Kunne du tatt i mot et fremmed fosterbarn?

[Snublefot]

Er du selv et fosterbarn? Har du du vokst opp i en familie hvor familien har stilt som fosterhjem eller beredskapshjem? Har du kanskje selv et fosterbarn? Har du noe erfaring med noe av dette så skriv gjerne et innlegg. Hadde vært interresangt å høre.

 

Til slutt:Kunne du selv tenke deg å ta i mot et fosterbarn. Hvorfor, hvorfor ikke?

Endret 7. september 2007 av Snublefot

[kbsb]

Vi tok i mot fosterbarn når jeg var omtrent 16 år. Har tre yngre søsken, og fosterbarnet var yngst av alle. Dette var med hensikt.

Han (fosterbarnet) var hos oss i mange år, og kom etterhvert tilbake til moren sin.

Da han først kom til oss var han vel 6-7 år, og jeg ble sjokkert over den råskapen og holdningene han hadde da. Om disse stammet fra hans oppvekst eller tid på barnehjem vet jeg ikke. Husker meget godt en situasjon der han bokset ett av mine søsken i maven fordi han ikke fikk en pute hun brukte. Slik slåssing begynner man vel først med mange år senere.

Han lærte vanlig oppførsel, ble med i fritidsaktiviteter og var en snill og god gutt. Har ikke lenger særlig kontakt med han. Har møtt han ett par ganger siden han flyttet, men det er vel forståelig at han helst vil være med sin egen familie.

Sist jeg møtte han fikk jeg inntrykk av en høflig og snill ung mann som fungerte vel, personlig og i samfunnet.

 

Etter at han dro, så fikk vi etterhvert ett nytt fosterbarn. En jente denne gangen.

Hennes "bagasje" var av en helt annen karakter. Hun var en snill og trivelig jente som var hos oss i mange år. Da hun var 17 kom plutselig en reaksjon. Denne kom helt overaskende og tilsynelatende uten årsak. Vet ikke enda hva som utløste det, men jeg går utfra at ihvertfall en medvirkende årsak var puberteten. Hennes oppførsel ble irrasjonell og det endte med at hun flyttet til ett av sine andre eldre søsken. Vi fryktet lenge at dette ville kunne være ødeleggende for henne, siden hun her ikke fikk særlig retningslinjer og regler å forholde seg til. Det var veldig løst og fritt der - og var ikke det hun hadde behov for. Hun var imidlertid 17, ville snart være myndig og gjøre hva hun ville og om man plasserte henne annet steds til da mot hennes vilje ville dette utløse motvilje og at hun eventuellt "flyktet".

Har truffet henne noen ganger etter dette, og hun har heldigvis ikke tatt skade etter "opprøret". Hun har utdannet seg ferdig, jobber med det hun ønsket og virker å være flink i jobben sin. Hun ser ut til å trives godt nå og er i ett forhold som virket sunt. Ble glad på hennes vegne når vi, etter noen års uvissthet, fikk kontakt og sett at det hadde gått fint for henne.

 

Vil nok selv stille som fosterhjem, eller beredskapshjem, med tiden. Det er nok ikke aktuelt før om noen år, ettersom vi foreløpig selv har tre barn under tre år, og disse krever sitt. Men når disse er blitt eldre så vil vi nok antagelig stille.

 

Det er mange barn som trenger hjelp og støtte. Ikke bare utenfor Norge. Det er mange mange barn her i Norge også som har det vondt og vanskelig.

Har sett hvor stor hjelp det kan være for ett barn å kommet til ett stabilt og støttende hjem, hvordan ett barn som har det vondt og vanskelig kan få den hjelp og støtte det trenger til å vokse opp til ett trygt og godt menneske.