norske kongehus må finne ektepartnere fra det europeiske adelskap, fortrinnsvis rettmessige prinsesser eller prinser, siden Norge ikke har egen adel, med unntak, forutsetningsvis, av kongeslekten, og det norske kongehusets overhode er uten konstitusjonell rett til å adle. Selv med en slik rett skulle en «ad hoc»-adling ikke bli politisk anerkjent. Arverettens eksistens uten oppfyllelse av nevnte krav er meningsløs, dypt udemokratisk og strider mot grunnlovens ånd, intensjon og historiske forutsetning.

 

Det var en konsekvensfull tvetydighet i den politiske prosess i forbindelse med regjeringens behandling av den mulige aksept av frøken Haraldsen som ektepartner til daværende kronprins. Man godtok partnervalget uten eksplisitt å fremstille overfor kongehuset de mulige eller sannsynlige konsekvenser for monarkiet. Politikere og folk flest oppfattet at regjeringen erklærte Sonja Haraldsen som ikke bare tillatt hustru å være til kronprinsen, men også derved som rett prinsesse å være. Slik har analysen av, og debatten vedrørende, det norske kongehusets sidespor, blitt uopplyst og ofte irrelevant. Skillet mellom å være fru kronprins X eller fru kong Y vs. prinsesse eller dronning er blitt utvisket. Og man har fortrengt at kongen ikke har adgang til å gi adelskap og at prinsesse- og dronningtitler er adelstitler, ikke yrkestitler. Adelskap kan kun tildeles av legale kongehus (dersom ikke retten til dette er fjernet konstitusjonelt som i Norge), Vatikanet og et par historiske ordener.

 

Adelsvesenet er selvrekrutterende. Ingen borgerlige institusjoner (regjeringer, parlamenter eller rettslige instanser) i Europa har rett til adelskapstildeling. Den ufravikelige konklusjon på ovenfor anførte premisser er at fru kong Haralds og fru kronprins Haakons adelstitler er ugyldige i både begrepslig, rettslig, kanonisk og historisk forstand. Kronprins Haakon og hans kones barn, som syttifem prosent borgerlige, vil derfor hverken ha legal rett til prins- eller prinsessetitler, eller arverett til tronen.

 

Sitatet er fra et leserinnlegg i Fædrelandsvennen. Det kan leses i sin helhet her:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Tid for norsk republikk

Monarkiet, slik dets europeisk-historiske tradisjon definerer det, er en statsform hvis sentrale kjennetegn er at statsoverhodet er født inn i høyadelskap, at kongetronen er arvelig, at overhodet har posisjonen på livstid (frivillig abdikasjon til fordel for sønn eller datter er mulig) og er immun mot rettslig forfølgelse av ethvert slag.

HAAVARD KLEVSTAD BALSVIK Forsker og skribent

 

 

Norges grunnlov sier også at kongens person er hellig. Styringesfullmaktene er få, mens kongehuset er et kraftfullt symbol for nasjonen. Monarkiet dyrker like meget landets historie som det ser fremover, bevarer en tradisjonell royal estetikk (noe tidstilpasset riktignok) og gir familie- og slektsprivilegier til kongehuset.

 

Republikkens sentrale kjennetegn er en parlamentarisk eller folkelig valgt president, for korte perioder, oftest fire år med mulighet for nyvalg en eller to ganger. Enhver voksen, landsfødt voksen borger kan prinsipielt bli presidentkandidat. Republikkens nåtid og fremtid er viktigere enn nasjonaltradisjoner. Presidentenes ektemaker og barn er per se republikken irrelevant og ingen særlige privilegier tilflyter presidentene og deres familier, kun arbeidstilpassede fasiliteter og pragmatisk nøktern estetikk.

 

Republikkers konstitusjoner har forskjellige bestemmelser som gir presidentene politisk innflytelse i varierende grad. F.eks. har den franske store styringsfullmakter, mens Tysklands og Hellas' presidenter har svært begrensede.

 

Er det mulig å lage en hybrid mellom monarki og republikk? Aksepten av kronprins Haakons andregenerasjons giftermål med en borgerlig dame (en «commoner») indikerer at både politikere, konstitusjonsjurister og statsvitere i Norge mener det. Vi ser, for det første, ikke hensikten med et slikt prosjekt, siden alternativene er klare og uproblematiske. For det andre, det finnes intet logisk rom for en komplett hybrid. Et lobotomert president-monarki eller en ditto konge-republikk ville representere statsvitenskapelige anomalier. Begrepene «monarki» og «republikk» er i sin essens kontrære, dels kontradiktoriske (se forananførte kjennetegn).

 

La oss se nærmere på det kanskje vesentligste trekk ved monarkiet: Arveretten. Det må eksistere en grunn, en rettferdiggjøring for denne rett. Vi gjør et lite tankeeksperiment:

 

Norge har nettopp etablert republikk og valgt første president, som også har familie. En stortingspolitiker foreslår etter to år en konstitusjonsendring som vil gi presidentene livstidsposisjon og deres eldste barn arverett til embedet og ektemakene en offisiell tittel. En absurd tanke? Selvsagt. Hvorfor er et slikt forslag meningsløst men dets innhold godtatt av folk og politikere når det gjelder kongehuset? Overgangen fra absurditet til tankemessig selvfølgelighet må bero på en bakenforliggende fundamental forskjell som, hvis fjernet, ville gjøre kongehusets arverett like absurd. Dette grunntrekk er statsoverhodets historiske høyadelskap.

 

Og adelskapets opprettholdelse er derfor et «sine qua non» for arveretten, som innebærer at arvingene innen det norske kongehus må finne ektepartnere fra det europeiske adelskap, fortrinnsvis rettmessige prinsesser eller prinser, siden Norge ikke har egen adel, med unntak, forutsetningsvis, av kongeslekten, og det norske kongehusets overhode er uten konstitusjonell rett til å adle. Selv med en slik rett skulle en «ad hoc»-adling ikke bli politisk anerkjent. Arverettens eksistens uten oppfyllelse av nevnte krav er meningsløs, dypt udemokratisk og strider mot grunnlovens ånd, intensjon og historiske forutsetning.

 

Det var en konsekvensfull tvetydighet i den politiske prosess i forbindelse med regjeringens behandling av den mulige aksept av frøken Haraldsen som ektepartner til daværende kronprins. Man godtok partnervalget uten eksplisitt å fremstille overfor kongehuset de mulige eller sannsynlige konsekvenser for monarkiet. Politikere og folk flest oppfattet at regjeringen erklærte Sonja Haraldsen som ikke bare tillatt hustru å være til kronprinsen, men også derved som rett prinsesse å være. Slik har analysen av, og debatten vedrørende, det norske kongehusets sidespor, blitt uopplyst og ofte irrelevant. Skillet mellom å være fru kronprins X eller fru kong Y vs. prinsesse eller dronning er blitt utvisket. Og man har fortrengt at kongen ikke har adgang til å gi adelskap og at prinsesse- og dronningtitler er adelstitler, ikke yrkestitler. Adelskap kan kun tildeles av legale kongehus (dersom ikke retten til dette er fjernet konstitusjonelt som i Norge), Vatikanet og et par historiske ordener.

 

Adelsvesenet er selvrekrutterende. Ingen borgerlige institusjoner (regjeringer, parlamenter eller rettslige instanser) i Europa har rett til adelskapstildeling. Den ufravikelige konklusjon på ovenfor anførte premisser er at fru kong Haralds og fru kronprins Haakons adelstitler er ugyldige i både begrepslig, rettslig, kanonisk og historisk forstand. Kronprins Haakon og hans kones barn, som syttifem prosent borgerlige, vil derfor hverken ha legal rett til prins- eller prinsessetitler, eller arverett til tronen.

 

Kongelig arv av trone er forutbestemt skjebne, forpliktelser og protokoll. Nåværende kronprins er blitt sagt å ha, bak kulissene, truet med å trekke seg fra tronearven dersom han ikke fikk sin commoner-forelskelse til ektepartner. Og Stortinget relegerte seg selv til observatør uten å gi konstitusjonell veiledning og klare råd til hoffet. Arvingens vilje til å ta sin skjebne på alvor, hans troskap mot historien, egen nasjon og mot selve monarkiets fundament ble erstattet med private, følelsesmessige hensyn. Kjærligheten vant over det blå blod, skrev et tysk ukeblad om Haakon, og burde ha fortsatt: Og slik startet den endelig avvikling av det norske monarki.

 

I Norge har man stort sett antatt og akseptert at monarkiet har goder som ingen alternativ statsform kan tilby, f.eks. nasjonal symbolverdi og stabilitet gjennom livs- og slektsvarig upolitisk statsledelse. Imidlertid, et kongehus i utvikling mot illegitimitet og borgerlighet forvandler staten til et pseudo-monarki, et kardemomme-monarki, som vil miste evnen og muligheten til å bevare og understøtte ideen om vårt monarkis fordeler.

 

Hvilke republikanske konstruksjoner burde kunne erstatte monarkiet i Norge? Vi har en rekke modeller å høste fra, blant annet i Norges nære omgivelser, Islands og Finlands republikker. Det er ellers ingen trekk ved etterkrigshistorien, det politiske system eller statsapparat som kan hindre en norsk republikks suksess, og kanskje den også ville kunne vitalisere norsk politikk. Et presidenthus vil dessuten årlig spare samfunnet for titalls millioner kroner.

 

Kongehuset har selv initiert monarkiets demontering. Dersom det ikke ønsker, vil eller kan opprettholde arvelinjens (høy)adelskap og i stedet borgerliggjør den, og derved skape et statsformproblem rikspolitikerne tydeligvis har vanskeligheter med å forholde seg til, er alternativet for kongehuset enkelt vurdert ut fra etiske, historiske og statspolitiske hensyn: Frivillig abdikasjon av både konge og kronprins samt frafall av krav fra prinsesse M. L. (f. eks. ved kong Haralds 75-årsdag). Monarkiet i Norge får slik en vakker og ærefull død.

 

Få forventer, imidlertid, at kongefamilien frivillig gir opp sine betydelige folkeskattede økonomiske privilegier og personlige, statsskapte goder. Stortinget må starte prosessen mot endring av statsform, eventuelt etter et rådgivende nasjonalt referendum på basis av omfattende informasjonsaktivitet som beskriver det europeiske, legitime monarkis begrep og idé, kanon og tradisjon, republikkens statsform, det økonomiske aspekt, osv. Slik vil folket selv kunne bedømme vårt kongehus og dets slekstspolitikk på grunnlag av kunnskap, ikke utfra irrelevante perspektiver og ukebladskapte følelser.

 

I 2005 vil «Selskapet til fremme av norsk republikk» bli dannet med det formål å bidra til etablering av et demokratisk grunnlag for endring av Norges statsform.

 

Publisert: 24.09.2004 - 18:34

[Me sjøl]

og jeg synes det er bra at de gifter seg fra folk utenom de noble kretser også.

9380858[/snapback]

Hva med andre ting som strider mot grunnloven, er du tilhenger av det og?

 

9397387[/snapback]

 

Hvor i grunnloven er det forbud mot at kongefamilien gifter seg utenfor adelsfamilier?

[toth]

og jeg synes det er bra at de gifter seg fra folk utenom de noble kretser også.

9380858[/snapback]

Hva med andre ting som strider mot grunnloven, er du tilhenger av det og?

 

9397387[/snapback]

 

Hvor i grunnloven er det forbud mot at kongefamilien gifter seg utenfor adelsfamilier?

9397851[/snapback]

Øhm... Les teksten?

[Me sjøl]

Har lest den, og ser ingen referanser til grunnloven. Dette synes jeg høres så søkt ut at jeg gjerne vil sjekke det med lovdata selv, men det kan jeg ikke om jeg ikke får en referanse.

[toth]

Og adelskapets opprettholdelse er derfor et «sine qua non» for arveretten, som innebærer at arvingene innen det norske kongehus må finne ektepartnere fra det europeiske adelskap, fortrinnsvis rettmessige prinsesser eller prinser, siden Norge ikke har egen adel, med unntak, forutsetningsvis, av kongeslekten, og det norske kongehusets overhode er uten konstitusjonell rett til å adle. Selv med en slik rett skulle en «ad hoc»-adling ikke bli politisk anerkjent. Arverettens eksistens uten oppfyllelse av nevnte krav er meningsløs, dypt udemokratisk og strider mot grunnlovens ånd, intensjon og historiske forutsetning.

 

Jeg prøver selv å søke i lovdata, men den søkefunksjonen kan umulig fungere som den skal, da adel* returnerer ingen treff, og monark* kun ett. Det er garantert at adel/adelighet/adelskap er nevnt noen plass, og at monark/monarki er nevnt flere plasser enn en.

 

Edit: http://lovdata.no/all/hl-18140517-000.html#6 Er ikke helt sikker på hvordan det skal leses, men..

Endret 31. august 2007 av toth

[Me sjøl]

Og adelskapets opprettholdelse er derfor et «sine qua non» for arveretten, som innebærer at arvingene innen det norske kongehus må finne ektepartnere fra det europeiske adelskap, fortrinnsvis rettmessige prinsesser eller prinser, siden Norge ikke har egen adel, med unntak, forutsetningsvis, av kongeslekten, og det norske kongehusets overhode er uten konstitusjonell rett til å adle. Selv med en slik rett skulle en «ad hoc»-adling ikke bli politisk anerkjent. Arverettens eksistens uten oppfyllelse av nevnte krav er meningsløs, dypt udemokratisk og strider mot grunnlovens ånd, intensjon og historiske forutsetning.

 

Jeg prøver selv å søke i lovdata, men den søkefunksjonen kan umulig fungere som den skal, da adel* returnerer ingen treff, og monark* kun ett. Det er garantert at adel/adelighet/adelskap er nevnt noen plass, og at monark/monarki er nevnt flere plasser enn en.

 

Edit: http://lovdata.no/all/hl-18140517-000.html#6 Er ikke helt sikker på hvordan det skal leses, men..

9398263[/snapback]

 

Det står ingenting om hvem som kan gifte seg med kongelige i den loven.

 

Den er likevel dypt udemokratisk, siden monarken arver sin makt.