Faren til en kammerat dør

[Ustedalen]

Faren til en av mine beste venner er syk med kreft. Han er såpass syk at han har sluttet med cellegift siden det er ingen nytte, og at han sannsynligvis vil dø innen dette skoleåret.

Jeg har vært venner med vennen min siden første klasse; vi er naboer; og vi flytter på hybel sammen om en ukes tid. Jeg kommer altså til å bo sammen med han når alt blir som verst.

Problemet er at han er meget stille og sjenert av seg, noe han har vært så lenge jeg husker. Han har aldri sagt noe om faren sin, men jeg vet om dette siden moren min og moren hans er veldig gode venner.

 

Jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette. Han er som sagt en av mine aller beste venner, men allikevel så vet jeg ikke hvordan jeg skal støtte han nok. Hva skal jeg gjøre nå? Hva skal jeg gjøre når han blir virkelig syk? Hva skal jeg gjøre når han dør?

[Garegaupa]

Eg vil tru at det beste du kan gjere er å vere til stades for han, men utan å "presse" han. No kjenner ikkje eg denne fyren, men viss han er ein stille type så er det ikkje sikkert at han har så lett for å prate om slike ting.

 

Men så lenge du er til stades og ikkje trekkjer deg unna sjølv om ting vert vondt og vanskeleg, så trur eg du hjelper han så godt som du kan.

 

Lukke til!

[danno_O]

Vær der for han.

Ikke glem han og vis at du er en av han beste venner.

Moren til min bestevenn døde for en uke siden, og han er

utrolig glad for at jeg er her for han.

[araziel]

Ikke alle som vil prate om slikt. Er selv av den stille typen og tror jeg ville foretrukket at venner bare var tilgjengelige til å gjøre vanlige ting sammen når jeg fant det for godt.

Ville iallefall ikke likt det om venner insisterte på å "snakke om det" i ett.

[Dr3as]

Venner betyr UTROLIG mye i en sånn stund. Jeg mistet bestefaren min for en del år siden, han betydde utrolig mye for meg.

 

Men gode venner var der for meg, det er det eneste de trengte. Jeg er jo en gutt, så ble ikke mye følelsesmessige samtaler. Men noen som kunne bli med på en tur ut å gå, noen jeg rett å slett kunne dele tiden min med uten å snakke om det, og som hjalp meg å, ikke glemme, men å se videre.