God beskrivelse av ateisme og agnostisme

[DemoniZer]

Vurderte fjerning av hele posten, da det kom for det meste kun klager.

Valgte å skjule det istedenfor.

 

NB: Mye tekst.

 

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Å være ateist innebærer att man ikke tror på Gud.

Ateismens motsatts er teisme som betyr gudstro.

Ordet teisme kommer av det grekiske ordet theos som betyr gud.

Forstavelsen a betyr uten, og a-teisme betyr altså uten teisme, eller uten gudstro.

 

Ateismen er derfor ingen tro; ateisme er fravær av tro.

En ateist er ikke en person som tror att Gud ikke eksisterer; en ateist er en person som ikke tror att Gud eksisterer. Og ateismen er ikke en livsfilosofi. Å ikke tro på en gud innebærer ikke att man følger en bestemt filosofi. Ateisme er uenighet med teismen, og ingenting annet. Men ateister behøver ikke bevise att det ikke finnes en gud. Bevisbyrden ligger hos teistene fordi det er teistene som påstår att det finnes en gud. Hvis jeg påstår att det eksisterer gule elefanter ett eller annet sted i universet kan jeg ikke kreve att du skal bevise att jeg tar feil. Jeg kan ikke kreve att du skal reise rundt i hele universet og kontrollere att det ikke eksisterer gule elefanter. Eller hvis jeg påstår att julenissen eksisterer og bor på nordpolen kan jeg ikke kreve att du skal reise til nordpolen og kontrollere att det ikke finnes noen julenisse der. Det er jeg som må motivere min påstand. Det samme gjelder påstanden att det eksisterer en gud; det er teistene som må motivere sin påstand. Hvis teistene vil utfordre ateismen må de bevise att det eksisterer en gud, og ikke bare kreve att folk skal tro blint. Blind tro er ikke en kilde til kunnskap.

 

Men er det mulig å bevise att det eksisterer en gud? Det første vi må gjøre er å definere gudsbegrepet. Hva er det teistene påstår eksisterer? Å si att Gud eksisterer, uten å først definere gudspegrepet, er å gjøre en meningsløs uttalelse. Å definere gudsbegrepet er derfor ikke en sekundær oppgave; det er en helt nødvendig forutsettning for forståelse. Derfor bør man ikke umiddelbart kreve bevis når man blir konfrontert med påstanden att det eksisterer en gud. Den første responsen bør være; ”hva er det du påstår eksisterer?” Teistene må presentere en forståelig beskrivning av sin gud. Så lenge de ikke gjør dette er ordet gud bare en meningsløs lyd, og alle forsøk til bevisning blir umulig. Hvis vi utgår fra att en teist ikke mener att gudstro er nonsens har han/hun ansvaret for å forklare hva han/hun snakker om. Uten denne forklaringen er påstanden att det eksisterer en gud meningsløs. Uten en beskrivning eller definisjon å utgå fra vet vi ikke hva vi snakker om, og ingenting kan kvalifisere som bevis for Guds eksistens hvis vi ikke vet hva vi leter etter. Selv om det kreves att vi aksepterer Gud kun med hjelp av tro må vi vite hva vi skal tro på. Å si att man tror på Gud uten å definere gudsbegrepet er å gjøre en meningsløs uttalelse.

 

Gud defineres vanligvis som ett overnaturlig og allmektig vesen som har skapt verden. Ett overnaturlig vesen er ett vesen som eksisterer utenfor den naturlige virkeligheten. Panteismen er oppfattningen att Gud er det samme som naturen – att Gud er upersonlig og inngår i alt som fins – men dette gjør gudsbegrepet overflødig. Hvis Gud er det samme som naturen kan man like gjerne si natur istedenfor gud. Å separere idéen om ett overnaturlig vesen fra gudsbegrepet er å eliminere den grunnleggende forskjellen mellom teisme og ateisme, og ordet gud har ingen viktig betydning i denne sammenhengen. Altså; en teistisk gud er ett overnaturlig vesen. Men problemet med uttrykket overnaturlig er att det ikke sier noe om Gud. Det sier oss bare att Gud ikke er en del av den naturlige virkeligheten. Vi har ingen kunnskap om en overnaturlig virkelighet, og derfor sies det att Gud er uransakelig. Det uransakelige er det ufattelige, men hvis Gud ikke kan oppfattes er det umulig å definere gudsbegrepet. Å påstå att Gud er uransakelig er derfor å tilstå att vi ikke vet hva vi snakker om. Hvis den teistiske guden er uransakelig er det en agnostisk gud.

 

Vel, jeg føler jeg må skrive litt om Agnostisismen også.

 

Agnostisismen

 

Agnostisisme er religiøs skeptisisme; oppfattningen att Gud er uidentifiserbar, og avviser att kunnskap om Gud er mulig. Guds eksistens kan i følge agnostisismen verken bekreftes eller fornektes. Uttrycket agnostisisme kommer av det greske ordet gnosis som betyr kunnskap. Med forstavelsen a som betyr uten blir betydelsen uten kunnskap. Selv om ordet agnostisisme er mest kjent for å uttrycke usikkerhet om Guds eksistens blir det også brukt i andre sammenhenger. Agnostisisme, som ett generellt uttryck, innebærer att vi ikke kan oppnå kunnskap innenfor ett bestemt område. Når uttrycket blir brukt i en religiøs sammenheng er det Gud vi ikke kan oppnå kunnskap om. Mange tror att agnostisisme er en nøytral posisjon eller tredje alternativ til teisme og ateisme, men dette stemmer ikke. Det eneste agnostisismen innebærer er att vi ikke kan oppnå kunnskap om Gud. Teisme/ateisme er ett spørsmål om tro, ikke kunnskap, og en agnostiker er enten teist eller ateist. Enten tror man på Gud, eller så tror man ikke på Gud, selv om man er agnostiker. En teistisk agnostiker er enig i att vi ikke kan oppnå kunnskap om Gud, men velger å tro på Gud likevel. Det er kun hvis man definerer ateismen som gudsfornektelse som agnostisismen kan fungere som ett tredje alternativ, fordi en agnostiker kan velge å verken tro på eller fornekte Guds eksistens. Men gudsfornektelse er bare en variant av ateismen. Ateisme betyr uten gudstro, og derfor behøver man ikke fornekte Guds eksistens for å være ateist; det rekker att man ikke har en gudstro. Hvis man verken tror på eller fornekter Guds eksistens har man ingen gudstro, og da er man egentlig ateist. Det kan ikke finnes noen nøytral posisjon mellom tro og mangel på tro, for dette er motsatser som ikke kan eksistere samtidig. Enten tror man, eller så tror man ikke. Graden av tro er irrelevant, for hvis man har en gudstro er man teist selv om troen er svak. Og hvis man ikke kan bestemme seg for om man vil tro på en gud eller ikke har man ingen gudstro, og da er man egentlig ateist selv om det ikke er en sterk ateistisk standpunkt. Altså; enten er man teist, eller så er man ateist, uansett om man er agnostiker eller ikke.

 

Problemet med agnostisismen er att hvis det ikke er mulig å vite noe om Gud er gudsbegrepet uten innhold, og ordet gud er bare en meningsløs lyd. Å snakke om noe vi ikke kan vite noe om er meningsløst og resulterer i absurde og motsigelsefulle påstander. Hvordan kan vi vite att Gud er uidentifiserbar hvis vi ikke kan vite noe om Gud? Det er en selvmotsigelse å si att noe spesifikt ikke kan identifiseres. Hva er det som ikke kan identifiseres? Å avvise ett vesens alle kjennetegn er det samme som å fornekte selve vesenets eksistens. For å kunne vite att noe er uidentifiserbart må man först vite att det eksisterer, men hvis man vet att det eksisterer kan det ikke være helt uidentifiserbart. Å påstå att noe av naturen er uidentifiserbart er å uttale kunnskap om dets natur, og dette er en selvmotsigelse. Hvis Gud ikke kan identifiseres er gudsbegrepet udefinerbart, for vi kan ikke definere noe vi ikke har kunnskap om. Og hvis vi ikke kan definere gudsbegrepet blir det meningsløst å si att Gud ikke kan identifiseres. Å påstå att Gud er uidentifiserbar – når gudsbegrepet ikke betyr noe – er å si ingenting. Man kan like gjerne si att X er uidentifiserbar. Og når gudsbegrepet ikke betyr noe blir det også meningsløst å si att Gud eksisterer. Agnostisisme innebærer derfor att ateismen er det eneste fornuftige standpunktet. Agnostisismen ugyldigforklarer alle argumenter for Guds eksistens fordi agnostisismen ugyldigforklarer gudsbegrepet. Derfor må teistene unngå agnostisismen for å kunne forsvare sin gudstro. Men er det mulig å unngå agnostisismen og samtidig beholde troen på ett overnaturlig vesen? Dilemmaet er: Hvis teistene vil beholde troen på ett overnaturlig vesen må de akseptere att Guds natur er ubegripelig, for vi har ingen kunnskap om en overnaturlig virkelighet. På den andre siden, hvis teistene vil unngå agnostisismen – noe de må for å gi gudsbegrepet mening – må de også vise att mennesket kan oppnå kunnskap om Gud.

 

Begrensninger er en integrert del av den naturlige virkeligheten, og ett grenseløst vesen kan derfor ikke defineres på en meningsfull måte. Teistene må derfor finne en måte å gi sin gud en spesifikk natur på og samtidig unngå begrensningenes konsekvenser. Løsningen på dette sies å være såkalte grenseløse egenskaper – egenskaper som ikke begrenser Guds natur. Derfor brukes ord som allmektig, allvitende og andre grenseløse uttrykk som har som funksjon å gi gudsbegrepet substans uten å begrense Guds natur. På denne måten håper teistene å beholde sitt overnaturlige vesen og samtidig unngå den motsigelsefulle agnostisismen. Men dette er dømt til å misslykkes fordi en grenseløs egenskap er en selvmotsigelse. Å spesifisere egenskaper er å spesifisere deterministiske kvaliteter, og disse kan ikke skilles fra begrensninger. Fenomenet grenseløse egenskaper er den teistiske gudens grunnleggende selvmotsigelse. Ordet definisjon kommer av det latinske ordet definire, som betyr å avgrense. En gyldig definisjon avgrenser det definerte begrepet fra andre begrep. Å definere innebærer altså å begrense; å skille det ene fra det andre, og det faktum att du er ett menneske innebærer att du ikke er en elefant eller ett esel. Uten kontraster, uten noen forskjell mellom begrepene, blir alle begreper meningsløse og uforståelige. Derfor er det umulig å definere en grenseløs gud på en meningsfull måte. Å gi ett vesen karakteristiske kjennetegn innebærer å begrense vesenets kapasitet. En begrenset gud kan ikke ha skapt verden, og derfor må vi på en eller annen måte tenke oss ett vesen uten en spesifikk natur, altså ett vesen som ikke er noe spesiellt, men dette er ett vesen som ikke eksisterer. Å være grenseløs er å ikke være noe i det hele tatt. Ett vesen med grenseløse egenskaper kan ikke eksistere i den naturlige virkeligheten, og derfor må en allmektig og allvitende gud være overnaturlig. Og det overnaturlige er av naturen uidentifiserbart. Ett overnaturlig vesen er ett vesen som eksisterer utenfor den naturlige virkeligheten, og dette innebærer å eksistere bortenfor den menneskelige kunnskapens rekkevidde. Hvis vi kan ha kunnskap om Gud er han (hun?) ikke overnaturlig. Uten mystikk, uten det uforståelige og uransakelige, kan ett vesen ikke være overnatulig. Det er altså umulig å unngå agnostisismen. Det uidentifiserbare og det overnaturlige er i grunnen det samme. Hvis det er irrasjonellt å påstå att det eksisterer ett uidentifiserbart vesen er det også irrasjonellt å påstå att det eksisterer ett overnaturlig vesen. Hvis kunnskap om noe man ikke kan vite er motsigelsesfullt er kunnskap om det overnaturlige også motsigelsesfullt. Dette innebærer att gudsbegrepet er meningsløst, og derfor er det meningsløst å påstå att det finnes en gud. Teistene uttrykker det uuttrykkelige, tenker på det utenkbare, og presenterer ”kunnskap” om noe vi ikke kan ha noen kunnskap om. Troen på ett vesen man ikke kan ha kunnskap om er altså teismens grunnleggende prinsipp, og utgjør den primære konflikten mellom teismen og ateismen.

 

Det finnes to grunnleggende måter å diskutere Guds natur på; negativ teologi og positiv teologi. Negativ teologi innebærer å forklare hva Gud ikke er. Immateriell sier oss att Gud ikke er materie. Grenseløs sier oss att Gud ikke er begrenset. Usynlig sier oss att Gud ikke er synlig, o.s.v. Problemet med negativ teologi er att hvis Gud blir beskrevet kun med negative termer er det umulig å skille Gud fra det som ikke eksisterer. Det som ikke eksisterer er immateriellt, grenseløst, usynlig, o.s.v. – og det er Gud også!. Oppfattningen om ett immateriellt vesen er motsigelsesfullt og kan ikke uttrykkes i positive termer. Vi kan ikke tenke oss ett immateriellt vesen fordi begrepet materie er nødvendig for vår forståelse av begrepet eksistens. Gud sies å være ett vesen, men han tar ingen plass, han har ingen dimensjoner, og han kan ikke observeres, måles eller oppdages på noen som helst måte, og disse ”kjennetegn” gjør begrepet vesen intetsigende. Immateriell beskriver ikke en annen type eksistens; det ugyldigforklarer begrepet eksistens. Det immatrielle står i kontrast til det identifiserbare; det representerer det som mennesket ikke kan oppfatte. Vi kan ikke vite noe om en immateriell Gud fordi kunnskap er ett resultat av evnen til å oppfatte den materielle virkeligheten. Å være immateriell er å være ett vakuum, og å påstå att det eksisterer ett immateriellt vesen er en selvmotsigelse. Hvis teistene vil separere sin gudstro fra troen på ingenting må de gi gudsbegrepet en positiv substans, men kan den positive teologien gi oss kunnskap om Guds natur? Gud sies å være god, kjærlighetsfull, klok, rettferdig, o.s.v. Men hvordan vet teistene dette hvis Gud er overnaturlig og uransakelig? Dessuten er disse kjennetegn av sekundær betydelse fordi de beskriver Guds personlighet og ikke Guds metafysiske natur. Hva er dette vesen som har disse egenskapene? Også mennesker kan være gode, kjærlighetsfulle, kloke og rettferdige, og å si att Gud har disse egenskapene forklarer derfor ikke hva slags vesen Gud er. Positiv teologi, hvis den skal redde Gud fra agnostisismen, må gjøre mere enn å gi oss sekundære kjennetegn. Vi må kunne identifisere kjennetegn som bare tillhører Gud, d.v.s. kjennetegn som skiller Gud fra andre vesen. Men dette er umulig hvis Gud er overnaturlig. Alle positive kjennetegn som blir brukt til å beskrive Gud har oppstått i en menneskelig sammenheng og blir meningsløse når de blir tatt ut av denne sammenhengen. Hvis vi vil bruke positive kjennetegn på Gud og samtidig beholde deres mening må vi derfor redusere Gud til ett menneskelig nivå, men da kan ikke Gud ha skapt verden. Enten beholder det menneskelige språket sin mening basert på menneskenes erfaringer med den naturlige virkeligheten – hvilket innebærer att språket ikke kan beskrive en overnaturlig gud – eller så blir språket meningsløst for menneskene, hvilket innebærer att språket ikke kan beskrive Gud da heller. Hvis Gud er annerledes enn den naturlige virkeligheten kan vi ikke ha noen idé om hva det innebærer å gi Gud meningsfulle egenskaper. Begreper eksisterer ikke i ett vakuum; de er skapte innenfor en spesifikk sammenheng og får sin mening kun innenfor denne sammenhengen. Alle meningsfulle begrep har oppstått i den virkelighet vi lever i, og er ett resultat av vår identifisering av denne virkeligheten. Derfor kan begrepene kun brukes til å beskrive den naturlige virkeligheten, og positiv teologi kan derfor ikke redde Gud fra agnostisismen. Både de negative og de positive kjennetegnene har som funksjon å forsøke å skjule att gudsbegrepet er meningsløst.

 

Guds dominerende kjennetegn er grenseløshet. Gud sies å være ett grenseløst vesen. Gud er ikke bare god; han er grenseløs godhet. Gud er ikke bare klok; han er grenseløst klok, o.s.v. Vi skal altså tro, ikke att Gud er uidentifiserbar, men att han er grenseløst identifiserbar. Men alt som mennesket kan oppfatte har grenser – det grenseløse er det ufattelige. Og fordi vi ikke kan forstå det grenseløse innebærer grenseløst identifiserbar att Gud er ”identifiserbar” på en uidentifiserbar måte. En grenseløs gud er for alltid bortenfor vår oppfattelsesevne. Gud er allmektig, som innebærer makt uten grenser. Gud kan altså gjøre alt. Men kan ett vesen være allmektig? Kan Gud skape en kvadratisk sirkel? Ting som er logisk umulige kan ikke eksistere, og ett vesen som kan skape noe umulig kan ikke heller eksistere. Å si att Gud kan gjøre alt er altså å likestille Gud med det som umulig kan eksistere. Ett allmektig vesen er derfor en selvmotsigelse. For å akseptere idéen om en allmektig gud må man tro att det på en eller annen måte er mulig for ting å fungere i konflikt med sin natur. I ett univers som blir styrt av en allmektig gud må alle slags handlinger være mulige for alt som eksisterer når Gud krever det. Med andre ord; begrepet allmektig forsøker å uteslutte Gud fra prinsippet om årsak og virkning. Allmektighet er derfor ikke bare makt forstørret enormt mye. Allmektighet er en type makt som vi ikke har evnen til å forstå. Fordi Guds påståtte makt er utenfor grensene som gir mening til begrepet makt kan vi konstatere att Gud gjør ting på en uidentifiserbar måte med hjelp av en uidentifiserbar ikke-prosess. Dette gjør det ikke lettere å forstå Gud, og kan ikke redde Gud fra agnostisismen. Allmektighet er helt enkelt en absurd idé. Gud er også allvitende, som innebærer kunnskap uten grenser. Men for å kunne vite noe må ett vesen være bevisst, og bevissthet er en egenskap som tillhører visse biologiske organismer. Og en biologisk organisme er en materiell organisme, men det materielle kan ikke være grenseløst. En bevisst gud kan derfor ikke ha grenseløse egenskaper. Hvis Gud har kunnskap må vi anta att Gud er ett bevisst, levende vesen, men på hvilken måte kan Gud sies å være i live? En grenseløs gud kan ikke være en biologisk organisme, og begrepet liv har derfor ingen mening når det blir brukt på Gud. Og separert fra livet har ikke begrepene kunnskap og bevissthet heller noen mening. Visse beskriver Gud som ren bevissthet – bevissthet separert fra materien – men bevissthet kan ikke eksistere i ett vakuum. Hvis begrepet bevissthet blir tatt ut av sin rette sammenheng og presentert som noe annet enn en egenskap hos visse levende organismer separeres det fra sin forankring i virkeligheten. Som med alle begreper som oppstår av vår erfaring med naturlige fenomener kan ikke begrepet bevissthet utvides til en overnaturlig virkelighet uten å bli meningsløst. Og allvitenhet gir teistene ett annet irriterende problem å stri med; allvitenhet er i konflikt med egenskapen allmektig. Hvis Gud har sikker kunnskap om fremtiden er fremtiden forutbestemt og han kan derfor ikke forandre den. En allvitende gud kan derfor ikke være allmektig. Og hvis fremtiden er forutbestemt har ikke mennesket en fri vilje. Hvis Gud alltid vet hva du gjør i fremtiden har du inget annet valg enn å gjøre det som Gud allerede vet att du kommer til å gjøre. Men hvis fremtiden er forutbestemt og mennesket ikke har fri vilje er moral og idéen om frelse meningsløst; du er på forhånd dømt til å hamne enten i himmelen eller i helvetet. Handlinger vi ikke har kontroll over er verken moralske eller umoralske; de er amoralske. Vi kan ikke velge å være gode eller onde hvis vi ikke har en fri vilje. Problemene som oppstår for teologien hvis den aksepterer att vår skjebne er forutbestemt er uløselige, men de blir en uungåelig konsekvens hvis Gud er allvitende.

 

Det hjelper ikke å påstå att Gud har en bestemt egenskap hvis vi ikke vet hva denne egenskapen innebærer. Og hvis gudsbegrepet inneholder motsigelsesfulle kjennetegn kan vi med sikkerhet konstatere att Gud ikke eksisterer. Hvis en påstått egenskap inneholder en selvmotsigelse kan den ikke eksistere, og ett vesen som har en sånn egenskap kan ikke heller eksistere. Og vi kan ikke være fornøyd med ett kjennetegn hvis det bare sier hva Gud ikke er. Vi kan ikke identifisere Gud med hjelp av uidentifiserbare kjennetegn. Teismen må forkastes fordi det teistiske gudsbegrepet er altfor motsigelsesfullt. Guds kjennetegn er for det meste uforståelige, og i den grad man forstår dem er de i konflikt med hverandre. Det er umulig for Gud å eksistere av samme årsak som gjør det umulig for en kvadratisk sirkel å eksistere. Ett rasjonellt menneske har derfor inget annet valg enn å avvise teismen. Ateismen er det eneste fornuftige alternativet. Alle forsøk på å unngå agnostisismen misslykkes, og dette gjør det umulig å definere gudsbegrepet på en meningsfull måte. Hver gang vi forsøker å identifisere Gud forsterker vi agnostisismen, og dette er en logisk konsekvens av å forsøke å identifisere en gud som ikke eksisterer. Gudsbegrepet er uten kognitivt innhold, og Guds påståtte kjennetegn er bare en maskering som forsøker å skjule att gudsbegrepet er meningsløst. Dette innebærer att teistene baserer sin tro på ett intellektuellt vakuum og forsøker å forsvare det uforsvarbare; de kan ikke engang spesifisere hva de tror på. Teister vet ikke hva de snakker om når de påstår att Gud eksisterer, og det er det ingen andre som vet heller. Etter alle misslykkede forsøk på å definere gudsbegrepet kan vi konstatere att Gud ikke finnes. Uten en virkelighetsbasert definisjon er ordet gud bare en meningsløs lyd. Vi tenker med hjelp av ord, og for å kunne tenke meningsfullt må ordene være meningsfulle. Begreper som ikke har noe meningsfullt innhold tar plass i psyket uten å gjøre nytte for seg, og har kun en forvirrende effekt. Dette er søppel-begrep som gjør det vanskeligere å forstå virkeligheten. Å tenke på Gud er å tenke til ingen nytte. Gud er bare en fantasi som ble skapt av primitive mennesker for flere tusen år siden; mennesker som også trodde att jorden er flat.

 

Teismen er irrasjonell

 

Konflikten mellom ateismen og teismen er en konflikt mellom det naturlige og det overnaturlige, mellom det forklarlige og det uforklarlige. Resultatet blir en uungåelig konflikt mellom vitenskap og teologi. Visse teologer påstår att denne konflikten ikke eksisterer, men det finnes en dyp motsettning mellom disse to disipliner når det gjelder deres grunnleggende teorier. Vitenskapens mål er å gjøre virkeligheten begripelig, men teologien må overbevise oss om att en del av virkeligheten ikke kan begripes, for ellers kan vi konstatere att Gud ikke eksisterer. Vi vet med sikkerhet att Gud ikke finnes i den delen av virkeligheten vi har kunnskap om, og i takt med att vitenskapen gir oss ny kunnskap uten å finne en gud blir det vanskeligere og vanskeligere å forsvare gudstroen. Vitenskapens utvikling resulterer i att det blir mindre og mindre plass for teologien, og vitenskapen er derfor teologiens fiende. Men konflikten mellom vitenskap og teologi er en konsekvens av en mere grunnleggende konflikt; konflikten mellom fornuft og tro. Fornuften har alltid vært en trussel mot religionene, selv om visse teologer avviser dette. Teismens historie er full av vold, tvang og maktmissbruk, og motivet for dette har vært å eliminere religionens motstandere. Men hvorfor har det vært nødvendig å bruke tvang for å forsvare teistiske oppfattninger? Hvis fornuften ikke er en trussel mot religionene, hvorfor har teismen undertrykt den frie vitenskapen med hjelp av tvang? Hvorfor har land med en sterk statsreligion begrenset yttringsfrihet? Svaret er åpenbart og meget avslørende: Teologenes teorier kan ikke overleve en kritisk granskning, og uten evnen til å konkurrere med andre teorier har teologien strevet etter å oppnå ett filosofisk monopol med hjelp av statsmakten. Teismens blodige historie er ett resultat av konflikten mellom fornuft og tro, og viser att teologene har forstått att fornuften er en trussel mot gudstroen. Gudstro kan ikke forsvares med rasjonelle argumenter, og oppfattninger som ikke kan forsvares rasjonellt kan man kun spre med hjelp av tvang, manipulering og hjernevask. Ett rasjonellt menneske forsvarer sine idéer med logiske argumenter, og behøver ikke bruke tvang for å få folk til å akseptere sine idéer. Logikk er ikke-motsigelsefull identifikasjon av virkeligheten, og å rasjonellt forsvare en mening er å vise att den ikke er i konflikt med logikkens lover. For å kvalifisere som kunnskap må en mening motiveres og aksepteres i følge en rasjonell standard. Hvis en mening oppfyller disse kravene er det en rasjonell mening; hvis ikke er den irrasjonell. Fornuften krever ikke att alle deler av menneskets kunnskap må være sikker eller utesluttes fra ytterligere granskning, men att graden av sikkerhet må være i samsvar med tillgjengelige bevis. Å rasjonellt demonstrere en mening er å vise att den fortjener akseptanse i følge en rasjonell og logisk standard. Teistene er iblant tvunget til å erkjenne fornuftens overlegenhet for å unngå att deres meninger blir altfor absurde, og det er da de omdefinerer sin religion. Men å forandre på en lære som er ukorrekt på ett helt grunnleggende nivå er meningsløst. En revidering av teologien kan ikke forene fornuft og gudstro fordi disse er i grunnen uforenlige.

 

Å forene fornuft og gudstro er umulig fordi alle forsvar av gudstro er avhengig av en nedvurdering av fornuften. Å begrense fornuften er en nødvendig ingrediens i troen; det er dette som gjør gudstro mulig. Fornuft og religiøs tro er motsattser, to gjensidig utesluttende termer, og kan ikke samtidig brukes som grunnlag for en oppfattning. Tro i religiøs mening innebærer å tro blint uten hensyn til om det man tror kan bevises eller ikke. Blind tro er en forutsettning for teismens eksistens fordi det er umulig å vite noe om det overnaturlige. Og blind tro er alltid ufornuftig, for det innebærer å ikke bruke sitt fornuft. Derfor er det umulig å forsvare gudstroen uten å angripe fornuften. Troen må fortrenge fornuften og forståelsen for å skape plass til Gud. Teistene har altså inget annet valg; en teist som vil forsvare sin gudstro må angripe fornuften. Hvis fornuften kan forklare allt har ikke troen noen funksjon. Dette forklarer hvorfor diskusjoner som forsvarer gudstro alltid inneholder henvisninger til fornuftens begrensninger. Teistene vil att oppfattninger som ikke kan demonstreres rasjonellt skal kunne presenteres som akseptable argument fordi det er umulig å bevise Guds eksistens. Derfor må de forsvare oppfattningen att blind tro er en måte å oppnå kunnskap på. Teister som påstår att de forsvarer fornuft og rasjonalitet er ofte meget subtile i sitt angrep på fornuften. De innrømmer att fornuften gir mennesket kunnskap om virkeligheten, men att en del av virkeligheten ikke kan oppfattes av vårt fornuft. Fornuft er bra så langt det går, men det er begrenset. Og her gjør troen sin entré! Gudstro påkalles der fornuften ikke rekker til, og troen presenteres da som ett supplement til fornuften, og ikke som fornuftens fiende. Men dette innebærer å skape rom for troen med hjelp av å krympe forstandens rekkevidde. Hvis vi kan forstå alt med hjelp av fornuften er behovet for tro eliminert. Troen forsøker å fylle ett vakuum som fornuften sies å etterlate seg, og dette innebærer att en begrensning må legges på fornuften for å skape behovet for tro. Her ser vi tydelig den kritiske rolle som det uransakelige spiller for å fremme troen. Det uransakelige er ett område fornuften ikke kan inta; det er reservert kun for troen. Å overgi denne agnostisisme er å overgi troens funksjon fordi det gjør troen overflødig. Det er derfor fornuft og religiøs tro ikke kan forenes. Troen er avhengig av det uidentifiserbare og uforståelige – det som vårt fornuft ikke kan oppfatte – for å overleve. Dette innebærer faktisk att agnostisisme er en forutsettning for gudstro. Uten det overnaturlige, uransakelige og uidentifiserbare finnes det ingen plass til Gud. Og dette illustreres klart og tydelig i bibelen. Budskapet er soleklart; fokuseringen på blind tro og lydnad gjennomtrenger hele bibelen. Troen må være blind hvis det vi skal tro på ikke eksisterer, og fornuften må hindres for att folk ikke skal forstå att gudstro er meningsløst. Det finnes ingen rasjonelle måter å forsvare teismen på, og derfor er fokuseringen på blind tro helt avgjørende for teismens overlevelse. Men hvis det ikke finnes en rasjonell grunn til å akseptere en oppfattning kan ikke tro heller gi oss noen grunn. Å si att vårt fornuft er begrenset er derfor ikke ett gyldig argument for gudstroen. Det du ikke kan vite med hjelp av ditt fornuft kan du ikke vite med hjelp av tro heller! Teismen er så full av absurditeter att det er umulig å fremstille den på en fornuftig måte. Men teistiske oppfattninger blir ikke mindre absurde med hjelp av tro. Troen opphever ikke selvmotsigelser og absurditeter; den gjør det mulig å beholde oppfattninger som er motsigelsesfulle og absurde. Gudstro gjør det vanskeligere å vite hva som er sant, for gudstro leder oppmerksomheten bort fra virkeligheten. Alle som forsvarer teismen – troen på det overnaturlige – forsvarer også det irrasjonelle – troen på det uidentifiserbare. Teismen innebærer ett angrep på menneskets evne til å forstå virkeligheten, og forsøker å skape en tillstand av permanent ignoranse.

 

Universell skeptisisme er oppfattningen att kunnskap er umulig (universell agnostisisme), eller att kunnskap aldri kan være sikker, og teistene bruker skeptisismen som argument for å lettere kunne undergrave fornuften og rettferdiggjøre sin gudstro. Men skeptisismen er lett å avvise, for hvordan kan en skeptiker vite att kunnskap er umulig hvis han/hun ikke kan vite noe? En skeptiker forsøker å fremstille som sannhet en påstand som avviser menneskets mulighet til å vite sannheten, og dette er en selvmotsigelse. En skeptiker kan ikke engang argumentere for sin påstand fordi kunnskap er en forutsettning for alle argumenter. Å påstå att kunnskap er umulig er å idiotforklare seg selv! Den mindre ekstreme skeptisismen er oppfattningen att kunnskap er mulig men att vi aldri kan oppnå sikkerhet, men er dette ”prinsipp om universell usikkerhet” i seg selv sikker kunnskap, eller er dette også usikkert? Hvis vi har sikker kunnskap om dette prinsipp er prinsippet falskt, og hvis prinsippet er usikkert kan ingen kreve att vi skal ta denne teorien på større alvor enn andre teorier. Hvis all kunnskap er usikker kan vi ikke vite med sikkerhet att all kunnskap er usikker. Å påstå att mennesket ikke kan oppnå sikker kunnskap er å undergrave sin egen troverdighet. Det er vanlig att skeptisismen angriper sansenes gyldighet fordi sansene utgjør startpunktet for all kunnskap, men hvis du ikke kan stole på dine sanser kan ingen stole på det du sier. Hvis ord skal ha mening må de ha referenser i virkeligheten, og hvis mennesker skal kunne kommunisere med ord må deres ord ha felles referenser. Hvis vi er innestengt i vår egen bevissthet og ikke kan oppfatte en uavhengig virkelighet blir det umulig å kommunisere. Å avvise vår evne til å oppfatte virkeligheten er å eliminere forskjellen mellom sannhet og falskhet. Den eksterne virkeligheten gir oss en objektiv grunn for presentasjon av bevis, og å avvise vår evne til å oppfatte virkeligheten er å ødelegge den målestokk som gjør bevis mulig. Man kan derfor ikke argumentere imot menneskets evne til å oppfatte en ekstern virkelighet uten å samtidig ugyldigforklare sine egne argumenter. Å avvise vår evne til å oppfatte virkeligheten er derfor å distansere seg fra den meningsfulle diskusjonens område. Det innebærer å eliminere sin egen troverdighet. Universell skeptisisme er helt enkelt ett absurt standpunkt. Kunnskapens eksistens kan aldri motbevises, for alle argument krever att vi har kunnskap, og om du vill att folk skal akseptere dine argumenter må du utgå ifra att det er mulig å oppnå sikker kunnskap. Det er legitimt å spørre; ”hva kan mennesket vite?” og ”hvordan oppnår mennesket kunnskap?” Men det er ikke legitimt å spørre; ”kan mennesket oppnå kunnskap?” For å kunne stille ett spørsmål må vi først ha kunnskap, og for å kunne svare på spørsmålet må vi også ha kunnskap. Alle argument mot menneskelig kunnskap er derfor en selvmotsigelse. Vi kan aldri bevise noe uten å bruke vårt fornuft, og derfor er det umulig å bevise att vårt fornuft ikke duger. Å forsøke å bevise att fornuften ikke duger kan sammenlignes med ett menneske som forsøker å se klart og tydelig att alle mennesker er blinde. Hvis du kan bevise att fornuften ikke duger har du bevist att det er mulig å bevise noe, og da har du tvert imot bevist att fornuften duger. Att mennesker kan gjøre feil betyr ikke att vi ikke kan oppnå sikker kunnskap. En del av vår kunnskap er usikker, men det er mye vi vet med sikkerhet, og etter hvert som vitenskapen gjør fremskritt får vi mere og mere sikker kunnskap. Men dette innebærer ikke att det alltid er feil å være skeptisk. Faktum er att teistene ikke er tillstrekkelig skeptiske til gudstroen; de tror blint på sin gud. En sunn og rasjonell skeptisisme innebærer att man ikke aksepterer hva som helst uten verifikasjon eller logisk sannsynlighet. Å blint akseptere alt er å være lettlurt. Men å iblant være skeptisk er ikke det samme som universell skeptisisme. Teistene henviser til den universelle skeptisismen som en motreaksjon til agnostiske argument mot teismen. Universell skeptisisme innebærer att ateister er like avhengig av tro som teistene, for hvis ingen kan oppnå sikker kunnskap er alles meninger en tro. Når ateistene protesterer mot gudstroens irrasjonalitet kan teistene henvise til skeptisismen og påstå att ateistene har samme problem, men att ateistene tror på fornuft og vitenskap istedenfor Gud og det overnaturlige. Men selv om ateister iblant er avhengig av å tro kan ikke ateismen reduseres til samme nivå av irrasjonalitet som gudstroen. Å tro er ikke alltid irrasjonellt; det avhenger av hva man tror på. Det er ikke irrasjonellt å tro på noe hvis man har rasjonelle grunner til å tro att det er sant. Men det er irrasjonellt å gjøre troen til en primær kunnskapskilde, og det er denne feilen teistene gjør. Rasjonell tro innebærer å tro på noe som ikke er i konflikt med naturens og logikkens lover, d.v.s. tro som er understillt den logiske og rasjonelle tenkingen. Irrasjonell tro er å tro blint uten hensyn til virkeligheten og logikkens lover, og det er dette det innebærer å være dogmatisk. Og troen på en overnaturlig og uransakelig gud kan ikke være noe annet enn en blind og dogmatisk tro.

 

Filosofiens og vitenskapens oppgave er å finne ut hva som er sant, og ikke å forsvare en bestemt oppfattning till enver pris. Teologene har derimot bestemt seg for å forsvare en oppfattning uansett om den er korrekt eller ikke, for det er dette som er teologiens oppgave. Teologi er læren om Gud, og teologien må derfor forsvare oppfattningen att det finnes en gud. Hvis Gud ikke eksisterer er teologi meningsløst, og for å rettferdiggjøre sitt yrke må teologene forsvare Guds eksistens. Og for å forsvare Guds eksistens må teologene konstruere falske argumenter, for det innebærer å forsvare en oppfattning som i grunnen ikke kan forsvares. Problemet er att religiøs tro som metode for å oppnå kunnskap er totalt ugyldig, og derfor er alle argumenter som baseres på gudstro i konflikt med fornuften. Kun når ens meninger er uforsvarbare – og man vil beholde sine meninger til tross for att de er uforsvarbare – er blind tro nødvendig. Uansett på vilken måte teistene fremstiller sin gudstro på kan de ikke unngå gudstroens irrasjonelle natur. Meninger basert på blind tro er meninger uten rasjonelle rettningslinjer, og dette er irrasjonalitetens grunn. Denne grunnleggende irrasjonalitet innebærer att troen aldri kan redde gudsbegrepet eller religionenes påståtte sannheter. Å kreve att en oppfattning skal aksepteres uten fornuft er å kreve att den skal aksepteres uten tankevirksomhet og uten verifikasjon. I alle valg mellom å akseptere en påstand eller ikke er fornuften det eneste som duger. De eneste alternativene til å tenke fornuftig er å tenke ufornuftig eller å ikke tenke i det hele tatt. Ett rasjonellt menneske aksepterer ingen begreper som ikke kan defineres på en logisk måte, og uansett hvor mye vi analyserer teismens gudsbegrep er dette begrepet ulogisk og meningsløst. Hvis en oppfattning er i konflikt med logikkens lover vet vi att den er falsk, og det finnes ingen logikk i oppfattningen om ett overnaturlig og uransakelig vesen som er allmektig og allvitende. For å tenke meningsfullt må begrepene være meningsfulle, og alle meningsløse begreper undergraver derfor fornuften. Meningsløse begreper har kun en forvirrende effekt som gjør det vanskeligere å forstå virkeligheten. Logikkens lover er en grunnleggende forutsettning for alle meningsfulle begreper, all meningsfull tenking, og all meningsfull kommunikasjon. For å motbevise logikkens lover må vi bruke dem, og derfor er det umulig å motbevise dem. Logikkens lover er en forutsettning for forståelse, og derfor må vi akseptere dem for å kunne tenke og kommunisere meningsfullt. Vi har altså ikke noe annet valg enn å akseptere disse lovene; de er selvklare og sanne, og tro har ingenting med saken å gjøre! Hvis vi vil oppnå kunnskap må vi respektere den metoden som gjør kunnskap mulig; rasjonell tankevirksomhet. Vi må etablere rasjonelle, kognitive rettningslinjer. Teistene kanskje mener att dette er for restriktivt, men det er ikke ateistene som har bestemt att det må være sånn; det er virkeligheten.

 

Teismen ødelegger etikken

 

Visse teister påstår att gudstro er en forutsettning for etikk og moral, og dette blir brukt som ett argument mot ateismen. ”Hvis det ikke finnes en gud er alt tillatt” sies det. Men dette er ikke ett overbevisende argument, og duger ikke for å forsvare en teistisk etikk. Menneskets tragiske fortid, med religionskrig og tyranni, tyder tvertimot på att alt er tillatt selv om det finnes en gud. Moral innebærer selvsagt att alt ikke kan være tillatt; man får ikke krenke menneskers rettigheter. Men dette forutsetter ingen gudstro. Ofte er det religionene som krenker menneskers rettigheter. Teister har inget monopol på moral, og gudstro gjør det ikke lettere å være moralsk. Etikk basert på gudstro gjør det tvert imot vanskeligere å vite hva som er rett og feil, fordi gudstroen er blind. Teistisk etikk innebærer att Gud er den moralske veiviseren – for ellers har ikke gudstro noen moralsk funksjon – og er basert på Guds vilje som kommer til uttrykk gjennom såkallte åpenbarelser som blir beskrevet i bibelen og andre religiøse skrifter. Og å erstatte sitt eget omdømme med Guds vilje innebærer å erstatte sitt fornuft med blind tro. En etikk basert på Guds vilje er derfor en etikk som ikke er forankret i virkeligheten, og dette er meget destruktivt. En etikk som ikke er forankret i menneskets virkelighet er verdiløs for mennesket. Etikk basert på blind tro innebærer att vi må velge mellom moral og sannhet, dygd og fornuft. Resultatet blir en ufornuftig etikk som ofte gjør mere skade enn nytte. Å undergrave sitt fornuft innebærer å undergrave evnen til å være moralisk. For å vite hva som er rett og feil må vi være fornuftige; vi må fokusere på virkeligheten, tenke rasjonellt og bruke vårt eget omdømme. Det finnes ingen kunnskap om hva som er bra for mennesket annet enn kunnskap om virkeligheten og menneskets natur, og denne kunnskap kan vi kun oppnå hvis vi bruker vårt fornuft. Å påstå att man bryr seg om mennesker og samtidig påstå att mennesker bør overgi sitt fornuft er motsigelsefullt. Vi kan derfor konstatere att en etikk basert på blind tro ikke har som mål å fremme menneskets velferd. Å fremme ufornuft er å fremme det som er destruktivt for mennesket. Handling basert på blind tro innebærer å handle uten hensyn till handlingenes konsekvenser. Mange liv har blitt ødelagt på grunn av kravet å følge religiøse regler som ikke er forankret i virkeligheten; på grunn av kravet å blint lyde en gud eller profet. En fornuftig etikk er basert på virkeligheten og menneskets natur, og innebærer å ha føttene på jorden, og ikke i himmelen. Dette garanterer selvsagt ikke att alle ateister er moralske, for også ateister kan være irrasjonelle. Men ateister har friheten til å utvikle en etikk basert på virkelighet og fornuft. Teistene har ikke alltid denne friheten, for de må ta hensyn til att deres etikk ikke er i konflikt med det religiøse budskapet.

 

Hvis det er meningen att vi skal følge Guds vilje må vi spørre om Gud er moralsk, for hvis ikke er vi ansvarsløse. Men er det tillatt å stille dette spørsmålet? Visse teister mener det blasfemi å gjøre dette fordi det innebærer å tvile på Guds godhet og rettferdighet. Og det innebærer att moralen er separert fra Gud; att vi kan vite hva som er moralskt uavhengig av Guds ord. Men teistene kan ikke unngå spørsmålet, for det er jo dette spørsmålet teistene svarer på når de påstår att Gud er god. Dette skaper ett dilemma for teistene, for hvis vi kan gjøre en egen bedømmelse av Guds moral er vi ikke avhengig av gudomlig veiledning for å vite hva som er moralskt. Hvis vi derimot er avhengig av Gud for å vite hva som er moralskt kan vi ikke gjøre en uavhengig bedømmelse av Guds moral, og da kan vi ikke vite att Gud er moralsk. Dette innebærer att hvis Gud er den høyeste dommeren og kilden til all moral blir det meningsløst å snakke om Guds moral. For å kunne bedømme Guds moral må Guds vilje sammenlignes med en uavhengig moralsk norm, men dette er umulig hvis det er Gud som bestemmer hva som er moralskt. Hvis vi derimot kan gjøre en uavhengig bedømmelse av Guds moral er ikke Gud den høyeste dommeren, for dette innebærer att vi kan dømme ham. Når vi bedømmer Guds moral setter vi oss over ham uansett om vi svarer at Gud er moralsk eller umoralsk. Men en gud som er understillt menneskets omdømme er ingen gud. Gud er allmektig og allvitende, og derfor kan ingen dømme ham. Gud er alltså den høyeste dommeren, og Gud er moralsk per definisjon. Men dette ødelegger etikken og innebærer att moral er meningsløst. Hvis Gud bestemmer hva som er moralskt spiller det ingen rolle hva Gud gjør; Guds vilje er alltid moralsk uansett hva Gud vill, og alt han gjør er moralskt fordi det er han som gjør det. Gud behøver aldri rettferdigjøre sine handlinger fordi det er Gud som bestemmer hva som er rettferdig. Gud kan drepe, voldta og terrorisere, for Guds vilje er loven. Resultatet blir uungåelig en autoritær etikk. Hvis Gud er den høyeste dommeren og kilden til all moral spiller det ingen rolle hva du mener. Gud har alltid rett, for hvis ikke er han ingen gud. Å være moralsk innebærer dermed å underkaste seg Guds vilje; å lyde ham blint, og ikke kritisere eller bedømme ham. Men dette er en meget farlig oppfattning som har forårsaket enorme menneskelige lidelser. Hvis Guds vilje er det moralske er moralen blind fordi gudstroen er blind. Etikk basert på Guds vilje innebærer att man kan rettferdiggjøre hvilke handlinger som helst hvis man tror att Gud vill det. Og man kan legge ansvaret på Gud. ”Det er Guds vilje!” har ofte blitt brukt som en unnskyldning for å rettferdiggjøre destruktive handlinger, inklusive krig og terrorisme. Dem som tror att det er Guds vilje å drepe hedninger kan myrde med god samvittighet. Men en etikk basert på tro duger ikke. Vi må vite hva som er rett og feil, og dette er kun mulig hvis vi fokuserer på virkeligheten og bruker vårt eget omdømme. Selv om Guds vilje er det rette kan vi ikke vite hva Gud vill fordi Gud er uransakelig. Å påstå att Guds vilje er det som står i bibelen gjør ikke saken bedre fordi bibelen er full av destruktive og menneskefientlige budskap.

 

Å søke sannheten krever intellektuell frihet; frihet til å vurdere, analysere, kritisere og akseptere som fakta bare det som kan demonstreres og bevises. Dette innebærer å være rasjonell. Ett rasjonellt menneske tror ikke blint på Guds eksistens, og fordi det ikke finnes noen beviser for Guds eksistens må mennesker være irrrasjonelle for att religionene skal overleve. Derfor fokuserer religionene så mye på troen. ”Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.” Mark. 16:16. Hvis folk istedenfor blind tro tenker selv og bruker sitt eget omdømme kommer religionene å tape sin makt, og derfor er det vanlig att religionene angriper fornuften og motarbeider den rasjonelle etikkens dygder. I følge bibelen var menneskets første synd å spise fra kunnskapens tre. ”Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.” 1 Mos. 2:16-17. Kunnskap om godt och ondt er en synd fordi det innebærer å ta Guds plass. Hvis vi utvikler en egen moral – hvis vi selv lærer å skille på rett og feil – behøver vi ingen guddomlig veiledning, og derfor er blind tro og adlydelse en religiøs dygd. En passiv mentalitet uten evnen til å skille på rett og feil er den type mentalitet som kreves for att folk skal lyde det religiøse budskapet blint og ukritisk. Hvis moral er å følge Guds vilje er det umoralskt å følge sitt eget omdømme. ”Stol på Herren av hele ditt hjerte, og sett ikke lit til ditt vett!” Ordsp. 3:5. Man skal stole blint på Herren. Å tenke selvstendig og bruke sitt eget omdømme innebærer å trosse Gud. Det innebærer å ikke la seg styre av en autoritet. Att den bibliske etikken er autoritær er det ingen tvil om, for kravet på blind tro og adlydelse gjennomsyrer hele bibelen, og Gud fremstår som en diktator. Hvis man følger Guds vilje blir man belønnet, men hvis man trosser Gud blir man straffet. ”Dersom dere adlyder villig, skal dere få nyte landets goder; men er dere uvillige og trassige, skal dere fortæres av sverd. Dette er ordet fra Herrens munn.” Jes 1:19-20. Gud er Herren, og mennesket er Guds slave. Den bibliske etikkens primære mål er alltså å utvikle en mentalitet av blind tro og adlydelse. Dette innebærer å separere sine handlinger fra sin egen tankevirksomhet, og skaper derfor en konflikt mellom moral og tenking, mellom etikk og fornuft. Det betyr att hvis man skal være moralsk må man gjøre seg selv intellektuellt impotent, og hvis man bruker sitt fornuft er man en umoralsk synder.

 

De fleste religioner bruker belønning og bestraffning for å få folk til å følge det religiøse budskapet. Belønningen er evig liv i paradiset, og straffet er evig smerte i helvetet. Å skape frykt er en måte å manipulere folk på, og det var derfor myten om helvetet oppstod. ”Menneskesønnen skal sende sine engler ut, og de skal sanke sammen og ta bort fra hans rike alt som fører til fall, og alle som gjør urett. Så skal de kaste dem i ildovnen, der en gråter og skjærer tenner.” Matt 13:41-42. Meningen er å skremme folk til lydnad. En annen følelse som er effektiv for å manipulere folk er skyldfølelsen, og derfor fokuserer religionene så mye på skyld og synd. Mennesket er syndig, og å synde er det verste man kan gjøre. ”Den som synder, er av djevelen, for djevelen har syndet fra begynnelsen.” 1. Joh. 3:8. En person full av skyldfølelser og selvtvil gjør ingen motstand, og kommer derfor å lyde de religiøse lederne blint og ukritisk. Å skape skyldfølelser er også en måte å øke behovet for frelse. Å bli frelst er belønningen for att man lyder Gud, men folk må først overbevises om att de behøver å bli frelst. Det fleste religioner utgår ifra att vi lever i en ulykkelig tillstand som vi må befries fra, og det er denne befrielse som kalles frelsing. Men hva om mennesker ikke er ulykkelige? Religionene har ikke så mye å tilby ett lykkelig menneske, og derfor har religionene ofte angrepet den jordiske lykken. ”Den som elsker sitt liv, skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv.” Joh. 12:25. Det er en synd å tillfredsstille sine jordiske behov og gjøre seg selv lykkelig. Dette innebærer att dygd og moral er å lide, og att lykke er umoralskt. Hvis man aksepterer dette budskapet får man skyldfølelser av å gjøre det som kreves for å leve ett bra liv. Resultatet blir frustrasjon; ett konfliktfyllt følelsesliv. Og hvis livet ikke er bra øker behovet av å få en ny sjanse; ett nytt og bedre liv etter døden. Religionene har alltid tjent på menneskelige lidelser, og dette forklarer hvorfor religionene står sterkest i fattige land. Og det forklarer hvorfor bibelen er full av lykkefientlige budskap. Den jordiske lykken må ødelegges for å skape lengsel etter ett overjordisk paradis. Ulykkelige mennesker har ett større behov for frelse og gudstro, og med sin offer-etikk har religionene overbevist mange om att dygd innebærer å gi opp sine personlige verdier, å offre sine egne behov og interesser. Dette innebærer att religionene skaper problemer for så å fremstille religionen som løsningen på problemene. Belønningen for å gjøre seg selv ulykkelig er å få komme til paradiset, men resultatet er att man ødelegger det eneste livet man har.

 

Mange tror att Jesus er ett bra forbilde, ett eksempel på ett moralsk menneske, og det sies att hans budskap er ett kjærlighetsbudskap. Men faktum er att mye av det Jesus sa er destruktivt. Jesus krever att vi ukritisk tror på Gud, og på ham selv som Guds sendebud. Han gir oss ordrer og regler som vi må følge blint hvis vi ikke skal hamne i helvetet. Blind tro, total adlydelse og ubetinget kjærlighet til Gud er hans grunnleggende tema, og Gud har kunnskap om allt vi gjør, føler, mener og tenker. Gud vet alltid når du har syndet, og derfor kommer du ikke unna. Og du skal elske alle, også dine fiender. ”Men til dere som hører på meg, sier jeg: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som krenker dere. Om noen slår deg på det ene kinnet, så by også det andre fram. Om en tar fra deg kappen, så nekt ham heller ikke skjorten. Gi hver den som ber deg, og om noen tar fra deg det som er ditt, så krev det ikke tilbake.” Luk. 6:27-30. Og du skal ikke dømme: Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal også dere få ettergitt. Luk. 6:37. Det er ikke vanskelig å forstå att det er kriminelle mennesker som tjener på dette. Å elske alle innebærer å også elske onde mennesker, og å aldri dømme innebærer å tillate onde handlinger. Hvis kjærligheten skal være ubetinget er det ingen som behøver å gjøre seg verdig å bli elsket; man kan gjøre hva som helst og likevel kreve å bli elsket. Men Jesus sier også følgende: ”Men mine fiender som ikke ville ha meg til konge, skal dere føre hit og hogge ned for mine øyne.” Luk. 19:27. Budskapet å elske sine fiender gjelder tydeligvis ikke alle. ”Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille: Sønn står mot far, datter mot mor, svigerdatter mot svigermor, og en manns husfolk er hans fiender. Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd.” Matt. 10:34-37. Jesus var altså ikke så kjærlighetsfull som mange påstår. Det var også Jesus som introduserte idéen om evig tortur i helvetet for alle som ikke tror. Er dette ett kjærlighetsbudskap? Dem som påstår att det er moralskt å straffe folk for sine meninger har ingen forståelse for moral. Og ikke har det med kjærlighet å gjøre. Bibelens såkallte ”kjærlighetsbudskap” innebærer att du skal elske Gud ubetinget, men Gud elsker ikke deg ubetinget, for Gud elsker deg bare hvis du lyder ham.

 

Religionene har alltid fremstillt egoismen som umoralsk fordi egoisme innebærer å ta Guds plass; å være sin egen Herre; å gjøre det man selv vill, og ikke det Gud, profetene eller prestene vill. Egoisme innebærer alltså att religionene taper sin makt. Religionene har makt hvis folk er undergivne og uselviskt følger det religiøse budskapet. Men egoisme i seg selv er ikke umoralskt. Egoisme innebærer å være egennyttig, og egoismen er livets etikk fordi ingen kan leve uten å ha nytte av sine handlinger. Hvis selvoppoffrelse er en moralsk dygd er det selvdestruktivt å være moralisk. Å separere etikken fra egoismen er å separere etikken fra det som er nødvendig for menneskets overlevelse, og da skaper vi en etikk som er destruktiv for mennesket. Etisk egoisme innebærer å verken offre seg selv eller andre; å være egennyttig, men ikke på andres bekostning; å handle i sitt eget interesse og samtidig respektere andres rett til å gjøre det samme. Dette innebærer att hvert individ eier seg selv og eksisterer for sin egen skyld. Det er den uetiske egoismen som er umoralsk, og innebærer å kreve andres oppoffringer; å offre andres interesser for sin egen skyld. Og den bibliske guden er en uetisk egoist fordi han krever att vi skal selvoppoffrende tjene ham. Dette innebærer att mennesket eksisterer for Guds skyld, og da kan mennesker offres for det som anses være Guds vilje. Selvoppoffrelse, og å offre andre, er to sider av samme mynt. Når mennesker ikke eksisterer for sin egen skyld kan mennesker offres, for da er det ingen som har rettigheter. Rettigheter er egoistiske fordi dine rettigheter har som funksjon å beskytte dine egne interesser. En uselvisk rettighet er en selvmotsigelse. Og moral uten mennesklige rettigheter er også en selvmotsigelse. Den religiøse etikken er en primitiv offer-etikk som oppstod i en fortid når menneskene levde i primitive stammesamfunn der offring praktisertes for å gjøre gudene glade. Religionenes krav på selvoppoffrelse har forårsaket mye av menneskets tragiske fortid, og hvis vi lar den religiøse etikken styre vår fremtid er risikoen stor att fremtiden blir like tragisk. Man kan kanskje påstå att det er egoistiskt å ville bli frelst og få evig liv i paradiset, men for å nå dette målet må vi være uselviske i det nåværende livet her på jorden. Dette innebærer å offre vårt nåværende liv for ett liv etter døden; å offre det jordiske for det himmelske; å offre det vi vet vi har, for noe vi ikke vet noe om. Det finnes ingen beviser for att det eksisterer liv etter døden; det er bare spekulasjon. Og å offre sitt nåværende liv for en fantasi er uselviskt. Virkelig egoisme er rasjonell egoisme; å gjøre det som faktisk er i ens interesse, d.v.s. å tillfredsstille sine jordiske behov. Den rasjonelle etikken har som mål å gjøre det mulig å leve ett bra liv, som menneske her på jorden. Den teistiske etikken har som mål å kvalifisere for ett ”liv” etter døden, som engel i ett påstått himmelrike.

 

En autoritær etikk er barnslig og hindrer utviklingen av menneskets moralske omdømme. ”Gjør det fordi jeg sier det!” er noe man iblant sier til små barn. Att barn ikke alltid forstår hva som er rett eller feil er naturlig, for moral er ikke medfødt. Derfor må foreldre iblant være autoritære for å beskytte sitt barn og lede det på rett vei i livet. Men det er ikke foreldrenes autoritet i seg selv som avgjør hva som er rett eller feil, men foreldrenes fornuft og kunskap om virkeligheten. Og det er ikke meningen att foreldrene skal være autoriteter hele livet. Foreldrenes autoritet er kun nødvendig til barnet blir tillstrekkelig modent for å tenke selvstendig og ta egne moraliske avgjørelser. En bra barneoppdragelse lærer barnet å bruke sitt eget omdømme. Men i følge bibelen skal vi være som lydige barn hele livet. Gud er Herren, vår Fader, og mennesket er Guds barn. Vi skal ikke tenke selvstendig og ikke bruke vårt omdømme, men blint lyde vår Fader i himmelen. Dette hindrer menneskets moralske utvikling. Ett voksent menneske er ett selvstendig menneske som har lært å tenke selv, og er ikke lenger avhengig av sine foreldre. Og ett voksent menneske er ikke avhengig av en gud heller. Å erstatte sine foreldre med en gud er ikke å bli voksen. Gud er den vanligste massepsykosen i menneskets historie, og det er ikke så klokt å basere sin etikk på en psykose. Gud er ett spøkelse fra fortiden, fra menneskehetens barndom, og gudsdyrkelse er å gå tilbake til religionenes opprinnelse; en primitiv mentalitet. Barn må gi opp sine fantasier om spøkelser, nisser og troll for å bli voksne og velutviklede mennesker, og hvis menneskeheten skal bli helt voksen og velutviklet må menneskene overgi sine fantasier om guder og høyere makter. Bibelens autoritære etikk er farlig fordi fokuseringen på blind adlydelse og selvoppoffrelse skaper undergivne mennesker som er lette å manipulere og utnytte. Det finnes mange eksempel på mennesker som blint lar seg manipulere av religiøse ledere. Mange barn tar skade av att foreldrene bruker bibelens budskap i sin barneoppdragelse. Det er barnemisshandel å ikke tillate barn å bruke sitt eget omdømme og å true dem med evig tortur i helvete hvis de ikke tror blint på en uransakelig gud. Dem som lever etter en autoritær guds befallninger veiledes ikke av moral, men av redsel, og bibelen fungerer mere som en piske enn en moralsk veiviser.

 

Mennesket må være sin egen dommer, d.v.s. bruke sitt eget omdømme, for det finnes inget annet alternativ. Det finnes ingen gud som sier hva som er rett eller feil, og bibelen er meningsløs som moralsk veiviser. Å bruke vår egen vurderingsevne er en forutsettning for moral, og blind tro og adlydelse er ansvarsløst. I steden for å lukke øynene og be til en gud bør vi åpne øynene og fokusere på den virkelighet vi lever i. Det er den naturlige virkeligheten som gir oss svar på de etiske spørsmålene. Det eneste man oppnår hvis man søker etter moralsk veiledning bortenfor virkelighetens grenser er moralsk blindhet. Religion presenteres som veien til opplysning og sannhet, men det er religionene som gjør folk blinde, for religion og gudstro innebærer å styre oppmerksomheten bort fra virkeligheten. Valget mellom å bruke sitt fornuft eller blint følge religiøse budskap er valget mellom å være ett sivilisert eller primitivt menneske. Den religiøse fokuseringen på tro, plikt, skyld og selvoppofrelse står i sterk kontrast til en rasjonell etikk der menneskets liv er standard og moralske prinsipper fremmer menneskets vel. Ett rasjonellt menneske er ikke villig til å offre seg selv eller sitt omdømme. En etikk som derimot innebærer å følge religiøse regler eller Guds vilje og ikke sitt eget omdømme undergraver fornuften, og er derfor irrasjonell og destruktiv selv om den inneholder visse positive budskap. Att mange opplever religion som noe positivt har ingenting med saken å gjøre fordi ingenting er bra bare fordi det føles bra. Religionsfrihet er viktig fordi yttringsfrihet er viktig, men dette innebærer ikke att religion er bra. Å følge budskapet i bibelen, koranen, eller andre myte-baserte skrifter er å la seg styre av fortidens primitive mennesker – mennesker som også trodde att jorden er flat. Religion og gudsdyrkelse er derfor en tillbakegang til det primitive, en streven etter primitive ”verdier” og ett primitivt samfunn, og har mere enn noe annet forårsaket etisk stagnasjon. Hvis mennesket skal kunne utikle seg må også etikken utvikles, og en sivilisert og menneskelig etikk kan kun utvikles av fornuftige mennesker som er frie fra overtro.

 

Kilde: Rickard Steien @ ateisme.egoist.info

Endret 21. august 2007 av DemoniZer

[Thend]

Var det noe du ville diskutere?

[Sherra]

Ingen kommer til å lese det du skriver. Du bør begrense deg til maks 50 linjer.

 

Topic: En ateist er en som ikke tror på guder.

[Anathema]

Kilde: Noe som ble skrevet for veldig lenge siden, har hatt det liggende på web-serveren min en stund.

9329031[/snapback]

 

Så det er du som har forfattet artikklene på http://www.ateisme.egoist.info/

Endret 21. august 2007 av Anathema

[DemoniZer]

Var det noe du ville diskutere?

9329177[/snapback]

 

Kanskje noen har innvendiger.

 

Ingen kommer til å lese det du skriver. Du bør begrense deg til maks 50 linjer.

 

Topic: En ateist er en som ikke tror på guder.

9329200[/snapback]

 

Det er opp til hver enkelt.

 

Kilde: Noe som ble skrevet for veldig lenge siden, har hatt det liggende på web-serveren min en stund.

9329031[/snapback]

 

Så det er du som har forfattet artikklene på http://www.ateisme.egoist.info/

9329204[/snapback]

 

Rickard Steien er forfatteren, jeg var ikke sikker på hvor det kom fra. Som sagt har det ligget på serveren en stund nå.

[Anathema]

Fair enough. Det virket på meg som om du selv tok æren for å ha forfattet det.

[danno_O]

TL;DR

De første 20 linjene hjalp meg å forstå litt om bakgrunnen til

ateismen, men poenget med posten forsvant litt for meg.

[Sherra]

Ja, det er opp til hver enkelt å bestemme hvor langt de vil skrive. Men hvis du vil ha lesere, bør du begrense deg til maks 50 linjer. Litt liten relevans til overskriften også? Du er jo bare ute etter hva en ateist er og hva en agnostiker er. En ateist er en som ikke tror på guder, en agnostiker er en som stiller seg åpen. Går forsåvidt innunder ateist-begrepet.

[Pricks]

Du kunne jo bare ha skrevet et kort sammendrag og slengt ut en lenke...

[Jalla]

Jeg syns nå det er vel verdt tiden å lese hele sulamitten.

At en klager over at det er mye informasjon vitner litt om "latskap" mhp å tilegne seg lærdom eller sette seg inn i ulike synspunkter, fyskamme seg

-Men så er er jeg en lesehest også da, hehe

Uansett, nå skal jeg heller kose meg med siste nummer av Skeptic Magazine og Pyro i reprise.

[Sempercogitare]

Jeg syntes dette var en veldig god og informativ post med flere gode poeng, men den var aaaalt for lang.

[Sempercogitare]

Ja, det er opp til hver enkelt å bestemme hvor langt de vil skrive. Men hvis du vil ha lesere, bør du begrense deg til maks 50 linjer. Litt liten relevans til overskriften også? Du er jo bare ute etter hva en ateist er og hva en agnostiker er. En ateist er en som ikke tror på guder, en agnostiker er en som stiller seg åpen. Går forsåvidt innunder ateist-begrepet.

9329318[/snapback]

 

feil ifølge førsteposten, en atheist er en uten gudstro ja, men en agnostiker er en uten kunnskap.

så du kan være elt sikker på det finnes en gud men du har ikke noe kunnskap om guden din derfor er du agnostiker, eller hvis du ikke har lest boken invisible monsters eller lest noe om den så er du agnostiker i henhold til den boken.

[Lemkin]

Litt kortere og mer oversiktelig er min egen tråd om akuratt dette, Ateisme og agnostisisme - oppklaring.

[Sherra]

Ja, det er opp til hver enkelt å bestemme hvor langt de vil skrive. Men hvis du vil ha lesere, bør du begrense deg til maks 50 linjer. Litt liten relevans til overskriften også? Du er jo bare ute etter hva en ateist er og hva en agnostiker er. En ateist er en som ikke tror på guder, en agnostiker er en som stiller seg åpen. Går forsåvidt innunder ateist-begrepet.

9329318[/snapback]

 

feil ifølge førsteposten, en atheist er en uten gudstro ja, men en agnostiker er en uten kunnskap.

så du kan være elt sikker på det finnes en gud men du har ikke noe kunnskap om guden din derfor er du agnostiker, eller hvis du ikke har lest boken invisible monsters eller lest noe om den så er du agnostiker i henhold til den boken.

9331584[/snapback]

 

Man kan aldri ha kunnskap om guder fordi de verken kan bevises eller motbevises.

[Lemkin]

Man kan aldri ha kunnskap om guder fordi de verken kan bevises eller motbevises.

9332745[/snapback]

 

Er du sikker på dette?

 

Noe er ulogisk hvis det er selvmotsigende. Den teistiske Gud er selvmotsigende på flere måter. Først har vi selve begrepet "allmektig" som er selvmotsigende. Kan Gud lage en sten så stor han selv ikke klarer å løfte? Uansett svar så er ikke Gud allmektig. Det baller også på seg når en tilegne denne guden enda flere egenskaper, spesielt tittelen "Skaperen av alt" (han er jo tross alt allmektig). Skapte Gud ondskap? Skal ikke Gud være god?

 

Slike selvmotsigelser gjør Gud logisk umulig, og derfor også motbevist.

 

Edit:

 

Og hvordan kan en agnostisker vite at han ikke kan vite noe om Gud? Det eneste en står igjen med er et begrep, ikke noe abstrakt, og kan derfor heller ikke sies å være med på debatten rundt Gud.

Endret 21. august 2007 av smoothie

[Sherra]

Man kan aldri ha kunnskap om guder fordi de verken kan bevises eller motbevises.

9332745[/snapback]

 

Er du sikker på dette?

 

Noe er ulogisk hvis det er selvmotsigende. Den teistiske Gud er selvmotsigende på flere måter. Først har vi selve begrepet "allmektig" som er selvmotsigende. Kan Gud lage en sten så stor han selv ikke klarer å løfte? Uansett svar så er ikke Gud allmektig. Det baller også på seg når en tilegne denne guden enda flere egenskaper, spesielt tittelen "Skaperen av alt" (han er jo tross alt allmektig). Skapte Gud ondskap? Skal ikke Gud være god?

 

Slike selvmotsigelser gjør Gud logisk umulig, og derfor også motbevist.

 

Edit:

 

Og hvordan kan en agnostisker vite at han ikke kan vite noe om Gud? Det eneste en står igjen med er et begrep, ikke noe abstrakt, og kan derfor heller ikke sies å være med på debatten rundt Gud.

9332825[/snapback]

 

Når jeg sier at guder ikke kan motbevises/bevises mener jeg guder som et generelt fenomen. Spesifikke guder som Jahve (Kristendommens gud), Allah, Tor med hammeren og Zevs er så klart motbevist for lenge siden, selv om mange kristne tviholder på overtroa si.