For ung til å bli pappa?

[Kenny Bones]

Hei.

Driver og tenker på noen ting om dagen. Jeg er snart 22 år og fruen er 21. Vi har kjent hverandre siden ungdomsskolen, men ble ikke sammen før 2003 etter jeg var ferdig på VK1 IKT.

 

Og nå for tiden er hun utrolig verpeklar!

 

Hun har veldig lyst at et barn skal unnfanges i relativt nær fremtid pga at hun vil ha barn på akkurat riktig tid på året. Men jeg føler at vi er litt ung, eller rettere sagt, jeg føler meg litt for ung enda og at jeg har litt for knapp med livserfaring for en så viktig rolle!

For akkurat et år siden fikk jeg fagbrevet i IKT Driftsfag og har nå såsi fast stilling hos en stor databedrift. Hun jobber på en voksen, seriøs skobutikk, så vi har nok med penger. Først nå for noen mnd siden. På mange måter føles det helt greit med tanke på å bli pappa, men samtidig føler jeg en svær usikkerhet. Noe på grunn av alderen, men selv om et tall kanskje ikke betyr så mye, føler jeg meg på mange måter usikker på om jeg er moden nok til en så seriøs rolle. Det er ikke mer enn knappe 3-4 mnd siden jeg begynte i jobben jeg er i nå og er fortsatt i en læringsfase. Så jeg føler litt stress for tiden ved at jeg først og fremst skal bli dritgod i jobben, noe jeg alltid er så lenge jeg kommer forbi innkjøringsprosessen. I dag merket jeg et veldig spesielt stress da jeg var på jobb. Jeg føler at andre har så forventninger til meg siden jeg har en god jobb og er veldig voksen og flink av meg. Og da blir jeg også mer usikker og får prestasjonsangst angående alt folk forventer av meg på en måte. Slik går jeg utifra at det er med å være forelder også. Nå er det knappe 1 uke siden kjæresten min nevnte dette rent seriøst og jeg føler allerede etter én uke at jeg har vokst veldig. Jeg har ingen problemer med å sette meg inn i rollen som pappa, samtidig stoler jeg fullt ut på min kjære som har masse egen erfaring med barn og er en veldig mamma-type.

 

Så tankene går veldig opp og ned. Det ene øyeblikket ser jeg for meg at alt kommer til å bli utrolig bra og kan virkelig sette meg inn i rollen. Men samtidig føler jeg at det er litt knapp med tid. For det første har vi ikke førerkort eller noen erfaring med å kjøre bil. Vi bor i en bitteliten leilighet og tenker ikke å kjøpe helt enda. Vi har kun opplevd ordentlig lønn og penger i noen få måneder enda. Dermed vet vi ikke særlig mye angående lån, leilighet, forsikring osv. Jeg føler ihvertfall at jeg ikke vet nok. Det har noe med at jeg ønsker å være høvdingen på en måte. Faren min hadde den rollen med at familien alltid skal ha backup-løsninger. Hos meg er det akkurat likt. Jeg føler meg ikke helt trygg før jeg vet hvordan ting kan planlegges og nermest lage et "rammeverk" å gå ut fra. Men samtidig, er 22 altfor ung alder?

 

Fruen har holdt på med barn hele sitt liv og dette kommer fullstendig naturlig for henne. Samtidig har hennes familie nærmest en tradisjon i å få barn i relativt ung alder. Men mine foreldre var relativt gammel da jeg kom til, dermed ser jeg for meg at jeg vil være litt mer "mann" før jeg kan ordentlig føle meg som en mann. Og igjen, voksen nok til en så seriøs rolle.

 

Thoughts?

Endret 14. august 2007 av Randy Sledgehammer

[Beyma]

Tror det er veldig inviduelt dette med barn og alder.. Jeg ble født når pappa og mamma var 19.. Er nå snart 18 og aldri hørt at de hadde noen problemer..

[L4r5]

Jeg ble pappa da jeg var 19. Har aldri angra. Kanskje litt tidlig men jeg anser begynnelsen av 20 årene som det beste tidspunkt å få barn. Da blir ikke generasjonsgapet alt for stort og man har fremdeles overskudd til å gjøre de små ekstratingene med barna.

 

Faktisk så er jeg litt verpesjuk selv for tiden

[^fmj]

Fortell henne hva du syns, hva er vel noen år fra eller til i så ung alder?

[Kenny Bones]

Akkurat det jeg mener selv. Hadde vi hatt litt mer tid, hadde vi begge kunnet kjørt opp (noe vi skal begynne med begge to snart) samtidig som at vi har kunnet fått spart opp en del egenkapital. Selv om vi ikke har tenkt å kjøpe leilighet før om et par år uansett, hadde det vært greit å fått brukt den tiden på å spare. Problemet for henne er jo det at hun vil ha barn nå! Helst i morgen som hun sier!

Og når et år til og fra ikke har så mye å si uansett, ser jeg større fordeler med å vente enn å få barn til neste vår/høst med tanke på akkurat dette med økonomi.

 

Og jeg fungerer på den måten at jeg blir usikker på nye ting, rent generelt. Men etterhvert blir jeg svært flink i det. Sånn er det alltid med jobb, musikk og fritid. Håper jeg fungerer sånn med tanke på barn også. Derfor trenger jeg tid til å la dette til å synke litt inn. Samtidig som jeg vil komme så godt i gang i jobben som overhodet mulig før et eventuelt barn dukker opp.

 

Edit: Men så er vi jo to om det da. Jeg vil jo selvfølgelig at fruen skal bli fornøyd og glad. Men samtidig vil jeg ikke føle at jeg blir rushet inn i dette. For da blit det liksom litt feil utgangspunkt føler jeg. Mannfolk har sikkert en tendens til å tenke sånn rent instinktivt uansett.

Endret 15. august 2007 av Randy Sledgehammer

[Sewero]

Det er jo hva du og henne føler som er det viktigste..

[Fedje]

Du må huske på at ungen kommer ikke før 9 månder etter innskuddet er gjort og det er ikke alltid like lett å få det til med det første heller.

[Kenny Bones]

Ja, jeg tenker også på det. Men når jeg føler at jeg på en måte har en tidsfrist på meg, blir jeg bare mer stresset. Og når jeg samtidig skal tenke på dette oppi all jobbingen, så blir jeg stresset og føler at jeg mister kontrollen. Er garantert en sånn typisk "mannegreie" går jeg ut fra!

[KenBjork]

Først og fremst må du fortelle henne akkurat det du forteller oss her inne.

 

Videre så er det jo en litt skremmende tanke på slikt ansvar med det å bli foreldere, men tror nok det er kun før man har fått/bestemt å få barn nr1.

Og en anna ting er at rette tisdpunktet kommer aldri, sies det. Tror nok den som sa det har rett.

 

Hvertfall slik var det hos meg/oss, men så kom tja skal vi ha en til eller min kjære.. Ja, kom så går vi til sengs.

[Kenny Bones]

Har fortalt henne alt dette og vi har diskutert att og fram. Men hun blir jo nærmest lei seg når jeg nevner noe av det. Forståelig nok siden det sikkert et flusst med hormoner som surrer og går i henne.

Men jeg kan ikke noe annet enn å føle at sånt ikke må rushes frem. Men heller ta det litt med ro og tenk gjennom situasjonen en liten stund og venne seg selv på tanken. Herregud, det er knapp en uke siden hun begynte å prate om dette så seriøst som det er nå. Og jeg har jo merket at jeg føler meg mer og mer voksen for hver dag som går. Men likevel er jeg ganske usikker på dette med god økonomisk sikring. For akkurat det er jeg veldig opptatt av.

[KenBjork]

For hennes del så kan det jo være greit at hun har jobbet ett år hvertfall, slik at ho kan få 80% lønn i mammaperm perioden.

Kan jo også være greit slik for din del også at du er fast ansatt først, da er dere godt sikret på øknomisiden.

[phsyco]

22 er absolutt ikke for ungt til å få barn. Medisinsk sett så er det også best for henne å få barn i begynnelsen av 20-årene i følge legen til madammen i hvertfall Men dere bør kanskje ha førerkort og bil før dere får barn, med mindre dere bor rett ved siden av legevakt/sykehus, kjipt å måtte vente på drosje e.l. hvis det skjer noe med poden/podinnen. Liten leilighet er kjipt å ha barn i, selve ungen tar jo ikke mye plass, men man skal også ha plass til seng, lekegrind osv. hvor stor er leiligheten deres? Ville prøvd å bruke plass og bil som argument for å vente 1 år f.eks. Ang. lønn i mammapermisjon så regnes det ut ifra gjennomsnittlig inntekt i 6 av de 10 siste månedene før nedkomst og det lønner seg å velge 100% "lønn" for da blir den totale utbetalingen større, men det trenger dere vel ikke ta standpunkt til enda

 

btw. fikk selv min førstefødte for 2 måneder siden og er 21 år

[Snublefot]

Hadde du fått en unge nå så hadde du sikkert blitt glad. Men det virker som du er mye mer usikker enn damen din. Du vil bli mer etablert på jobben din osv. Jeg personlig syntes dere burde vente litt. Et år eller to kan jo ikke skade. Du er jo forsatt ung

[jacoP]

Den delen med livet som går på å tenke på seg selv tar på en måte slutt når du får barn. Hverdagen blir liksom slik: Stå opp, gå på jobb, komme hjem, være med barnet, slappe av, legge seg. I helgen må du også være med barnet og det varer i tross allt mange år. Du kan ikke ha det så morro i helgene osv. Jeg mener en perfekt alder å få barn er når du er rundt 25-30. Da har du som regel kommet deg ordentlig inn i arbeidslivet og fått deg litt penger og tid til overs. Jeg vil også se på det som en fordel at barnet får følelsen av å vokse opp et sted. Når du er rundt 20 år flytter du ofte mye pga økonomien blir bedre. Når du er mellom 25 og 30 har på en måte allt stabelisert seg mye mer. Lykke til uansett

[Kenny Bones]

Mener nøyaktig det samme selv. Er ikke no stress med det enda. Og tenk hva et par-tre år med sparing kan utgjøre? Kan bli en god del! Og da trenger vi ikke å nispare engang. Noe jeg ikke ønsker å gjøre uansett. Er viktig å leve godt også samtidig.

[TanglewoodD]

Prate med dama, si det samme til henne ?

 

 

jeg er 17 og jeg har litt lyst på unge .. Hadde vært fett egentlig

 

Å få barn er ikke å legge fra seg sitt eget liv, som jokke over her sier, at du ikke kan ha det så morro i helgene med barn, såklart du kan det ? Hvis du er i en ung alder, og foreldrene dine igjen er villig til å ta hånd om barnet mens du er å har det morro en helg, så må da det gå ann.

 

A) ikke gå rundt og lei en bolig , kjøp et hus, ferdig med hus utgiftene, sannsynligvis det første jeg gjør når jeg får fast jobb.

Endret 19. august 2007 av JD_Scrubs

[nomore]

Å få barn er ikke å legge fra seg sitt eget liv, som jokke over her sier, at du ikke kan ha det så morro i helgene med barn, såklart du kan det  ? Hvis du er i en ung alder, og foreldrene dine igjen er villig til å ta hånd om barnet mens du er å har det morro en helg, så må da det gå ann.

9312789[/snapback]

 

Eg er enig der, MEN det første året(hvertfall de første halve året) er hele livet til foreldrene nærmest satt på pause og skal settes av til babyen. Man kan selvfølgelig gå ut og ha det gøy en gang i blandt, men dette skal høre til sjeldenheten, ikke selfølgeligheten. Det er mye som skjer den første tiden og god sammenhengende nattesøvn er noe man bare kan avskrive med en gang(er man to er det lettere). I tillegg vil forholdet settes under press på mange måter. Man er utslitt men skal samtidig ha tid og energi til alt det vanlige, babyen, husstell, hverandre og familie.

 

Men tross alt dette er det det beste som har skjedd meg. Når barnet nærmer seg ettårsalderen begynner ting å bli litt mer "stabilt". Man begynner å få gode innarbeidet rutiner, man har tilvennet seg lite søvn og familielivet generelt. Man er som oftes tryggere på å la andre passe barnet, og ikke minst andre er som regel tryggere på å passe det(altså, det går begge veier).

 

Men lykke til. Det viktigste er hva du og hun føler, det finnes ingen fasit. Men en god regel er å være ferdig med lappen, militæret, ha en(eller to) god(e) bil(er), oppspart reserve, kontroll på økonomien og ha faste jobber. Veien mot å få barn kan være dyrt og det er heller ikke billig når barnet kommer ut. Sørg for at økonomien klarer en slik påkjenning, så er man på god vei.

[Melisma]

Ha det gøy så lenge man kan sier jeg bare.. man lever bare en gang! så mange unge folk som sitter hjemme med en unge på armen og begrenset med penger osv.. hvorfor så travelt?

 

man burdte dessuten bruke god til på og finne ut om partneren er den rette og få barn med.. er så mange unge folk som får barn sammen, og deretter gjør det slutt, og det ender opp med at så mange unger får ste eller halvsøsken overalt...

 

22 synes jeg er for ungt til å bli forelder.. er jo bare 3 år siden man var tenåring liksom .. trenger noen år til på nakken for å lære seg mere om livet, bli mere moden og forberede seg på og bli en så god far/mor som mulig.. dette tjener barnet på!

 

man rekker å bygge seg ett godt liv med gode penger, botilstander, bil osv.. stabilitet er nr.1 når det gjelder å få barn, ihvertfall i min bok..

[TanglewoodD]

Er jo fortsatt mange som er 30 år og 12 i hue, så forsåvidt kan trådstarter være mer enn godt moden.

 

Du høres ut som du er voksen for alderen, men om du ikke føler deg klar, så er du jo ikke klar.

[MrVilla]

Tror nok de fleste vil ha det beste utgangspunktet når dem får barn. Jo sikrere dem er på økonomi, bosted og livsituasjon generelt desto letetre blir det. Desverre så kan man fort ende opp med å vente veldig lenge før man oppnår det perfekte utgangspunkt.

 

Det viktigste er at dere er trygge på dere selv. Har dere et solid nok forhold til å takle den forandringen som et barn gjør? Jeg trudde det i min ungdom men tok skammelig feil. Jeg var selv 22 år og mente jeg hadde en rimelig god forutsetning for å bli far og at vi skulle nok ordne det.

Desverre så gikk det ikke bra i det hele tatt. Det viste seg at jeg og moren hadde helt totalt forskjellige synspunkt på det meste som hadde med barnet å gjøre. Vi hadde også tydeligvis misforstått hverandre angående hvordan vi skulle legge opp hverdagen når barnet kom.

Nå legger jeg ikke skylden på noen spesiell, men vil bare påpeke at selv om vi følte oss klare så var vi ikke det.

 

Det viktigste når man får barn er at man har et solid forhold. Alt det andre kommer i andre rekke. Økonomi, jobb, skole etc forandrer seg og barnet bryr seg egentlig ikke noe særlig om hva dere tjener. Det er derimot langt mer mottakelig for stemninger, tonefall og oppførsel.

 

Når det er sagt så kan jeg også nevne at det finnes ingen større opplevelse enn å få barn Og det er først da man innser hvilken plage man var for sine egne foreldre