Hva skal vi gjøre med overvektige i samfunnet?

[DarkSlayer]

Jeg ønsker at de bidrar i samfunnet, og ikke påløper meg ekstra kostnader pga deres livsstil.

 

Dette kan man bruke om rimelig mange grupper. Hallo. Kanskje utenom bilister som melkes så mye som muligt (antagelig ikke nok).

 

Alt koster.

[cyclo]

Først vil jeg bare takke for et seriøst svar på innlegget mitt

Jeg har ofte trent på helsestudio og føler ikke noe problem med det. Det finnes mange treningssentere og man behøver ikke å velge det største bolestedet.

Det kan godt tenkes. Jeg har jo på ingen som helst måte vært på alle treningssentre i hele landet, så jeg uttaler meg bare på bakgrunn av de jeg har vært på.

De som har "et par kilo" som du sier har ikke noe problem. Når man snakker om overvektige barn i mediene i dag er det ikke snakk om gjennomsnittet +- 2 kilo. Det er snakk om 8-10åringer som veier 10-20 kg mer enn de fleste klassekammeratene. Og for en 8åring snakker vi om en betydelig andel av kropsvekta.

 

Jeg ser problemet med mobbingen, men det betyr bare at foreldere som ikke klarer å legge opp et fornuftig kosthold til sine barn må få hjelp til dette. Det er et problem som folk må få hjelp til. Det at overvektige har så dårlig selvbilde at de føler det som mobbing hvergang overvekt blir omtalt som et problem beviser dette.

Nei. Men legg merke til at jeg sa de som er et par kilo over gjerne blir mobbet, og da vil gi tapt. Så vidt meg bekjent vil alle som er ekstremt overvektige en eller annen gang startet med å bare være et par kg overvektige. Det jeg vil fram til er at de som er bare et par kilo overvektige gjerne får mye større problemer etterhvert, og noe av årsaken er ofte mobbing.

For å si det slik. Om man er bare et par kg for mye og man blir mobbet er den letteste utvei å gi tapt. Jeg sier ikke at alle gjør det, men svært mange vil, og der ligger problemet.

Jeg sier heller ikke at alle overvektige barn er overvektige grunnet mobbing. Men jeg vil våge å påstå at mange som er overvektige i ung alder ikke ville hatt det problemet, eller i hvertfall ville hatt mye mindre problemer enn det de hadde dersom de ikke ble utsatt for mobbing.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjenn; jeg er overvektig. Og jeg synes både denne debatten og problemstillingen i seg selv er interresant og et av vår tids største helseproblemer som må gjøres noe med.

Jeg sier ikke at debatten og problemstillingen ikke er interresant og et stort problem. Det jeg sier er at måten denne debatten ble innledet på, og måten enkelte her inne har debattert rett og slett ikke henger på greip. Måten de uttaler seg på kan virke støtende på enkelte, samtidig som at deres holdinger kan (i hvertfall i mine øyne) gjennspeile hvordan de oppfører seg ute i samfunnet. Og dersom de faktisk oppfører seg slik, så er de med på å gjøre problemet større, ikke å begrense det.

Hun handlet ikke klær, hun sto i kø på posten. Mora kan spise det hun vil og være så overvektig hun er komfortabel med, det bryr ikke meg. Men jeg tok fram eksempelet fordi jeg sto der og tenkte stakkars unge. Hun kommer ikke til å ha en lett oppvekst. Selv ikke med masse gode venner som beskytter henne mot mobbing kommer hun til å vokse opp med dårlig helse, høy risiko for diabetes 2 (som føritiden kom etter et langt liv med feil kosthold, i dag får barn det i 10-12 årsalderen), hun kommer til å ha leddproblemer som et resultat av vekta. Og sannsynligheten for at hun lærer gode kostholdsvaner som hun kan ta med seg videre i livet er liten.

 

Det er ikke kult å gå i butikken og ikke finne klær som passer (been there done that), men hvis det var meg som ble ledd av så hadde jeg i alle fall tenkt for meg selv at dette skal ikke dattera mi oppleve, så hadde jeg sørget for at sjokoladepålegg ikke var i kjøkkenskapet 7 dager i uka. Tenk så mye mer kos det er å få noe godt når man ikke får bare det man vil ha hver dag!

9300764[/snapback]

Nåvell. Jeg brukte bare denne personen som et eksempel siden vedkommende allerede var nevnt. Selvsagt er denne damen kjempeusunn og kommer etterhvert til å få et stort helseproblem. Og selvsagt burde hun gjøre noe med det. Det jeg mente er at måten enkelte deler av samfunnet har å reagere på henne på ingen som helst måte hjelper henne, og sannsynligvis gjør henne en bjørnetjeneste.

 

Nå mener jeg ikke disse personene skal sette seg ned på rumpa og si at "jammen det er samfunnet sin skyld". For det er det nemlig ikke. Noen ganger kan det være et medisinsk problem, men i de aller fleste tilfellene skyldes det vedkommendes egne handlinger og valg.

Jeg mener ikke å si at om man blir kvitt alle former for mobbing så vil fedmeproblemet løse seg selv. Det jeg mener er at om man blir kvitt mobbingen av tykke mennesker vil man gjøre det lettere for enkelte å faktisk ta tak i sit eget problem og kanskje til og med gjøre noe med det.

 

Det er rett og slett psykologi. Man hjelper ikke en person med anoreksi ved å si at "faen du er så sykelig tynn, jeg blir kvalm". Man hjelper heller ikke en overvektig persone ved å kalle dem hval, eller vandrene fettberg og si at man blir kvalm av dem.

 

Enkelte her inne gjør nettopp det, og gjemmer seg bak slike ting som at man "gjør det for å sette ting på spissen" eller "for å få i gang debatten". Men det henger rett og slett ikke på greip, og jeg vil tro at dette også i de aller fleste tilfellene gjennspeiler hvordan man oppfører seg ellers i hverdagen også. En person som her inne kaller folk for hvaler, vandrene fettklumper og sier at han blir kvalm av dem, snur seg ikke rundt og oppfører seg helt normalt ovenfor overvektige personer ute i samfunnet. Det nekter jeg å tro.

 

At man reagerer med at "dette vil jeg ikke at mitt barn skal oppleve" er jo selvsagt en svært så positiv reaksjon. Men en person som allerede har rukket å komme i denne tilstanden kommer ikke til å reagere på latter bak ryggen sin på denne måten. I tilfelle hadde de gjort noe med situasjonen sin for lenge siden.

[cyclo]

Jeg ønsker at de bidrar i samfunnet, og ikke påløper meg ekstra kostnader pga deres livsstil.

 

Dette kan man bruke om rimelig mange grupper. Hallo. Kanskje utenom bilister som melkes så mye som muligt (antagelig ikke nok).

 

Alt koster.

9301600[/snapback]

Jepp. Jeg kan nevne i fleng. Folk som driver med organisert fotball, organisert håndball, folk som driver med organisert ski, hopp, etc. Alle disse påfører samfunnet "ekstra kostnader" pga deres livsstil.

 

Det samme vil de som velger kolektivtransport fremfor bil gjøre. De ønsker å være miljøvennlige, men kollektivtransporten tar fra felleskassa den også.

 

Eller hva med de som tar seg en drink eller 40 på en lørdagskveld. De koster de også, både i form av dårligere helse og i utgifter til politi, renhold, mm.

 

De som bader på badeplasser i Oslo koster felleskassa de også. I form av renhold, lønn til badevakter, mm.

 

Den påstanden din oyvind_dahle henger rett og slett ikke på greip. Du påbeløper sikkert også samfunnet en haug kostnader, men det driter du vell i, eller?

[Gjest Bruker-95147]

Ja, fedmeproblematikk er ikke så enkel, og kommunikasjonen mellom "friske" og "syke" har etter min mening ikke beveget seg en millimeter på de to trådene som OD har startet. At det brukes ord/uttrykk som bevisst har som funksjon å skape interesse/oppsikt/provosere, har dessverre ikke gjort annet enn å treffe sistnevnte. Slik har debatten dreid seg rett inn mot holdninger som trådstarter kanskje har, men ikke mot det som jeg oppfattet som hensikten. Nemlig å gi ærlig feedback.

 

Så hvordan kan man da motivere de som har et fedmeproblem? Jeg oppfatter det slik at de fleste er så redd for å såre, så de velger den litt feige utveien ved å heller trøste/bagatellisere. Den med problemet får da bare enda en "bekreftelse" at de er "spekkhoggere", fordi de vet det så inderlig godt selv hvor skoen trykker. Hvis man tar sjansen på å være helt tydelig, skal man ha mye flaks for ikke selv ende opp som skyteskive.

Endret 17. august 2007 av Bruker-95147

[cyclo]

Så hvordan kan man da motivere de som har et fedmeproblem? Jeg oppfatter det slik at de fleste er så redd for å såre, så de velger den litt feige utveien ved å heller trøste/bagatellisere. Den med problemet får da bare enda en "bekreftelse" at de er "spekkhoggere", fordi de vet det så inderlig godt selv hvor skoen trykker. Hvis man tar sjansen på å være helt tydelig, skal man ha mye flaks for ikke selv ende opp som skyteskive.

9301976[/snapback]

Du er inne på noe viktig her tror jeg. Og jeg tror den beste løsningen må være noe slikt som dette:

 

Ikke mobb. Ikke kom med komentarer som kan såre. Men ikke trøst/bagatellisere heller. Få dem interesert i aktivitet uten at det har noe som helst relevans med noens vekt å gjøre. F. eks. Inviter dem med på en tur ut i marka. Ikke for å trimme, men for å gå på tur og ha det gøy sammen. Pass på at du tilpasser deg vedkommendes tempo slik at han ikke føler seg som en som henger etter.

Eller gå tur i parken sammen. Ikke for å få trim, men for å ha det gøy sammen. Gå ut og ta bilder sammen. Gå en tur på stranda. Etc.

 

Selv har jeg hele livet mitt vært noen kilo mer enn hva jeg kunne tenkt meg. Noen ganger mer, noen ganger mindre. Først må jeg si at dette på ingen som helst måte skyldes mine foreldre, som faktisk var svært opptatt av kosthold. Hjemme hadde vi nesten alltid bare sunn, hjemelaget mat. Søtsaker og slikt var noe man hadde en veldig sjelden gang. Tror jeg ble oppfostret på svært mye sunnere mat enn alle mine venner (tilsammen).

Aktivitetsnivået var heller ikke et stort problem. Jeg gjorde som barn/ungdom flest på den tiden. Drev med sport. Sykklet rundt over alt, etc. Om man skulle besøke en kamerat som bodde 8 km unna, så sykklet man. Var ingen som kjørte oss.

Jeg kan også nevne at vekt alltid har vært et stort problem på den ene siden av familien min, og et motsatt problem på den andre. Den ene siden har alltid hatt store problemer med overvekt i større eller mindre grad (den siden jeg arvet fra), men den andre siden av familien min er alle sammen syltynne. Enkelte faktisk så tynne at det ble ansett som et medisinsk problem, og fikk beskjed av legen å spise mer. (noe som også ble prøvd - uten hell). Den siden av familien er av typen som kan proppe i seg absolutt det de vill, og er likevell i tynneste laget. (Min søster har arvet dette).

 

Likevell opplevde jeg sport og andre former for idrett som tungt etterhvert, og ble mindre og mindre gøy og i voksen alder har aldri sport eller idrett appelert til meg i det hele tatt. Hva skyldes dette? Jo i hovedsak små sårende kommentarer fra jevnaldrene, trenere og til og med gymlærere. Jeg har rett og slett blitt lært å hate sport.

 

Det som for min del ble redningen var speideren. Det var et utrolig fantastisk miljø som var en kroneksempel på hvordan slike ting skal gjøres. Jeg kan nevne et par eksempler:

 

Hver gang man var på tur så prøvde lederne å organisere ting slik at de som var i dårligst form gikk først, og de som var i best from bakerst. Det er utrolig motiverende, og når man går først og er i dårlig form går man mye raskere enn når man går bakerst og er i dårlig form. I tillegg var lederene utrolig flinke å gi oppmuntrende kommentarer og hjelpe til når det trengtes.

 

Og et annet eksempel: Vi skulle bære opp masse utstyr til en teletårn på en høy topp. Dette for å få inntekter til speiderlaget, siden telenor da slapp å bruke helikopter, og var villige til å betale gode penger for jobben.

På akkurat denne turen var det jeg som var i dårligst form av de som var med. Hva tror du skjedde? Jeg fikk ikke sleipe kommentarer, ble ikke oppfordret til å ikke være med på turen eller tilsidesatt. Det som skjedde var at da alt det tunge utstyret som skulle bæres ble fordelt så gav lederen meg videokameraet som han alltid hadde med på tur. Han lurte på om jeg kunne ta ansvaret for å filme på turen. Dermed slapp jeg unna å bære tungt utstyr som jeg ikke var i form til, men fikk likevell være med på turen, og ikke minst fikk en viktig oppgave å gjennomføre som ikke var noe mindre enn den alle de andre gjennomførte.

 

Tenk litt gjennom hva jeg har skrevet her!

[Thlom]

Det er rett og slett psykologi. Man hjelper ikke en person med anoreksi ved å si at "faen du er så sykelig tynn, jeg blir kvalm". Man hjelper heller ikke en overvektig persone ved å kalle dem hval, eller vandrene fettberg og si at man blir kvalm av dem.

9301809[/snapback]

Det mange kanskje glemmer er at mange overvektige har en spiseforstyrrelse. De trøstespiser og overspiser, akkurat som de med bulimi bare at de ikke kaster opp maten eller misbruker avføringsmiddel etter et raid i kjøleskapet. I disse tilfellene er det tvilsomt om enkle tiltak som subsidiert trening vil fungere, i disse tilfellene må nok psykiatrien inn i bildet.

 

Nå har man jo etterhvert funnet ut at mange spiseforstyrrelser har biologiske årsaker som i liten grad kan løses av samtaleterapi alene. Spiseforstyrrelser kan oppstå etter ekstreme slankekurer, etter sykdom eller av psykiske problemer, så kanskje ville mye, både overvekt og underernæring, blitt løst om skolen og andre deler av samfunnet var flinkere til å lese faresignaler og kunne fange opp individer med problemer med kosthold og aktivitet før de var skikkelig ute og kjøre.

 

Jeg bare kaster forslag ut i luften, om de har noe for seg aner jeg ikke.

[Gjest Bruker-95147]

Du er inne på noe viktig her tror jeg. Og jeg tror den beste løsningen må være noe slikt som dette:

 

 

9302205[/snapback]

 

Jeg tror på tross av at jeg tilfeldigvis på enkelte punkter kan ha et poeng at jeg på langt nær kan gi det beste rådet for noen. Som sagt tidligere så er det den overvektige som har et problem, og hvis jeg blir for ivrig kan plutselig problemet ligge i eget fang.

 

Så derfor ligger utfordringen i kommunikasjonen, og innsikt hos begge parter. Man kommer ingen vei med å kaste seg ned i skyttergravene. Kanskje slike foraer ikke er den beste arena for konstruktiv meningsutveksling/fremdrift i forståelse, fordi vi kjenner knapt nok hverandre, og det blir mere trygt å mistro noen enn å innrømme for de samme at man har en skavank som man selv har det fulle ansvaret for.

 

Jeg har selv gjennom hele oppveksten opplevd utallige mobbesituasjoner grunnet eget utseende. Nå i ettertid virker det nesten latterlig at jeg lot meg selv påvirke så negativt at oppveksten ble et aldri så lite mareritt. jeg er ikke så sikker på at alle de som slang med leppa var ute etter å såre meg, men er ganske sikker på at egen overfølsomhet bidro sterkt til depressive tilstander.

 

Hvis folk uannsett utseende kunne akseptere/like seg selv så tror jeg at jobben hadde blitt lettere.

[Gjest Bruker-95147]

Det er rett og slett psykologi. Man hjelper ikke en person med anoreksi ved å si at "faen du er så sykelig tynn, jeg blir kvalm". Man hjelper heller ikke en overvektig persone ved å kalle dem hval, eller vandrene fettberg og si at man blir kvalm av dem.

9301809[/snapback]

Det mange kanskje glemmer er at mange overvektige har en spiseforstyrrelse. De trøstespiser og overspiser, akkurat som de med bulimi bare at de ikke kaster opp maten eller misbruker avføringsmiddel etter et raid i kjøleskapet. I disse tilfellene er det tvilsomt om enkle tiltak som subsidiert trening vil fungere, i disse tilfellene må nok psykiatrien inn i bildet.

 

Nå har man jo etterhvert funnet ut at mange spiseforstyrrelser har biologiske årsaker som i liten grad kan løses av samtaleterapi alene. Spiseforstyrrelser kan oppstå etter ekstreme slankekurer, etter sykdom eller av psykiske problemer, så kanskje ville mye, både overvekt og underernæring, blitt løst om skolen og andre deler av samfunnet var flinkere til å lese faresignaler og kunne fange opp individer med problemer med kosthold og aktivitet før de var skikkelig ute og kjøre.

 

Jeg bare kaster forslag ut i luften, om de har noe for seg aner jeg ikke.

9302221[/snapback]

 

De statistikker jeg har funnet viser at bare fem % av de overvektige kan skylde på arv/gener. Derfor er jeg mere var for vår tendens til å plassere ansvaret for egen elendighet utenfor oss selv. Du har ikke tro på samtaleterapi alene kan virke, og det kan kanskje stemme, men hvis denne terapien ble litt mere aktiv/personlig/individuell så kunne den kanskje virke bedre.

 

Jeg har som et apropos til det med at vi leter etter forklaringer utenfor oss selv kan dagens hang til kjappe diagnoser billedliggjøre. Før krevdes det en ca. 6 måneders utredning for å få stempel som hyperaktiv (ADHD). Nå tar samme prosess ned til en halv time ...?

 

Før var ADHD-pasienter like sjeldne som mørkhudede nord for Sinsenkrysset. Kan det være for at det virkelig finnes så mange i dag med denne sykdommen, eller er det bare for å finne en eller annen "sekkepost" å få plassert pasienten/klienten i?

[Alastor]

Om man ikke klarer å komme med lite trivelige personkarakteristikker så har innlegget lite verdi. 1 innlegg er slettet.

 

EDIT: Komme med ANNET ENN skal det selvfølgelig være.

Endret 18. august 2007 av Alastor

[Gjest Bruker-95147]

Her har Alastor tatt helgen litt tidlig, så da trår den veloppdragne PencilCase inn for å presisere at: Hvis man ikke har annet enn lite trivelige personkarakteristikker å komme med så har innlegget lite verdi.

 

On topic: jeg savner de gamle dagene. Da ble man ikke bombardert med fragmentert fakta, som dratt ut av helheten får et snodig volum, men heller den ypperlige Far/Moder-stats omtanke for at lammene behøver strengt tatt ikke å få vite hva som skjer to måneder etter sommerbeite. Da kunne man i det minste leve i en salig uvitenhet om hvor forsøplet ens levemåte var, og til og med melde seg frivillig til å gå først i 17mai-toget.

 

I dag fikk jeg via radio høre enda en "revelusjonerende" oppdagelse som noen "kløktige" forskere hadde oppdaget (eller kanskje gjenoppdaget ...?). Det gjaldt et eller annet dall som liksom var enda en forvirrende liten bestandel av et helhetlig kosthold som enda mere liksom skulle påvirke oss trengende. Jeg sier ikke annet enn at: Vent med alle disse bittesmå opplysningene til dere har kvalitetsikret disse opp mot helheten. Jeg gidder ikke utdanne meg til ernæringsfysiolog for å skjønne driten.

 

Tror ikke fete mennesker behøver å gjøre så meget annet enn det som har vært gjort gjennom alle tider: Spis akkurat det du trenger for å fungere optimalt.

[Alastor]

Uff. Fixed!

[Alastor]

Sånn for å komme med min kommentar til saken så spiser jeg stort sett det jeg vil - gir en blank F i helsekost, råd, og alskens fryktskapende ting fra media - jeg er ikke redd for alle de greiene som fører til kreft, jeg bøtter i meg lettbrus osv.

 

Jeg er frisk som en fisk, og veier 90 kilo, 180cm høy.

 

Noen vil kalle meg feit, andre overvektig - selv synes jeg gjerne at jeg skulle veid 75-80, men vet dere hva? Jeg er glad i mat som smaker godt, og er sulten ofte - ergo spiser jeg god mat til jeg er mett. Vekta holder seg stabil, veid 90 i 2 år nå.

 

Null trening, men intens jobb. Men sunn som bare det ifølge legen .

 

Frykt, angst og faenskap tar knekken på deg før livsnytingen gjør det.

[Gjest Bruker-95147]

Frykt, angst og faenskap tar knekken på deg før livsnytingen gjør det.

 

Her er etter min mening kjernen i den såkalte "fedmeproblematikken".

 

Hvis du trives med deg selv så blir spørsmålet: Hvorfor lar du andre dra deg ned i søpla, og er du så sikker på at de "vellykkede" hadde den hensikten?

[Alastor]

Ingen som drar meg ned i søpla. Og jeg tror ikke hensikten er å dra noen ned i søpla heller.

[Gjest Bruker-95147]

Beklager, jeg glemte å slenge med et par ". Det var ikke myntet på noen spesielle.

[White Fox]

Har ikke orket å lese gjennom de siste sidene, men fikk med meg debatten ang. tilgangen på sunn mat i byen.

 

Her må jeg egentlig bare si at jeg er helt enig med Øivind Dahle. Har faktisk tenkt en del på dette selv og fakta er at for de som ønsker å leve sunt så må alt planlegges. Mat må forberedes hjemme og tas med dagen etter, det funker rett og slett ikke å spise seg mett på sunn og billig mat som du kjøper i byen.

 

Så godt som ingen fastfood-steder selger noe som kan regnes for å være sunt. Det eneste stedet jeg vet om i Oslo er en liten sjappe som kalles relafood(http://www.realfood.no/), men de har bare to "butikker" i Oslo og dyr mat. Hvis man er i byen og har lyst på noe billig og sunt er matbutikken det beste alternativet, men også her er mulighetene få. Kyllingsalatene koster fort 50 kroner og der følger det ofte med lusne 30 gram kylling. Youghurtene er fulle av sukker og er heller ikke noe du spiser deg mett på.

Gode alternativer i butikken er ofte cottage cheese eller frukt, men dette er noe du blir lei av i lengden og ikke noe som gjør deg stappmett.

 

Poenget mitt er at det burde vært flere steder som kun solgte sunn mat som du kan spise med en gang. Eksempler på dette er:

 

Salater

Frukt

Kylling og ris

Omelett av egg

Karbonadedeig blandet med diverse grønnsaker osv

Cottage cheese

Tunfisk/kylling salater

 

Setter man opp avgiftene på all den usunne maten kan man kutte ned på avgiftene på den sunne og få ett bedre tilbud som alle er tjent med.

Sånn verden er blitt med fedme og overvekt burde Norge være et foregangsland som hvertfall gir folk muligheten til å spise sunt selv om de ikke planlegger matspisingen sin dagen i forveien.

[V-by]

Sett ned avgiftene på sunn mat, og gjør det billigere å trene, så kan folket selv få valget om de vil spise seg feite, eller ikke.

[Kame_Seninxxx]

Noen velger å begå selvmord med sigaretter, noen andre på Mcdonalds.

 

Sånn jeg ser det må de gjerne hogge av seg hånden også.

 

Vanskelig å finne sunn mat JEPP.

Spesielt å få servert sunn mat.

Meny er redningen med sitt utvidede utvalg av varer.

Men ingen servering.

 

Selvfølgelig har alle forskjellig standard på sunnhet

og trådstarter er en av de som holder til på en av skalaens ytterkanter.

 

Selv regner jeg meg som sunn. Dog ikke fullt så hard på kaloriene som trådstarter.

Dette tar jeg igjen med et unormalt høyt (etter dagens standard) aktivitetsnivå.

 

De som er overvektige elsker å skylde på alle andre for sin ulykke.

MEN ansvaret for egen kropp ligger hos dem og kun dem.

 

De har selv valgt å tygge og svelge hver bidige kalori.

De har selv valgt å sitte å stirre på TV'n.

De har selv valgt å ikke trene.

De har selv valgt å kjøre bil til jobben.

De har selv valgt en kontorjobb.

De har selv valgt sine like usunne venner.

De har selv valgt å ta inn over seg kommentarer fra andre.

De har selv valgt å la andre ta disse valgene for dem i ekstreme tillfeller.

 

Noen få mennesker har selvfølgelig sykdommer som kompliserer ting.

Men flesteparten av disse har selv valgt å bruke dette som unnskyldning.

Endret 20. august 2007 av Kame_Seninxxx

[anietsoj]

Sett ned avgiftene på sunn mat, og gjør det billigere å trene, så kan folket selv få valget om de vil spise seg feite, eller ikke.

9317029[/snapback]

 

Det er riktignok ikke bare prisen som gjør "feit" mat populær

[cyclo]

Sett ned avgiftene på sunn mat, og gjør det billigere å trene, så kan folket selv få valget om de vil spise seg feite, eller ikke.

9317029[/snapback]

 

Det er riktignok ikke bare prisen som gjør "feit" mat populær

9324076[/snapback]

Nei, men når sunn mat er dyrere enn usunn mat, gjør det valget enda lettere å falle på den usunne.